Hva er det med oss som alltid blir valgt bort?

[AnonymBruker]

For min del, jeg hadde forstått det om jeg var påtrengende, frekk, sur og dårlig energi, pratet som en foss/ikke lar andre snakke og sånne ting. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skulle ønske jeg hadde en venninne som meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan å være en versjon av meg selv som jeg selv hadde ønska å tilbringt tid med. 

Så får man jo hele tiden høre; ikke ta det innover deg, kan ikke hun så spør heller noen andre, folk er forskjellige, du må huske at barna tar mye tid.

Men når det skjer hele tiden? Til og med hos venner som ikke har barn og helsa i behold. Å ta initiativ til noe har blitt et ork for meg. For det holder ikke bare å si "middag hos meg kl 19?" og så kommer de. Nei, de må se det an, se om de rekker/orker. Noen ganger glemmer de ut å svare, eller de glemmer at de faktisk svarte ja men fant heller noe annet de heller ville gjøre. 

Jeg hadde blitt så glad for å få en middagsinvitasjon. Eller i det hele tatt en invitasjon fra noen som bare har lyst til å tilbringe tid med meg fordi jeg er meg. Det er alltid en baktanke rundt det når noen vil finne på noe. Nå sist jeg ble glad for en invitasjon til å bli med på kafe. Så skjønte jeg etterhvert at her også var det en baktanke. Hun hadde på forhånd kjøpt et møbel på finn i nærheten av der vi var på kafe og hadde tydeligvis kommet fram til at min bil var stor nok til å få møbelet fraktet. 

Begynner jeg å si nei til ting og tenke litt på selvrespekten min så ender det bare opp med at de forsvinner. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi det nytter jo heller ikke å få seg nye venner heller. For dette er et veldig gjentagelse mønster for meg. 

Er det noen som vet hvorfor noen alltid ender opp som dørmatter? Og hvorfor alle rundt blir utilgjengelig når det er jeg som hadde hatt behov for litt hjelp, eller at noen lyttet? Kjenner jeg begynner å bli så lei av dette

Anonymkode: 58c8c...965

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

For min del, jeg hadde forstått det om jeg var påtrengende, frekk, sur og dårlig energi, pratet som en foss/ikke lar andre snakke og sånne ting. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skulle ønske jeg hadde en venninne som meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan å være en versjon av meg selv som jeg selv hadde ønska å tilbringt tid med. 

Så får man jo hele tiden høre; ikke ta det innover deg, kan ikke hun så spør heller noen andre, folk er forskjellige, du må huske at barna tar mye tid.

Men når det skjer hele tiden? Til og med hos venner som ikke har barn og helsa i behold. Å ta initiativ til noe har blitt et ork for meg. For det holder ikke bare å si "middag hos meg kl 19?" og så kommer de. Nei, de må se det an, se om de rekker/orker. Noen ganger glemmer de ut å svare, eller de glemmer at de faktisk svarte ja men fant heller noe annet de heller ville gjøre. 

Jeg hadde blitt så glad for å få en middagsinvitasjon. Eller i det hele tatt en invitasjon fra noen som bare har lyst til å tilbringe tid med meg fordi jeg er meg. Det er alltid en baktanke rundt det når noen vil finne på noe. Nå sist jeg ble glad for en invitasjon til å bli med på kafe. Så skjønte jeg etterhvert at her også var det en baktanke. Hun hadde på forhånd kjøpt et møbel på finn i nærheten av der vi var på kafe og hadde tydeligvis kommet fram til at min bil var stor nok til å få møbelet fraktet. 

Begynner jeg å si nei til ting og tenke litt på selvrespekten min så ender det bare opp med at de forsvinner. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi det nytter jo heller ikke å få seg nye venner heller. For dette er et veldig gjentagelse mønster for meg. 

Er det noen som vet hvorfor noen alltid ender opp som dørmatter? Og hvorfor alle rundt blir utilgjengelig når det er jeg som hadde hatt behov for litt hjelp, eller at noen lyttet? Kjenner jeg begynner å bli så lei av dette

Anonymkode: 58c8c...965

Føler meg i samme båt desverre, kun enveis kontakt, om de tar kontakt er det for og utnytte, mtp de trenger meg eller noe de må låne som jeg har osv, akkurat likt med mine søsken

Anonymkode: c2edf...4f4

[Laraa]

Det er ekstremt vanskelig å finne og å opprettholde nære vennskap i voksen alder, synes jeg. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg har en opplevelse av at terskelen fra bekjentskap til vennskap blir høyere og høyere.  Jeg tror det er fordi folk ofte er på et sted de ønsker å være.  De har funnet nettverket sitt og har ikke behov for flere venner,  ellers så har mer enn nok av hverdagens krav med barn og jobb. Det er noe helt annet å finne venner når du er 35 enn når du er 19. Det trenger ikke å være deg det er noe galt med.  Jeg har selv funnet noen få, men nære venner på venneappen venn og Facebookgruppen hey girl. Det er absolutt ikke noen garanti og ganske mange der vil du også finne ut at du ikke har kjemi med. 

