Master eller profesjon i psykologi for å forske, endre psykisk politikk m.m?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Masterstudenter publiserer ikke alene, men de kan bli medforfatter på andres artikler, hvis de spiller kortene sine riktig (faglig dyktig, interessert, får kontakter med vitenskapelig ansatte og viser sterk motivasjon) og får bli med på prosjekter. Om man da er medforfatter nummer 6 av 9 er ikke så nøye. 

Anonymkode: 74976...40d

Masterstudenter kan fint publisere oppgaven som førsteforfatter, som regel med veileder(e) og evt andre som medforfatter.  Det er stor forskjell på hvor i forfatterrekken man er, at du påstår noe annet beviser bare hvor lite du vet av det du snakker om. 

Anonymkode: ba6df...a61

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er ung og har likevel såpass kritisk refleksjonsevne - det er faktisk imponerende! 

Imidlertid... skal prøve å skrive så kortfattet som mulig, slik at du ikke setter deg et hårete mål og kanskje kaster bort mange år:

Utdanningssystemet og forskning er to vidt ulike ting. Utdanningssystemet i Norge følger en europeisk standard og forpliktelse, som man ikke bare kan løsrive seg fra. Systemet er også styrt av økonomiske insentiver i høyeste grad. Alle dom underviser har garantert en eller annen gang kjent på hvor dårlig undervisninga blir på grunn av rammebetingelser. All verdens forskning endrer ikke dette. Det er politikk, penger, New Public Management, effektivisering, etc etc etc. 

Forskning på hvordan man lærer - du omtaler det som et kunnskapshull. Må skuffe deg ved å si at det finnes mange veletablerte teorier om dette, på kryss og tvers av fagfelt. Du vil antakeligvis slite noe voldsomt med å komme opp noe revolusjonerende. Vi vet veldig mye om dette, på veldig mange områder 

Ditt ønske å forske på hvordan "lære noe bra vs hvordan lære noe bort til noen andre bra". 

Dette finnes det mye om.. forskningen er ikke "langt bak", og neppe om 10 år (når du kanskje har en phd) heller. Det er, i mine øyne, stor oppmerksomhet og interesse rundt og om hvordan studenter (særlig i profesjonsutdanninger!) kan lære best, hvordan, etc. Diskusjonene nå handler faktisk om noe dom nesten er motsatt av hva du tenker: at høyere utdanning har fått "elever" som krever, krever, krever, i stedet for studenter som studerer. 

Oppsummert: Kunnskapshullet du beskriver som "forskningen er mye lengre bak" finnes ikke. Du har også en relativt naiv plan som implisitt sier at du skal revolusjonere utdanningssystemet. 

Anonymkode: 450b7...bec

Vet at det er mye forskning om det og vet lite om fagfeltet totalt, så var dumt/feil av meg å nevne hele fagfeltet. Kar kun lest  at det er mye dårlig psykologisk forskning (som derfor blir usikker kunnskap) og at forskningen er bak på å bevise at noen metoder jeg vet om (som ikke er populære i fagmiljøet) er ekstremt effektive. Syns det er et behov for dette.

Det er ikke en plan å revolusjonere noe selv eller komme på en genial ide. Å endre utdanningssystemet er et mål jeg har lyst til å jobbe mot (uansett hvor mye jeg bidrar). Det er ikke noe jeg tenker at jeg kommer til å oppnå helt selv (er ikke så naiv/arrogant).

Og ja skjønner at utdanningssystemet er påvirket av andre ting. Men god forskning er jo noe som kan påvirke utdanningssystemet (?). Og vil også jobbe med annet (undervisning, utforme politikk) hvis det kan hjelpe å endre utdanningssystemet. Hvordan ellers skal jeg endre det?

 

Hva mener du med elever som krever? Kravstore ift. undervisning og lite selvstendige?

[AnonymBruker]

Kanskje politiker er en bedre vei enn forskning ts?😊

Anonymkode: 60da8...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Masterstudenter kan fint publisere oppgaven som førsteforfatter, som regel med veileder(e) og evt andre som medforfatter.  Det er stor forskjell på hvor i forfatterrekken man er, at du påstår noe annet beviser bare hvor lite du vet av det du snakker om. 

