Lurer jeg meg selv til å tro han er den rette?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med en mann i 3 måneder nå, vi er i 50-åra. Han har ikke vært i noe langt forhold på 15 år, han er av typen som tenker at det er bedre å være alene enn å "styre" med et forhold. Han er veldig reservert, stille og beskjeden. Han er utrolig snill. Jeg kom ut av et forhold for to år siden og det hadde vart i over 20 år. Vi hadde det ikke bra men jeg valgte å bli fordi jeg var redd for å være alene. Jeg vet at jeg har store "issues" når det kommer til tilknytning, har blitt forlatt av omsorgspersoner hele livet og er derfor i stort behov av bekreftelser, særlig i starten av et forhold. Jeg ønsker et forhold som utvikler seg og ønsker å bli samboer etterhvert. Han sier han ikke har tenkt over det siden han har bodd alene i 25 år. 

Kommunikasjon er et lite problem, føler jeg. Han prater veldig mye om seg selv og sitt (særlig jobb og bekjente jeg ikke aner hvem er), han spør aldri noe om meg. Han spør f.eks aldri om hvordan jeg har det eller hva jeg har gjort. Jeg har sagt til han at jeg strever med tilknytning og han sender meg en melding eller tre i løpet av en dag, og vi prates på telefon nesten hver dag. Pga barn ses vi stort sett annenhver helg, bortsett fra det stikker han innom et kvarter nå og da i uken, eller jeg er innom han en snartur. Jeg vil gjerne se han mye oftere og det vet han, men han skylder på mye jobb, og at han trenger tid alene.

Jeg sliter VOLDSOMT med å tro på at han virkelig bryr seg og er glad i meg, og jeg tolker alt negativt, det vet jeg. Jeg prøver alt jeg kan å være oppmerksom og snill mot han, jeg lytter og virker interessert i alt han forteller om seg og sitt, men etter en halvtimes telefonsamtale sitter jeg ikke igjen med så mye, da han aldri virker oppriktig interessert i meg og mitt. Dette fører til grubling og jeg har det bare trist og vondt hele tiden. Jeg tror jo at jeg elsker han, men tviler hele tiden på hans følelser for meg. Når han har drukket sier han at han elsker meg og tror vi har en fremtid sammen, men når jeg tar opp slike ting når han er edru så viker han unna og unngår å prate om det.

Nå har jeg begynt å lure på om jeg lurer meg selv til å tro han er "den rette" for meg. Jeg har det jo ikke bra, men tenker samtidig at jeg ikke kan forlange noe som helst fra han. Føler nesten at jeg "tilber" han, er alltid der for han og ber om veldig lite, kun en melding eller en telefon en gang om dagen. Jeg hadde det bedre som singel, men savnet jo en å være glad i og en som var glad i meg, derfor søkte jeg etter en partner...... Kan det være at jeg setter han så høyt og innbiller meg at jeg er så utrolig glad i han bare fordi jeg er redd for å bli forlatt pga tilknytningsproblemene mine? Jeg tror jo innerst inne at han bryr seg om meg, han sier jo det, men han virker jo ikke interessert i meg som person, jeg kunne kanskje vært hvem som helst.... for han prater bare om seg og sitt. Når jeg skriver det føler jeg meg dårlig, fordi han er jo så snill....

Anonymkode: 79ad3...663

[AnonymBruker]

Hadde styrt unna en som heller vil være alene fordi det et mye «styr» med et forhold. Kjenner til flere menn som er sånn og de ønsker ikke forholde seg til andres følelser og reaksjoner. De er unnvikende og konfliktsky. Det at han ikke viser interesse for deg og ditt er jo et kjempe rødt flagg. Og hva er han egentlig snill med? Har du eksempler?

Anonymkode: 40b92...b19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde styrt unna en som heller vil være alene fordi det et mye «styr» med et forhold. Kjenner til flere menn som er sånn og de ønsker ikke forholde seg til andres følelser og reaksjoner. De er unnvikende og konfliktsky. Det at han ikke viser interesse for deg og ditt er jo et kjempe rødt flagg. Og hva er han egentlig snill med? Har du eksempler?

Anonymkode: 40b92...b19

Han er snill ved at han hjelper andre mye. Fikser ting, er som en vaktmester hos de eldre i nabolaget og tar aldri betalt for noe. Han er også snill ved at han fikser ting for meg, praktiske ting. Og han sier aldri noe stygt til meg eller prøver å såre meg på noen måte, han er bare vanskelig å få noe ut av sånn følelsesmessig sett....

Anonymkode: 79ad3...663

[AnonymBruker]

Er det du som mener han er snill? Eller er det han som har fortalt deg at han er snill? 

Hva er dine eksempler på ting han har gjort som er å være snill mot deg? 

Han er jo ikke snill mot deg når han sitter og bare prater om seg selv. 
Han er ikke snill mot deg når hans behov for å være alene skal være viktigere enn ditt behov for å møtes. 
Han er ikke snill mot deg når han ikke vil snakke om at han elsker deg eller fremtiden sammen, med mindre han er full. 

 

Jeg får mer inntrykk av at han er singel fordi han er selvsentrert, men at han går rundt om forteller verden at han alltid blir dumpet "fordi han er for snill". 

Anonymkode: 41f91...3e6

[AnonymBruker]

Har du jobbet med tilknytnings problemene dine?

Anonymkode: 62a4f...e88

[AnonymBruker]

To stykk som strever med tilknytning og allerede etter 3 måneder er ikke det dere har startet nok for deg. Jeg tror dette blir veldig vanskelig for deg. Det blir i hvert fall ikke lett å omvende en mann i femtiåra til å alltid være sammen med deg.

Anonymkode: 40965...a06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har du jobbet med tilknytnings problemene dine?

Anonymkode: 62a4f...e88

Jeg holder på. Leser bøker, går til samtaler..... Men det er veldig vanskelig. Jeg skjønner hvorfor jeg har disse problemene men det er vanskelig å gjøre noe med det, men prøver forskjellige teknikker. Er vel derfor jeg plutselig nå stiller meg spørsmål og ikke bare hengir meg totalt til han (egentlig gjør jeg vel det fortsatt)....

Anonymkode: 79ad3...663

[AnonymBruker]

Ja, du lurer deg selv. For her var det mange ting som ble skrevet som virkelig bekrefter for han at det fortsatt er best å være alene. Leser bare meg meg meg meg, og da er det feil å tro at du har funnet den rette

Anonymkode: 21efa...183