Autist, og sliter forferdelig med jobb

[AnonymBruker]

Jeg er autist. Jeg er såkalt "høytfungerende", som i at jeg har svært høy iq, har en doktorgrad i noe teknisk og vanskelig, er flink til å maskere så folk tror jeg er "normal", osv. 

Ingen på jobben vet jeg er autist. Det er såpass mye stigma og rare fordommer, og ordet "autist" blir brukt nedsettende støtt og stadig (på jobb, også av min leder). 

Men jeg sliter. Så forferdelig. Jeg var alltid kjempeflink på skolen, men det var fordi der var det krystallklart hva som var forventet, og hva jeg skulle gjøre. 

Nå er det ikke det. 

Jeg har hatt fem jobber de siste 12 årene, og jeg har slitt i alle. 

Jeg sliter fryktelig med kommunikasjon. Jeg sliter med at forventninger og oppgaver er for vage. Og det er galt å spørre for mye, det er galt å spørre for lite, det er galt å spørre enkeltpersoner, og i gruppechat er det ingen som svarer.... Jeg sliter med verbal prosessering, jeg trenger ting skriftlig. Jeg sliter med at jeg blir overveldet når det er for mye, og jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. 

Jeg synes også det er fryktelig vanskelig å beskrive hva jeg faktisk sliter med.. 

Jeg ender opp med å gå i frysmodus. Der jeg bare sitter og ikke gjør noe. I timesvis hver dag, jeg sitter bare og ser på skjermen, og gjør helt bokstavlig talt absolutt ingen verdens ting. Dette blir jo oppdaget etterhvert, og så får jeg problemer. 

Jeg har prøvd å ta opp at "kan oppgavene beskrives bedre, kan det være med en definition of done", osv, og det er lederne alltid enig i, men det skjer aldri i praksis. Jeg har prøvd å be om skriftlig dokumentasjon, men det er ikke aktuelt å få, ingen har tid til det, "koden er dokumentasjonen" -  men jeg blir så overveldet av det at jeg ikke klarer å skjønne det uten et overblikk først.. 

Jeg er så fortvilet og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Nå er jeg der igjen.. Snart et år i ny jobb, og jeg har nesten ikke gjort noe. Når jeg får en oppgave, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg går rett i frys. Jeg prøver stille noen spørsmål, men jeg får bare svada-svar, goddagmann økseskaft-svar (seriøst, "Hvordan gjør jeg X" blir besvart med "Ja, bare gjør X".....), og så aner jeg ikke hvordan jeg skal få hjelp. 

Er det noen som har noen råd? Jeg har hatt det sånn i åresvis, det blir ikke bedre, og jeg trenger hjelp! Jeg er så fortvilet og lei meg av at jeg bare underpresterer, at alle alltid er misfornøyd med meg, at jeg ikke får noe til, at jeg ikke kommer noe sted.. Jeg har en doktorgrad, med bare A'er på vitnemålet, så jeg kan jo ting! Jeg er vant til å være flink! Men jeg trenger informasjonen på en annen måte enn nevrotypiske, og jeg får den ikke, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp!

Anonymkode: 7f689...2ca

[Blod]

Jeg skjønner at det kan være skummelt å skulle fortelle om diagnosen, men det kan jo være verdt å vurdere det. Kanskje de som bruker autist som skjellsord får en aha-opplevelse av å vite at de har en kollega som er det også? Det viktigste er uansett at du får den tilretteleggingen du trenger. Hvis du forteller at du trenger tydelige, skriftlige beskjeder fordi du er autist kan det hende de tar deg mer på alvor enn når du ikke gir en grunn til hvorfor. Det er fryktelig dumt at man må oute seg selv for å få den tilretteleggingen og forståelsen man trenger, men det er sånn de nevrotypiske ofte er 🤷‍♀️ 

[Baratheon]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men jeg trenger informasjonen på en annen måte enn nevrotypiske, og jeg får den ikke, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp!

Anonymkode: 7f689...2ca

Når du har behov for en annen type kommunikasjon enn hva som er normalen, hvordan forventer du at det skal skje når hverken leder eller kollegaer er kjent med situasjonen din?

