Jeg har ekstrem sykehusskrekk, hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Altså jeg vet ikke min arme råd... har opplevd mye vanskelig på sykehus, og noen ting har rett og slett vært traumatiserende. Vil ikke gå nærmere inn på det og det er heller ikke vesentlig, men det har satt dype spor og preger meg fortsatt. Nå skal jeg ha med barnet mitt på kontroll på sykehuset i morgen, og jeg har sånn angst at jeg er svimmel og kvalm, og på nippet til å både kaste opp og hyperventilere. Tårene har strømmet i hele dag og jeg har det ikke bra i det hele tatt. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg dit, hvert fiber i kroppen stritter imot og panikken brer seg bare jeg tenker på det.

Får en overveldende følelse av at jeg skal miste barnet mitt, eller at noen skal ta ham fra meg. Jeg klarer jo likevel å tenke rasjonelt og vet at det ikke kommer til å skje, men det blir totalt overskygget av min enorme redsel, og den følelsen sitter så dypt i at jeg ikke klarer å komme meg over det. Har rett og slett for kraftige negative følelser knyttet til sykehus som følge av tidligere opplevelser. Hva kan jeg egentlig gjøre med sånt? Og kan jeg forvente at samboeren min tar seg fri en del timer for å gjøre det når jeg er så dårlig? Han har ny jobb og det sitter langt inne å ta seg fri for dette, mens jeg er hjemme i permisjon, så det naturlige er jo at det faller på meg. Vet bare at jeg hadde tatt meg fri for å hjelpe om situasjonen var omvendt, så det gjør litt vondt at han ikke forstår hvor ille det er for meg og vil ofre noen timer av jobben.

Jeg fungerer fint ellers i livet og som mor, men akkurat sykehus klarer jeg bare ikke. Kan jeg få behandling for sånt i det offentlige når det er så situasjonsbestemt, og ikke gjennomgripende i hverdagen?

Anonymkode: fbf97...c95

[BobbySocks]

Har du en slektning som kan bidra? En søster eller noe?

[AnonymBruker]

Det å eksponere deg for det, er jo den beste (og kanskje eneste) måten å redusere/bli kvitt skrekken på. Angst er veldig ubehagelig, men man dør ikke av å utsette seg for det man er redd for selv om det kjennes så ubehagelig ut. 

Du kan nok få terapi gjennom det offentlige hvis du får henvisning fra fastlegen, men da er det nok eksponering som må til uansett. 

Anonymkode: ce942...3f0

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (Akkurat nå):

Har du en slektning som kan bidra? En søster eller noe?

Alle andre jobber og søsteren min som er student og kunne bidratt er utenlands, så det er ikke så lett. Noen måtte uansett tatt seg fri.

Anonymkode: fbf97...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det å eksponere deg for det, er jo den beste (og kanskje eneste) måten å redusere/bli kvitt skrekken på. Angst er veldig ubehagelig, men man dør ikke av å utsette seg for det man er redd for selv om det kjennes så ubehagelig ut. 

Du kan nok få terapi gjennom det offentlige hvis du får henvisning fra fastlegen, men da er det nok eksponering som må til uansett. 

Anonymkode: ce942...3f0

Ja, det skjønner jeg altså. Og jeg vil jo bli bedre, men faren i morgen er rett og slett at jeg bryter sammen og ikke kommer meg ut av bilen. Det er jeg oppriktig redd for kommer til å skje, at jeg bare stivner til liksom. Skulle ønske noen i det minste kunne bli med, men det lar seg ikke enkelt gjøre.

Anonymkode: fbf97...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Altså jeg vet ikke min arme råd... har opplevd mye vanskelig på sykehus, og noen ting har rett og slett vært traumatiserende. Vil ikke gå nærmere inn på det og det er heller ikke vesentlig, men det har satt dype spor og preger meg fortsatt. Nå skal jeg ha med barnet mitt på kontroll på sykehuset i morgen, og jeg har sånn angst at jeg er svimmel og kvalm, og på nippet til å både kaste opp og hyperventilere. Tårene har strømmet i hele dag og jeg har det ikke bra i det hele tatt. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg dit, hvert fiber i kroppen stritter imot og panikken brer seg bare jeg tenker på det.

