Master eller profesjon i psykologi for å forske, endre psykisk politikk m.m?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Kan jeg spørre hvilken bachelor du hoppet av? Og spesifikt hvorfor? 

Vi er mange svært høyt utdannede som har svart deg i denne tråden, og samtlige setter litt spørsmålstegn ved at målet ditt er så langt der framme, og så spesifikt. Vi er mange her inne som både jobber høyt i akademia og forsker, og vi vet at systemet ikke er helt som du ser for deg ift hva du ønsker å forske på. Studerte feks medisin med to gutter som på første semester var helt sikre på at de skulle kurere aids. Det var rett og slett derfor de begynte på medisin. Motivasjonen var sterk og nesten patologisk. Det endte med at begge droppet ut før det var gått to år.

Du har også fått tips om at andre veier kanskje leder lettere mot din fascinasjon for læring og utdanning. Feks pedagogikk, sosionom eller politikk. Men dette slår du også raskt ned. Som om vi liksom ikke forstår deg og driven din. Du fikk også et vennlig råd om å vurdere terapi siden psykologi er inni hodet ditt hele tiden og det virker som du har mye negativt du bærer på ift læring og kanskje egen skolegang. Dette var også helt uaktuelt.

Det som er fint med vanlig psykologistudie, er at du kan ta en bachelor først, også deretter se hva du ønsker videre. Profesjon er jo ingenting før du har fullført alle 6årene.
 

Husk at man også kan skrive kronikker i aviser om læring og utdanning, og på den måten også nå politikere og lærere. Det er dessverre ikke slik at politikerne foretar endringer bare fordi forskningen kommer med fakta. Feks har barneskoler kun iPad selv om forskning viser at barn lærer bedre med penn og bøker. Det er store klasser, selv om forskning viser at små klasser er bedre for læring og trivsel. Barn som trenger det får ikke tilrettelegging uten en alvorlig diagnose, selv om det barnet vil lære mye mer dersom små endringer gjøres. Forskning viser at barn lærer bedre dersom de får et varmt måltid på skolen, eller dersom matte kombineres med fysisk aktivitet. Forskningsresultatene ligger der, men politikken endres ikke likevel dessverre.

Anonymkode: 60da8...1bb

Vil ikke være så spesifikk med hvilken bachelor jeg tok. Var et annet fagfelt (som ingen har nevnt her, ikke statsvitenskap, sosionom, pedagogikk osv.) med spesialisering på psykologi innen dette fagfeltet kan man si. Fant ut at ikke var så interessert i det fagfeltet og den delen av psykologi. Samt at jobbmulighetene innen psykologi ikke var så bra.  

Har skjønt bedre ila. tråden at det er en veldig vanskelig vei foran meg og at jeg ikke får forske på det jeg vil før om tidligst 15-30 år og sannsynligvis lengre eller aldri. Skjønner at det er liten sjanse for at jeg skal oppnå noe spesielt.  

Ila tråden så føler jeg det har oppstått mange misforståelser om meg. Har prøvd å skrive kort (du sier raskt slår ned) fordi å studere psykologi er noe jeg er veldig sikker på. Er vanskelig å forstå noen andre godt på et sånt forum uten å skrive kjempemye, men skal prøve. 
Jeg har eksperimentert eller lest på de fagfeltene som har blitt nevnt før. Så er ikke sånn at jeg bare avfeier det uten å vite hva det handler om eller å reflektert over det før. Jeg svarer kort på forslag om det fordi jeg heller ønsker tips på andre ting. Har brukt mange timer på å reflektere over om vil jobbe med politikk og pedagogikk f.eks. F.eks har vært i politisk organisasjon, i avis flere ganger og prøvd kronikk før ift klimapolitikk (også politikk jeg syns er altfor mye basert på meninger). Har hatt cirka 10 forskjellige jobber over tid (inkl. lærervikar, flere idrettsjobber i ulike aldre hvor sosialt arbeid, pedagogikk og konfliktløsning har vært sentrale arbeidsoppgaver). Og som sagt, er interessert i mye mer enn kun pedagogikk eller politikk og derfor vil jeg ikke låse meg fast til en av de. 
Jeg tenker og grubler på ting som vanepsykologi, læring og lykke hver dag og har gjort det starten av vgs. Spesielt anvendt psykologi og hvordan jeg skal implementere diverse teorier best mulig i livet mitt. Bruker mye tid på å gi råd om sånt til venner og kjæreste. Dette er ikke en normal mengde interesse. Det er noe jeg aldri blir lei av å snakke om eller lese om. Denne interessen er hovedårsaken til glede i livet mitt. Jeg er ganske sikker på hvilket fagfelt jeg brenner for og hvordan jeg vil at samfunnet skal endre seg. Dette kan endre seg, men ser ingen gode grunner til hvorfor nå, og da bør jeg gjøre det jeg tror er best for meg nå. Dette er vel grunnen til at jeg har satt et spesifikt mål langt i fremtiden jeg innser er svært drømmende, ambisiøst, idealistisk og noe naivt. Vet at det kanskje er umulig å oppnå, men jeg vil prøve. Må ikke oppnå det, men føler jeg må prøve. 