[AnonymBruker]

Baratheon skrev (22 minutter siden):

Når du har behov for en annen type kommunikasjon enn hva som er normalen, hvordan forventer du at det skal skje når hverken leder eller kollegaer er kjent med situasjonen din?

Jeg har blant annet spesifikt sagt at jeg trenger det? De trenger ikke vite at jeg trenger informasjon skriftlig pga at jeg har autisme, det skal jo holde å si at jeg trenger det. Man har rett på tilrettelegging uten at man skal trenge å avsløre diagnose. 

Anonymkode: 7f689...2ca

[AnonymBruker]

Det her er sikkert et drøyt forslag, men har du vurdert å ta kontakt med verneombudet? Du har krav på tilrettelegging, og når ikke arbeidsgiver tilrettelegger slik at du får gjort arbeidsoppgavene dine - så ville jeg ha gått lenger opp i ledelsen. Sjekk ut arbeidsmiljøloven, kap 4-2.

https://lovdata.no/nav/lov/2005-06-17-62/kap4

https://www.arbeidstilsynet.no/arbeidstid-og-organisering/tilrettelegging/

Anonymkode: 1e906...0b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har blant annet spesifikt sagt at jeg trenger det? De trenger ikke vite at jeg trenger informasjon skriftlig pga at jeg har autisme, det skal jo holde å si at jeg trenger det. Man har rett på tilrettelegging uten at man skal trenge å avsløre diagnose. 

Anonymkode: 7f689...2ca

Har man det? Jeg har ikke peiling på lovverket, men har diagnosen autisme og sliter med det samme som du gjør. Psykologen min anbefalte meg å få diagnosen nettopp fordi den gir krav på tilrettelegging. Jeg har også valgt å være ærlig med mine nærmeste på jobben om diagnosen og hvilke problemer jeg har slik at de forstår. 

Spesielt angående dette med å fryse når jeg ikke skjønner hvordan jeg skal gjøre oppgaven.

Hos oss ble ordningen at arbeidsgiveren en periode fikk penger fra NAV for å betale en som skulle forklare meg en del arbeidsoppgaver.  Skriver en periode for i de fleste jobber så vil man jo etter en tid oppleve det meste som rutiner og de nye oppgavene blir såpass sjeldne at man da får god nok tid til å få hjelp. Mens i starten når "alt er nytt" så kan man ha behov for mye hjelp samtidig som de andre ansatte har for dårlig tid til å hjelpe. Hos meg var også problemet at det var mye "intern praksis" jeg måtte ha forklart. Dette er ting man ikke kan google seg til fordi det er ting som varierer fra bedrift til bedrift. 

Angående at du sliter med muntlige beskjeder. Har du vurdert å skrive dem ned? Jeg skriver ned det jeg blir fortalt. Har drøssevis av dokumenter med maler for hvordan ulike arbeidsoppgaver skal gjøres. 

Håper du snart får hjelpen du har krav på! 

Jeg fikk forresten A i alle fagene mine på universitetet jeg også. Eller A i alle fagene i graden jeg  brukte til å få jobben jeg er i. Prøvde ulike studier og de som ikke var tilrettelagt for meg endte jeg med å stryke i og få E-er. Det er noe av det som er irriterende med diagnosen. Man kan ha svært høyt toppnivå og svært lavt bunnivå. Det kan også slite enormt på psyken. 

 

Anonymkode: 6eca0...d0e

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er autist. Jeg er såkalt "høytfungerende", som i at jeg har svært høy iq, har en doktorgrad i noe teknisk og vanskelig, er flink til å maskere så folk tror jeg er "normal", osv. 

Ingen på jobben vet jeg er autist. Det er såpass mye stigma og rare fordommer, og ordet "autist" blir brukt nedsettende støtt og stadig (på jobb, også av min leder). 

Men jeg sliter. Så forferdelig. Jeg var alltid kjempeflink på skolen, men det var fordi der var det krystallklart hva som var forventet, og hva jeg skulle gjøre. 