Får en overveldende følelse av at jeg skal miste barnet mitt, eller at noen skal ta ham fra meg. Jeg klarer jo likevel å tenke rasjonelt og vet at det ikke kommer til å skje, men det blir totalt overskygget av min enorme redsel, og den følelsen sitter så dypt i at jeg ikke klarer å komme meg over det. Har rett og slett for kraftige negative følelser knyttet til sykehus som følge av tidligere opplevelser. Hva kan jeg egentlig gjøre med sånt? Og kan jeg forvente at samboeren min tar seg fri en del timer for å gjøre det når jeg er så dårlig? Han har ny jobb og det sitter langt inne å ta seg fri for dette, mens jeg er hjemme i permisjon, så det naturlige er jo at det faller på meg. Vet bare at jeg hadde tatt meg fri for å hjelpe om situasjonen var omvendt, så det gjør litt vondt at han ikke forstår hvor ille det er for meg og vil ofre noen timer av jobben.

Jeg fungerer fint ellers i livet og som mor, men akkurat sykehus klarer jeg bare ikke. Kan jeg få behandling for sånt i det offentlige når det er så situasjonsbestemt, og ikke gjennomgripende i hverdagen?

Anonymkode: fbf97...c95

Høres ut som mannen din bør ta dette. Det er superviktig at du ikke overfører din angst / traume på barnet!

 

 

Anonymkode: 2d105...92b

[AnonymBruker]

Dette burde jo vært håndtert litt tidligere. Hvis samboer er barnefar så synes jeg han burde følge.

Anonymkode: e43a6...3f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som mannen din bør ta dette. Det er superviktig at du ikke overfører din angst / traume på barnet!

 

 

Anonymkode: 2d105...92b

Ja, barnet er baby og hadde nok ikke fått med seg så mye, men likevel...

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette burde jo vært håndtert litt tidligere. Hvis samboer er barnefar så synes jeg han burde følge.

Anonymkode: e43a6...3f4

Jepp, men trodde ikke jeg kom til å reagere SÅ kraftig.

Anonymkode: fbf97...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, barnet er baby og hadde nok ikke fått med seg så mye, men likevel...

Jepp, men trodde ikke jeg kom til å reagere SÅ kraftig.

Anonymkode: fbf97...c95

Babyer får med seg mer enn man gjerne tror… blir du stressa så fanger babyen fort opp dette og blir stressa selv. Viser du frykt så kan barnet bli redd og lese det som at dette er farlig, her må jeg være redd. Det er NÅ du legger grunnlaget for hvordan barnet takler sånt videre. 

 

Jeg snakker av erfaring. La mannen ta det denne gangen. Så ber du legen din om hjelp til å behandle dette. For det kommer mest sannsynlig til å bli mange flere runder med sykdom, lege, sykehus, tannleger osv i oppveksten til barnet… 

Anonymkode: 2d105...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Babyer får med seg mer enn man gjerne tror… blir du stressa så fanger babyen fort opp dette og blir stressa selv. Viser du frykt så kan barnet bli redd og lese det som at dette er farlig, her må jeg være redd. Det er NÅ du legger grunnlaget for hvordan barnet takler sånt videre. 

 

Jeg snakker av erfaring. La mannen ta det denne gangen. Så ber du legen din om hjelp til å behandle dette. For det kommer mest sannsynlig til å bli mange flere runder med sykdom, lege, sykehus, tannleger osv i oppveksten til barnet… 

Anonymkode: 2d105...92b

Huff, det har du nok rett i, ja. Innser at jeg bør få hjelp til dette, men det blir knallhardt å rippe opp i ting.

Anonymkode: fbf97...c95

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Alle andre jobber og søsteren min som er student og kunne bidratt er utenlands, så det er ikke så lett. Noen måtte uansett tatt seg fri.

