Master eller profesjon i psykologi for å forske, endre psykisk politikk m.m?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Masterstudenter publiserer ikke alene, men de kan bli medforfatter på andres artikler, hvis de spiller kortene sine riktig (faglig dyktig, interessert, får kontakter med vitenskapelig ansatte og viser sterk motivasjon) og får bli med på prosjekter. Om man da er medforfatter nummer 6 av 9 er ikke så nøye. 

Anonymkode: 74976...40d

Sist jeg studerte så virket det litt vanskelig å få god kontakt med de ansette. Men spørre spørsmål etter forelesninger / i kontortid (personlig og via epost), tilby hjelp er vel kanskje det jeg bør gjøre mer av? Noe mer?

[Agatha]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Masterstudenter publiserer ikke alene, men de kan bli medforfatter på andres artikler, hvis de spiller kortene sine riktig (faglig dyktig, interessert, får kontakter med vitenskapelig ansatte og viser sterk motivasjon) og får bli med på prosjekter. Om man da er medforfatter nummer 6 av 9 er ikke så nøye. 

Anonymkode: 74976...40d

Dette utsagnet er jeg uenig i, det kommer helt an på fagfelt. Jeg kjenner flere innenfor humanistiske og utdanningsfaglige fag som har publisert artikkel basert på masteroppgaven sin både alene og som førsteforfatter med flere. Det finnes jo til og med artikkelbasert masteroppgave enkelte steder slik man har atikkelbasert phd, men denne er da selvfølgelig i et mye mindre format. Jeg er også uenig i at man må være i et phd-løp eller tilknyttet en akademisk institusjon for å få publisere. Det finnes flere fra private bransjer som forsker. 

[Agatha]

Anonym92j skrev (18 minutter siden):

Takk for så mange tips!

Tenker du at fagartikler er det noe som er verdt å ha på CVen uansett? Eller dårlig tidsbruk ift vitenskapsassistent, ta flere emner osv?
Tenker også at jeg skal prøve å gjennomføre bacheloren på under normert tid. Er god på å lære ting fort og antar at dette ser bra ut på CV. 

Det viktigste og egentlig eneste som teller skikkelig er karakterene du har og da spesielt på masteroppgaven. Så kan de andre tingene også spille noe inn. Innenfor noen felt er det svært stor konkurranse for å få stipendiatstillinger og da teller disse ekstra tingene i tillegg, men det hjelper jo absolutt ingenting om du får C på masteroppgaven. Da blir du ikke vurdert så enkelt er det. 

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (41 minutter siden):

Tror du misforsto litt og dermed tror jeg vet mindre enn det jeg gjør... Men du prøver jo bare å hjelpe

Spørsmålet er jo om profesjon (vs master) generelt øker finansieringen man kan få etter utdanningen (både kortsiktig og langsiktig). Trodde dette med forskning ift doktorgrad var noe "alle" visste, så jeg sa det ikke. Trodde også de fleste visste at doktorgrad er en jobb-utlysning

 

 

Hva som har best finansiering når du er ferdig med PhD (om 9-10) år er litt som å svare på hvor langt et tau er. Finansiering av forskning er styrt av politikk og hva som skjer i samfunnet. Ingen kan spå. Det var som sagt stor satsning på undervisningssektoren frem til i år, og nå står mange der at de må tilby sluttpakker eller si opp forskere/vitenskapelig ansatte.

Det beste er å studere det som kan gi deg best karakterer slik at du kan kvalifisere deg til en phd-stilling.

Anonymkode: 7d8a7...fb5

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (55 minutter siden):

Takk for så mange tips!

Tenker du at fagartikler er det noe som er verdt å ha på CVen uansett? Eller dårlig tidsbruk ift vitenskapsassistent, ta flere emner osv?
Tenker også at jeg skal prøve å gjennomføre bacheloren på under normert tid. Er god på å lære ting fort og antar at dette ser bra ut på CV. 

