Barnet mitt på 12 år er ekstremt sårbar.

[AnonymBruker]

Og tolker nesten alt jeg sier i verste mening. 

f.eks: På skolen sitter de sammen 4 stykker (4 jenter) 

Den ene  hadde glemt penalet sitt, og ba om å låne blyant av min datter.

Da hadde hun sagt at hun ikke ville låne bort, og alle tre hadde kalt henne egoistisk.

Da hun fortalte dette hjemme tok jo ikke jeg hennes parti umiddelbart.

Jeg prøvde å se saken fra flere sider, og snudde det til at "hva om du hadde glemt ditt og trengte å låne?",  samt hadde ikke noen av de to andre noen blyant hun kunne låne?

Så sa jeg:

"Det er selvsagt leit at de kalte deg egoistisk, det er ikke hyggelig å høre, men jeg syns du burde lånt en blyant, du bruker jo kun en av gangen selv. Det er viktig å være snille med hverandre og låne hverandre ting. Du får jo låne ting av meg osv".

Jeg kjeftet ikke, var helt rolig. 

Da knakk hun sammen i gråt og sa jeg ALLTID tok andre sitt parti. Jeg burde kanskje gjort ting annerledes? Men jeg føler jo også at dette må man tåle å høre, for å bli et godt menneske. Jeg burde kanskje bare validert/støttet der og da, også tatt det opp senere. 

Hvordan løser dere slike situasjoner? Både yngre og eldre barn. 

 

Anonymkode: 819d7...854

[AnonymBruker]

Synes du håndterte situasjonen helt riktig, var ikke noe feil i det du sa. Men hun har nok bare hørt det som kritikk av henne og ikke hva du forsøkte fortelle henne fra flere perspektiv. Uansett må hun som du sier tåle høre det ja, ellers blir hun aldri rustet for verden. 

Anonymkode: 57c2b...73b

[AnonymBruker]

Kan det være det ligger noe mer bak og at det egentlig er det hun er lei seg for? F.eks noe drama med jentene, at hun føler seg utenfor eller noe. I såfall er det jo forståelig at det ikke frister å låne bort, og hun ble lei seg for at du (uvitende) støtter opp i noe hun synes er vanskelig. Dersom det ikke er tilfelle tenker at din reaksjon er riktig, å ikke ville låne bort uten en god grunn er kanskje ikke der hvor en trenger møte på følelser og bra du prøver å lære henne hjelpsomhet osv.

Anonymkode: 854c6...812

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Og tolker nesten alt jeg sier i verste mening. 

f.eks: På skolen sitter de sammen 4 stykker (4 jenter) 

Den ene  hadde glemt penalet sitt, og ba om å låne blyant av min datter.

Da hadde hun sagt at hun ikke ville låne bort, og alle tre hadde kalt henne egoistisk.

Da hun fortalte dette hjemme tok jo ikke jeg hennes parti umiddelbart.

Jeg prøvde å se saken fra flere sider, og snudde det til at "hva om du hadde glemt ditt og trengte å låne?",  samt hadde ikke noen av de to andre noen blyant hun kunne låne?

Så sa jeg:

"Det er selvsagt leit at de kalte deg egoistisk, det er ikke hyggelig å høre, men jeg syns du burde lånt en blyant, du bruker jo kun en av gangen selv. Det er viktig å være snille med hverandre og låne hverandre ting. Du får jo låne ting av meg osv".

Jeg kjeftet ikke, var helt rolig. 

Da knakk hun sammen i gråt og sa jeg ALLTID tok andre sitt parti. Jeg burde kanskje gjort ting annerledes? Men jeg føler jo også at dette må man tåle å høre, for å bli et godt menneske. Jeg burde kanskje bare validert/støttet der og da, også tatt det opp senere. 

Hvordan løser dere slike situasjoner? Både yngre og eldre barn. 