Anonymkode: fbf97...c95

Da må faren trå til. Sånn er det bare.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Huff, det har du nok rett i, ja. Innser at jeg bør få hjelp til dette, men det blir knallhardt å rippe opp i ting.

Anonymkode: fbf97...c95

Forstår det er tøft, men det er veldig viktig at du gjør det både for din egen del men også barnet. Du skal være rustet til å stå i det når det virkelig gjelder, du skal kunne trygge og gi den omsorger barna dine behøver når de blir syke eller havner på sykehus. Det er også veldig viktig for at de skal kunne takle situasjoner bedre selv, at foreldre klarer å forholde seg rolig og fattet i sårbare situasjoner. 
 

Hvordan tror du at du hadde taklet det om du måtte være innlagt over lang tid med barnet ditt? Masse undersøkelser, sprøyter, tvang, gråt osv. Det kan skje, og da er det viktig at du er trygg selv så du kan trygge barnet best mulig. Det er ikke noe godt å leve med den angsten, og den øker risikoen for at både du og barnet utvikler psykiske reaksjoner om noe faktisk skulle oppstå så dere må være inne på sykehuset over tid. 
 

Ta tak i det, så får du det nok mye bedre på sikt. Det er jo åpenbart at du har noe som må bearbeides her. 

Anonymkode: 2d105...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forstår det er tøft, men det er veldig viktig at du gjør det både for din egen del men også barnet. Du skal være rustet til å stå i det når det virkelig gjelder, du skal kunne trygge og gi den omsorger barna dine behøver når de blir syke eller havner på sykehus. Det er også veldig viktig for at de skal kunne takle situasjoner bedre selv, at foreldre klarer å forholde seg rolig og fattet i sårbare situasjoner. 
 

Hvordan tror du at du hadde taklet det om du måtte være innlagt over lang tid med barnet ditt? Masse undersøkelser, sprøyter, tvang, gråt osv. Det kan skje, og da er det viktig at du er trygg selv så du kan trygge barnet best mulig. Det er ikke noe godt å leve med den angsten, og den øker risikoen for at både du og barnet utvikler psykiske reaksjoner om noe faktisk skulle oppstå så dere må være inne på sykehuset over tid. 
 

Ta tak i det, så får du det nok mye bedre på sikt. Det er jo åpenbart at du har noe som må bearbeides her. 

Anonymkode: 2d105...92b

Jepp, skal nok ta tak i det uansett. Har vært innlagt noen dager med barnet mitt og tok det med relativ grei fatning, men knakk sammen da sykepleieren spurte hvordan jeg hadde det, så jeg hadde det jo ikke bra. Det går heldigvis bra med han, men han må til disse kontrollene en gang i blant. Frykten er tilstede uansett, og når jeg åpner opp om det til mine nærmeste får jeg liksom bare rasjonelle svar tilbake. Det går liksom inn øret og ut det andre for jeg klarer jo å tenke rasjonelt selv også, men det har ingen effekt når angsten virkelig har satt seg. Skjønner ikke hvordan noen skal kunne nå gjennom til meg.

Anonymkode: fbf97...c95

[AnonymBruker]

Bruker å legge inn alt fokus på at de på sykehuset ikke kaller inn fordi de synes det er unødvendig eller bare for gøy. Ungen har behov for oppfølging og da må vi som voksne ta barnet med og gjøre det som trengs. Vi er på sykehus 8-10 ganger per år omtrentlig med vår yngste, alle besøk er nødvendige for at livet til barnet skal være best mulig både på litt og lang sikt.

Anonymkode: 0869f...b2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bruker å legge inn alt fokus på at de på sykehuset ikke kaller inn fordi de synes det er unødvendig eller bare for gøy. Ungen har behov for oppfølging og da må vi som voksne ta barnet med og gjøre det som trengs. Vi er på sykehus 8-10 ganger per år omtrentlig med vår yngste, alle besøk er nødvendige for at livet til barnet skal være best mulig både på litt og lang sikt.