Jeg har ansatt flere stipendiater. 
Vitenskapelige publikasjoner er veldig bra å ha på CVen. Jeg ville absolutt vektet det høyere enn å ta flere emner, eller fullføre bachelor på kortere tid. Det er bedre å fullføre på normert tid og ha veldig gode karakterer. Et A-snitt vil imponere meg, men det er viktigere at du har det på master enn på bachelor. Det er bedre enn at du har B-snitt, men tok bacheloren på 2-2,5 år. Vitenskapelig assistent er fint å ha på CVen, spesielt hvis det er forskningsrettet, og du kan knytte det opp mot prosjektet du søker på (lært metoder, labarbeid eller hva det måtte være). 
Det er ikke sikkert andre tenker som meg. Men slik tenker jeg når jeg skal ansette stipendiater. 
Førstep

Anonymkode: 74976...40d

[AnonymBruker]

Og så tenker jeg du må roe deg ned litt. En PhD er en maraton, ikke en sprint. Og særlig når du legger til 4-6 år med studier før du i det hele tatt begynner på PhDen. Det er viktig at du har det bra mens du studerer (studiene er ikke bare en døråpner for muligheter i fremtiden, de har også en egenverdi her og nå), og at du har en plan B. For hvis du ikke får en stipendiatstilling - for hvis du får det, men vantrives - og hvis du får en PhD, men innser at du ikke får, eller ønsker å ha, en forskningskarriere videre. 

Anonymkode: 74976...40d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har ansatt flere stipendiater. 
Vitenskapelige publikasjoner er veldig bra å ha på CVen. Jeg ville absolutt vektet det høyere enn å ta flere emner, eller fullføre bachelor på kortere tid. Det er bedre å fullføre på normert tid og ha veldig gode karakterer. Et A-snitt vil imponere meg, men det er viktigere at du har det på master enn på bachelor. Det er bedre enn at du har B-snitt, men tok bacheloren på 2-2,5 år. Vitenskapelig assistent er fint å ha på CVen, spesielt hvis det er forskningsrettet, og du kan knytte det opp mot prosjektet du søker på (lært metoder, labarbeid eller hva det måtte være). 
Det er ikke sikkert andre tenker som meg. Men slik tenker jeg når jeg skal ansette stipendiater. 
Førstep

Anonymkode: 74976...40d

Og ikke glem de menneskelige egenskapene! Førsteprioritet vil være at man anser det som sannsynlig at søkeren vil gjennomføre PhDen, og gode samarbeidsevner. Ingen ønsker å veilede en stipendiat det er vanskelig å samarbeide med, og som kanskje kan spore hele prosjektet i grøfta. 

Anonymkode: 74976...40d

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har ansatt flere stipendiater. 
Vitenskapelige publikasjoner er veldig bra å ha på CVen. Jeg ville absolutt vektet det høyere enn å ta flere emner, eller fullføre bachelor på kortere tid. Det er bedre å fullføre på normert tid og ha veldig gode karakterer. Et A-snitt vil imponere meg, men det er viktigere at du har det på master enn på bachelor. Det er bedre enn at du har B-snitt, men tok bacheloren på 2-2,5 år. Vitenskapelig assistent er fint å ha på CVen, spesielt hvis det er forskningsrettet, og du kan knytte det opp mot prosjektet du søker på (lært metoder, labarbeid eller hva det måtte være). 
Det er ikke sikkert andre tenker som meg. Men slik tenker jeg når jeg skal ansette stipendiater. 
Førstep

Anonymkode: 74976...40d

Slik jeg forstår det, er det ikke en standard for hva man bør skal vurdere i stipendiat-ansettelser? Tror du det du sier gjelder for psykologi også?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og så tenker jeg du må roe deg ned litt. En PhD er en maraton, ikke en sprint. Og særlig når du legger til 4-6 år med studier før du i det hele tatt begynner på PhDen. Det er viktig at du har det bra mens du studerer (studiene er ikke bare en døråpner for muligheter i fremtiden, de har også en egenverdi her og nå), og at du har en plan B. For hvis du ikke får en stipendiatstilling - for hvis du får det, men vantrives - og hvis du får en PhD, men innser at du ikke får, eller ønsker å ha, en forskningskarriere videre. 