Anonymkode: ba6df...a61

Det du quotet var klønete formulert fra min side. Jeg blandet to ulike ting i samme avsnitt uten å gjøre det tydelig nok. 
1) Ja, i noen fagdisipliner kan tydeligvis masterstudenter være eneforfatter på en artikkel basert på masteroppgaven sin. Mer vanlig er det nok at (som du sier) masterstudenten er førsteforfatter eller evt. andreforfatter, mens veiledere og evt andre mer medforfattere. 
2) I hoveddelen av avsnittet tenkte jeg på muligheten for å bli med på andre forskningsprosjekter enn den rene masteroppgaven mens man er student. Da kan man ikke regne med å være førsteforfatter, siden man typisk gjør en mye mindre del av jobben - men hvis man kommer seg med et sted lengre ned på forfatterlista er det et stort pluss sammenlignet med ikke å ha noen publikasjoner i det hele tatt. 

Anonymkode: 74976...40d

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Kanskje politiker er en bedre vei enn forskning ts?😊

Anonymkode: 60da8...1bb

Ja, det ble anbefalt tidligere i tråden også. Er dessverre ingen partier jeg liker. Og er uansett for sent å starte med politikk som 21-åring hvis man skal være politiker som jobb. Og syns synsing og sosialt spill er teit. Syns politikk i stor grad er en populæritet- og menings-konkurranse i et demokrati. Liker fakta og vitenskapelig metode. Har lite tro på menneskers personlige meninger + bias. Har vel helst lyst til å skape politisk endring uten å holde på med sånt primært.

Da ser jeg for meg rådgiver/leder-stillinger i offentlige departementet eller politiske organisasjoner er mest aktuelt for å påvirke politikken (uten å måtte fokusere på meninger og hvordan være populær).

[AnonymBruker]

Jeg tror du rett og slett bare må prøve deg fram. Det er vanskelig å forklare (og forstå) karrierevalget forsker, og hva det egentlig krever av deg. Særlig når du ikke har fullført en bachelor engang. Endring og det å produsere hva man selv tenker er viktig kunnskap, og ikke minst at andre anerkjenner dette som viktig, er ikke gitt selv om du blir forsker. Du må starte med å fullføre en utdanning/master. Det er ikke bare et avkrysningspunkt på lista  men hard jobbing i der som tilsvarer omtrent en fjerdedel av hvor lenge du har levd til nå.

Jeg ville lagt forskning på hylla per nå. Du skal gjennom mange år med mye annet først, det må du. Og deretter tatt profesjonsstudiet/master dersom du kommer inn. På disse årene skjer det mye, og virkeligheten og meningene dine vil kunne være endret. Dette skjer med mange som tar utdanning over bachelor, hvor man lærer å være mer kritisk etc.

Det er først etter dette at du trenger å tenke forskning. 

Anonymkode: 450b7...bec

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror du rett og slett bare må prøve deg fram. Det er vanskelig å forklare (og forstå) karrierevalget forsker, og hva det egentlig krever av deg. Særlig når du ikke har fullført en bachelor engang. Endring og det å produsere hva man selv tenker er viktig kunnskap, og ikke minst at andre anerkjenner dette som viktig, er ikke gitt selv om du blir forsker. Du må starte med å fullføre en utdanning/master. Det er ikke bare et avkrysningspunkt på lista  men hard jobbing i der som tilsvarer omtrent en fjerdedel av hvor lenge du har levd til nå.

Jeg ville lagt forskning på hylla per nå. Du skal gjennom mange år med mye annet først, det må du. Og deretter tatt profesjonsstudiet/master dersom du kommer inn. På disse årene skjer det mye, og virkeligheten og meningene dine vil kunne være endret. Dette skjer med mange som tar utdanning over bachelor, hvor man lærer å være mer kritisk etc.

Det er først etter dette at du trenger å tenke forskning. 