 

Anonymkode: 819d7...854

som mor er din første oppgave å være den som trøster barnet ditt. Være den trygg havnen som barnet kommer til uansett hva som har skjedd. Om det er riktig å ikke låne vekk, kommer i ente rekke. Trøst og veiledning først

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

 

DU SIER: 

"Det er selvsagt leit at de kalte deg egoistisk, det er ikke hyggelig å høre, men jeg syns du burde lånt en blyant, du bruker jo kun en av gangen selv. Det er viktig å være snille med hverandre og låne hverandre ting. Du får jo låne ting av meg osv".

BARNET HØRER:

men jeg syns du burde lånt en blyant, du bruker jo kun en av gangen selv. Det er viktig å være snille med hverandre og låne hverandre ting. Du får jo låne ting av meg osv".

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (5 minutter siden):

som mor er din første oppgave å være den som trøster barnet ditt. Være den trygg havnen som barnet kommer til uansett hva som har skjedd. Om det er riktig å ikke låne vekk, kommer i ente rekke. Trøst og veiledning først

Fullstendig uenig. Vi snakker faktisk om en 12-åring her. Ikke mange årene til hun skal klare seg på egenhånd. Trøstes fordi hun var egoistisk? Nei vet du hva. 

Anonymkode: dfa9b...7a8

[AnonymBruker]

Snakk med henne når hun har roet seg ned. Synes dette virket dramatisk for såpass store jenter og en blyant (hadde de vært 1. klasse hadde jeg skjønt det).

Antakeligvis er det noe knuffing og utenforskap i gjengen.

Anonymkode: 01ae6...79f

[fru Alving]

Er det noe som ligger bak her, synes dette høres spesielt ut. En på 12 bør tåle og få spørsmål og også og få litt kritikk. Det kan være at det er noe intrigegreier blant disse jentene, hun føler seg utenfor eller noe sånt som du ikke helt ser her.

Hvorfor vil hun ikke låne bort tingene sine, dette var sånt vi opplevde når barna var 3 år, du får ikke låne mine leker. En på 12 bør vel være såpass raus at hun låner andre en blyant? Eller har hun kanskje opplevd at de har ødelagt ting hun har lånt bort, eller være ufine på noe slags vis.

Datteren min har en venninne som er svært sårbar og lett vippes av pinnen. Barnets mor fortalte meg at da en voksen sa fra noe til henne med litt skarp stemme så gråt hun, når en ansatt i butikken ba henne om å lukke igjen lokket til isboksen så ble hun lei seg osv. Dvs hun tåler ikke å få tydelige tilbakemeldinger uten at det er krise.

[AnonymBruker]

Problemet er jo at de andre tre benyttet anledningen til å vende seg mot henne. Det gjør vondt. Det er mye drama i slike gjenger og kamp om posisjoner. Å rotte seg sammen er en mekanisme som de bruker ofte, for å markere lojalitet. 
 

Så kommer du med «kritikk» og da blir det for mye. 
 

Ikke uenig i at hun burde lånt bort blyanten, men det er for en senere anledning. (Forøvrig kan det å låne ting og ødelegge det / ikke levere tilbake være en subtil måte å devaluere noen på, så mulig hun stod i seg selv og tok kampen om å ikke la seg utnytte)

Anonymkode: 0160f...329

[AnonymBruker]

Syns du håndterte det fint. Du validerte at dette var kjipt, og veiledet henne deretter til å håndtere situasjonen bedre en annen gang. Lurt å bevisstgjøre henne på konsekvensen av å ikke dele, det vil jo gi henne negative reaksjoner i fremtiden, selv når andre ikke åpenlyst poengterer det. Så er det ok å gråte og være lei seg, uten at det betyr at hun er et offer.

Anonymkode: 01134...f6b

[AnonymBruker]

Har du spurt hvorfor hun ikke ville låne bort en blyant? Jeg ville ha fått svar på det før jeg sa noe om at hun burde ha lånt bort.