Anonymkode: 74976...40d

Ja, skjønner. Er bare ambiøs og veldig gira på å jobbe hardt. Plan B er undervisning (i akademia, kurs e.l.), utforme/rådgi politikk og ev. starte bedrift som lærer bort ting

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (1 time siden):

Takk for så mange tips!

Tenker du at fagartikler er det noe som er verdt å ha på CVen uansett? Eller dårlig tidsbruk ift vitenskapsassistent, ta flere emner osv?
Tenker også at jeg skal prøve å gjennomføre bacheloren på under normert tid. Er god på å lære ting fort og antar at dette ser bra ut på CV. 

Det ser absolutt bra ut å ha skrevet fagartikler. Mange "i feltet" gjør det. Men ofte er det slik at man burde ha noe som gjør at andre (lesere) tenker "Hun har et godt poeng, hun vet hva hun skriver om!" Altså en liten tyngde bak navnet ditt. Feks gjennom lang yrkeserfaring. Eller kanskje du er heldig og får undervise litt, og kan skrive en fagartikkel basert på det du underviser om. Ofte må man ha en master for å undervise dog, men ikke som innleid.

Vitenskapelige assistenter har ofte sjansen til å bli medforfatter på vitenskapelige artikler, så det kan også være lurt. Jeg ville imidlertid droppet vit. assistent og heller forsøkt meg på phd-en med en gang. 

Og sist:

Fagartikler er som regel sammenfatning av annen forskning, hvor du bringer disse sammen til en ny fforståele, underbygger et poeng, praksis etc. Fagartikler blir vurdert av redaktøren i det tidsskriftet du sender dem til.

Vitenskapelige artikler er forskning, altså nye funn/ny kunnskap. Disse blir vurdert av anonyme fagfeller (eksperter) som er forskere innen feltet. De kan avvise artikkelen din, og da må du gjøre mye arbeid med å skrive den om eller finne et annet tidsskrift. Det er én prosess som ofte tar lang tid. Ikke uvanlig at det strekker seg over 1-1,5 år, dessverre. 

 

Anonymkode: 450b7...bec

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet til å komme inn på profesjon i Norge, gjør det. Bedre forskningsmiljø under studiene, lettere å få phd/komme inn i forskningsmiljø etter studiene. Og du har alternativ hvis du ombestemmer deg og ikke vil forske. Som psykolog har du mange flere valgmuligheter, selv om du ikke vil jobbe klinisk. 

Jeg har doktorgrad i psykologi, etter profesjon, og anbefaler ingen jeg er glad i å gjøre det samme. Forskning er ekstremt slitsomt, høyt frafall i stipendiattiden, og ekstremt dårlig betalt. Men, hvis det er det du veil, så vil du det. Jeg angrer ikke, men jeg innser at det ikke er en smert ting å gjøre. Og skal du forske, vil jeg som sagt anbefale profesjon først, hvis mulig, så har du flere valg og flere muligheter. 

Hvis du ikke kommer inn på profesjon, er master et alternativ, men da bør du velge et av de større universitetene (Oslo, Tromsø, Bergen, Trondheim), ikke en høyskole. Du må ha A på hovedoppgaven for å komme inn på phd i psykologi (det måtte man i alle fall i min tid). Du bør også jobbe som vitenskapelig assistent i studietiden, og komme inn i et forskningsmiljø. Men, vær klar over at det er masse hardt arbeid, knallhard konkurranse, og elendig lønn. Og du må regne med mange, mange år i midlertidige stillinger (phd, post.doc, vikariater etter post.doc - minst ti år) før du før kanskje får en fast jobb (og fast jobb er flott hvis man vil ha boliglån). Spennende og morsomt, selvsagt, men et veldig krevende yrkesliv. 

 

Anonymkode: c35df...edf

[AnonymBruker]

Husk at du vet ikke hvor du selv er om 5-10år. Jeg syns det er tidlig å bestemme deg for akkurat hva du vil forske på. Da blir liksom alt annet et nederlag. Mannen min er lege og doktor og over 40år. Det er fortsatt ikke sånn at han bare kan forske på akkurat det han har lyst til. Samtidig har vi barn og hobbyer og livet generelt.