Nå er det ikke det. 

Jeg har hatt fem jobber de siste 12 årene, og jeg har slitt i alle. 

Jeg sliter fryktelig med kommunikasjon. Jeg sliter med at forventninger og oppgaver er for vage. Og det er galt å spørre for mye, det er galt å spørre for lite, det er galt å spørre enkeltpersoner, og i gruppechat er det ingen som svarer.... Jeg sliter med verbal prosessering, jeg trenger ting skriftlig. Jeg sliter med at jeg blir overveldet når det er for mye, og jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. 

Jeg synes også det er fryktelig vanskelig å beskrive hva jeg faktisk sliter med.. 

Jeg ender opp med å gå i frysmodus. Der jeg bare sitter og ikke gjør noe. I timesvis hver dag, jeg sitter bare og ser på skjermen, og gjør helt bokstavlig talt absolutt ingen verdens ting. Dette blir jo oppdaget etterhvert, og så får jeg problemer. 

Jeg har prøvd å ta opp at "kan oppgavene beskrives bedre, kan det være med en definition of done", osv, og det er lederne alltid enig i, men det skjer aldri i praksis. Jeg har prøvd å be om skriftlig dokumentasjon, men det er ikke aktuelt å få, ingen har tid til det, "koden er dokumentasjonen" -  men jeg blir så overveldet av det at jeg ikke klarer å skjønne det uten et overblikk først.. 

Jeg er så fortvilet og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Nå er jeg der igjen.. Snart et år i ny jobb, og jeg har nesten ikke gjort noe. Når jeg får en oppgave, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg går rett i frys. Jeg prøver stille noen spørsmål, men jeg får bare svada-svar, goddagmann økseskaft-svar (seriøst, "Hvordan gjør jeg X" blir besvart med "Ja, bare gjør X".....), og så aner jeg ikke hvordan jeg skal få hjelp. 

Er det noen som har noen råd? Jeg har hatt det sånn i åresvis, det blir ikke bedre, og jeg trenger hjelp! Jeg er så fortvilet og lei meg av at jeg bare underpresterer, at alle alltid er misfornøyd med meg, at jeg ikke får noe til, at jeg ikke kommer noe sted.. Jeg har en doktorgrad, med bare A'er på vitnemålet, så jeg kan jo ting! Jeg er vant til å være flink! Men jeg trenger informasjonen på en annen måte enn nevrotypiske, og jeg får den ikke, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp!

Anonymkode: 7f689...2ca

Du har prøvd deg i flere jobber uten å fortelle om diagnosen, det funker ikke. Nå er tiden inne for åpenhet, ikke nødvendigvis om diagnosen, men iallefall om dine begrensninger. Du skriver meget godt om dem, som tyder på god innsikt, da kan dette formuleres skriftlig også til arbeidsgiver. Jeg ville prøvd med nåværende arbeidsgiver, først. Klarer de ikke tilrettelegge, så er tiden inne for å søke ny jobb og være åpen fra starten av. Tror ikke du kommer utenom. 

Du er ikke alene om å være autist. Aksepter deg selv med diagnosen og begrensningene du har, da får du det bedre. Vi har alle våre begrensninger. Du har mange gode kvaliteter, det er jeg helt sikker på. Fokuser mer på det enn på det motsatte! 💖

Endret 12. september 2024 av Tubaluba

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt om diagnosen. Hvorfor skulle de tilrettelegge noe mer av å få vite den? Sannsynligvis forstår de ikke problemet, og de kommer til å skjønne akkurat like lite med diagnose. 

Jeg støtter forslaget om å skrive ned ting selv og lage manualer for deg selv. Finnes det oppgaver du kan gjøre på jobb som du vet hvordan du gjør? Kan du fokusere på dem?

Ellers, hva kan du gjøre for å komme ut av frys? Det skjer vel sikkert i andre situasjoner også, hva gjør du da?

Anonymkode: 98ac3...b32

[Baratheon]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har blant annet spesifikt sagt at jeg trenger det? De trenger ikke vite at jeg trenger informasjon skriftlig pga at jeg har autisme, det skal jo holde å si at jeg trenger det. Man har rett på tilrettelegging uten at man skal trenge å avsløre diagnose. 

