Master eller profesjon i psykologi for å forske, endre psykisk politikk m.m?

[Anonym92j]

Ønsker å forske, endre psykisk politikk og/eller undervise i akademia primært. Vet ikke hvilken utdanning jeg bør ta.
Er flere ting jeg lurer på. Ønsker spesielt svar fra de som har kunnskap om dette
Tusen hjertelig takk for alle svar på forhånd ❤️ 

Kan jeg forske på færre områder med master i psykologi?
Dette er delen jeg er mest bekymra for! Vil forske på normalpsykologi og skape endring. Spesielt i utdanningssystemet og forebyggende psykisk helsepolitikk med læring, vaner, lykke, empati, mindfulness. Plan B er psykisk/læring-politikk (f.eks utdanningsdepartementet), annen undervisning (kurs o.l.) og/eller starte bedrift(er) som f.eks lærer bort læringsteknikker.

Mange sier at master er mer rettet. Tenker å ta ekstra emner ila bachelor+master for å ha bredere master (og kunne forske på det jeg vil). Ev. ta 2 mastere.

Får profesjonsstudenter flere midler i forskningen generelt?

Og i så fall er dette noe som varer ut karrieren, eller er det noe som kan endre seg hvis man publiserer bra forskning?

Har profesjonsstudenter bedre sjanse for å få doktorgrad?
Er villig til å jobbe veldig hardt for karakterer og erfaring for å veie opp for master

Det er også dette med at jeg vil unngå praksis/undervisning om klinisk psykologi samt studere 1 år lenger, istedenfor å bruke den tiden på det jeg er mest interessert i. Studieprogrammene i profesjon har nesten kun klinisk psykologi siste 3 årene
Psykologi, profesjon, 6-6,5 år | Universitetet i Bergen (uib.no) 
Psykologutdanning - NTNU

Endret 12. september 2024 av Anonym92j
Tittel er mer presis. En del folk misforsto

[AnonymBruker]

Du kan jo begynne å følge med på phd-utlysninger fra de universitetene du nevner, da vil du se om det i hovedsak er disiplin eller profesjon som kreves.

Når det gjelder finansiering av forskning så vil dette variere gjennom årene, og etter hvem som lyser ut midler. Mye av jobben etter PhD vil gå ut på å skaffe seg eksterne midler for å kunne forske. Gode søknader fra gode og robuste miljø får selvfølgelig mer penger. 

Du bør ha gode karakterer, minst B, og gjerne få publisert noe også. Psykologi er et område med mye konkurranse fra utlandet når det kommer til phd-stillinger. Merk også at du som hovedregel søker på en stilling som hører til et prosjekt, så du kan ikke nødvendigvis forske på akkurat det du vil.

Anonymkode: 7d8a7...fb5

[AnonymBruker]

Har du satt deg inn i hvordan livet som forsker er? Kjenner du mange som holder på å ta doktorgrad eller jobber som forsker? Jeg har vært i akademia en del år og aldri igjen! Ekstremt dårlig betalt, ingen overtid, «alltid» på jobb. Alltid noe å gjøre, lese, veilede, undervise, søknad å skrive, eksamen å lage ++++. Nå har jeg mye bedre lønn og jeg trenger ikke ta med meg jobb hjem etter at arbeidsdagen er over. 

Anonymkode: 7a55b...818

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gode søknader fra gode og robuste miljø får selvfølgelig mer penger. 

Du bør ha gode karakterer, minst B, og gjerne få publisert noe også. Psykologi er et område med mye konkurranse fra utlandet når det kommer til phd-stillinger. Merk også at du som hovedregel søker på en stilling som hører til et prosjekt, så du kan ikke nødvendigvis forske på akkurat det du vil.

Anonymkode: 7d8a7...fb5

Takk for mange bra tips og info!

Mener du at psykologi profesjon er et mer robust miljø og da får mer penger? 
Og at jeg bør publisere ila. studiene?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du satt deg inn i hvordan livet som forsker er? Kjenner du mange som holder på å ta doktorgrad eller jobber som forsker? Jeg har vært i akademia en del år og aldri igjen! Ekstremt dårlig betalt, ingen overtid, «alltid» på jobb. Alltid noe å gjøre, lese, veilede, undervise, søknad å skrive, eksamen å lage ++++. Nå har jeg mye bedre lønn og jeg trenger ikke ta med meg jobb hjem etter at arbeidsdagen er over. 