Helt enig at forskning ikke påvirker psykisk politikk så mye. Kanskje det og at jeg ikke liker forskning så mye, gjør at jeg ikke vil forske i fremtiden. Det viktigste for meg er å gjøre noe jeg liker og endre psykisk politikk. Har lært mye og blitt mer usikker på hva jeg vil jobbe med. Er ikke fastlåst på å jobbe med forskning (som jeg tror svært mange har trodde pga at jeg formulert meg dårlig). 

Etter rådene jeg har fått nå blir det nok en bachelor først med mye valgfrie-emner om pedagogikk og politikk også tar jeg en ny vurdering etter det. Hvis noen lurte.  

Er veldig takknemlig og overrasket over at så mange folk, som har mange viktigere ting å gjøre, har brukt tiden sin på meg.  

 

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Du fikk også et vennlig råd om å vurdere terapi siden psykologi er inni hodet ditt hele tiden og det virker som du har mye negativt du bærer på ift læring og kanskje egen skolegang. Dette var også helt uaktuelt.

Anonymkode: 60da8...1bb

Det har var det som ble sagt (sånn ingen andre slipper å bla tilbake) “Og tenk også på om du har noen egne problemer eller erfaringer fra egen skolegang som gjør at akkurat dette temaet er så viktig for deg. I såfall kan jo litt terapi først være et poeng. Så kan utdannelsen og yrket ditt være bittelitt friere”

Når jeg leser gjennom svaret mitt ser jeg ikke noe sted hvor jeg sier at det er helt uaktuelt eller nevner dette i det hele tatt, så jeg er litt forvirra. 

Har ingen problemer / dårlige erfaringer ift læring/skolegang. Har noen dårlige opplevelser sosialt som skjedde på skolen, men ikke noe som har sammenheng med det jeg er interessert i / tenker mye om. Grunnen til at jeg nevner utdanningssystemet så mye er fordi den er så grunnleggende for oppdragelse og læring i samfunnet og derfor har stort potensiale til å forbedre psykisk helse hos voksne. Derfor tenker jeg at terapi ikke hadde påvirket utdanning- og yrkesvalget mitt. 
Og derfor nevnte jeg det ikke heller. Fordi jeg heller ønsket tips/info/diskusjon om andre ting.

 

Terapi er ikke uaktuelt. Har vurdert terapi, men sliter ikke alvorlig med noe som jeg vet om.

Tenker du at jeg bør gå til terapi fordi jeg tenker på psykologi mye? Jeg skjønner ikke

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Tror du har en misoppfatning av hva pedagogikk egentlig er. Det handler ikke bare om hvordan man lærer bort, men også de mentale prosessene som skjer under læring. Jeg valgte «bort» pedagogisk psykologi, fordi jeg i grunn ikke er interessert i psykologi biten (selv om jeg måtte ha pedagogisk psykologi og utviklingspsykologi på første året, og jeg tok et valgfritt emne som het psykologiske perspektiver på læring og ferdighetsutvikling bare fordi det var bestått/ikke bestått som vurderingsform.

Jeg interesserer meg mer for andre områder av pedagogikken. Fagfeltet er bredt, og du kan fordype deg i mye. Akkurat nå så skriver jeg masteroppgave om spillpedagogikk.

Det virker også ut som at som at du er interessert i utdanningspolitikk. Jeg tok også et obligatorisk og et valgfritt emne innenfor dette temaet da jeg studerte på NTNU (Utdanningshistorie og utdanningspolitikk) og (Voksnes læring i et utdanningspolitisk perspektiv).

