Skilte meg under en mental livskrise, hvordan tilgi meg selv

[AnonymBruker]

For noen år siden gikk jeg gjennom en mental krise. Jeg var utrolig utslitt både fysisk og mentalt, og var kronisk syk. Vi slet i ekteskapet, det ble gnisninger fordi vi begge var slitne, men var nok jeg som var verst med å klage og sutre😟 

Det kulminerte i fullstendig mental breakdown for meg, jeg gikk inn i panikkmodus, og ba om skilsmisse mens jeg var "helt ute av det" psykisk/mentalt. Magefølelsen min skrek "nei", men jeg gjorde det likevel. (Min mann skjønte ikke at jeg var i mental breakdown)

Nå har det gått flere år, jeg har jobbet mye med psyken både med samtaler og egengranskning, og har kommet meg mer ovenpå. Dessverre ser jeg jo mer jeg jobber med meg selv, hvilken utrolig uopprettelig tabbe jeg gjorde når jeg gikk fra mannen min. 😭 Jeg elsker han fortsatt, og jo mer jeg jobber med det som skjedde, jo mer innser jeg hvor stor del av gnisningene som var på grunn av meg/ mitt ansvar. Hadde jeg innsett at jeg trengte hjelp når vi var gift, hadde vi antakelig ikke vært skilt. 

Jeg savner han hver eneste dag, det føles helt feil at han ikke er her, jeg hater livet mitt slik det er nå. Vi har to barn sammen, som nå er skilsmissebarn på grunn av mine handlinger og mangel på personlig innsikt. De klarer seg bra, så jeg føler ikke jeg har ødelagt livet deres, men det hadde jo likevel vært bedre med en familie og ikke to. 

Det er ingen sjans for å kunne finne tilbake sammen, han har funnet seg ny dame. Jeg hater meg selv for hva jeg gjorde, og klarer ikke tilgi meg selv. Jeg kjenner svært lite glede i hverdagen, livet har blitt skummelt uten han, han var min klippe og trygghet. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg bare savner han og livet mitt så enormt at det gjør fysisk vondt. 

Er det noen som har vært gjennom noe liknende? Evt har tips til hvordan jeg kan tilgi meg selv, på ordentlig? 

Jeg står opp hver morgen og holder alle mine forpliktelser, jeg går tur eller trener hver dag osv, så er selve kjærlighetssorgen jeg sliter med, og mitt eget selvhat. 

Anonymkode: 9ce42...fe6

[AnonymBruker]

 

Jeg var gjennom noe lignende med ekssamboer. Jeg kom frem til at hvis jeg hadde visst annerledes den gangen, så hadde jeg handlet annerledes, jeg var psykisk ødelagt og forholdet røk, men kanskje måtte det ryke for at jeg skulle ta tak i meg selv og gå videre. Uansett ble det ikke oss selv om jeg savnet ham veldig, det er fælt, men jeg tilga meg selv fordi jeg visste ikke hva jeg gjorde, jeg var helt kjørt mentalt. Tilgi deg selv, du kommer ikke videre hvis du ikke er snill med deg selv, du var i en krise situasjon.

Anonymkode: b99f1...66b

[AnonymBruker]

En stor utfordring for de som går gjennom en mental breakdown er å akseptere det mann "ødela" i liver sitt. Det å faktisk ta på seg det ansvaret og akseptere det, er mentalt krevende. Du er sterk for å ha kommet såpass langt, helt naturlig at du går igjennom en sorgpross nå som du har klart å jobbe med deg selv. Viktig at du aksepterer det som har skjedd og tar den harde jobben med å gå videre. Det kan være en idé å få hjelp til å bearbeide dette.

Anonymkode: 9a199...d84

[lille_myyy]

Der og da var det det riktige avgjørelsen for deg. Du tok et valg basert på hva du følte der og da, og det er helt greit. Han så jo heller ikke den krisen du sto i, så jeg synes ikke du skal være så streng med deg selv og tenke at dette bare en din feil, for det er det ikke ❤️ Du tok kanskje avgjørelsen der og da, men for å ta den beslutningen var det helt sikkert mye på veien som førte til dette, blant annet om å ikke bli sett. 
 