Anonymkode: 7a55b...818

Hva byttet du over til? Er litt lei selv nå, men nå virker jobber utenfor akademia litt skummelt, av en eller annen grunn.

Anonymkode: 9b7d3...8b7

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du satt deg inn i hvordan livet som forsker er? Kjenner du mange som holder på å ta doktorgrad eller jobber som forsker? Jeg har vært i akademia en del år og aldri igjen! Ekstremt dårlig betalt, ingen overtid, «alltid» på jobb. Alltid noe å gjøre, lese, veilede, undervise, søknad å skrive, eksamen å lage ++++. Nå har jeg mye bedre lønn og jeg trenger ikke ta med meg jobb hjem etter at arbeidsdagen er over. 

Anonymkode: 7a55b...818

Takk! Kjenner ingen som tar doktograd (er bare 21 år), men har snakket med noen som er forsker og lest noen artikler. Er sikkert smart å lese meg mer opp på det. Har du noe du kan anbefale for å sette seg inn i det (utenom å bare google det)?

Grunnen til at jeg vil bli forsker er fordi jeg har et veldig sterkt ønske om å skape langsiktig endring som påvirker mange. Er veldig mange ting jeg er frustrert over at er så dårlig som jeg bare må (prøve å) endre (f.eks utdanningssystemet og at psykologisk forskning har mye bias o.l.). Tenker/grubler på psykologi hver gang jeg ikke er opptatt med noe. Lav lønn o.l. er for meg veldig verdt det.

Hva mener du med at du må ta med jobb hjem / "alltid" på jobb? Er dette fordi du har så mye å gjøre eller fordi du må være tilgjengelig hele tiden?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva byttet du over til? Er litt lei selv nå, men nå virker jobber utenfor akademia litt skummelt, av en eller annen grunn.

Anonymkode: 9b7d3...8b7

Har bakgrunn i et teknisk fag og gikk over til oljebransjen. Tjener nesten det dobbelte og kan gå hjem klokken 4 🙂

Anonymkode: 7a55b...818

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (6 timer siden):

Takk! Kjenner ingen som tar doktograd (er bare 21 år), men har snakket med noen som er forsker og lest noen artikler. Er sikkert smart å lese meg mer opp på det. Har du noe du kan anbefale for å sette seg inn i det (utenom å bare google det)?

Grunnen til at jeg vil bli forsker er fordi jeg har et veldig sterkt ønske om å skape langsiktig endring som påvirker mange. Er veldig mange ting jeg er frustrert over at er så dårlig som jeg bare må (prøve å) endre (f.eks utdanningssystemet og at psykologisk forskning har mye bias o.l.). Tenker/grubler på psykologi hver gang jeg ikke er opptatt med noe. Lav lønn o.l. er for meg veldig verdt det.

Hva mener du med at du må ta med jobb hjem / "alltid" på jobb? Er dette fordi du har så mye å gjøre eller fordi du må være tilgjengelig hele tiden?

Jeg regner med at du studerer på et universitet? Jeg ville spurt om de kunne finne et par doktogradsstudenter du kunne "intervjue" angående hverdagen deres, kanskje veilederne deres også.

Som forsker er du egentlig selvstendig næringsdrivende. Du må skaffe finanisiering selv via å søke om midler. Og du får mest midler dersom du har gode resultater, altså publisere artikler. For å publisere må du jobbe masse. Dersom du jobber på et universitet må du i tillegg bruke 50% av tiden din på undervisning, lage forelesninger, svare studenter, lage eksamener, rette eksamener, svare på alle klager +++. I tillegg har du gjerne et par studenter du veileder, du må hjelpe andre i gruppen din, du må skrive rapporter, stille opp på konferanser og tusen andre ting i tillegg. 