Jeg er helt enig med AB som sier at du bør vurdere pedagogikk ovenfor psykologi, så kan du heller ta breddeåret ditt i psykologi hvis du studerer pedagogikk på NTNU. Det er en del emner som ikke er adgangsbegrenset, men som er åpne emner der alle kan ta. I hvertfall da jeg tok min bachelor (2017-2020).

Anonymkode: e764d...6dc

“Det handler ikke bare om hvordan man lærer bort, men også de mentale prosessene som skjer under læring.” Jo, jeg vet det og vil studere det. 
Men vil ikke bare studere det. Må da velge bort ting som vanepsykologi, empati, lykke m.m. og den tanken gjør meg trist.  
Så, da blir det nok heller at jeg tar valgfri emner eller breddeår i pedagogikk.  

Kan hende jeg ombestemmer meg, og er viktig for meg å være åpen for å ombestemme meg sånn at jeg tar det beste valget. 

Takk for tips om emner. Alle du nevnte virket veldig interessante.

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (19 minutter siden):

Det har var det som ble sagt (sånn ingen andre slipper å bla tilbake) “Og tenk også på om du har noen egne problemer eller erfaringer fra egen skolegang som gjør at akkurat dette temaet er så viktig for deg. I såfall kan jo litt terapi først være et poeng. Så kan utdannelsen og yrket ditt være bittelitt friere”

Når jeg leser gjennom svaret mitt ser jeg ikke noe sted hvor jeg sier at det er helt uaktuelt eller nevner dette i det hele tatt, så jeg er litt forvirra. 

Har ingen problemer / dårlige erfaringer ift læring/skolegang. Har noen dårlige opplevelser sosialt som skjedde på skolen, men ikke noe som har sammenheng med det jeg er interessert i / tenker mye om. Grunnen til at jeg nevner utdanningssystemet så mye er fordi den er så grunnleggende for oppdragelse og læring i samfunnet og derfor har stort potensiale til å forbedre psykisk helse hos voksne. Derfor tenker jeg at terapi ikke hadde påvirket utdanning- og yrkesvalget mitt. 
Og derfor nevnte jeg det ikke heller. Fordi jeg heller ønsket tips/info/diskusjon om andre ting.

 

Terapi er ikke uaktuelt. Har vurdert terapi, men sliter ikke alvorlig med noe som jeg vet om.

Tenker du at jeg bør gå til terapi fordi jeg tenker på psykologi mye? Jeg skjønner ikke

Var bare et vennlig tips siden jeg syns måten du har formulert deg gjennom tråden ikke virker helt normalt. Men for all del, jeg kjenner ikke deg og ta til deg de rådene som passer deg😊

Anonymkode: 60da8...1bb

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Var bare et vennlig tips siden jeg syns måten du har formulert deg gjennom tråden ikke virker helt normalt. Men for all del, jeg kjenner ikke deg og ta til deg de rådene som passer deg😊

Anonymkode: 60da8...1bb

Men kan du forklare hvorfor det ikke er normalt og hvorfor unormal kommunikasjon gjør at man bør gå til terapi, hvorfor at jeg tenker på psykologi mye er et argument for å gå til terapi eller hvorfor du mener at jeg sa at det var uaktuelt med terapi?

Råd som er ubegrunnet eller feil begrunnet, hjelper ofte lite fordi man ikke skjønner hvorfor rådene er bra og dermed ikke stoler på dem og følger dem. Vanskelig å stole på råd man ikke skjønner. Med mindre personen har autoritet og du vet hva de snakker om, men alle her er jo anonyme (og aner derfor ikke om de lyver, de vet hva de snakker om eller om de vil hjelpe meg). Er flere som bare har gitt råd uten å forklare hvorfor og jeg får veldig lite ut av det 

Er ikke fornærma og skjønner at det er vennlig  men blir forvirra og litt frustrert over mangelen på begrunnelse (spesielt på ganske seriøse ting som at jeg har autisme eller burde gå til terapi)

Endret 13. september 2024 av Anonym92j

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (11 minutter siden):

Men kan du forklare hvorfor det ikke er normalt og hvorfor unormal kommunikasjon gjør at man bør gå til terapi, hvorfor at jeg tenker på psykologi mye er et argument for å gå til terapi eller hvorfor du mener at jeg sa at det var uaktuelt med terapi?