Anonymkode: 450b7...bec

Er sterkt uenig i deg at man bare må prøve seg fram. Det å ikke lære av andres erfaringer er grunnen til at mange mennesker tar dårlige valg i livet. Sist gang jeg studerte, tok jeg feil valg fordi jeg ikke gjorde nok research og planlegging. 

Må ikke gjennom mange år først: Kan ta profesjon neste år eller kan ta bachelor på 2 år (har 1 studieår fra før av) også master. Vil helst slippe bachelor + profesjon (høres ut som du foreslår det).  

Har hørt/lest fra mange at man bør planlegge utdanning (og tilpasse CV) etter jobb man vil ha. Hvorfor skal jeg høre på deg over dem? 

Argumentene dine for dette er at jeg ikke skjønner jobben fordi jeg ikke har jobbet hardt og at jeg ikke tenker kritisk. Begge disse to tingene er styrkene mine ift. Jevnaldrende (har jobbet mye hardt selvstendig og mange har sagt at jeg er veldig rasjonell og reflektert) 
kritisk tenkning – Store norske leksikon (snl.no) 
Andre argumentet ditt er at meninger kan endres ila tid. Kan jo planlegge utdanning ift. hva som gir mest rom for å endre meninger. Meninger kan også ikke endres. Da er det ganske dumt å ikke planlegge, når man hadde mulighet til det. Man har ingenting å tape på å planlegge vs ikke planlegge. Verdier har en tendens til å være konstante etter en viss alder og prøver å planlegge etter verdier. Kan du utdype poenget ditt ift at meninger endres?

Endret 11. september 2024 av Anonym92j

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (52 minutter siden):

Må ikke gjennom mange år først: Kan ta profesjon neste år eller kan ta bachelor på 2 år (har 1 studieår fra før av) også master. Vil helst slippe bachelor + profesjon (høres ut som du foreslår det).  

Det er jo enten 6 år på profesjonsstudiet, eller 4 år for den andre veien. Det er mange år, men kanskje ikke i et livstidperspektiv. 

Mitt poeng var ikke at du bare skal prøve deg fram på måfå, er enig i at planlegging er lurt. Poenget var at selv om du kan ha en ambisjon som forsker der framme, og gjøre den innsatsen som kreves for å komme dit de neste årene, så er det vanskelig å planlegge for et forskerløp. 

Jeg mener dette som et godt råd: du fremstår litt for drømmende. Du kan gjerne ta bachelor på kortere tid, være reflektert, etc, men det er ENORM forskjell på bachelor og phd-løp. Enorm forskjell fra master til phd også. Etter et år i høyere utdanning, vet du rett og slett ikke hva du snakker om. Ikke sikkert du har tatt noen eksamener engang.

Det er vanskelig, selv om du sikkert er flink, å forstå dette før du faktisk går løpene. Du har jo ikke erfaring med bacheloroppgave, som kan være den første indikasjon på om dette er for deg.

Det er veldig mange som får seg en bakeroversveis i masterløpet allerede, og hvert fall i phd-løpet. Det er grunn for at det kun er et par prosenter av norske som har en phd. 

Dette du skriver, bekrefter for meg også din drømmende (og dømmende) naivitet:

"Det å ikke lære av andres erfaringer er grunnen til at mange mennesker tar dårlige valg i livet."

Dine innlegg sammenlagt, framstiller deg som arrogant, og nesten litt i trass. Det er mulig du er reflektert til å være 21 år, men det er ikke måte på hvor høyt du tenker om deg selv. Og akkurat det vil føre til at du får en kræsjlanding og blir satt rimelig på plass - om du en dag skulle starte på forskerutdanning. 

Uansett, første steg er: ta en utdanning!

Anonymkode: 450b7...bec

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo enten 6 år på profesjonsstudiet, eller 4 år for den andre veien. Det er mange år, men kanskje ikke i et livstidperspektiv. 

Mitt poeng var ikke at du bare skal prøve deg fram på måfå, er enig i at planlegging er lurt. Poenget var at selv om du kan ha en ambisjon som forsker der framme, og gjøre den innsatsen som kreves for å komme dit de neste årene, så er det vanskelig å planlegge for et forskerløp. 