Etter det jeg leser her, tenker jeg nok at master i psykologi høres mest riktig ut. Men har du tenkt på feks pedagogikk? Syns egentlig det høres ut som det er mer riktig retning ift dine interesser. 

Anonymkode: 60da8...1bb

[AnonymBruker]

Agatha skrev (1 time siden):

Dette utsagnet er jeg uenig i, det kommer helt an på fagfelt. Jeg kjenner flere innenfor humanistiske og utdanningsfaglige fag som har publisert artikkel basert på masteroppgaven sin både alene og som førsteforfatter med flere. Det finnes jo til og med artikkelbasert masteroppgave enkelte steder slik man har atikkelbasert phd, men denne er da selvfølgelig i et mye mindre format. Jeg er også uenig i at man må være i et phd-løp eller tilknyttet en akademisk institusjon for å få publisere. Det finnes flere fra private bransjer som forsker. 

Ja, innen noen fagområder er det mulig/vanlig å være eneforfatter av en vitenskapelig artikkel. Ulempen med dette som masterstudent er at man ikke har flere medforfattere å lære av og lene seg på, for det er mye mer krevende å skrive en artikkel enn å skrive en masteroppgave. Jeg er ikke sikker på om psykologi er et av disse fagområdene. Det er tilgrensende medisin, og innen medisin er eneforfatterskap rimelig uhørt, og særlig om man er helt uerfaren som forsker. Så jeg ser ikke bort fra at det er sånn innen psykologi også. 
Jeg har ikke skrevet at man må være i PhD-løp eller være tilknyttet en akademisk institusjon for å publisere, men jeg skrev om hva som har realistisk å oppnå for TS mens hun var masterstudent. Da er ikke private forskningsinstitutter særlig relevante, med mindre du har veldig gode kontakter, da. 

 

Anonymkode: 74976...40d

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (32 minutter siden):

Slik jeg forstår det, er det ikke en standard for hva man bør skal vurdere i stipendiat-ansettelser? Tror du det du sier gjelder for psykologi også?

Hva som vektlegges er beskrevet i stillingsutlysningen. Jeg tror mange, innen de fleste fagfelt, vil være enig med meg, men det kan sikkert være noen som er uenige også. Men det er nok rimelig sikkert at tidligere publikasjoner er et pluss.

Anonym92j skrev (28 minutter siden):

Ja, skjønner. Er bare ambiøs og veldig gira på å jobbe hardt. Plan B er undervisning (i akademia, kurs e.l.), utforme/rådgi politikk og ev. starte bedrift som lærer bort ting

Ikke glem å leve underveis også! 😃 Bra du har diverse plan B’er. Det er ikke alltid drømmejobben er slik man hadde trodd. Jeg snakker av erfaring. Heldigvis er det sånn at det er mange valg man kan gjøre på nytt, eller bruke på en annen måte enn man først hadde tenkt. 

Anonymkode: 74976...40d

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (1 time siden):

Ja, skjønner. Er bare ambiøs og veldig gira på å jobbe hardt. Plan B er undervisning (i akademia, kurs e.l.), utforme/rådgi politikk og ev. starte bedrift som lærer bort ting

For plan B bør du like undervisning. En lederstilling ved et universitet er som regel 80 % undervisning, en førstestilling 45 % undervisning.

Anonymkode: 7d8a7...fb5

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du har mulighet til å komme inn på profesjon i Norge, gjør det. Bedre forskningsmiljø under studiene, lettere å få phd/komme inn i forskningsmiljø etter studiene. Og du har alternativ hvis du ombestemmer deg og ikke vil forske. Som psykolog har du mange flere valgmuligheter, selv om du ikke vil jobbe klinisk. 