Hva tror du skal til for deg å komme deg videre? Du har dette livet, det hjelper ingen at du skal leve videre med selvhat og være ulykkelig. Men kanskje en vei til «helbredelse» er å tilgi deg selv. Du gjorde det som var riktig da, med det utgangspunktet du sto i da. Tenk hvor mye valg man tar i løpet av et liv. I etterklokskapen så kan man se ting annerledes, men det er fordi man får mer livserfaring og kunnskap. Du visste ikke det du vet nå, og det er helt greit ❤️ 

Endret 11. september 2024 av lille_myyy

[AnonymBruker]

lille_myyy skrev (7 timer siden):

Der og da var det det riktige avgjørelsen for deg. Du tok et valg basert på hva du følte der og da, og det er helt greit. Han så jo heller ikke den krisen du sto i, så jeg synes ikke du skal være så streng med deg selv og tenke at dette bare en din feil, for det er det ikke ❤️ Du tok kanskje avgjørelsen der og da, men for å ta den beslutningen var det helt sikkert mye på veien som førte til dette, blant annet om å ikke bli sett. 
 

Hva tror du skal til for deg å komme deg videre? Du har dette livet, det hjelper ingen at du skal leve videre med selvhat og være ulykkelig. Men kanskje en vei til «helbredelse» er å tilgi deg selv. Du gjorde det som var riktig da, med det utgangspunktet du sto i da. Tenk hvor mye valg man tar i løpet av et liv. I etterklokskapen så kan man se ting annerledes, men det er fordi man får mer livserfaring og kunnskap. Du visste ikke det du vet nå, og det er helt greit ❤️ 

Problemet er jo at jeg innerst inne visste da også, at det ikke var rette valg. Og den krisa kom så plutselig, så jeg skjønte i grunn ikke hva jeg hadde gjort før etter han hadde flyttet ut.😭 Huff, jeg skjønner jo at jeg må komme meg videre, jeg vil aldri kunne få tilbake det livet jeg hadde. Jeg har virkelig ikke lyst å leve alene resten av livet heller, men klarer ikke å se for meg å kunne bli sammen med noen andre heller, både fordi det ikke er han, og at jeg ikke føler jeg fortjener det etter det jeg gjorde mot mannen og familien min. 😭 Jeg ødela livet mitt, og jeg klarer ikke se at jeg kan få reparert det skikkelig. Lage en erstatning jada, men ikke få det helt skikkelig igjen..😟

Men jeg er nøye på å holde huset rent, følge opp ungene, kommer meg "opp og ut" på morgenen osv for å ikke grave meg ned. Men alt føles så puslete og halvt uten han. 😢

Anonymkode: 9ce42...fe6

[lille_myyy]

Jeg skjønner det er tungt ❤️ Noen ganger kan det være like mye ideen og drømmen om dem eller forholdet som kunne vært som man henger seg fast i. Det kan jo hjelpe å prøve å tenke mer kritisk over han og forholdet dere hadde. Var det virkelig så perfekt som du husker? Hva husker du som var vanskelig?

Når tankene om han kommer, og du begynner å gruble over hva du har gjort, hva som kunne vært osv, kan det hjelpe å hjelpe hjernen å bryte de tankene. Gå en tur, ring en venn, mindfullness, TV-serie, bok osv. Det hjelper ikke deg å gruble mer nå over dette. Antar du har tenkt mer enn nok, og det får deg ikke videre i livet. Det kan høres ut som det er viktig for deg å jobbe med å «gi slipp» fremover. Hvis ikke vil du leve resten av livet med å gruble på fortiden. Det hjelper ingen.

Du sier at du fikk god hjelp av psykolog. Hvis du fortsatt har samtaler ville jeg ha tatt opp dette tema. Det kan for noen med en bestemt tilknytningstype være vanskelig å gi slipp. Dette hvis du spesielt har en tendens til å være veldig «avhengig» av noen, eller frykt for avvisning. Verdt å utforske mer for din del ❤️

Så fokus på å gi slipp, tilgi deg selv. Er det noe du skulle ønske du kunne fått fortalt han for å føle at du kan gå videre? Jobb samtidig med selvbildet, og bygg deg selv opp. Det fremstår som om din eks og familien var en stor del av identiteten din, og det er det naturlig at det er en lang prosess før man kommer seg igjen.

 

[Voyeur]

Kan jo være det hadde blitt slutt uansett - det vet man jo ingenting om.

Nytter ikke tenke at livet hadde vært bedre om man ikke hadde gjort ditten eller datten - vi kan ikke endre fortiden.