Leser nå at du har venner, men at du blir nedprioritert.  Da går jeg tilbake til siste punktet mitt. Prøv å finne nye venner som respekterer deg og som ikke ghoster eller utnytter at du er snill. Venner som bare trenger deg når du skal være bærehjelp, låne penger eller gå ut på byen etc...er ikke gode venner.  

[AnonymBruker]

Jeg savner også en venn som har tid til meg. Hadde mye venner før, men de fleste har blitt bekjente, men vi treffes innimellom. Har fått ei god venninne i voksen alder, gjennom barnas fritidsaktiviteter. Vi snakkes daglig på telefon og deler det meste. Men savner ei som har lyst og mulighet til å finne på ting på litt kort varsel, reise litt med osv. 

Jeg ble veldig isolert i mitt nå avsluttede ekteskap, og i mellomtiden har vennene gått litt videre på en måte. 

Anonymkode: 66b4e...09c

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for meg selv, jeg bruker mye energi på å holde hodet over vann på jobb for eksempel så når det kommer til å ta ting på sparket er det ikke alle dager det er mer igjen å gå på - ergo blir det å se det ann.. for min egen del, det handler ikke om deg som venn men om meg og mine begrensinger. 

Anonymkode: bfc36...b6b

[AnonymBruker]

Jeg har en bekjent som mener selv at hun er verdens beste venninne. Men hun snakker altså så sakte om ting hun har sagt hundre ganger før at man blir fryktelig utålmodig. Hun snakker også ekstremt mye om folk jeg ikke vet hvem er og hun klager på dem. Hun snakker mye om sykdom og er generelt negativ. Selv ser hun på seg selv som positiv og interessert i andre. Det er helt merkelig at hun har så lite selvinnsikt. Hun har også veldig barnslig humor, der det morsomste i verden er folk som faller eller snubler. Hun er 55år.

Nå sier jeg ikke at dette gjelder deg, men vær helt ærlig med deg selv om hvem du er før du går i en felle for deg selv. Hadde du turt å spørre noen?

Ellers kan det være du treffer feil folk. Jeg er en people pleaser pga jeg har vokst opp med en narsisstistisk og psykopatisk mor. Jeg blir stadig venn med folk som utnytter sånne som meg og som er som hun venninnen jeg snakker om i begynnelsen av innlegget. Nå har jeg begynt å sette grenser og opplever at ikke alle er der som før. Men så har jeg sett etter nye og annetledes folk og har fått noen veldig nære som godt voksen.

Du må bare kutte de folka som ikke er bra for deg og bruke energien på de som gjør deg godt. Det er en overgang som kan være ensom, men så verdt det! Venner vokser ikke på trær, men de finnes!

Anonymkode: f936b...a5a

[AnonymBruker]

Tja, jeg har et "vanlig travelt liv" med fulltidsjobb og mann og 3 barn og litt diverse verv og fritidsaktiviteter. Ville gjerne gått en time på kafé - uten baktanker - med ei venninne, men spise middag sammen og sånt er en aktivitet jeg kanskje klarer å skvise inn en gang i året. Ikke er jeg særlig interessert i å gjøre det heller. Så hvis jeg fikk inntrykk av at du hadde en forventning om å jevnlig tilbringe timesvis sammen bare for å skravle/sosialisere, så ville jeg nok rygget ut og funnet venner med lavere vedlikeholdsbehov. 

Anonymkode: 8a733...c24

[AnonymBruker]

Jeg fant ekte venner i voksenalder igjennom foreldregruppa på skolen. Tok et par år før vi kom i kontakt selv om barna går i samme klasse. 

Anonymkode: f7af2...93c

[AnonymBruker]

Fordi de fleste har nok med de nærmeste etter jobb i hverdagen. Altså samboer/ektefelle/kjæreste og barn

Anonymkode: cdda4...ca1

[kommodevaran]

For det første: kommunikasjon. Vet vennene dine hvordan du føler disse vennskapene er? Om du er redd for å miste dem fordi du er ærlig, er de ikke noe å samle på uansett. Best case scenario er at de blir klar over at det er et ensidig vennskap og anstrenger seg litt mer. Du har ingenting å tape.

For det andre: selvinnsikt. Er du virkelig så flott og fantastisk som du selv mener du er? Har du spurt vennene dine hvorfor de ikke prioriterer deg?