Anonymkode: 7f689...2ca

 Ikke-autister trenger ikke oppgaver skriftlig. Du fremstår bare som en særing når du ber om oppgaver skriftlig. Forklarer du diagnosen din, vil du sannsynligvis møte forståelse for hvorfor du behøver oppgavene skriftlig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har man det? Jeg har ikke peiling på lovverket, men har diagnosen autisme og sliter med det samme som du gjør. Psykologen min anbefalte meg å få diagnosen nettopp fordi den gir krav på tilrettelegging. Jeg har også valgt å være ærlig med mine nærmeste på jobben om diagnosen og hvilke problemer jeg har slik at de forstår. 

Spesielt angående dette med å fryse når jeg ikke skjønner hvordan jeg skal gjøre oppgaven.

Hos oss ble ordningen at arbeidsgiveren en periode fikk penger fra NAV for å betale en som skulle forklare meg en del arbeidsoppgaver.  Skriver en periode for i de fleste jobber så vil man jo etter en tid oppleve det meste som rutiner og de nye oppgavene blir såpass sjeldne at man da får god nok tid til å få hjelp. Mens i starten når "alt er nytt" så kan man ha behov for mye hjelp samtidig som de andre ansatte har for dårlig tid til å hjelpe. Hos meg var også problemet at det var mye "intern praksis" jeg måtte ha forklart. Dette er ting man ikke kan google seg til fordi det er ting som varierer fra bedrift til bedrift. 

Angående at du sliter med muntlige beskjeder. Har du vurdert å skrive dem ned? Jeg skriver ned det jeg blir fortalt. Har drøssevis av dokumenter med maler for hvordan ulike arbeidsoppgaver skal gjøres. 

Håper du snart får hjelpen du har krav på! 

Jeg fikk forresten A i alle fagene mine på universitetet jeg også. Eller A i alle fagene i graden jeg  brukte til å få jobben jeg er i. Prøvde ulike studier og de som ikke var tilrettelagt for meg endte jeg med å stryke i og få E-er. Det er noe av det som er irriterende med diagnosen. Man kan ha svært høyt toppnivå og svært lavt bunnivå. Det kan også slite enormt på psyken. 

 

Anonymkode: 6eca0...d0e

Edit: I starten var problemet også at jeg ikke turte å si ifra til arbeidsgiveren når jeg gikk i frys. Eller det var en kombinasjon av at jeg ikke turte å si ifra og at jeg lurte meg selv til å tro at jeg skulle klare å hente igjen all tiden jeg hadde tapt på å gå i lås.  Vi løste det problemet med at sjefen min ved at vi hadde dialog fortløpende og hvor sjefen spurte om hvordan oppgaven gikk og det var noe jeg lurte på. 

Nå som jeg har jobbet her en god stund så tør jeg selv å si ifra. Men i starten turte jeg ikke si ifra om at jeg slet. 

En av fordelene ved å si at man er autist er at man får forståelse fra sjefer og kollegaer at jeg ikke bare kan "ta meg sammen". 
 

Er enig i at det kan være et stigma å være autist. Det er ikke sånn at jeg tok lett på det å innrømme at jeg er autist. Men det er jo også et stigma mot å ikke gjøre arbeidsoppgavene man har blitt gitt og jeg følte det var bedre å si at jeg er autist enn at arbeidsgiveren skule tro at jeg var arbeidssky eller dum.  Jeg er ingen av delene. Det er bare at hjernen min fungerer annerledes og at jeg har en del problemer som gjør visse ting vanskeligere for meg enn for andre. Dette er også problemer som lar seg løse ved litt tilrettelegging. 

