Lite erfaring med menn... vanskelig å date

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten far med en alenemor som ikke har datet eller vært involvert med menn hele oppveksten min. Jeg merker at det er veldig vanskelig for meg å date siden jeg er så uerfaren med menn. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de, hva skal jeg forvente når det kommer til emosjonell tilgjengelighet, følsomhet, støtte.. Merker jo at jeg sammenligner de med venninner sånn sett og blir alltid skuffa, samtidig er min egen far så fraværende at jeg føler alltid at menn kommer til å såre meg eller forlate meg.
Har noen noen tips til hva man gjør da, eller om det er håp? Jeg føler liksom at jeg famler i blinde.

Anonymkode: 07437...6d7

[Trådstarteer]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har vokst opp uten far med en alenemor som ikke har datet eller vært involvert med menn hele oppveksten min. Jeg merker at det er veldig vanskelig for meg å date siden jeg er så uerfaren med menn. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de, hva skal jeg forvente når det kommer til emosjonell tilgjengelighet, følsomhet, støtte.. Merker jo at jeg sammenligner de med venninner sånn sett og blir alltid skuffa, samtidig er min egen far så fraværende at jeg føler alltid at menn kommer til å såre meg eller forlate meg.
Har noen noen tips til hva man gjør da, eller om det er håp? Jeg føler liksom at jeg famler i blinde.

Anonymkode: 07437...6d7

Først og fremst tror jeg du må jobbe for å bli stødig i egne følelser når det gjelder menn. Du sammenligner din relasjon til egen far med alle andre menn. Jeg forstår hvorfor, og samtidig er det en usunn tanke. Ikke en dum tanke, og veldig forståelig når det er den ene mannen i livet ditt som skal være din klippe. 
 

Her har du noen store følelser i sving som potensielt kan gi deg mye emosjonell skade i fremtiden i sammenheng med dating og tette relasjoner til en potensiell partner. Tror du allerede vet svaret, eller har resonnert deg frem til fasiten. 
 

er «pappa» en slik person du vil forholde deg til og sette premissene for fremtidig kjærlighet? 
 

Og gå til en psykolog med din problemstilling vil nok gagne deg, men er du klar for det? Og jobbe seg gjennom disse følelsene vil være skummelt, og bonusen er desto større da 😁🥳

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på samme måte. Veldig uerfaren, og klarte ikke helt "få det til", kommunikasjon ble vanskelig og jeg mistet etterhvert tryggheten på meg selv i forholdet. (Jeg var i forhold da, har aldri datet andre enn han) Endte til slutt med brudd, fordi jeg ikke klarte kommunisere og være en god kjæreste. 

Jeg har jobbet mye i etterkant med å finne ut av hva jeg gjorde galt, hvordan jeg burde kommunisere osv, og dessverre ser jeg at hadde jeg gjort dette mye tidligere når vi fortsatt var sammen, kunne forholdet vært reddet😭 Så vil anbefale terapeut eller kurs som går på parkommunikasjon eller parforhold først som sist. 

Nå som singel er alt dritskummelt igjen, og jeg føler ikke noen vil være interessert i å bli kjent med meg. Men kommunikasjon hadde nok funket bedre en ny gang. Men tror dessverre jeg har brukt opp min sjanse😟

Anonymkode: d2b6f...b70

[AnonymBruker]

Trådstarteer skrev (2 minutter siden):

Først og fremst tror jeg du må jobbe for å bli stødig i egne følelser når det gjelder menn. Du sammenligner din relasjon til egen far med alle andre menn. Jeg forstår hvorfor, og samtidig er det en usunn tanke. Ikke en dum tanke, og veldig forståelig når det er den ene mannen i livet ditt som skal være din klippe. 
 

Her har du noen store følelser i sving som potensielt kan gi deg mye emosjonell skade i fremtiden i sammenheng med dating og tette relasjoner til en potensiell partner. Tror du allerede vet svaret, eller har resonnert deg frem til fasiten. 
 

er «pappa» en slik person du vil forholde deg til og sette premissene for fremtidig kjærlighet? 
 