For det tredje: de aller fleste av oss har veldig travle og fulle liv. Jeg sleit voldsomt da jeg endte opp med kjæreste etter mange år som singel, for livet mitt var allerede fullt (med min nærmeste familie, hund, hester som tar mye tid, hus og gård å ta vare på, jobb, trening, andre hobbyer, osv.), og jeg hadde egentlig ikke tid til ham. Løsningen ble å inkludere ham mer i de tingene jeg uansett gjør/må gjøre. Han lærte å ri så han kunne være med og trene hestene, han blir med og besøker foreldrene mine, vi bytter dekk på bilene våre sammen, går tur med hunden sammen, lager mat sammen, osv. Så løsningen for oss som har det travelt, er å finne venner som har felles hobbyer/aktiviteter/gjøremål i livet. De vennene jeg har truffet aller oftest, er de som jeg rir sammen med. Har også truffet søsteren min oftere nå i høst når vi kan gå på sopptur sammen.

Og for det fjerde: siden så mange har travle liv, funker det dårlig å foreslå ting i siste liten. Det er sjelden jeg kan dra bort om jeg blir invitert på noe som skjer samme dag. Det må som oftest planlegges litt. Kan også være en mulighet å foreslå at du kommer til dem med mat (evt. at dere lager mat sammen hos dem) i stedet for at de skal drasse seg bort til deg. Har de barn må du regne med å foreslå å gjøre ting som også ungene kan være med på. Og som det er veldig, veldig enkelt å komme seg ut på eller kan gjøres hjemme hos vennene. Senk terskelen så lavt at man kan rulle over den.

[Sparkling_Pink]

Jeg har perioder hvor alt kjennes som et ork og jeg er sår fordi alt sosialt jeg opplever er fordi jeg har invitert eller har inkludert meg selv. Jeg har venner, men det varierer hva de får til.

Løsninga her er grupper med mer uformelt samvær over aktiviteter og interesser. Jeg er akkurat utadvendt nok til å få energi av det og tar da ikke så tungt på at mitt sosiale liv kan mye være avhengig av om jeg legger planer som tilfeldigvis passer inn i livene til folk.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (36 minutter siden):

Jeg har perioder hvor alt kjennes som et ork og jeg er sår fordi alt sosialt jeg opplever er fordi jeg har invitert eller har inkludert meg selv. Jeg har venner, men det varierer hva de får til.

Løsninga her er grupper med mer uformelt samvær over aktiviteter og interesser. Jeg er akkurat utadvendt nok til å få energi av det og tar da ikke så tungt på at mitt sosiale liv kan mye være avhengig av om jeg legger planer som tilfeldigvis passer inn i livene til folk.

Dette satser jeg også på fremover👌Pga kronisk sykdom har jeg veldig ustabile dager, og blir svært stresset over andres forventninger til meg. Være seg å ha “møteplikt” en viss dato/kl slett, eller være tilgjengelig tidlig og sent for å diskutere samlivsproblem(jeg er singel) eller bare fylle andres sosiale tomrom. For meg med ekstrem kognitiv utmattelse kan 45 min i tlf gi meg mer utmattelse, kvalme og hodepine. Da prioriterer man ikke vennskap, uten at det betyr at det er noe galt med mine gamle venner. Livet treffer oss bare ulikt.

Anonymkode: 1305f...521

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Er den som blir valgt bort. Har forsøkt så mange ganger å finne ut hva som er galt ved meg, hva jeg gjør galt, om jeg sier noe galt, om jeg er ufin, frekk eller hva det kan være. Har virkelig forsøkt å se meg selv utenfra for å gjøre noe annerledes. Men... blir allikevel sittende igjen alene. Nå er jeg kommet dit at jeg har gitt opp å ha tillit til andre og tillit til at jeg får nye venner. Jeg orker ikke flere skuffelser. Er alene hver dag da jeg heller ikke har familie eller kjæreste. 

Anonymkode: 4039c...8cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er i samme situasjon. Er den som blir valgt bort. Har forsøkt så mange ganger å finne ut hva som er galt ved meg, hva jeg gjør galt, om jeg sier noe galt, om jeg er ufin, frekk eller hva det kan være. Har virkelig forsøkt å se meg selv utenfra for å gjøre noe annerledes. Men... blir allikevel sittende igjen alene. Nå er jeg kommet dit at jeg har gitt opp å ha tillit til andre og tillit til at jeg får nye venner. Jeg orker ikke flere skuffelser. Er alene hver dag da jeg heller ikke har familie eller kjæreste. 

Anonymkode: 4039c...8cc

Veldig trist å lese! Mange mennesker ser ikke det gode i alle, og forhåndsdømmer på veldig dårlig grunnlag. Håper du finner glede og kan dyrke egne hobbyer og interesser, det kan være nok så bra som dårlige venner og folk som ikke vil deg vel. 

Anonymkode: 2a019...96f