Funker samlivsterapi?

[AnonymBruker]

Dere som har hatt vanskelig periode i forholdet/ekteskapet og som gikk til samlivsterapeut. 

Hjalp det? Var begge innstilte på å få hjelp ?

Hvis det ikke hjalp, hva tror du grunnen er ?
 

Anonymkode: a460d...36b

[Trolltunge]

Det fungerte for oss, men vi var begge innstilt på å jobbe med det som hadde blitt feil og vanskelig. Det er nok essensielt. En kan ikke fikse slikt alene. 

[AnonymBruker]

Ja. En nøytral part som styrte samtalen utgjorde den store forskjellen.

 

Det gikk bra med oss og nå 10 år senere er vi lykkelig gift. 

Anonymkode: 791fb...7e4

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (4 minutter siden):

Det fungerte for oss, men vi var begge innstilt på å jobbe med det som hadde blitt feil og vanskelig. Det er nok essensielt. En kan ikke fikse slikt alene. 

Å så herlig å høre. Kan jeg spørre om hvor lenge dere gikk og Om hva det krevde av dere begge ?

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja. En nøytral part som styrte samtalen utgjorde den store forskjellen.

 

Det gikk bra med oss og nå 10 år senere er vi lykkelig gift. 

Anonymkode: 791fb...7e4

Veldig godt å høre. Siden du også er anonym. Kan jeg spørre hva problemet mellom dere var? 

Anonymkode: a460d...36b

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å så herlig å høre. Kan jeg spørre om hvor lenge dere gikk og Om hva det krevde av dere begge ?

Anonymkode: a460d...36b

Vi gikk i tre måneder. Da følte vi at vi hadde snakket ut og fått de verktøy vi trengte for å jobbe videre på egenhånd. 

Det krevde stor innsats fra oss begge. Vi var begge svært såre og egentlig uvillige til å lytte til hverandres opplevelse av hvordan alt hadde gått galt i utgangspunktet. Var derfor temmelig essensielt å ha en tredjeperson som sørget for at begge også måtte lytte. Jeg var kanskje mest uvillig til å lytte, for følte meg så enormt sviktet, og det var egentlig ikke noe spørsmål om hvem av oss som hadde vært en skikkelig dårlig partner. Jeg måtte likevel jobbe like mye, og innse at mine handlinger og kommunikasjon også var en del av problemet, ved at jeg bare hadde gitt ham opp på en måte og ikke anså ham som dugelig angående mye. 

Rent praktisk måtte vi fordele ansvar for det meste, og så var det nødvendig med fullstendig hands off fra meg angående det han fikk ansvar for, men dette var det enkleste. Det som krevde mye innsats var å ha en positiv og konstruktiv kommunikasjon videre. Det ble fake it til you make it, men for vi var begge såpass såret at vi var i forsvarsposisjon, men den nebbete og uvennlige kommunikasjon verbalt og nonverbalt det hadde ført til måtte bort. Så det ble en periode veldig bevisst god morgen, ha en fin dag, godt jobbet, så fint, og så videre helt bevisst og føltes påtatt, men så løsnet det også etterhvert og ble mer og mer naturlig ut fra at man slapp å være på vakt mot hverandre. Plutselig var bare det spisse og vonde ikke lenger så spisst og vondt, og vi begynte helt faktisk å stole på hverandre og prate hyggelig sammen igjen. I etterkant kan ingen av oss egentlig svare på hvor dette gikk fra å være så bevisst at det føltes falskt til at vi helt oppriktig slappet godt nok av til at det ble ekte og naturlig. 

Men ja, det var så definitivt innsats før det løsnet. Begge to måtte være veldig dedikert til å fikse dette, og en stund føltes det mest så unaturlig å småprate hyggelig at jeg tenkte at dette ikke kom til å fungere. Så bare løsnet det. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (5 minutter siden):

Vi gikk i tre måneder. Da følte vi at vi hadde snakket ut og fått de verktøy vi trengte for å jobbe videre på egenhånd. 

