Har tiden og åra skubba oss frå kvarandre?

[DrNot]

Eg fikk noko på pukkelen fordi eg ikkje hadde ein forklarande tittel på innlegget mitt, og sia eg fekk så god respons på det som eg kalla "Kva skjer" som nok vert sletta gjer eg meg meir flid med ein betre tråd no. For dei som har lest, fulgt og svart den førre tråden vert dette mykje det same, men eg vil prøva å vera litt meir utfyllande no.

Sia midten av 90 talet då ho var 16 og eg var 19 har me vert saman i tjukt og tynt, vått og tørt. Me har bygd oss eit forhold som er så sterkt at eg veit det tåler det meste. Likevel så oppfører me oss ikkje som eit gift ektepar bør gjera lenger.

Den siste tida, då spesielt etter våren -22 då eg kutta ut alkoholen som holdt på å drepe meg  har me i det huset me leiger på ein måte flytta kvar for oss. Ho har sitt område på eit lite hobbyrom der ho driv med handarbeid og sine ting. Eg har stova og mitt her. Eg har ein jobb som gjer at eg i periodar berre et og søv heime og når eg skal sova så søv eg på sofaen framfor den gode dobbeltsenga eg har investert mange pengar i.

Me har ikkje noko aktivt sexliv saman, heller ei samliv. Viss me har middag i lag eit par dager i veka er det maks.

Det som er det rare med det til tross for at sofaen ikkje er god å ligge på er at me ikkje føler trong til å gjera noko med situasjonen, eg veit at mine foreldre dreiv frå kvarandre etter at dei hadde blitt eldre og mange gjer jo det. Det er ofte slik. Men likevel. Eg vil på ein måte ikkje ha det slik, men er ikkje sikker på kva ho vil fordi ho snakkar aldrig om slikt. Der er ho som ein låst safe.

Rådgivning trur eg ikkje er vegen å gå då ho er som ho er, faktisk sit eg og lurer mest på om kanskje me hadde hatt det best kvar for oss som skilt framfor dette? Men då er det eit aspekt i saka som gjer at eg får dårleg magefølelse. Ho er nesten avhengig av rullestol og mi hjelp heile tida. Så eg føler at det vil vera eit svik.

Set pris på synspunkt og svar.

 

Hjarteleg takk for mersamheita.

[AnonymBruker]

DrNot skrev (7 minutter siden):

Eg fikk noko på pukkelen fordi eg ikkje hadde ein forklarande tittel på innlegget mitt, og sia eg fekk så god respons på det som eg kalla "Kva skjer" som nok vert sletta gjer eg meg meir flid med ein betre tråd no. For dei som har lest, fulgt og svart den førre tråden vert dette mykje det same, men eg vil prøva å vera litt meir utfyllande no.

Sia midten av 90 talet då ho var 16 og eg var 19 har me vert saman i tjukt og tynt, vått og tørt. Me har bygd oss eit forhold som er så sterkt at eg veit det tåler det meste. Likevel så oppfører me oss ikkje som eit gift ektepar bør gjera lenger.

Den siste tida, då spesielt etter våren -22 då eg kutta ut alkoholen som holdt på å drepe meg  har me i det huset me leiger på ein måte flytta kvar for oss. Ho har sitt område på eit lite hobbyrom der ho driv med handarbeid og sine ting. Eg har stova og mitt her. Eg har ein jobb som gjer at eg i periodar berre et og søv heime og når eg skal sova så søv eg på sofaen framfor den gode dobbeltsenga eg har investert mange pengar i.

Me har ikkje noko aktivt sexliv saman, heller ei samliv. Viss me har middag i lag eit par dager i veka er det maks.

Det som er det rare med det til tross for at sofaen ikkje er god å ligge på er at me ikkje føler trong til å gjera noko med situasjonen, eg veit at mine foreldre dreiv frå kvarandre etter at dei hadde blitt eldre og mange gjer jo det. Det er ofte slik. Men likevel. Eg vil på ein måte ikkje ha det slik, men er ikkje sikker på kva ho vil fordi ho snakkar aldrig om slikt. Der er ho som ein låst safe.