Jeg mener dette som et godt råd: du fremstår litt for drømmende. Du kan gjerne ta bachelor på kortere tid, være reflektert, etc, men det er ENORM forskjell på bachelor og phd-løp. Enorm forskjell fra master til phd også. Etter et år i høyere utdanning, vet du rett og slett ikke hva du snakker om. Ikke sikkert du har tatt noen eksamener engang.

Det er vanskelig, selv om du sikkert er flink, å forstå dette før du faktisk går løpene. Du har jo ikke erfaring med bacheloroppgave, som kan være den første indikasjon på om dette er for deg.

Det er veldig mange som får seg en bakeroversveis i masterløpet allerede, og hvert fall i phd-løpet. Det er grunn for at det kun er et par prosenter av norske som har en phd. 

Dette du skriver, bekrefter for meg også din drømmende (og dømmende) naivitet:

"Det å ikke lære av andres erfaringer er grunnen til at mange mennesker tar dårlige valg i livet."

Dine innlegg sammenlagt, framstiller deg som arrogant, og nesten litt i trass. Det er mulig du er reflektert til å være 21 år, men det er ikke måte på hvor høyt du tenker om deg selv. Og akkurat det vil føre til at du får en kræsjlanding og blir satt rimelig på plass - om du en dag skulle starte på forskerutdanning. 

Uansett, første steg er: ta en utdanning!

Anonymkode: 450b7...bec

Er ikke uenig i at jeg bør ta en utdanning først. Ønsker bare info + tips på hvilken utdanning jeg bør ta, for jobbene jeg tror passer best (mtp verdiene og ønskene mine og hvordan jeg kan endre meg i fremtiden) 

Rådene/meningene dine var uklare for meg og virket som du kun begrunnet de med at jeg er dårlig kritisk og aldri har jobbet hardt. Det er grunnen til at jeg kom med motargumenter (hvor jeg skryter) og var kritisk. Nå skjønner jeg rådene din bedre. Er ikke uenig i at jeg vet lite om dette og at er vanskelig med master og phd! Er bare ambisiøs (tror ikke jeg klarer det enkelt). 

"Det å ikke lære av andres erfaringer er grunnen til at mange mennesker tar dårlige valg i livet." = naivt, drømmende og dømmende? Kan du forklare hvorfor? 

[AnonymBruker]

TS: har du karakterer til å komme inn på profesjonsstudiet? Og hvorfor akkurat psykologi? Jeg synes det høres ut som andre fag er mer aktuelle for deg. Og du virker litt autistisk eller noe, etter svarene å dømme er kanskje ikke profesjonsstudiet det rette for deg? 

Anonymkode: f0c69...2a6

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

TS: har du karakterer til å komme inn på profesjonsstudiet? Og hvorfor akkurat psykologi? Jeg synes det høres ut som andre fag er mer aktuelle for deg. Og du virker litt autistisk eller noe, etter svarene å dømme er kanskje ikke profesjonsstudiet det rette for deg? 

Anonymkode: f0c69...2a6

Trenger kun 2 programfag for å ha god margin på profesjon. Psykologi fordi jeg er lidenskapelig opptatt av det (tenker/grubler på det hver dag). Har lest en del andre fag. Er det noen spesielle du tenker på?

Hvorfor tenker du autisme og at profesjonsstudiet ikke er noe for meg? 

 

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (4 timer siden):

Det å ikke lære av andres erfaringer er grunnen til at mange mennesker tar dårlige valg i livet." = naivt, drømmende og dømmende? Kan du forklare hvorfor? 

Du lurer på hvorfor?

At du lurer på hvorfor, vitner ikke om å være langt over gjennomsnittet reflektert og smart, som du tror du er. Du er nok flink eller hva man kan kalle det, men neppe hevet over dine jevnaldrende (som du forsøkte å argumentere for ved å vise til en link til Store Norske Leksikon tidligere).

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men jeg får litt dårlige vibber av hvordan du fremstår, særlig hvis du skal arbeide medmennesker.