Og gå til en psykolog med din problemstilling vil nok gagne deg, men er du klar for det? Og jobbe seg gjennom disse følelsene vil være skummelt, og bonusen er desto større da 😁🥳

Jeg er klar over det og er helt enig med deg, merker at jeg liksom går i ytterkantene når det kommer til relasjoner med menn. Enten at jeg møter menn som behandler meg skikkelig bra, og da blir jeg faktisk usikker og engstelig for det føles så merkelig ut, nesten som at de lurer meg.. eller så er det rasshøl som egentlig ikke bryr seg, og da blir jeg litt usikker på om det bare er sånn det er, at det er bare jeg som forventer for mye. For folk sier liksom hele tiden at menn er pragmatiske, snakker ikke så mye om følelser, forstår ikke så mye av sånt.. Så da blir jeg faktisk usikker.

Anonymkode: 07437...6d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde det på samme måte. Veldig uerfaren, og klarte ikke helt "få det til", kommunikasjon ble vanskelig og jeg mistet etterhvert tryggheten på meg selv i forholdet. (Jeg var i forhold da, har aldri datet andre enn han) Endte til slutt med brudd, fordi jeg ikke klarte kommunisere og være en god kjæreste. 

Jeg har jobbet mye i etterkant med å finne ut av hva jeg gjorde galt, hvordan jeg burde kommunisere osv, og dessverre ser jeg at hadde jeg gjort dette mye tidligere når vi fortsatt var sammen, kunne forholdet vært reddet😭 Så vil anbefale terapeut eller kurs som går på parkommunikasjon eller parforhold først som sist. 

Nå som singel er alt dritskummelt igjen, og jeg føler ikke noen vil være interessert i å bli kjent med meg. Men kommunikasjon hadde nok funket bedre en ny gang. Men tror dessverre jeg har brukt opp min sjanse😟

Anonymkode: d2b6f...b70

Ja, jeg merker at jeg "driter" meg ut når det gjelder. Blir på en måte helt frossen, for jeg er redd for å gjøre noe feil. Tør ikke fortelle hvordan jeg føler ting, tør ikke være sårbar.. Sier seg selv at de gode stikker og de som blir ikke er de beste akkurat..

Anonymkode: 07437...6d7

[Trådstarteer]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er klar over det og er helt enig med deg, merker at jeg liksom går i ytterkantene når det kommer til relasjoner med menn. Enten at jeg møter menn som behandler meg skikkelig bra, og da blir jeg faktisk usikker og engstelig for det føles så merkelig ut, nesten som at de lurer meg.. eller så er det rasshøl som egentlig ikke bryr seg, og da blir jeg litt usikker på om det bare er sånn det er, at det er bare jeg som forventer for mye. For folk sier liksom hele tiden at menn er pragmatiske, snakker ikke så mye om følelser, forstår ikke så mye av sånt.. Så da blir jeg faktisk usikker.

Anonymkode: 07437...6d7

Vel, nå er jeg mann og har trygge og gode foreldre. Min far er nok ikke den som prater mye om følelser, men min mor har lært meg fra barns ben at jeg må ta det steget. Dog, så jeg opp til begge og følte at pappa var en jeg så opp til(forstå meg rett, ser fortsatt opp til han). Men i voksen alder har jeg innsett at det å være mann og samtidig vise følelser ikke bestemmer hvor mandig jeg er.
 

Nå er jeg noenlunde trygg på meg selv, og ikke redd for å vise de sidene lengre. Måtte gjennom to forhold med kvinner som mente at menn og følelser er svakt og umandig - og det preget og ga meg emosjonell skade. Dette er heldigvis noe jeg ikke er preget av lengre og ikke kommer til å la påvirke et nytt forhold. 