Jeg skal ikke svartmale det helt, altså. Du har faktisk mye frihet som forsker. Men det er en livsstil. Mange forsvinner til det private eller i støttefunksjon (ingeniør/rådgiver/administrativ) for å få hverdagen til å gå opp med barn, f.eks. 

Anonymkode: 7a55b...818

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (6 timer siden):

Takk for mange bra tips og info!

Mener du at psykologi profesjon er et mer robust miljø og da får mer penger? 
Og at jeg bør publisere ila. studiene?

Hvilket miljø som er det mest robuste i 2024 kan endre seg frem til den dagen du blir forsker.

Her hvor jeg jobber har medisin og lærermiljøet vært de mest robuste frem til nå. I dag står de i den situasjonen at de skal si opp ansatte pga dårligere økonomi og mindre ekstern finansiering.

Du bør publisere ja. Og belage deg på å være vitenskapelig assistent frem til det kommer en aktuell utlysning, det er ikke spesielt godt betalt.

Anonymkode: 7d8a7...fb5

[AnonymBruker]

For å leve som forskar treng du i hovudsak phd eller dr.philos.  Å ta doktorgrad bed eit universitet (phd)er ein forskaraskole. Du publiserer under phd og forhåpentligvis resten av karrieren. 
 

Enkelt forklart:

 

Å forske betyr i praksis å skrive vitskaplege artikler og få dei på trykk i eit tidsskrift, arbeidet i forkant (søke midler), undervegs (innsamling av data feks gjennom intervju eller andre metoder (såkalla kvalitativ eler kvantitative metoder eller ein kombinasjon av desse), bearbeiding og tolking av materiale og sjølve skriveprosessen. Forsking er laaaaaange prosessar.

For å få forskningstid må du enten jobbe ved universitet eller høgskole og ha ein phd , eller ved eit institutt, sjukehus eller næringsliv som har forskarar. Dei fleste som forskar kombinerer dette med undervisning eller klinisk arbeid (ofte «pasientarbeid»). Sjukehus «produserer» mange phd-kandidater, der forskaren (feks legen eller psykologen) jobbar med doktorgraden mens hen er tilsatt ved sjukehuset. Doktorgraden (som altså er ei forskerutdanning) tar du da ved feks ntnu, mens du samtidig jobbar på sjukehuset. 
 

Dei fleste publiserer medisinsk forsking på engelsk. Også greit å vite.

For dei aller fleste er det eit langt og stort prosjekt å bli forskar med ca ni-ti- års utdanning (mastergrad 5 år/profesjon 6, phd i snitt 4 år). Mange ønsker også nokre års arbeidserfaring før ein tar ein klinisk phd.

 

lang tid- men det er ein spennande prosess, bli ikkje skremt av det!

Dersom du ønsker å jobbe med pasientbehandling og diagnostiske verktøy vil eg anta at profesjon er «best». Men Kva med å drøfte dette med studieveileder på eir universitet som tilbyr begge deler?

 

masse lykke til!

Anonymkode: f06ba...15b

[Agatha]

Jeg er stipendiat i utdanningspsykologi. Har to mastergrader og gode karakterer, pluss at jeg hadde flaks med en utlysning på en phd som passet veldig godt for meg. Phd- stillinger finnes i alle felt, men det er få og de sikrer deg absolutt ikke at du får fortsette i akademia etterpå. Jeg tror faktisk det er "lettere" å få en phd-stilling om du går profesjonsfag, både fordi det er et felt med en del forskning og fordi det er færre som ønsker å gå til en dårlig betalt stipendiatstilling med en kompetanse som egentlig sikrer deg god lønn fort. Men marginene her er små, tror det egentlig ikke er store forskjellene. Du må uansett jobbe hardt og stå på, også håpe at det dukker opp stillinger du kan få. Prøv å få publisert en artikkel med utgangspunkt i mastergraden den f.eks. Vær ærlig på at du ønsker å forske slik at du kan spisse mastergraden din mot noe sånt. Forsk kvantitativt, det er færre med den kompetansen som er utdannet fra typiske lærerutdanninger f.eks. 