Råd som er ubegrunnet eller feil begrunnet, hjelper ofte lite fordi man ikke skjønner hvorfor rådene er bra og dermed ikke stoler på dem og følger dem. Vanskelig å stole på råd man ikke skjønner. Med mindre personen har autoritet og du vet hva de snakker om, men alle her er jo anonyme (og aner derfor ikke om de lyver, de vet hva de snakker om eller om de vil hjelpe meg). Er flere som bare har gitt råd uten å forklare hvorfor og jeg får veldig lite ut av det 

Er ikke fornærma og skjønner at det er vennlig  men blir forvirra og litt frustrert over mangelen på begrunnelse (spesielt på ganske seriøse ting som at jeg har autisme eller burde gå til terapi)

Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vært innlagt en del på psykiatrisk, og mange av medpasientene formulerte seg sånn som deg. Var bare et inntrykk jeg fikk, ikke noe du trenger å tenke på om det ikke er riktig. Og jeg ser ingen grunn til at du skal tro at noen her lyver til deg eller at du skal føle at du ikke kan stole på folk. Du har fått mange gode råd, folk har virkelig gitt deg mange gode innlegg her, så du må ikke føle deg angrepet på noen måte. Ta med deg det som passer, og se bort fra det som ikke passer. Er uansett lenge til det er tid for å søke nytt studie, så du har god tid til å la dette modne😊

Anonymkode: 60da8...1bb

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (1 time siden):

Vil ikke være så spesifikk med hvilken bachelor jeg tok. Var et annet fagfelt (som ingen har nevnt her, ikke statsvitenskap, sosionom, pedagogikk osv.) med spesialisering på psykologi innen dette fagfeltet kan man si. Fant ut at ikke var så interessert i det fagfeltet og den delen av psykologi. Samt at jobbmulighetene innen psykologi ikke var så bra.  

Har skjønt bedre ila. tråden at det er en veldig vanskelig vei foran meg og at jeg ikke får forske på det jeg vil før om tidligst 15-30 år og sannsynligvis lengre eller aldri. Skjønner at det er liten sjanse for at jeg skal oppnå noe spesielt.  

Ila tråden så føler jeg det har oppstått mange misforståelser om meg. Har prøvd å skrive kort (du sier raskt slår ned) fordi å studere psykologi er noe jeg er veldig sikker på. Er vanskelig å forstå noen andre godt på et sånt forum uten å skrive kjempemye, men skal prøve. 
Jeg har eksperimentert eller lest på de fagfeltene som har blitt nevnt før. Så er ikke sånn at jeg bare avfeier det uten å vite hva det handler om eller å reflektert over det før. Jeg svarer kort på forslag om det fordi jeg heller ønsker tips på andre ting. Har brukt mange timer på å reflektere over om vil jobbe med politikk og pedagogikk f.eks. F.eks har vært i politisk organisasjon, i avis flere ganger og prøvd kronikk før ift klimapolitikk (også politikk jeg syns er altfor mye basert på meninger). Har hatt cirka 10 forskjellige jobber over tid (inkl. lærervikar, flere idrettsjobber i ulike aldre hvor sosialt arbeid, pedagogikk og konfliktløsning har vært sentrale arbeidsoppgaver). Og som sagt, er interessert i mye mer enn kun pedagogikk eller politikk og derfor vil jeg ikke låse meg fast til en av de. 
Jeg tenker og grubler på ting som vanepsykologi, læring og lykke hver dag og har gjort det starten av vgs. Spesielt anvendt psykologi og hvordan jeg skal implementere diverse teorier best mulig i livet mitt. Bruker mye tid på å gi råd om sånt til venner og kjæreste. Dette er ikke en normal mengde interesse. Det er noe jeg aldri blir lei av å snakke om eller lese om. Denne interessen er hovedårsaken til glede i livet mitt. Jeg er ganske sikker på hvilket fagfelt jeg brenner for og hvordan jeg vil at samfunnet skal endre seg. Dette kan endre seg, men ser ingen gode grunner til hvorfor nå, og da bør jeg gjøre det jeg tror er best for meg nå. Dette er vel grunnen til at jeg har satt et spesifikt mål langt i fremtiden jeg innser er svært drømmende, ambisiøst, idealistisk og noe naivt. Vet at det kanskje er umulig å oppnå, men jeg vil prøve. Må ikke oppnå det, men føler jeg må prøve. 