Anonymkode: 4609a...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er enig i at det kan være et stigma å være autist. Det er ikke sånn at jeg tok lett på det å innrømme at jeg er autist. Men det er jo også et stigma mot å ikke gjøre arbeidsoppgavene man har blitt gitt og jeg følte det var bedre å si at jeg er autist enn at arbeidsgiveren skule tro at jeg var arbeidssky eller dum.  Jeg er ingen av delene. Det er bare at hjernen min fungerer annerledes og at jeg har en del problemer som gjør visse ting vanskeligere for meg enn for andre. Dette er også problemer som lar seg løse ved litt tilrettelegging. 

Anonymkode: 4609a...631

Edit: Mente å skrive at jeg verken er arbeidssky eller dum. Jeg er autist. 

Anonymkode: 4609a...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Edit: I starten var problemet også at jeg ikke turte å si ifra til arbeidsgiveren når jeg gikk i frys. Eller det var en kombinasjon av at jeg ikke turte å si ifra og at jeg lurte meg selv til å tro at jeg skulle klare å hente igjen all tiden jeg hadde tapt på å gå i lås.  Vi løste det problemet med at sjefen min ved at vi hadde dialog fortløpende og hvor sjefen spurte om hvordan oppgaven gikk og det var noe jeg lurte på. 

Nå som jeg har jobbet her en god stund så tør jeg selv å si ifra. Men i starten turte jeg ikke si ifra om at jeg slet. 

En av fordelene ved å si at man er autist er at man får forståelse fra sjefer og kollegaer at jeg ikke bare kan "ta meg sammen". 
 

Er enig i at det kan være et stigma å være autist. Det er ikke sånn at jeg tok lett på det å innrømme at jeg er autist. Men det er jo også et stigma mot å ikke gjøre arbeidsoppgavene man har blitt gitt og jeg følte det var bedre å si at jeg er autist enn at arbeidsgiveren skule tro at jeg var arbeidssky eller dum.  Jeg er ingen av delene. Det er bare at hjernen min fungerer annerledes og at jeg har en del problemer som gjør visse ting vanskeligere for meg enn for andre. Dette er også problemer som lar seg løse ved litt tilrettelegging. 

Anonymkode: 4609a...631

Takk for godt svar. 

Jeg har vurdert om jeg skal prøve å si noe. Dessverre føler jeg det ekstremt vanskelig å snakke med sjefen min. Han er en "tull og tøys og Kompis"-sjef, og det å prøve å snakke om noe alvorlig og seriøst, virker helt håpløst. Alt skal liksom være så lettbeint og tøysete.. Han blir tydelig kjempe-ukomfortabel med en gang noen prøver å snakke om noe ikke-tøysete. Og jeg blir ekstremt ukomfortabel når jeg ser at andre blir ukomfortabel (hyper-empati.... jeg tar på meg andres følelser som om de er mine). 

Men akkurat det med tettere oppfølging, en daglig samtale, og å kunne si ærlig rett ut at du, nå er jeg stuck og trenger hjelp, hadde hjulpet enormt. For nå kjenner jeg på en konstant og voldsom angst for at folk skal finne ut hvor lite jeg har gjort siden sist. 

Hvordan ordla du deg? Hvordan gikk du egentlig frem? 

 

Anonymkode: 7f689...2ca

[AnonymBruker]

Jeg vil bare trekke frem noe. Du sier du har doktorgrad og kun Aer. Men det betyr ikke at du er best til utføre selve jobben. Det er forskjell på å være flink på eksamener og få høyt snitt, og det å ha en jobb med andre forventninger, oppgaver og måter å jobbe på. Kan ta et eksempel om leger. Du kan ha blitt lege og kun Aer, men du er ikke nødvendigvis den flinkeste legen om du ikke klarer å være ydmyk og se hvert enkelt menneske.

Dersom du ikke vil si noe, har du tenkt på muligheten for å finne en jobb som kanskje har mer konkrete oppgaver? Sikkert ikke denne jobben du ønsker, men bare for å komme med eksempel, så er kanskje mer en rutine jobb noe for deg? Feks lager, sjåfør (kjør dit, hent det, lever det, kjør der osv). Hvis du forstår poenget mitt. 