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg regner med at du studerer på et universitet? Jeg ville spurt om de kunne finne et par doktogradsstudenter du kunne "intervjue" angående hverdagen deres, kanskje veilederne deres også.

Som forsker er du egentlig selvstendig næringsdrivende. Du må skaffe finanisiering selv via å søke om midler. Og du får mest midler dersom du har gode resultater, altså publisere artikler. For å publisere må du jobbe masse. Dersom du jobber på et universitet må du i tillegg bruke 50% av tiden din på undervisning, lage forelesninger, svare studenter, lage eksamener, rette eksamener, svare på alle klager +++. I tillegg har du gjerne et par studenter du veileder, du må hjelpe andre i gruppen din, du må skrive rapporter, stille opp på konferanser og tusen andre ting i tillegg. 

Jeg skal ikke svartmale det helt, altså. Du har faktisk mye frihet som forsker. Men det er en livsstil. Mange forsvinner til det private eller i støttefunksjon (ingeniør/rådgiver/administrativ) for å få hverdagen til å gå opp med barn, f.eks. 

Anonymkode: 7a55b...818

Droppet ut av bachelor 2.året i fjor fordi det var feil, så ikke tilknyttet noe universitet nå. Skal spørre ansatte som du sier når jeg starter med bachelor/profesjon. Er vel verdt et forsøk å sende mail med spørsmål også? 

Er veldig lite usikker på om jeg vil bli forsker. Det du sier om yrket, syns jeg høres bra ut.

Det jeg lurer mest på er om master eller profesjon er beste veien dit. Har lest og hørt en del motstridende og er så mye å tenke på

 

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke innen psykologi, men jeg har PhD innen et medisinsk fagområde og jobber som førsteamanuensis. Min erfaring var at legene absolutt hadde en enklere vei inn for å få stipendiatstilling enn de som ikke var det. Jeg kjenner folk med master i psykologi som har tatt PhD og blitt forskere, men hvis det er noe av det samme innen psykologi som medisin, ville jeg anbefalt deg å ta psykologi profesjonsstudium og velge forskerlinjen der. Da tror jeg du i praksis starter på PhDen mens du studerer psykologi. 
OBS dette fordrer at du tenker du kunne tenke deg å jobbe som psykolog hvis forskerplanene faller i grus. 
Husk også at det ikke er plass til alle som tar PhD i akademia, og akademia kan være et skikkelig rotterace spesielt de første årene, med dårlig lønn, midlertidige stillinger, og krav til både forskningsproduksjon, andre oppgaver (som undervisning) og at du skal få tilslag på søknader om forskningsmidler, med påfølgende prosjektledelse. Jeg trives godt i akademia altså, men det har virkelig sine sider og er IKKE for alle…..

Anonymkode: 74976...40d

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For å leve som forskar treng du i hovudsak phd eller dr.philos.  Å ta doktorgrad bed eit universitet (phd)er ein forskaraskole. Du publiserer under phd og forhåpentligvis resten av karrieren. 
 

Enkelt forklart:

 

Å forske betyr i praksis å skrive vitskaplege artikler og få dei på trykk i eit tidsskrift, arbeidet i forkant (søke midler), undervegs (innsamling av data feks gjennom intervju eller andre metoder (såkalla kvalitativ eler kvantitative metoder eller ein kombinasjon av desse), bearbeiding og tolking av materiale og sjølve skriveprosessen. Forsking er laaaaaange prosessar.

For å få forskningstid må du enten jobbe ved universitet eller høgskole og ha ein phd , eller ved eit institutt, sjukehus eller næringsliv som har forskarar. Dei fleste som forskar kombinerer dette med undervisning eller klinisk arbeid (ofte «pasientarbeid»). Sjukehus «produserer» mange phd-kandidater, der forskaren (feks legen eller psykologen) jobbar med doktorgraden mens hen er tilsatt ved sjukehuset. Doktorgraden (som altså er ei forskerutdanning) tar du da ved feks ntnu, mens du samtidig jobbar på sjukehuset. 
 

Dei fleste publiserer medisinsk forsking på engelsk. Også greit å vite.

