Nytt forhold: hvor lang tid tok det

[AnonymBruker]

Før du følte deg helt trygg på at hen var helt investert og det kjennes trygt og godt? Jeg synes forelskelsesfasen er utrolig slitsom, og kjenner endelig at jeg har roen og tryggheten i forholdet som jeg trenger for å slappe helt av og ikke være redd for at han blir lei eller at han ikke er 100% investert i oss. Det tok nesten ett år for meg. Er det unormalt lang tid?

Anonymkode: ccdcd...a5a

[SPOCA]

Det kommer nok an på forholdet og dere som par. Hva som er normalt eller ikke er vanskelig å si.

For oss gikk det veldig raskt, jeg følte meg trygg på han etter en ukes tid. Skal sies at jeg sa veldig tydelig fra hva jeg følte under en uke etter at vi møttes. Han ble livredd, for han følte det samme, men var redd for disse følelsene (spesielt pga sitt barn), men når han erkjente disse og jeg fikk trygget ham med tanke på hans sønn, kom den trygghetsfølelsen veldig raskt.

Jeg har aldri hatt det slikt med noen tidligere. 

[Gjest ZarahSweet]

Vi kjente på det ekstremt fort, innen en ukes tid. Har selvsagt vært utfordringer og mye kompliserte følelser og tanker etc, men ingen av oss har tvilt på hva vi føler og vil. 
 

Har aldri kjent på en sånn trygghet så raskt med noen andre før❤️

[AnonymBruker]

Fra første øyeblikk, for oss begge. Dette har vi snakket en del om. Nå er vi inne i vårt andre år, og til nærmere vi kommer varige forpliktelser som huskjøp og prat om felles barn så blusser det opp gammelt grums fra tidligere forhold der jeg ble bedratt og et annet der far til mitt barn gikk fra meg da barnet var nyfødt og jeg syk og innlagt på sykehus.

Jeg kjenner på frykten for å bli forlatt igjen i en umulig situasjon og hvor vanskelig det er å slippe kontrollen. 

Men jeg er helt åpen og ærlig med han om hva dom foregår på innsiden hos meg, blant annet en intens trang til å gå fra han før han rekker å gå fra meg. 

Det kommer til å gå over etterhvert, jeg må bare stå i det, la følelsene komme og jobbe gjennom det. 

Så må jeg vri hodet til å tenke at om han bedrar meg, om gan forelsker seg i noen andre, om han går lei, om han går fra meg, ja, greit.. det skal gå bra det også. Jeg lander på beina og kommer til å klare meg. Jeg kan heller nyte det jeg har nå, ta én dag av gangen, og kommer dritten så skal jeg overleve det enda en gang ❤️

Anonymkode: 3688c...40b

[AnonymBruker]

Fra dag 1 ❤️

Anonymkode: 464e4...20d

[Irak]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Fra dag 1 ❤️

Anonymkode: 464e4...20d

Det er sjeldent ❤️

[AnonymBruker]

TS her; jeg ser at jeg var uklar i formuleringene mine 🙂 Jeg har følt meg trygg og slappet av rundt ham fra dag en, men oppi mitt eget hode har jeg tenkt at det er for godt til å være sant og lurt på når dette eventyret er over. Det er først nå jeg klarer å ta inn over meg at dette virkelig kan vare istedenfor å være bekymret for at det skal ta slutt når som helst.

Anonymkode: ccdcd...a5a

[AnonymBruker]

Det tok flere år (3-4?) for min del, pga. tidligere dårlige erfaringer. Har et veldig godt og trygt forhold i dag, gift i snart 12 år.

Anonymkode: 09c05...269

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her; jeg ser at jeg var uklar i formuleringene mine 🙂 Jeg har følt meg trygg og slappet av rundt ham fra dag en, men oppi mitt eget hode har jeg tenkt at det er for godt til å være sant og lurt på når dette eventyret er over. Det er først nå jeg klarer å ta inn over meg at dette virkelig kan vare istedenfor å være bekymret for at det skal ta slutt når som helst.

Anonymkode: ccdcd...a5a

Er selv barnevernsunge med tilknytningsproblemer og frykt for å bli forlatt. Så logisk nok har ingen mann sluppet innpå meg.

Inntil jeg møtte kjæresten i en alder av 40. Vi fikk en øyeblikkelig kjemi. Og jeg innså at denne mannen er perfekt for meg.

Så jeg ga f i frykten. Men jeg inkluderte han i den. Jeg har aldri elsket en mann. Jeg har aldri tillat noen å få «makt» over meg eller få meg til å føle meg sårbar. 
 

Jeg innså at jeg aldri vil kunne elske noen om jeg ikke brøt ned muren og ga hele meg. Og ja; kanskje jeg blir såret. Kanskje det blir slutt. Kanskje det går til helvete.

Men so what? Jeg vil heller føle på alt jeg føler med han og kjenne på disse magiske følelsene enn å vite den dagen jeg dør at jeg aldri tok sjansen.

Han får frem det beste i meg. Han lytter og ser meg. Og det føles som vi har kjent hverandre for alltid.

Nå har vi vært sammen i 9 mnd og vi planlegger å kjøpe hus sammen. Vi har helt like verdier, livssyn, syn på barneoppdragelse og vi er bestevenner, elskere og partnere. Vi vet alt om hverandre for vi er åpne, ærlige og sårbare.

Vi har bare et liv. Og jeg har opplevd mye dritt. Men jeg har alltid landet på beina. Ikke faen om frykt skal stoppe dette.

Carpe fucking Diem!

Anonymkode: 36070...c09

[AnonymBruker]

Det tok et års tid for meg. Veldig mye uro og frykt i løpet av det året, men nå endelig har det gitt seg. Det kom av gamle sår fra forrige ekteskap.  

Anonymkode: 0b5af...987

[AnonymBruker]

Men min ekssamboer fra første øyeblikk. Han elsket meg fra dag en og behandlet meg som en prinsesse.

hadde ikke depresjon og alkohol som følge av dette tatt så overhånd hadde han ikke vært eks <\3 

Anonymkode: 0cf1b...cbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2024 den 22.47):

Før du følte deg helt trygg på at hen var helt investert og det kjennes trygt og godt? Jeg synes forelskelsesfasen er utrolig slitsom, og kjenner endelig at jeg har roen og tryggheten i forholdet som jeg trenger for å slappe helt av og ikke være redd for at han blir lei eller at han ikke er 100% investert i oss. Det tok nesten ett år for meg. Er det unormalt lang tid?

Anonymkode: ccdcd...a5a

Denne gangen følte jeg meg trygg fra omtrent dag 1. Har alltid syntes forelskesperioden er slitsomt selv, men det var det ikke nå. 

Anonymkode: 95d63...625