Det du må ha fokus på, er å tilgi deg selv, og se fremover. Hva skal til for at du skal få et bedre liv?

Det som garanterer ikke bli å gi deg et bedre liv, er å tenke på eksen og det livet dere kanskje kunne hatt.. så her må du ta tak i deg selv.

[FrkSolsikke]

Det kan  hende han savner deg? Når han leverer barna, prat litt, lag en  god Tone, for å se om dere kan finne tilbake? 😀 Om han er tydelig på at han ikke vil tilbake, så må du gå videre

[AnonymBruker]

FrkSolsikke skrev (1 time siden):

Det kan  hende han savner deg? Når han leverer barna, prat litt, lag en  god Tone, for å se om dere kan finne tilbake? 😀 Om han er tydelig på at han ikke vil tilbake, så må du gå videre

Savner henne så mye at han fikk ny kjæreste? 

Anonymkode: 45d21...dff

[FrkSolsikke]

Det Er da mange som har ny kjærste som egentlig savner det gamle? 😁😁  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Problemet er jo at jeg innerst inne visste da også, at det ikke var rette valg. Og den krisa kom så plutselig, så jeg skjønte i grunn ikke hva jeg hadde gjort før etter han hadde flyttet ut.😭 Huff, jeg skjønner jo at jeg må komme meg videre, jeg vil aldri kunne få tilbake det livet jeg hadde. Jeg har virkelig ikke lyst å leve alene resten av livet heller, men klarer ikke å se for meg å kunne bli sammen med noen andre heller, både fordi det ikke er han, og at jeg ikke føler jeg fortjener det etter det jeg gjorde mot mannen og familien min. 😭 Jeg ødela livet mitt, og jeg klarer ikke se at jeg kan få reparert det skikkelig. Lage en erstatning jada, men ikke få det helt skikkelig igjen..😟

Men jeg er nøye på å holde huset rent, følge opp ungene, kommer meg "opp og ut" på morgenen osv for å ikke grave meg ned. Men alt føles så puslete og halvt uten han. 😢

Anonymkode: 9ce42...fe6

Du fokuserer for mye på å ha en mann i livet ditt, en annen person nært, jeg skjønner at du ønsker en partner, men her virker du nesten avhengig av en. Hvorfor? Hva hadde skjedd om du ikke fikk en ny resten av livet, hadde ikke livet vært verd å lage noe av? 

Jeg tror det er noe ved deg du flykter fra og ikke vil konfrontere, måten du beskriver deg selv på forteller om et dårlig syn og et dårlig forhold.

Javel så dumpa du ham og det endte, det er vondt og det er ille, men det var ikke hele livet ditt den mannen vel? Du må då gnisten igjen. Oppsøk og gjør ting som gjør deg glad, kom deg ut av den Eksistere boblen og lev igjen, første skritt er å godta at det skjedde. "Jeg dumpet mannen og ble singel, men jeg slet psykisk og var ikke klar over hva jeg gjorde."  Enten må du sette strek og gå videre eller bli i denne angeren og selvhatet. 

Aksepter at det ble sånn og slutt å være stygg med deg selv. 

Anonymkode: b99f1...66b

[AnonymBruker]

Du må gi slipp. Og legge ditt gamle liv og deg bak deg.

Men har du fortalt det du skrev til eksen? 
 

Jeg ville nok sagt alt til han, inkludert at du elsker han og at du nå kan se at du var årsaken til hvorfor dere ble skilt av flere grunner enn at du ba om skilsmisse.
 

Du gikk igjennom en livskrise og din største feil var å ikke inkludere han.

Men at du nå har jobbet med deg selv og ser klart. At du er lei deg for all smerten du forårsaket. 

Så ville jeg gitt slipp og tilgitt meg selv. Og selv om det virker umulig så ER det flere rette for deg der ute. Men først må du lære å elske deg selv og finne lykke i å bare være deg. 
 

Men da MÅ du slutte å dyrke kjærlighetssorgen for det gagner ingen. Du har bare et liv og det er så mye vakkert og fantastisk å se og oppleve om du bare klarer å se fremover og leve i nuet.

 

Anonymkode: 8a1f2...72e

[AnonymBruker]

Hva er «flere år»? Hvor lenge har dere vært skilt?