Anonymkode: 0869f...b2f

Nei, men det hadde jo føltes bedre om det egentlig var unødvendig.

Anonymkode: fbf97...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jepp, skal nok ta tak i det uansett. Har vært innlagt noen dager med barnet mitt og tok det med relativ grei fatning, men knakk sammen da sykepleieren spurte hvordan jeg hadde det, så jeg hadde det jo ikke bra. Det går heldigvis bra med han, men han må til disse kontrollene en gang i blant. Frykten er tilstede uansett, og når jeg åpner opp om det til mine nærmeste får jeg liksom bare rasjonelle svar tilbake. Det går liksom inn øret og ut det andre for jeg klarer jo å tenke rasjonelt selv også, men det har ingen effekt når angsten virkelig har satt seg. Skjønner ikke hvordan noen skal kunne nå gjennom til meg.

Anonymkode: fbf97...c95

En psykolog som har kompetanse på traumer og angst klarer nok å nå gjennom så lenge du er åpen for det. 
 

Men det kan være ganske omfattende , og det krever en del av deg. Du kan ikke forvente at angsten bare skal forsvinne , du må faktisk snakke om problemene og være åpen for å prøve å behandle dette. 
 

Anbefaler deg at du tar kontakt med fastlege og forteller om det her. Skriv ned symptomer du får på en lapp f.eks hvis du syns det er vanskelig å snakke åpent. 

Anonymkode: 2d105...92b

[AnonymBruker]

Du kan ikke ta med barnet, du overfører frykten din. 

Anonymkode: 20813...61f

[AnonymBruker]

Usj, må bare lufte frustrasjonen min her før jeg sprekker. Fikk litt sammenbrudd i stad, gråt og hikstet og hyperventilerte, og samboeren min trøstet meg selvsagt, men så var han kort og brutal og sa jeg måtte gjøre de greiene i morgen. Tror ikke han forstår hvor ille det føles for meg. Jeg forstår at han ikke kan ta det hver gang (det blir noen ganger i året), men jeg synes absolutt han bør kunne ta seg fri for å gjøre det helt til jeg får stablet meg litt på bena og bearbeidet traumene litt. Jeg klarer ikke å gjøre det, kanskje jeg kunne klart det om noen var med. Er jeg så urimelig? Å være på jobb de få timene det tar er visst viktigere...

Anonymkode: fbf97...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja, det skjønner jeg altså. Og jeg vil jo bli bedre, men faren i morgen er rett og slett at jeg bryter sammen og ikke kommer meg ut av bilen. Det er jeg oppriktig redd for kommer til å skje, at jeg bare stivner til liksom. Skulle ønske noen i det minste kunne bli med, men det lar seg ikke enkelt gjøre.

Anonymkode: fbf97...c95

Men hvorfor er du så redd for dette? Ok, la oss si at det skjer. Hva så da? Du stivner til og kommer deg ikke ut av bilen. Da møter dere ikke til timen. Så får du et gebyr i posten. Himmelen faller ikke ned og ingen dør.

En ting er at du har opplevd ting på sykehus som har gjort deg redd, men du legger en god del ekstra press på deg selv ved måten du tenker på. Det øker nok angsten din en god del.

Anonymkode: 85f27...57b

[AnonymBruker]

Viss du er syk under permisjon kan far bruke av sykt barn dager. På papiret kalles det barnepassers sykdom.

Så jo din samboer kan fint være borte fra jobb å ta ansvar for denne timen da det er tydelig at du har en svært uheldig reaksjon på dette med sykehus som går under psykisk sykdom. Du trenger å gå til fastlegen og be om hjelp for traume/angst men det løser ikke denne første timen. Viss samboer nekter så utsetter du timen til noen andre kan stille opp og hjelpe. Det er viktig for barnet at den som følger ikke har slik frykt i situasjonen da barnet vil plukke opp dette. Barnet er begge deres ansvar ikke kun ditt selv om du er i permisjon.

Anonymkode: 258d1...092