Men hvis du vil dele det, så er arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge. Du kan ha møte med tillitsvalgt og verneombud sammen med ledelsen. Kom med konkrete tiltak som gjør det lettere fordi de å forstå hva du må ha hjelp til. Feks skriftlige oppgaver via mail med beskrivelser, feks hva som først på bli ferdig, frister osv. At det er kort vei for å spørre om hjelp. Det trenger ikke alltid å være ledelsen, det kan være en kollega også. Mer opplæring hvis du trenger det, eller opplæring når du går i gang med nye oppgaver så du kan stille spørsmål og få litt mer hjelp i startfasen. Kanskje du trenger noen avkoblingspauser for å roe ned hodet litt. Færre oppgaver eller en og en i stedet for å fokusere på for mye av gangen osv.

Anonymkode: 22448...113

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vil bare trekke frem noe. Du sier du har doktorgrad og kun Aer. Men det betyr ikke at du er best til utføre selve jobben. Det er forskjell på å være flink på eksamener og få høyt snitt, og det å ha en jobb med andre forventninger, oppgaver og måter å jobbe på. Kan ta et eksempel om leger. Du kan ha blitt lege og kun Aer, men du er ikke nødvendigvis den flinkeste legen om du ikke klarer å være ydmyk og se hvert enkelt menneske.

Dersom du ikke vil si noe, har du tenkt på muligheten for å finne en jobb som kanskje har mer konkrete oppgaver? Sikkert ikke denne jobben du ønsker, men bare for å komme med eksempel, så er kanskje mer en rutine jobb noe for deg? Feks lager, sjåfør (kjør dit, hent det, lever det, kjør der osv). Hvis du forstår poenget mitt. 

Men hvis du vil dele det, så er arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge. Du kan ha møte med tillitsvalgt og verneombud sammen med ledelsen. Kom med konkrete tiltak som gjør det lettere fordi de å forstå hva du må ha hjelp til. Feks skriftlige oppgaver via mail med beskrivelser, feks hva som først på bli ferdig, frister osv. At det er kort vei for å spørre om hjelp. Det trenger ikke alltid å være ledelsen, det kan være en kollega også. Mer opplæring hvis du trenger det, eller opplæring når du går i gang med nye oppgaver så du kan stille spørsmål og få litt mer hjelp i startfasen. Kanskje du trenger noen avkoblingspauser for å roe ned hodet litt. Færre oppgaver eller en og en i stedet for å fokusere på for mye av gangen osv.

Anonymkode: 22448...113

Jeg er flink i jobben. Når jeg gjør oppgaver, har jeg fått veldig positive tilbakemeldinger på jobben jeg gjør. Det er ikke arbeidsoppgavene som er problemet, men hvordan de blir kommunisert. 

Jeg synes det er temmelig drøyt å foreslå at en person som har en PhD skal jobbe som sjåfør, eller på lager, i stedet for at en arbeidsgiver skal tilrettelegge ved å kommunisere tydeligere og skriftlig. Vi jobber innen et rammeverk hvor det er en liste over best practices, også knyttet til utforming av tickets som beskriver arbeidsoppgaver. Min arbeidsgiver følger ikke disse best practices, og jeg har gang på gang bedt om at dette gjøres, uten at det følges opp - selv om alle er enige om at det burde vi absolutt gjøre... 

Anonymkode: 7f689...2ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for godt svar. 

Jeg har vurdert om jeg skal prøve å si noe. Dessverre føler jeg det ekstremt vanskelig å snakke med sjefen min. Han er en "tull og tøys og Kompis"-sjef, og det å prøve å snakke om noe alvorlig og seriøst, virker helt håpløst. Alt skal liksom være så lettbeint og tøysete.. Han blir tydelig kjempe-ukomfortabel med en gang noen prøver å snakke om noe ikke-tøysete. Og jeg blir ekstremt ukomfortabel når jeg ser at andre blir ukomfortabel (hyper-empati.... jeg tar på meg andres følelser som om de er mine). 

Men akkurat det med tettere oppfølging, en daglig samtale, og å kunne si ærlig rett ut at du, nå er jeg stuck og trenger hjelp, hadde hjulpet enormt. For nå kjenner jeg på en konstant og voldsom angst for at folk skal finne ut hvor lite jeg har gjort siden sist. 