Jeg har doktorgrad i psykologi, etter profesjon, og anbefaler ingen jeg er glad i å gjøre det samme. Forskning er ekstremt slitsomt, høyt frafall i stipendiattiden, og ekstremt dårlig betalt. Men, hvis det er det du veil, så vil du det. Jeg angrer ikke, men jeg innser at det ikke er en smert ting å gjøre. Og skal du forske, vil jeg som sagt anbefale profesjon først, hvis mulig, så har du flere valg og flere muligheter. 

Hvis du ikke kommer inn på profesjon, er master et alternativ, men da bør du velge et av de større universitetene (Oslo, Tromsø, Bergen, Trondheim), ikke en høyskole. Du må ha A på hovedoppgaven for å komme inn på phd i psykologi (det måtte man i alle fall i min tid). Du bør også jobbe som vitenskapelig assistent i studietiden, og komme inn i et forskningsmiljø. Men, vær klar over at det er masse hardt arbeid, knallhard konkurranse, og elendig lønn. Og du må regne med mange, mange år i midlertidige stillinger (phd, post.doc, vikariater etter post.doc - minst ti år) før du før kanskje får en fast jobb (og fast jobb er flott hvis man vil ha boliglån). Spennende og morsomt, selvsagt, men et veldig krevende yrkesliv. 

 

Anonymkode: c35df...edf

Har hørt veldig mye motstridende om at det er lettere å komme inn på phd med profesjon. Hvor får du dette fra med at det er enklere med profesjon? Har du noe konkret å vise til eller er det erfaringer?

Hvilke flere muligheter er det snakk om (som ikke er klinske)? Dette er også har hørt fra flere, men ikke finner noe konkret på. Og vet derfor ikke om det er flere muligheter jeg er interessert i.

Trenger kun å ta opp 2 programfag for å komme inn på profesjon med god margin.

A på hovedoppgaven gjelder for både master og profesjon? Cirka hvor lenge siden studerte du?

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Husk at du vet ikke hvor du selv er om 5-10år. Jeg syns det er tidlig å bestemme deg for akkurat hva du vil forske på. Da blir liksom alt annet et nederlag. Mannen min er lege og doktor og over 40år. Det er fortsatt ikke sånn at han bare kan forske på akkurat det han har lyst til. Samtidig har vi barn og hobbyer og livet generelt.

Etter det jeg leser her, tenker jeg nok at master i psykologi høres mest riktig ut. Men har du tenkt på feks pedagogikk? Syns egentlig det høres ut som det er mer riktig retning ift dine interesser. 

Anonymkode: 60da8...1bb

Har lyst til å jobbe med mer enn kun pedagogikk ila hele livet. Og er veldig interessert i hvordan man lærer (ikke bare hvordan man lærer bort). Noe av grunnen til at jeg har lyst til å jobbe med forskning, undervisning osv er fordi utdanningssystemet og forskningen er mye lenger bak på hvordan lære noe bra vs hvordan lære noe bort til noen andre bra .

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (6 minutter siden):

Har lyst til å jobbe med mer enn kun pedagogikk ila hele livet. Og er veldig interessert i hvordan man lærer (ikke bare hvordan man lærer bort). Noe av grunnen til at jeg har lyst til å jobbe med forskning, undervisning osv er fordi utdanningssystemet og forskningen er mye lenger bak på hvordan lære noe bra vs hvordan lære noe bort til noen andre bra .

Tror ikke det fagfeltet er så snevert altså. Ville bare du skulle passe på å ikke begynne på et nytt studie for så å slutte igjen. Og tenk også på om du har noen egne problemer eller erfaringer fra egen skolegang som gjør at akkurat dette temaet er så viktig for deg. I såfall kan jo litt terapi først være et poeng. Så kan utdannelsen og yrket ditt være bittelitt friere, siden det er så usikkert om man får en forskerstilling og hvertfall nøyaktig hva du får forske på. Og forresten, det er mye forskning på læring altså. Og hvordan man lærer handler også om hvordan du blir lært det. De fleste forskningsprosjekter er myye mer spesifikke på en bitteliten del framfor å endre utdanningssystemet. 