Har denne jenta tidligere lånt ting og ødelagt dem eller ikke levert tilbake? Er hun en av dem som tygger på blyanter? Ikke noe gøy å låne bort en blyant og få den tilbake helt opptygget. Kanskje jenta di kan ha en helt vanlig kjedelig blyant i pennalet sitt som hun kan låne bort en annen gang? Eller har kanskje jenta di spurt om å få låne noe en gang og fått nei?

Anonymkode: 42878...abb

[AnonymBruker]

Min 11-åring er lik. Det er mange tøffe og sterke personligheter i klassen, og datteren min setter seg ofte i sårbare situasjoner fordi hun nok er litt mindre moden, lite tøff og blir fort sår. Jeg prøver å trøste og også forklare hvorfor jeg tror det ble som det ble når hun havner i dumme situasjoner. Øver på å tøffe henne opp og gir henne replikker på hva hun bør si om noen svarer frekt, i stedet for at hun skal ta seg nær av det. Jeg mener de er gamle nok til å høre andre sider av saken, de lærer jo ikke mye av at vi bare trøster og duller med de. Trygg havn, ja, men også forklaring på hvorfor situasjonen sannsynligvis ble slik den ble, og verktøy for å jobbe med å unngå at det skjer igjen.

Ikke lett med disse jentene❤️

Anonymkode: 461f3...fc5

[AnonymBruker]

Har to som på ulike måter og ulike tidspunkt har vært fryktelig sårbare de også, og tatt ting i verste mening. Dette fordi de gikk gjennom ganske tunge ting, og var fryktelig på tuppa allerede. 

Jeg synes du sa der rette, men håper at samtalen ikke endte der du endte hi. Jeg sa også det rette, ganske direkte også, men jeg trøstet også når reaksjonen på det var gråt. Jeg vek ikke på hva som var rett og riktig av den grunn, men akkurat som da de var småbarn validerte jeg også følelser og relasjon som noe jeg måtte støtte trygt gjennom. Men altså uten å vike. Det er fullt mulig å trøste følelser selv om man ikke støtter handling.

Mine er nå større og lærte mye av dette. Både angående at jeg sto på det riktige og anerkjente følelser likevel. Min datter kan fremdeles ha slike tendenser, men er nå også så moden at hun stoler like mye på at jeg sier hva jeg mener som at jeg ikke vender henne ryggen for å gjøre feil. Hun føler det som aksept for at jeg ikke elsker med betingelser for å alltid handle og reagere korrekt. Å snakke henne etter munnen ville hun ta som løgn. Jeg er hennes trygghet i at jeg gir klar beskjed, men likevel trøster henne når ting føles vanskelig. Begge deler er en trygghet for henne. Hadde jeg bare gitt trøst ville det blitt feil, for i sin modenhet nå ville hun gjennomskuet det. Tilliten til at jeg gir rettledning OG trøst er bygget opp av at jeg alltid har gjort dette, fra de var så små at de nok skulle ønske at jeg bare ga trøst, men bevissthet på verdien ved begge deler kom med alderen. 

Anonymkode: 90505...c60

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du tenkte riktig, ved å forsøke å få "hele historien" før du sa så mye. 

Og sånn i utgangspunktet er det også lett å tenke at "Ja, men man låner jo bort hvis man kan". 

Men så må du også tenke på at de var 4 stk. Hvorfor var det så viktig at det var jenta di som lånte bort? 
Kunne ikke bare en av de andre lånt bort en blyant, istedenfor å rotte seg sammen mot din datter? 
Da hadde jo ikke dette vært en sak. 

For meg virker det som om det ligger mye mer bak her. Og du må ta inn faktoren om at jenter veldig ofte mobber subtilt. Slik at det er vanskelig å forklare voksne hvorfor man føler seg mobbet. 
"Hvorfor ble du så lei deg?"
"Hilde himlet med øynene når jeg snakket!"
"Himlet du med øynene, Hilde?"
"Nei, jeg så bare tilfeldigvis litt opp i taket jeg." 