Kjør på og følg drømmen din, hva enn det er.  I rest my case. 

Og du trenger ikke å forsøke nye svar ved å vise at du kan "argumentasjon", for det kan du virkelig ikke. Tips: du lærer dette i utdanning, selv om du tror du er ferdig utlært før du knapt har hatt en eneste forelesning. 

 

Anonymkode: 450b7...bec

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

...du fremstår litt for drømmende.

Etter et år i høyere utdanning, vet du rett og slett ikke hva du snakker om. Ikke sikkert du har tatt noen eksamener engang.

Dette du skriver, bekrefter for meg også din drømmende (og dømmende) naivitet:

Dine innlegg sammenlagt, framstiller deg som arrogant, og nesten litt i trass.

...men det er ikke måte på hvor høyt du tenker om deg selv. Og akkurat det vil føre til at du får en kræsjlanding og blir satt rimelig på plass - om du en dag skulle starte på forskerutdanning. 

Anonymkode: 450b7...bec

Spurte om hvorfor det er naivt fordi jeg ønsker å lære. Men høres ut som du syns jeg er så dum e.l. at det ikke er verdt å forklare hvorfor jeg er naiv, bare at jeg er naiv.

Tror ikke jeg er langt over gjennomsnittet smart, kan ikke argumentasjon særlig bra og er laaangt fra utlært. Hvis det virker annerledes pga hvordan jeg har formulert meg, så er det synd. Prøvde å svare og forklare hvem jeg er kort.

Vil ikke bruke tid på å argumentere med deg eller bevise hvem jeg er, hvis det ikke gjør at jeg lærer mer om hva jeg bør gjøre. Vil ikke "vinne over deg".

Alt jeg ønsker er tips og info. Det meste du sier her er lite hjelpsomt. Gjerne svar hvis du har noe hjelpsomt.

Virker som du og andre er komfortable med å slemme ting uten å begrunne hvorfor (og basert på antakelser om meg). Syns ikke det er en god egenskap. Syns det er trist at flere har likt den meldingen.
Selv om du ikke liker meg, så betyr ikke det at du bør si slemme ting. Syns du bør reflektere litt over hvorfor du svarer slikt og hvilke konsekvenser det kan ha på mottakeren. Fordi det fins ingen gode grunner til hvorfor man bør snakke sånn til et medmenneske. Mulig å si det samme, uten å være unødvendig slem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Du lurer på hvorfor?

At du lurer på hvorfor, vitner ikke om å være langt over gjennomsnittet reflektert og smart, som du tror du er. Du er nok flink eller hva man kan kalle det, men neppe hevet over dine jevnaldrende (som du forsøkte å argumentere for ved å vise til en link til Store Norske Leksikon tidligere).

Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men jeg får litt dårlige vibber av hvordan du fremstår, særlig hvis du skal arbeide medmennesker.

Kjør på og følg drømmen din, hva enn det er.  I rest my case. 

Og du trenger ikke å forsøke nye svar ved å vise at du kan "argumentasjon", for det kan du virkelig ikke. Tips: du lærer dette i utdanning, selv om du tror du er ferdig utlært før du knapt har hatt en eneste forelesning. 

 

Anonymkode: 450b7...bec

Her er du usaklig og frekk. Hun spør ganske enkelt hvorfor du kaller henne naiv, og du kunne ganske enkelt svart henne? I stedet svarer du surt og nedlatende som gir dårligere vibber enn hvordan ts fremstår. Hun er ung, nysgjerrig, ambisiøs og stiller spørsmål. Skal hun holde kjeft fordi du ikke likte oppfølgingsspørsmål på din kommentar? 

Anonymkode: 88631...6b5

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (54 minutter siden):

Spurte om hvorfor det er naivt fordi jeg ønsker å lære. Men høres ut som du syns jeg er så dum e.l. at det ikke er verdt å forklare hvorfor jeg er naiv, bare at jeg er naiv.