Du oppfører deg som om dette er en fersk kjærlighetssorg, har det skjedd noe den siste tiden som har trigget dette? Hvor lenge har han hatt ny kjæreste?

Anonymkode: 42ee7...f5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er «flere år»? Hvor lenge har dere vært skilt?

Du oppfører deg som om dette er en fersk kjærlighetssorg, har det skjedd noe den siste tiden som har trigget dette? Hvor lenge har han hatt ny kjæreste?

Anonymkode: 42ee7...f5b

Det er fem år siden. Merket rimelig umiddelbart at jeg hadde gjort den verste tabben i mitt liv. Savnet har vært der konstant (Men i bølger) , men grunnen til at det blir ekstra sårt nå, er nok fordi jeg nå jobber meg gjennom det som har skjedd, og også sorterer min egen oppførsel og psyke oppi det hele. Jeg har ikke hatt overskudd til å kunne begynne den jobben før for et års tid siden, før det hadde jeg nok med å holde hodet over vann. 

Jeg klarer meg bra alene rent praktisk sett, hus og hjem er på stell, barna blir fulgt opp, jeg gjør ting for meg selv (konserter, turer, treffer venner osv). Men det føles bare så feil at han ikke er her. Dersom han er på besøk her, føles det helt naturlig at det er her han skal være. Han er den jeg så for meg å bli gammel med, og han er så god og snill. Men livet med han var ikke perfekt, og det er jeg fullstendig klar over, både da og nå. Ingen er perfekte, og han hadde jo helt klart sider jeg irriterte meg over, og jeg ting som irriterte han. 

Psykologen har nevnt tilknytningstil, så det er noe vi skal jobbe mer med. Og ser dessverre at nok mye av problemet ligger der. 

Men dette er en prosess som jeg foreløpig sliter voldsomt med, og følelsen av at jeg selv har ødelagt mitt eget liv, den er vanskelig å bære. 😔

Anonymkode: 9ce42...fe6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2024 den 7.31):

For noen år siden gikk jeg gjennom en mental krise. Jeg var utrolig utslitt både fysisk og mentalt, og var kronisk syk. Vi slet i ekteskapet, det ble gnisninger fordi vi begge var slitne, men var nok jeg som var verst med å klage og sutre😟 

Det kulminerte i fullstendig mental breakdown for meg, jeg gikk inn i panikkmodus, og ba om skilsmisse mens jeg var "helt ute av det" psykisk/mentalt. Magefølelsen min skrek "nei", men jeg gjorde det likevel. (Min mann skjønte ikke at jeg var i mental breakdown)

Nå har det gått flere år, jeg har jobbet mye med psyken både med samtaler og egengranskning, og har kommet meg mer ovenpå. Dessverre ser jeg jo mer jeg jobber med meg selv, hvilken utrolig uopprettelig tabbe jeg gjorde når jeg gikk fra mannen min. 😭 Jeg elsker han fortsatt, og jo mer jeg jobber med det som skjedde, jo mer innser jeg hvor stor del av gnisningene som var på grunn av meg/ mitt ansvar. Hadde jeg innsett at jeg trengte hjelp når vi var gift, hadde vi antakelig ikke vært skilt. 

Jeg savner han hver eneste dag, det føles helt feil at han ikke er her, jeg hater livet mitt slik det er nå. Vi har to barn sammen, som nå er skilsmissebarn på grunn av mine handlinger og mangel på personlig innsikt. De klarer seg bra, så jeg føler ikke jeg har ødelagt livet deres, men det hadde jo likevel vært bedre med en familie og ikke to. 

Det er ingen sjans for å kunne finne tilbake sammen, han har funnet seg ny dame. Jeg hater meg selv for hva jeg gjorde, og klarer ikke tilgi meg selv. Jeg kjenner svært lite glede i hverdagen, livet har blitt skummelt uten han, han var min klippe og trygghet. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg bare savner han og livet mitt så enormt at det gjør fysisk vondt. 

Er det noen som har vært gjennom noe liknende? Evt har tips til hvordan jeg kan tilgi meg selv, på ordentlig? 

Jeg står opp hver morgen og holder alle mine forpliktelser, jeg går tur eller trener hver dag osv, så er selve kjærlighetssorgen jeg sliter med, og mitt eget selvhat. 

Anonymkode: 9ce42...fe6

Kanskje han føler det samme? Lufte det for han...........

Anonymkode: 0c6fd...b7c