Helt enig at forskning ikke påvirker psykisk politikk så mye. Kanskje det og at jeg ikke liker forskning så mye, gjør at jeg ikke vil forske i fremtiden. Det viktigste for meg er å gjøre noe jeg liker og endre psykisk politikk. Har lært mye og blitt mer usikker på hva jeg vil jobbe med. Er ikke fastlåst på å jobbe med forskning (som jeg tror svært mange har trodde pga at jeg formulert meg dårlig). 

Etter rådene jeg har fått nå blir det nok en bachelor først med mye valgfrie-emner om pedagogikk og politikk også tar jeg en ny vurdering etter det. Hvis noen lurte.  

Er veldig takknemlig og overrasket over at så mange folk, som har mange viktigere ting å gjøre, har brukt tiden sin på meg.  

 

 

 

😳!!!!!

Anonymkode: 450b7...bec

[AnonymBruker]

Husker da jeg sa at jeg ville bli forsker. Hadde begynt på et studie, trivdes ikke, men tok exphil og exfac og jobbet litt. Søsteren min sa at jeg burde ta en utdanning som gjorde at jeg ble noe, kanskje fangevokter. Han ene jeg datet sa at jeg ikke forstod hvor få som blir forskere og får til det.

Vel, jeg dumpa daten, og i dag, etter fullført ph.d., jobber jeg som forsker og stortrives med det. Noen prosjekt jeg er med på er midt i kjerneområdet mitt, andre er langt utenfor, og så bidrar jeg eksempelvis metodisk, men jeg synes det er spennende å lære nye ting, og ville ikke jobbet med noe annet om jeg fikk velge.

Og, ja, lønna er ikke skyhøy, men dårlig er den ikke, jobben er nokså fleksibel, og man kan avspasere. Det er noe press rundt publisering, og det hender jeg må jobbe ettermiddager og helg, men siden jeg liker det jeg gjør og har såpass mye fleksibilitet, er det verdt det for meg.

Lykke til TS, uansett hva du ender opp som.

Anonymkode: 9de94...446

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg misforsto eller ikke leste skikkelig, men hvis du synes det var vanskelig å vite helt hvordan du får god kontakt med professorer og andre ansatte som jobber med forskning, så vet jeg at det i alle fall ved profesjonsstudiet på UiT er veldig lavterskel og enkelt å komme i god kontakt med professorer og knytte kontakter. Det er veldig åpent og imøtekommende. Vet ikke hvordan det er ved UiB/NTNU, men vet at det kan variere litt. UiT har godt omdømme når det gjelder kontakten mellom undervisere/ansatte og studenter. 

Anonymkode: 623db...173

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vet ikke om jeg misforsto eller ikke leste skikkelig, men hvis du synes det var vanskelig å vite helt hvordan du får god kontakt med professorer og andre ansatte som jobber med forskning, så vet jeg at det i alle fall ved profesjonsstudiet på UiT er veldig lavterskel og enkelt å komme i god kontakt med professorer og knytte kontakter. Det er veldig åpent og imøtekommende. Vet ikke hvordan det er ved UiB/NTNU, men vet at det kan variere litt. UiT har godt omdømme når det gjelder kontakten mellom undervisere/ansatte og studenter. 

Anonymkode: 623db...173

Nei, du forsto riktig. Mener å ha lest at UiT er gode på det et sted, kanskje studiebarometeret. Det er noe jeg skal tenke på i valget av studiested

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (16 minutter siden):

Nei, du forsto riktig. Mener å ha lest at UiT er gode på det et sted, kanskje studiebarometeret. Det er noe jeg skal tenke på i valget av studiested

Ja, UiT gjør det godt på studiebarometeret, men det fylles jo ut av studentene da, så det er ikke objektivt. Men man tenker kanskje at det er negativt at UiT er "lite" fordi forskermiljøet da også er mindre, men jeg tror at når man er student og stipendiat, og i begynnelsen av karrieren kan det være minst like bra som et stort forskjermiljø. Da får man mye tettere kontakt med ansatte og muligheten for å få være med på diverse prosjekter er også høyere når det er litt mindre, men godt sammensveiset miljø. Man må jo ikke ha hele sin forskerkarriere der.

Anonymkode: 623db...173