For dei aller fleste er det eit langt og stort prosjekt å bli forskar med ca ni-ti- års utdanning (mastergrad 5 år/profesjon 6, phd i snitt 4 år). Mange ønsker også nokre års arbeidserfaring før ein tar ein klinisk phd.

 

lang tid- men det er ein spennande prosess, bli ikkje skremt av det!

Dersom du ønsker å jobbe med pasientbehandling og diagnostiske verktøy vil eg anta at profesjon er «best». Men Kva med å drøfte dette med studieveileder på eir universitet som tilbyr begge deler?

 

masse lykke til!

Anonymkode: f06ba...15b

Ønsker ikke å jobbe med pasientbehandling eller diagnostiske verktøy. Er normalpsykologi jeg er interessert i. Har gjort research på dette og studert før, så jeg vet allerede mye av det du sier. Takk for langt svar uansett. Setter stor pris på det

Har sendt eposter til universitetene med de samme spørsmålene. Tenker at det er verdt et forsøk med studieveileder (selv om jeg har hatt litt dårlig erfaring med de). 

Har du noen spesifikke svar/tips ift. det jeg spør om? Eller hvordan bli forsker? 

[Anonym92j]

Agatha skrev (4 timer siden):

Jeg er stipendiat i utdanningspsykologi. Har to mastergrader og gode karakterer, pluss at jeg hadde flaks med en utlysning på en phd som passet veldig godt for meg. Phd- stillinger finnes i alle felt, men det er få og de sikrer deg absolutt ikke at du får fortsette i akademia etterpå. Jeg tror faktisk det er "lettere" å få en phd-stilling om du går profesjonsfag, både fordi det er et felt med en del forskning og fordi det er færre som ønsker å gå til en dårlig betalt stipendiatstilling med en kompetanse som egentlig sikrer deg god lønn fort. Men marginene her er små, tror det egentlig ikke er store forskjellene. Du må uansett jobbe hardt og stå på, også håpe at det dukker opp stillinger du kan få. Prøv å få publisert en artikkel med utgangspunkt i mastergraden den f.eks. Vær ærlig på at du ønsker å forske slik at du kan spisse mastergraden din mot noe sånt. Forsk kvantitativt, det er færre med den kompetansen som er utdannet fra typiske lærerutdanninger f.eks. 

Kan jeg spørre hva du har tatt mastergrader i? Det jeg har hørt er at 2 mastergrader ikke er så mye bedre enn en, men jeg har kanskje hørt/lest feil?

Alle sier at det er lettere med doktograd for profesjon ja. Det som er problemet med det er at jeg ikke vil forske på klinisk psykologi, og det er jo en stor del av erfaringen. Vil ikke det være bedre da å ta 1-2 mastere innen noe jeg har tenkt til å forske på? (Istedenfor å bruke de 3 årene på praksis og lære om diagnotisering og behandling)

Hvordan spisser man mastergraden mot forskning? (Kanskje dumt spørsmål og det er jo langt inn i fremtiden)

Så det er få med kvantitativ forskningskompetanse innen utdanningspsykologi, som gjør at man med den kompetansen får et fortrinn ved utlysninger?

[AnonymBruker]

Hvis du er mest interessert i normalpsykologi og forskning ville jeg tatt kontakt med NTNU og sett på mulighetene der. Send mail til ulike forskere og spør. Det virker som profesjonsutdanning ikke er veien å gå, du bør være interessert i kliniske vurderinger for å orke 6 år der. Ville gått master, var jeg deg. 

 (Er psykolog med profesjonsstudium.)

Anonymkode: 1d237...998

[AnonymBruker]

De færreste 26-åringer kan velge hva de vil forske på, uansett utdanning..

Start med en utdanning og ta det litt derfra. Du har ikke oversikt over hva som allerede er forsket på, hva som er mulig å forske på. 

Og uten et nettverk og eksisterende forskningsmiljø kommer du ingen vei. "Alle" starter forskningskarriere i eksisterende forskningsprosjekt. Mange om beinet der. 