Hvordan ordla du deg? Hvordan gikk du egentlig frem? 

 

Anonymkode: 7f689...2ca

Meg du siterer. 

Selv om jeg anbefaler deg å si at du er autist og forklare hvordan det henger sammen med problemene dine så skjønner jeg veldig godt at du synes det er vanskelig å si ifra.   Det er forskjell på hva man burde gjøre og hva som er komfortabelt å gjøre. Jeg slet enormt lenge med  å si ifra.  Når jeg sa ifra så var det blant annet i sammenheng med at jeg gikk til psykolog fordi jeg slet sånn psykisk fordi jeg ikke mestret jobben min.  Så jeg hadde latt spillet mitt pågå alt for lenge og når jeg sa ifra så var det blant annet fordi jeg og psykologen min mente det var den eneste måten jeg kunne bli kvitt angsten for at arbeidsgiveren skulle kvitte seg med meg om de fant ut hvor lite jeg hadde gjort. 

Jeg brukte mye tid å forberede meg for å forklare situasjonen.  Når jeg ordla meg så hadde jeg strategien å legge kortene på bordet slik at det var jeg som gikk til arbeidsgiveren og tok opp problemet i stedet for at det var arbeidsgiveren som innkalte til møte.  Følte det ble en måte å få kontroll over situasjonen. I tillegg viste jeg at jeg tok ansvar ved å si ifra hva jeg slet med. Jeg sa jeg har autisme-diagnose og hvordan det relaterte seg til problemene og hva vi kunne bruke som mestringsstrategier slik at vi unngikk at jeg satt fast og ikke gjorde noe i løpet av arbeidsdagen. Jeg ønsket å vise at jeg ikke er arbeidssky eller dum. Jeg ønsket at arbeidsgiveren skulle ha tillit til meg. 

Det gikk forresten helt supert. Jeg følte meg enormt lettet etter å ha fortalt situasjonen, jeg fikk mye forståelse og vi satte i gang tiltakene for at jeg skulle gjøre en bedre jobb. 

Du skriver at arbeidsgiveren din er en som tuller og tøyser. Kan godt være at arbeidsgiveren din gruer seg til å ta disse samtalene og setter pris på at du starter prosessen. Det er mange arbeidsgivere som utsetter slike møter fordi de synes det er ukomfortabelt. 

Man har som du nevner krav på tilrettelegging.

Jeg er ikke noe flink til å ordlegge meg. Men jeg tror at så lenge du er ærlig og forklarer situasjonen og hva som kan hjelpe så kommer ting til å gå bra.  I tillegg til at jeg tror det kommer til å gå bra om du sier ifra så tror jeg også at selv om det er skummelt å si ifra så er det ikke som om alternativet er noe mindre skummelt. Det å gå med angst for at de andre skal se hvor lite du har jobbet er jo ikke noe gøy det heller. Det å føle at man ikke får  gjort jobben en skulle gjort.  Så det å si ifra handler jo om å sette en stoppe for det at du sliter på jobben.  Det var det jeg fokuserte på for å tørre å si ifra. I tillegg fokuserte jeg på at det ville føles bedre om jeg tok initiativ til samtale med sjefen i stedet for at jeg skulle grue meg til at han innkalte meg til møte for å si at han ikke kan godta at jeg ikke jobber. 

Men jeg gikk som sagt til psykolog så jeg hadde jo latt problemene pågå svært lenge før jeg turte  å si ifra. Og jeg hadde heller valgt å gå til psykolog i stedet for å bare legge kortene på bordet nettopp fordi jeg syntes det var så skummelt å  ta det opp med arbeidsgiveren. Så jeg skjønner at du gruer deg. Jeg sier bare at jeg tror du bør legge kortene på bordet selv om det er skummelt. 

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg er flink i jobben. Når jeg gjør oppgaver, har jeg fått veldig positive tilbakemeldinger på jobben jeg gjør. Det er ikke arbeidsoppgavene som er problemet, men hvordan de blir kommunisert. 

