Ingen i familien min kontakter meg lenger etter jeg kuttet kontakten med min far

[AnonymBruker]

Jeg valgte i starten av året og kutte all kontakt med min far. Grunnen til dette er at jeg har blitt utsatt for psykisk vold hele livet.
Han har hele livet kaldt meg for dum og ubrukelig. Rakker ned på alt jeg sier og gjør. Kan aldri huske jeg har fått en klem eller at han har sagt han er glad i meg, eller stolt over meg.
Det ble ikke bedre etter jeg flyttet ut for snart 10 år siden. Det ble heller ikke bedre etter jeg fikk mitt første barn. Han viste ingen interesse for barnet eller meg å min samboer.

Jeg har slitt veldig hele livet pga han, så det måtte skje. For å redde meg selv og min lille familie.
Jeg prøvde å konfrontere han med det flere ganger, men han ler det bort. Kaller meg hårsår og at jeg overdriver.

Pga detta har jeg også litt turbelent forhold til min mor. Hun er ikke sånn som min far, men samtidig har hun jo latt han holde på.
Min mor sier hun vil være farmor. Før vi fikk barn var hun veldig ivrig på å hjelpe oss å kjøpe utsyr og klær. Hun strikket mye klær til barnet også.

Min mor bor enda med min far selv om han oppfører seg elendig mot alle i familien. Jeg har 2 yngre søsken og de har fått samme oppvekst som meg, men ikke like mye. Det er jeg og min mor som har fått mest.

Etter vi (jeg og min samboer) valgte å bryte med min far ville min mor prøve å fikse det. At vi måtte ordne opp, det har vi prøvd mange ganger, men min far skal alltid vinne i diskusjoner og overkjører alle. Jeg synes heller ikke det er VI som skal ordne opp når det er han som oppfører seg dårlig.

Når jeg gidde klar beskjed at det ville ikke jeg sa min mor og mine søsken at de forstod valget vårt, men de klarte ikke å akseptere det. Han var jo tross alt faren min. (Ja, de er veldig opptatt av fasade.)

Nå hører jeg ingenting i fra de. Vi føler oss utfryst. Jeg har kontaktet de, ved flere anledninger. Min mor har vært hos oss et par ganger. Mine søsken har jeg ikke sett siden mai. Det passer aldri for dem. De sier vi må ta det en annen dag, så hører jeg ingenting. Selv om de har sagt de vil ta del i livet til barnet vårt.

Min bestemor var i starten veldig støttende. Hun har heller aldri likt min far, men hun har alltid vært der pga barnebarna sine.
Hun gir heller aldri lyd i fra seg og det passer aldri om vi inviterer henne.

Jeg synes dette er veldig sårt. Alle har jo sagt de vil ta del i livet vårt, men de viser det ikke. Ingen spør meg hvordan jeg har det, eller hvordan det går med barnet osv.

 Hva bør jeg gjøre?

Anonymkode: 86796...364

[AnonymBruker]

Gi det litt tid. Det er vanskelig å leve med faren din hvis de er nødt til se ham som den han er og ikke kunne le det bort (humor er en forsvarsmekanisme som er veldig nyttig når man må leve med eller MIDT OPPI en en usunn tilværelse). Når de er sammen med deg så må de se på en sannhet om livet sitt som er vond å kjenne på. Og de ser også hvilke konsekvenser dette har for deg (manglende kontakt med familien) som de risikerer ved å "velge" din side eller syn på livet med faren din.

Fortsett å ta kontakt, men vær forberedt på at det nok blir ensidig når det er tungt, følelsesmessig, for familien din.

Anonymkode: 2b710...9b8