Rådgivning trur eg ikkje er vegen å gå då ho er som ho er, faktisk sit eg og lurer mest på om kanskje me hadde hatt det best kvar for oss som skilt framfor dette? Men då er det eit aspekt i saka som gjer at eg får dårleg magefølelse. Ho er nesten avhengig av rullestol og mi hjelp heile tida. Så eg føler at det vil vera eit svik.

Set pris på synspunkt og svar.

 

Hjarteleg takk for mersamheita.

Dette hørtes vondt og vanskelig ut. Hvis du kjenner godt etter, hva føler du for din kone i dag? Sånn bortsett fra sympati og en følelse av at du må/bør være der for henne pga helsa? Hva er drømmene dine for fremtiden?

Anonymkode: 8ae14...c7a

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville endret jobbsituasjonen litt slik at dere kan bruke litt mer tid sammen. Sex alene er ikke en løsning på å komme nærmere hverandre. 

Og hvis du bare sover og spiser hjemme, er det vel begrenset hvor mye hjelp du er for henne? Hvis alternativet er å gå fra hverandre mener jeg.

Anonymkode: 7acad...98a

[AnonymBruker]

De er jo begge  aleina i forholdet. De bur berre under samme tak. Kva er poenget med å fortsetta å bu i samme hus? Er det det du vil med livet ditt? 

Anonymkode: ebad3...9c0

[DrNot]

Kva vil eg? Eg føler at eg ikkje er verd å prioritere. 

 

Då eg drakk. Det var noko som pågikk i minst 15 år, etter at eg mista foreldra mine så gikk det heilt gale med alkoholen og meg. 

 

På desse femten åra var eg ein egoistisk Satan som var berre rot helvete å leve med kan eg tenke meg, likevel så var jo det for meg og er grunnen til at eg lever i dag. 

 

No er ho blitt sjuk av ein medfødt sjukdom og er avhengig av at nokon vasker hus, handler og lager mat og eg gjer det. Eg føler at eg eksisterer slik No for det er eit resultat av desse 15 åra. 

 

Så det eg vil er ikkje viktig. Eg føler at eg må stille opp for henne med det å holde hus og heim. 

 

? Forståelig? 

[AnonymBruker]

Ja, dere har glidd fra hverandre.
Men om det betyr skilsmisse, absolutt ikke nøvendigvis.
Har man glidd fra hverandre pga livsfaser etc kan man bygge noe nytt sammen, det er det mange som har gjort. Typisk når ungene flytter ut f.eks. At man må ta ansvar for å finne sammen igjen. Det skjer ikke av seg selv! 

Det høres jo ikke ut som om du har snakket med henne om dette? Du sier hun er en låst safe. Hvorfor er hun det? Hva skjer når hun åpner seg til deg? Hva skjedde de 15 årene da du var et monster når hun prøvde å åpne seg for deg? Ble hun avvist så mange ganger at hun har funnet det like greit å la være? Men nå er jo du en ny mann, og noe av det beste er om man klarer å se at det skjedde, og be om unnskyldning. Kan være det eneste hun trenger. Og at du jobber med å ta imot hennes meningen på en god måte. For gjør du det? Eller skal du bare bestemme og ha din vei uansett? Som kvinne kan jeg godt mistenke at hun ikke har møtt den forståelse og samarbeidsvilje som kreves for å tørre å være åpen med noen. Det holder ikke bar eå ha et papir på å være gift, og så skal fortroligheten være der. Den kommer med erfaring av at man er elsket også for sine meninger og behov. 