Jeg synes det er temmelig drøyt å foreslå at en person som har en PhD skal jobbe som sjåfør, eller på lager, i stedet for at en arbeidsgiver skal tilrettelegge ved å kommunisere tydeligere og skriftlig. Vi jobber innen et rammeverk hvor det er en liste over best practices, også knyttet til utforming av tickets som beskriver arbeidsoppgaver. Min arbeidsgiver følger ikke disse best practices, og jeg har gang på gang bedt om at dette gjøres, uten at det følges opp - selv om alle er enige om at det burde vi absolutt gjøre... 

Anonymkode: 7f689...2ca

Er enig med deg.  

Anonymkode: 4609a...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vil bare trekke frem noe. Du sier du har doktorgrad og kun Aer. Men det betyr ikke at du er best til utføre selve jobben. Det er forskjell på å være flink på eksamener og få høyt snitt, og det å ha en jobb med andre forventninger, oppgaver og måter å jobbe på. Kan ta et eksempel om leger. Du kan ha blitt lege og kun Aer, men du er ikke nødvendigvis den flinkeste legen om du ikke klarer å være ydmyk og se hvert enkelt menneske.

Dersom du ikke vil si noe, har du tenkt på muligheten for å finne en jobb som kanskje har mer konkrete oppgaver? Sikkert ikke denne jobben du ønsker, men bare for å komme med eksempel, så er kanskje mer en rutine jobb noe for deg? Feks lager, sjåfør (kjør dit, hent det, lever det, kjør der osv). Hvis du forstår poenget mitt. 

Men hvis du vil dele det, så er arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge. Du kan ha møte med tillitsvalgt og verneombud sammen med ledelsen. Kom med konkrete tiltak som gjør det lettere fordi de å forstå hva du må ha hjelp til. Feks skriftlige oppgaver via mail med beskrivelser, feks hva som først på bli ferdig, frister osv. At det er kort vei for å spørre om hjelp. Det trenger ikke alltid å være ledelsen, det kan være en kollega også. Mer opplæring hvis du trenger det, eller opplæring når du går i gang med nye oppgaver så du kan stille spørsmål og få litt mer hjelp i startfasen. Kanskje du trenger noen avkoblingspauser for å roe ned hodet litt. Færre oppgaver eller en og en i stedet for å fokusere på for mye av gangen osv.

Anonymkode: 22448...113

Doktorgrad med A er og jobbe på lager? Det må være utrolig lite givende.

Anonymkode: 6c04b...6c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2024 den 14.10):

Jeg har blant annet spesifikt sagt at jeg trenger det? De trenger ikke vite at jeg trenger informasjon skriftlig pga at jeg har autisme, det skal jo holde å si at jeg trenger det. Man har rett på tilrettelegging uten at man skal trenge å avsløre diagnose. 

Anonymkode: 7f689...2ca

Man har jo ikke det. Uten at man har dokumentasjon vil man møte de samme forventningene som andre, og man kan ikke kreve noe særbehandling. Ved å skamme deg over autisme din saboterer du for deg selv og alle andre med samme diagnose.  Jo flere av dere som er åpne, desto mer aksept får dere, og det er mye større bevissthet og aksept for dette enn for få år siden. En diagnose er også en slags arbeidsbeskrivelse for hva slags tilrettelegging som kan være aktuell for deg.

Anonymkode: 2ec57...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Man har jo ikke det. Uten at man har dokumentasjon vil man møte de samme forventningene som andre, og man kan ikke kreve noe særbehandling. Ved å skamme deg over autisme din saboterer du for deg selv og alle andre med samme diagnose.  Jo flere av dere som er åpne, desto mer aksept får dere, og det er mye større bevissthet og aksept for dette enn for få år siden. En diagnose er også en slags arbeidsbeskrivelse for hva slags tilrettelegging som kan være aktuell for deg.

Anonymkode: 2ec57...a50

Jo, det har man. Alle arbeidstakere har rett på individuell tilpasning av arbeidet, i følge arbeidsmiljøloven 4.2. 

Anonymkode: 7f689...2ca