Anonymkode: 60da8...1bb

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror ikke det fagfeltet er så snevert altså. Ville bare du skulle passe på å ikke begynne på et nytt studie for så å slutte igjen. Og tenk også på om du har noen egne problemer eller erfaringer fra egen skolegang som gjør at akkurat dette temaet er så viktig for deg. I såfall kan jo litt terapi først være et poeng. Så kan utdannelsen og yrket ditt være bittelitt friere, siden det er så usikkert om man får en forskerstilling og hvertfall nøyaktig hva du får forske på. Og forresten, det er mye forskning på læring altså. Og hvordan man lærer handler også om hvordan du blir lært det. De fleste forskningsprosjekter er myye mer spesifikke på en bitteliten del framfor å endre utdanningssystemet. 

Anonymkode: 60da8...1bb

Ja, ja supert med tips. Kunne jo hendt at ikke hadde tenkt på det og at du "reddet" meg. Er faktisk overrasket over hvor mange som er villig til å gi så mye råd til en tilfeldig person over nettet. Syns det er veldig gavmildt

Mtp pedagogikk er det fordi har så mange interesser innen psykologi og vet ikke hvordan samfunnet og interessene mine utvikler seg. Redd for å låse meg fast til kun pedagogikk.

Vet at læring er sammensatt. Mente mer at jeg brenner for at elevene skal lære mer nyttig i utdanningen. Syns det er for lite fokus på f.eks læringsteknikker (hvordan ta notater og øve), hvordan meditere, positiv selvsnakk. Ting som kan gjøre at samfunnet blir mye mer effektivt (sparer mye penger) hvis alle hadde kunnet og gjort det. Det er kanskje idealistisk, men er noe jeg tenker på nesten hver dag. Er noe jeg føler at jeg må gjøre eller få noen andre til å gjøre før jeg dør.

 

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (32 minutter siden):

Har lyst til å jobbe med mer enn kun pedagogikk ila hele livet. Og er veldig interessert i hvordan man lærer (ikke bare hvordan man lærer bort). Noe av grunnen til at jeg har lyst til å jobbe med forskning, undervisning osv er fordi utdanningssystemet og forskningen er mye lenger bak på hvordan lære noe bra vs hvordan lære noe bort til noen andre bra .

Du er ung og har likevel såpass kritisk refleksjonsevne - det er faktisk imponerende! 

Imidlertid... skal prøve å skrive så kortfattet som mulig, slik at du ikke setter deg et hårete mål og kanskje kaster bort mange år:

Utdanningssystemet og forskning er to vidt ulike ting. Utdanningssystemet i Norge følger en europeisk standard og forpliktelse, som man ikke bare kan løsrive seg fra. Systemet er også styrt av økonomiske insentiver i høyeste grad. Alle dom underviser har garantert en eller annen gang kjent på hvor dårlig undervisninga blir på grunn av rammebetingelser. All verdens forskning endrer ikke dette. Det er politikk, penger, New Public Management, effektivisering, etc etc etc. 

Forskning på hvordan man lærer - du omtaler det som et kunnskapshull. Må skuffe deg ved å si at det finnes mange veletablerte teorier om dette, på kryss og tvers av fagfelt. Du vil antakeligvis slite noe voldsomt med å komme opp noe revolusjonerende. Vi vet veldig mye om dette, på veldig mange områder 

Ditt ønske å forske på hvordan "lære noe bra vs hvordan lære noe bort til noen andre bra". 

Dette finnes det mye om.. forskningen er ikke "langt bak", og neppe om 10 år (når du kanskje har en phd) heller. Det er, i mine øyne, stor oppmerksomhet og interesse rundt og om hvordan studenter (særlig i profesjonsutdanninger!) kan lære best, hvordan, etc. Diskusjonene nå handler faktisk om noe dom nesten er motsatt av hva du tenker: at høyere utdanning har fått "elever" som krever, krever, krever, i stedet for studenter som studerer. 

Oppsummert: Kunnskapshullet du beskriver som "forskningen er mye lengre bak" finnes ikke. Du har også en relativt naiv plan som implisitt sier at du skal revolusjonere utdanningssystemet. 

Anonymkode: 450b7...bec