Det krevde stor innsats fra oss begge. Vi var begge svært såre og egentlig uvillige til å lytte til hverandres opplevelse av hvordan alt hadde gått galt i utgangspunktet. Var derfor temmelig essensielt å ha en tredjeperson som sørget for at begge også måtte lytte. Jeg var kanskje mest uvillig til å lytte, for følte meg så enormt sviktet, og det var egentlig ikke noe spørsmål om hvem av oss som hadde vært en skikkelig dårlig partner. Jeg måtte likevel jobbe like mye, og innse at mine handlinger og kommunikasjon også var en del av problemet, ved at jeg bare hadde gitt ham opp på en måte og ikke anså ham som dugelig angående mye. 

Rent praktisk måtte vi fordele ansvar for det meste, og så var det nødvendig med fullstendig hands off fra meg angående det han fikk ansvar for, men dette var det enkleste. Det som krevde mye innsats var å ha en positiv og konstruktiv kommunikasjon videre. Det ble fake it til you make it, men for vi var begge såpass såret at vi var i forsvarsposisjon, men den nebbete og uvennlige kommunikasjon verbalt og nonverbalt det hadde ført til måtte bort. Så det ble en periode veldig bevisst god morgen, ha en fin dag, godt jobbet, så fint, og så videre helt bevisst og føltes påtatt, men så løsnet det også etterhvert og ble mer og mer naturlig ut fra at man slapp å være på vakt mot hverandre. Plutselig var bare det spisse og vonde ikke lenger så spisst og vondt, og vi begynte helt faktisk å stole på hverandre og prate hyggelig sammen igjen. I etterkant kan ingen av oss egentlig svare på hvor dette gikk fra å være så bevisst at det føltes falskt til at vi helt oppriktig slappet godt nok av til at det ble ekte og naturlig. 

Men ja, det var så definitivt innsats før det løsnet. Begge to måtte være veldig dedikert til å fikse dette, og en stund føltes det mest så unaturlig å småprate hyggelig at jeg tenkte at dette ikke kom til å fungere. Så bare løsnet det. 

Herregud, dette var som å lese Om oss selv. Så glad for at dere har funnet ut av det. Det gir håp. 
 

Hos oss ligger nok mye av problemet hos meg. Jeg har ptsd og han trigger mine smerter på flere måter. Også forstår han ikke helt hvor mye omsorg jeg trenger. Han er lei av å bli minnet på fortiden og vi sklir fra hverandre. Men vi er begge innstilt på å prøve sammen. 
 

Han begynner også å bli usikker på seg selv. Jeg er yngre og nylig gått ned 15 kilo, og ser og føler meg mye finere Om dagen. Da kan kommentarer om at jeg bør finne noen som kan gi meg det jeg trenger trigge meg veldig. Jeg ønsker jo at han skal ønske å gi meg trygghet. Det føler jeg ikke at han forstår. Han tar det istedenfor som kritikk av han selv. Veldig ond sirkel. Angsten min er på topp nå. 
 

Men vi har det ellers veldig fint. God sex, gode samtaler og godt vennskap. Vi heier på hverandre og er som regel der for hverandre. 

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

Leser gjerne andres erfaring 😊

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

Opp😊

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

For oss var det for sent..han hadde bestemt seg før vi startet parterapi. I over ett år har han fått meg til å tro at jeg hadde sjanse til å gjøre det godt igjen. Og jeg endret meg. Jeg tilpasset meg han. Han skrev en liste over alt som hadde trigget han og etter en stund gikk vi gjennom det og han innså at det ikke var aktuelt lenger fordi jeg hadde jobbet med meg selv så mye. Likevel sier han at han er redd for å bli tråkket på av meg. Han tok offerrollen og har angst..