 

Anonymkode: 7dc28...f8b

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg jobber ikke innen psykologi, men jeg har PhD innen et medisinsk fagområde og jobber som førsteamanuensis. Min erfaring var at legene absolutt hadde en enklere vei inn for å få stipendiatstilling enn de som ikke var det. Jeg kjenner folk med master i psykologi som har tatt PhD og blitt forskere, men hvis det er noe av det samme innen psykologi som medisin, ville jeg anbefalt deg å ta psykologi profesjonsstudium og velge forskerlinjen der. Da tror jeg du i praksis starter på PhDen mens du studerer psykologi. 
OBS dette fordrer at du tenker du kunne tenke deg å jobbe som psykolog hvis forskerplanene faller i grus. 
Husk også at det ikke er plass til alle som tar PhD i akademia, og akademia kan være et skikkelig rotterace spesielt de første årene, med dårlig lønn, midlertidige stillinger, og krav til både forskningsproduksjon, andre oppgaver (som undervisning) og at du skal få tilslag på søknader om forskningsmidler, med påfølgende prosjektledelse. Jeg trives godt i akademia altså, men det har virkelig sine sider og er IKKE for alle…..

Anonymkode: 74976...40d

Finner kun forskerlinje i psykologi profesjon ved UiT (på nettet hvertfall). Og vil unngå Tromsø blant annet fordi lite miljø og kaldt/mørkt.

Er mange jobber jeg foretrekker over psykolog. Plan B er å jobbe med psykisk+læring politikk (f.eks utdanningsdepartementet), annen undervisning (kurs o.l.) og/eller starte bedrift(er) som f.eks lærer bort læringsteknikker. Er det sånn at du da ikke anbefaler profesjonsstudiet?
 

[Anonym92j]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

De færreste 26-åringer kan velge hva de vil forske på, uansett utdanning..

Start med en utdanning og ta det litt derfra. Du har ikke oversikt over hva som allerede er forsket på, hva som er mulig å forske på. 

Og uten et nettverk og eksisterende forskningsmiljø kommer du ingen vei. "Alle" starter forskningskarriere i eksisterende forskningsprosjekt. Mange om beinet der. 

 

Anonymkode: 7dc28...f8b

Jeg skjønner at ikke har valgmuligheter i starten og bare må skaffe meg erfaring. Tanken var å planlegge langsiktig, sånn at jeg ikke ser tilbake og angrer fordi jeg gjorde det unødvendig vanskelig for meg selv eller at ikke kan jobbe med alt jeg er interessert i.

Har ikke full oversikt over hva som er forsket på. Likevel greier jeg se for meg at ting som læring er noe man er ferdig med å forske på

Har starta med en utdanning og tatt det derfra før. Det endte opp med at jeg fant ut underveis at det var feil. Og jeg ser ingen gode argumenter for hvorfor man bør gjøre det sånn.

[AnonymBruker]

Anonym92j skrev (2 minutter siden):

Finner kun forskerlinje i psykologi profesjon ved UiT (på nettet hvertfall). Og vil unngå Tromsø blant annet fordi lite miljø og kaldt/mørkt.

Er mange jobber jeg foretrekker over psykolog. Plan B er å jobbe med psykisk+læring politikk (f.eks utdanningsdepartementet), annen undervisning (kurs o.l.) og/eller starte bedrift(er) som f.eks lærer bort læringsteknikker. Er det sånn at du da ikke anbefaler profesjonsstudiet?
 

Generelt tror jeg at profesjonsstudier ofte åpner mange dører som er mer lukket hvis man tar en mer generell, akademisk rettet master. MEN det skal jo være riktig for DEG. Slik du beskriver det, har du ikke noen interesse for å bli psykolog, og da er kanskje master bedre?
Hvis du ikke vil studere i Tromsø pga størrelsen på byen og været, begynner jeg jo å lure litt på hvor motivert du egentlig er… Men for hvert innlegg du skriver kommer det stadig tydeligere fram at du ikke ønsker å gå profesjon, så det har kanskje ikke så mye å si. Poenget mitt var at du bør ikke la lite viktige kvaliteter ved utdanningssteder bestemme yrkesmulighetene dine for resten av livet. 

Anonymkode: 74976...40d