Tror ikke jeg er langt over gjennomsnittet smart, kan ikke argumentasjon særlig bra og er laaangt fra utlært. Hvis det virker annerledes pga hvordan jeg har formulert meg, så er det synd. Prøvde å svare og forklare hvem jeg er kort.

Vil ikke bruke tid på å argumentere med deg eller bevise hvem jeg er, hvis det ikke gjør at jeg lærer mer om hva jeg bør gjøre. Vil ikke "vinne over deg".

Alt jeg ønsker er tips og info. Det meste du sier her er lite hjelpsomt. Gjerne svar hvis du har noe hjelpsomt.

Virker som du og andre er komfortable med å slemme ting uten å begrunne hvorfor (og basert på antakelser om meg). Syns ikke det er en god egenskap. Syns det er trist at flere har likt den meldingen.
Selv om du ikke liker meg, så betyr ikke det at du bør si slemme ting. Syns du bør reflektere litt over hvorfor du svarer slikt og hvilke konsekvenser det kan ha på mottakeren. Fordi det fins ingen gode grunner til hvorfor man bør snakke sånn til et medmenneske. Mulig å si det samme, uten å være unødvendig slem.

Beklager at jeg skrev så "hardt". 

Så det er sagt; jeg synes ikke du fremstår dum. Og det er du ikke heller. Jeg ser det gjennom teksten, at du ikke er dum. 

Jeg liker at du er ambisiøs, og heier på deg! 

Anonymkode: 450b7...bec

[AnonymBruker]

Hvis du ikke ønsker å jobbe klinisk så bør du unngå profesjonsstudiet. Det er for å utdanne psykologer. Et lite mindretall går til forskning, men en del etter å ha jobbet som psykolog og som dobbelkompetanse (psykologspesialist og PhD). 

De 6 årene under studiet er klinisk rettet, logisk nok. Men det betyr ikke at det kun er fokus på diagnostikk. For å vite om det unormale må du vite om det normale. Hjernebiologi, samfunnspsykologi, utviklingspsykologi, kulturkompetanse etc etc. Profesjonsstudiet er ikke 6 år om psykiske lidelser og diagnostikk. 

Nåløyet for forskningsstillinger er lite. Og du vet egentlig ikke om du vil like å forske.. Ikke bli for opptatt av å bli forsker uten å ha prøvd akademia. Kanskje du vil elske det, kanskje det ikke var det du trodde. 

Anonymkode: 7dc28...f8b

[AnonymBruker]

Ved UiT er det en egen forskningslinje for masterstudenter i psykologi. Anbefaler å sjekke det ut, kjenner en som går der og er veldig fornøyd! 

https://uit.no/utdanning/program/749928/student_research_programme_in_psychology

Anonymkode: 3ac81...fcb

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvis du ikke ønsker å jobbe klinisk så bør du unngå profesjonsstudiet. Det er for å utdanne psykologer. Et lite mindretall går til forskning, men en del etter å ha jobbet som psykolog og som dobbelkompetanse (psykologspesialist og PhD). 

De 6 årene under studiet er klinisk rettet, logisk nok. Men det betyr ikke at det kun er fokus på diagnostikk. For å vite om det unormale må du vite om det normale. Hjernebiologi, samfunnspsykologi, utviklingspsykologi, kulturkompetanse etc etc. Profesjonsstudiet er ikke 6 år om psykiske lidelser og diagnostikk. 

Nåløyet for forskningsstillinger er lite. Og du vet egentlig ikke om du vil like å forske.. Ikke bli for opptatt av å bli forsker uten å ha prøvd akademia. Kanskje du vil elske det, kanskje det ikke var det du trodde. 

Anonymkode: 7dc28...f8b

Har hørt mye motstridende nå, så vil gjerne vite om dette er erfaringer eller noe du vet konkret. Og gjerne hva slags bakgrunn du har (profesjonsstudiet? Master? Erfaring innen akademia?).

Profesjonsstudiet følger jo en science-practitioner modell (så det er ikke bare for psykologer?).

Har lest gjennom studieprogrammene allerede

Er ikke sikker på forskning, er det jeg tror er mest sannsynlig nå. Vet du noe om jobbmulighetene innen undervisning og psykisk politikk for profesjon vs master?