[AnonymBruker]

Trådstarteer skrev (6 minutter siden):

Vel, nå er jeg mann og har trygge og gode foreldre. Min far er nok ikke den som prater mye om følelser, men min mor har lært meg fra barns ben at jeg må ta det steget. Dog, så jeg opp til begge og følte at pappa var en jeg så opp til(forstå meg rett, ser fortsatt opp til han). Men i voksen alder har jeg innsett at det å være mann og samtidig vise følelser ikke bestemmer hvor mandig jeg er.
 

Nå er jeg noenlunde trygg på meg selv, og ikke redd for å vise de sidene lengre. Måtte gjennom to forhold med kvinner som mente at menn og følelser er svakt og umandig - og det preget og ga meg emosjonell skade. Dette er heldigvis noe jeg ikke er preget av lengre og ikke kommer til å la påvirke et nytt forhold. 

Det er akkurat det. Altså jeg har erfaring med menn som bokstavelig talt bare ignorerer meg når jeg begynner å gråte, ingen omsorg om man er syk.. er verre enn jeg ville ha behandlet en fremmed. Forstår jo sånn egentlig at det ikke er normalt, men det er av en eller annen grunn det jeg opplever. Kanskje manglende grenser i tidlig stadie, jeg vet ikke. 

Jeg synes absolutt ikke følelser er umandig og svakt, jeg ønsker et varmt og nært forhold hvor vi støtter hverandre og viser masse raushet og omsorg. Jeg er veldig følelsesmenneske selv og det er noe jeg tror jeg ville ha ønsket hos en partner også.

Anonymkode: 025f0...aac

[Irak]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har vokst opp uten far med en alenemor som ikke har datet eller vært involvert med menn hele oppveksten min. Jeg merker at det er veldig vanskelig for meg å date siden jeg er så uerfaren med menn. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de, hva skal jeg forvente når det kommer til emosjonell tilgjengelighet, følsomhet, støtte.. Merker jo at jeg sammenligner de med venninner sånn sett og blir alltid skuffa, samtidig er min egen far så fraværende at jeg føler alltid at menn kommer til å såre meg eller forlate meg.
Har noen noen tips til hva man gjør da, eller om det er håp? Jeg føler liksom at jeg famler i blinde.

Anonymkode: 07437...6d7

Ikke forvent noen verdens ting. Bli heller positivt overraska. Det er det beste synes jeg 🤗. 

Tror du kan med fordel jobbe litt med deg selv, og disse følelsene. Gå på date om du har lyst. Fokuser på å ha det gøy 😃. 

Om ikke du får deg kjæreste så mulig du får en god venn? 

Det er jo et godt sted å begynne. En stabil relasjon med en mann kunne du nok trengt slik at du kan føle deg tryggere. 

Mange varme tanker til deg 💕

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vokst opp uten far med en alenemor som ikke har datet eller vært involvert med menn hele oppveksten min. Jeg merker at det er veldig vanskelig for meg å date siden jeg er så uerfaren med menn. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de, hva skal jeg forvente når det kommer til emosjonell tilgjengelighet, følsomhet, støtte.. Merker jo at jeg sammenligner de med venninner sånn sett og blir alltid skuffa, samtidig er min egen far så fraværende at jeg føler alltid at menn kommer til å såre meg eller forlate meg.
Har noen noen tips til hva man gjør da, eller om det er håp? Jeg føler liksom at jeg famler i blinde.

Anonymkode: 07437...6d7

De må være snille!!!! Respektfulle!!! Og ikke ha sex med det første! Møt nye dater ute!!!!!

Anonymkode: 86340...9f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

De må være snille!!!! Respektfulle!!! Og ikke ha sex med det første! Møt nye dater ute!!!!!

Anonymkode: 86340...9f1

Hvordan merker du at han er interessert samtidig som han er respektfull? Jeg tror ofte de ikke er interesserte..

Anonymkode: 07437...6d7