For alt du vet, har dette vært avtalt spill mellom de andre jentene, for å få din datter til å fremstå som "slem" overfor andre i klassen. 



 

Anonymkode: b0482...9c6

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar. 

Ang spm om hvorfor hun ikke vil låne ut så sier hun at hun ikke liker å låne andre hennes ting.  og hun har heller aldri lånt bort noe som er ødelagt. Aldri vært problem tidligere med utlån av leker osv når vi har besøk. (Da de var yngre) 

Jeg skjønner jo at det ligger mer bak her og at jentemiljøer kan være vanskelig. 

Jeg bare sliter litt med balansen og ikke sy puter under armene og klargjøre henne for verden vs å faktisk å kun være på hennes side.

Heldigvis er det ikke vært snakk om andre alvorlige ting eller utenforskap, hun har ellers flere venninner og kamerater, er aktiv og normalt sett en stabil jente. Kan være så enkelt at dagen hennes var dårlig og at det var sårt at de rottet seg mot henne. 

Jeg skal ta en ny prat med henne i morgen også høre litt hvordan det går og om hun har tenkt seg om og hva hun følte da jeg sa henne i mot osv. 

Takk igjen dere. 

Anonymkode: 819d7...854

[AnonymBruker]

Hadde min datter ikke ville låne bort en blyant, uten å si hvorfor, men bare fordi, da hadde hun ikke fått ukelønn og jeg hadde blitt mye mer streng.

Du må sette grenser og oppdra barnet ditt. Det er ikke bra at barn tror de er verdens navle hele tiden.

Anonymkode: 82588...3c7

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (13 timer siden):

som mor er din første oppgave å være den som trøster barnet ditt. Være den trygg havnen som barnet kommer til uansett hva som har skjedd. Om det er riktig å ikke låne vekk, kommer i ente rekke. Trøst og veiledning først

Ikke rart barn får problemer, både i barne- og ungdomsårene og senere i voksen- og arbeidslivet hvis vi skal følge rådet ditt. Barn må selvfølgelig veiledes, men de skal ikke dulles med på den måten du beskriver. Da kommer de til å knekke sammen ved enhver motstand.

Anonymkode: c1655...95f

[AnonymBruker]

Jeg synes du ga henne gode tilbakemeldinger, også at du stilte spm ved at hun ikke ville låne bort. Men så ble hun lei seg likevel og følte at du også gikk imot henne. Som voksen har vi mer trening i ulike former for respons og kritikk, vi forstår nyanser bedre. Mens barn og tenåringer er mye mer polariserte i tankegang og følelser. Selvom du sier at du forstår henne, så mente du jo egentlig det samme...

Og kanskje har hun opplevd lignende tidligere, iom at du (med rette) ikke ønsker å sy puter under armene hennes; så hun føler litt at hennes egne følelser ofte må vike og at hun ikke får emosjonell støtte fordi fokuset i samtalene blir hva som er riktig å gjøre?

Jeg mener ikke dette som at du gjør noe feil, bare at hennes opplevelse kanskje ikke samsvarer med dine intensjoner, noe jeg selv har erfart med mine egne barn.

Så jeg tror det er lurt om du inviterer til en ny samtale, der dere får mulighet til å prate litt mer om det. Rollemodellér det å gå tilbake og si unnskyld for at du vektla det å låne bort mer enn hennes følelser der og da.

Åpne for å prate om de ulike følelsene man får av ulike tilbakemeldinger. Hva ønsket hun i utgangspunktet at du skulle si eller gjøre da hun fortalte om hendelsen? Hvordan kan man svare i en lignende situasjon uten at man fremstår egoistisk og får negative reaksjoner tilbake?

Anonymkode: 563f8...cce