 

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvilken bachelor du hoppet av? Og spesifikt hvorfor? 

Vi er mange svært høyt utdannede som har svart deg i denne tråden, og samtlige setter litt spørsmålstegn ved at målet ditt er så langt der framme, og så spesifikt. Vi er mange her inne som både jobber høyt i akademia og forsker, og vi vet at systemet ikke er helt som du ser for deg ift hva du ønsker å forske på. Studerte feks medisin med to gutter som på første semester var helt sikre på at de skulle kurere aids. Det var rett og slett derfor de begynte på medisin. Motivasjonen var sterk og nesten patologisk. Det endte med at begge droppet ut før det var gått to år.

Du har også fått tips om at andre veier kanskje leder lettere mot din fascinasjon for læring og utdanning. Feks pedagogikk, sosionom eller politikk. Men dette slår du også raskt ned. Som om vi liksom ikke forstår deg og driven din. Du fikk også et vennlig råd om å vurdere terapi siden psykologi er inni hodet ditt hele tiden og det virker som du har mye negativt du bærer på ift læring og kanskje egen skolegang. Dette var også helt uaktuelt.

Det som er fint med vanlig psykologistudie, er at du kan ta en bachelor først, også deretter se hva du ønsker videre. Profesjon er jo ingenting før du har fullført alle 6årene.
 

Husk at man også kan skrive kronikker i aviser om læring og utdanning, og på den måten også nå politikere og lærere. Det er dessverre ikke slik at politikerne foretar endringer bare fordi forskningen kommer med fakta. Feks har barneskoler kun iPad selv om forskning viser at barn lærer bedre med penn og bøker. Det er store klasser, selv om forskning viser at små klasser er bedre for læring og trivsel. Barn som trenger det får ikke tilrettelegging uten en alvorlig diagnose, selv om det barnet vil lære mye mer dersom små endringer gjøres. Forskning viser at barn lærer bedre dersom de får et varmt måltid på skolen, eller dersom matte kombineres med fysisk aktivitet. Forskningsresultatene ligger der, men politikken endres ikke likevel dessverre.

Anonymkode: 60da8...1bb

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (På 10.9.2024 den 21.48):

Har lyst til å jobbe med mer enn kun pedagogikk ila hele livet. Og er veldig interessert i hvordan man lærer (ikke bare hvordan man lærer bort). Noe av grunnen til at jeg har lyst til å jobbe med forskning, undervisning osv er fordi utdanningssystemet og forskningen er mye lenger bak på hvordan lære noe bra vs hvordan lære noe bort til noen andre bra .

Tror du har en misoppfatning av hva pedagogikk egentlig er. Det handler ikke bare om hvordan man lærer bort, men også de mentale prosessene som skjer under læring. Jeg valgte «bort» pedagogisk psykologi, fordi jeg i grunn ikke er interessert i psykologi biten (selv om jeg måtte ha pedagogisk psykologi og utviklingspsykologi på første året, og jeg tok et valgfritt emne som het psykologiske perspektiver på læring og ferdighetsutvikling bare fordi det var bestått/ikke bestått som vurderingsform.

Jeg interesserer meg mer for andre områder av pedagogikken. Fagfeltet er bredt, og du kan fordype deg i mye. Akkurat nå så skriver jeg masteroppgave om spillpedagogikk.

Det virker også ut som at som at du er interessert i utdanningspolitikk. Jeg tok også et obligatorisk og et valgfritt emne innenfor dette temaet da jeg studerte på NTNU (Utdanningshistorie og utdanningspolitikk) og (Voksnes læring i et utdanningspolitisk perspektiv).

Jeg er helt enig med AB som sier at du bør vurdere pedagogikk ovenfor psykologi, så kan du heller ta breddeåret ditt i psykologi hvis du studerer pedagogikk på NTNU. Det er en del emner som ikke er adgangsbegrenset, men som er åpne emner der alle kan ta. I hvertfall da jeg tok min bachelor (2017-2020).

Anonymkode: e764d...6dc