Jeg ville abslutt ikke tatt for gitt at hun ikke ønsker rådgivning. Jeg vil egentlig tippe at hun vil bli sjeleglad hvis du viser at du vil ha henne for fremtiden og er skikkelig villig til å jobbe for det. Ikke sagt at hun jubler for rådgvining på første forsøk, dersom ting er som jeg tror over. Kan nok hende du må vise at du mener alvor. Da vil det beste kanskje være å si: "Jeg vil redde dette ekteskapet. Jeg liker ikke at vi har glidd fra hverandre. Jeg savner deg. Og jeg er lei meg for at jeg har vært den jeg har værti så mange år. Men nå vil jeg få hjelp til å få orden på det, så jeg skal gå til rådgivning, og jeg vil veldig gjerne at du skal bli med meg". Så fikser du deg time hos rådgiver. For man må ikke alltid være to. DU kan få rådgivning om situasjonen og hvordan du kan bedre den. Det kalles å vise at man mener det. Og jeg vedder jo mye på at hun en dag blir med når hun faktisk ser deg dra, komme tilbake, og forandre deg så smått underveis.

Men å ha levd 15 år med en alkoholiker har fjernet tilliten, og den må gjenoppbygges. Det tar tid, men det er fullt mulig. Noen ganger tar det lang tid, noen ganger ikke. 

Jeg tror det kan være ca så enkelt, og så vanskelig. For tro meg, det finnes ingen kvinner som er som låste safer, med mindre noen har låst den. Og det er nok du som er og har nøkkelen til veie videre. Og den veien kan du faktisk få hjelp til å finne ved å søke hjelp hos feks familievernkontoret helt på egenhånd. Start med deg selv, så skal du se hun over tid følger etter, og det kan være starten på noe nytt og fantastisk. Mange opplever å kunne bli helt nyforelsket når de tar seg jobben med å bygge noe nytt i en ny fase av livet. Det kan være ganske magisk. 

Og min erfaring, etter kun 10 års ekteskap, er at man må ikke alltid være to for å ta ansvar for forholdet. I noen perioder når den andre er langt nede, må den som ser problemet ta ansvar. Det hører jo med ekteskapet på en måte. Man må stille opp selv om den andre ikke gjør det. I alle fall prøve skikkelig. Det er den harde delen av dealen. Mens belønningen ligger i å ha en partner på sin side gjennom livet. Noe de fleste av oss faktisk ønsker oss. 

Masse lykke til, dette er absolutt ikke fortapt, men det krever selvsagt litt innsats over tid for å få til noe nytt sammen. Og denne gangen kanskje mest fra deg. Så kan man si at det er noe dritt, det er kjempeurettferdig, og utrolig teit, fordi du ikke kunne noe for at du ble alkoholiker og alt som har fulgt med. Men ta bare den sorgen, og aksepter at det var slik livet ble, og det er der du er nå. Men at det forhåpentligvis er mange år foran dere som det er verdt å jobbe for at skal bli veldig mye finere. 

Anonymkode: 1624b...7a1

[AnonymBruker]

DrNot skrev (16 minutter siden):

Kva vil eg? Eg føler at eg ikkje er verd å prioritere. 

 

Då eg drakk. Det var noko som pågikk i minst 15 år, etter at eg mista foreldra mine så gikk det heilt gale med alkoholen og meg. 

 

På desse femten åra var eg ein egoistisk Satan som var berre rot helvete å leve med kan eg tenke meg, likevel så var jo det for meg og er grunnen til at eg lever i dag. 

 

No er ho blitt sjuk av ein medfødt sjukdom og er avhengig av at nokon vasker hus, handler og lager mat og eg gjer det. Eg føler at eg eksisterer slik No for det er eit resultat av desse 15 åra. 

 

Så det eg vil er ikkje viktig. Eg føler at eg må stille opp for henne med det å holde hus og heim. 

 

? Forståelig? 

Jeg forstår deg godt. Spørsmålet blir om det er hensiktsmessig for dere å fortsette forholdet. Jeg er selv kronisk syk og var veldig avhengig av eksen (trodde jeg), og det hindret meg nok lenge i å gå på tross av at han var voldelig. Jeg har klart meg helt fint alene og skjønner ikke hvorfor jeg utsatte det. Hjelp med vasking og handling og matlaging kan hun få fra kommunen i verste fall. Har dere hatt en skikkelig prat om drikking og hvordan det påvirket dere begge to? Kanskje det er noe uforløst som ligger der og trykker? Har du bedt om unnskyldning? 

Anonymkode: 8ae14...c7a