 

Jeg tror aldri vi hadde en sjanse etter at han oppløste familien vår for ett år siden:(

Anonymkode: eee4e...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

For oss var det for sent..han hadde bestemt seg før vi startet parterapi. I over ett år har han fått meg til å tro at jeg hadde sjanse til å gjøre det godt igjen. Og jeg endret meg. Jeg tilpasset meg han. Han skrev en liste over alt som hadde trigget han og etter en stund gikk vi gjennom det og han innså at det ikke var aktuelt lenger fordi jeg hadde jobbet med meg selv så mye. Likevel sier han at han er redd for å bli tråkket på av meg. Han tok offerrollen og har angst..

 

Jeg tror aldri vi hadde en sjanse etter at han oppløste familien vår for ett år siden:(

Anonymkode: eee4e...f60

Så utrolig leit å lese. Men hadde ikke han noe å endre på? Det må jo to til for å ødelegge et forhold som oftest. 
 

Og jobber han selv med angsten sin? Stor klem til deg❤️

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

Viss BEGGE vil. Her var det kun jeg som jobbet for forholdet, han gadd ikke. Så det ble skillsmisse. Altfor stor oppg alene. 

Anonymkode: 9328f...d45

[AnonymBruker]

Hos oss hjelper det, vi går ikke så ofte (2-4 uker i mellom hver gang), og noen ganger vil hun ha inn bare den ene. Vi lærer litt om hvordan vi kommuniserer og at vi kan ha en forutintatthet om hva den andre mener og tenker istedetfor å være åpen om at det er sånn det oppfattes. Det er to veldig ulike ting. Det å kunne si "når du gjør sånn føles det som om du sier..." istedet for "du mener at..., og derfor blir jeg sur" til hverandre er et skritt i riktig retning! 

Men det er fortsatt litt å jobbe med for å bli kjærester og ikke bare samboere igjen. Men ja, begge må ville det og begge må være villige til å jobbe med måten man kommuniserer på og lære seg å sortere følelser bedre.

Anonymkode: 598d1...780

[Sander33]

 Ja, hvis begge vil og evner å permanent endre seg. 
 

Vi holdt ut ett år. Selv ga jeg opp på romantisk familieferie der alt var superbra, etter at ting var akkurat som før. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hos oss hjelper det, vi går ikke så ofte (2-4 uker i mellom hver gang), og noen ganger vil hun ha inn bare den ene. Vi lærer litt om hvordan vi kommuniserer og at vi kan ha en forutintatthet om hva den andre mener og tenker istedetfor å være åpen om at det er sånn det oppfattes. Det er to veldig ulike ting. Det å kunne si "når du gjør sånn føles det som om du sier..." istedet for "du mener at..., og derfor blir jeg sur" til hverandre er et skritt i riktig retning! 

Men det er fortsatt litt å jobbe med for å bli kjærester og ikke bare samboere igjen. Men ja, begge må ville det og begge må være villige til å jobbe med måten man kommuniserer på og lære seg å sortere følelser bedre.

Anonymkode: 598d1...780

Så godt å høre. Når dere blir invitert alene. Snakker dere Om egne opplevelser eller om den andre ? Er så redd for å si altfor mye negativt om han

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

Sander33 skrev (5 timer siden):

 Ja, hvis begge vil og evner å permanent endre seg. 
 

Vi holdt ut ett år. Selv ga jeg opp på romantisk familieferie der alt var superbra, etter at ting var akkurat som før. 

Mener du at dere fortsatt er sammen? Er så redd for å bli altfor mye tid på noe som ikke kommer til å funke 

Anonymkode: a460d...36b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2024 den 21.21):

Så godt å høre. Når dere blir invitert alene. Snakker dere Om egne opplevelser eller om den andre ? Er så redd for å si altfor mye negativt om han

Anonymkode: a460d...36b

Da har vi snakket mest om egne opplevelser, også med fokus på hvordan vi tenker og føler og reagerer generelt og hvorfor. Jeg har ikke alltid snakket mye om partner der, kun om kommunikasjon. 

Men du må ikke være redd for det, for det er jo da du har mulighet til å si noe, noe som terapeuten kanskje kan finne en måte å jobbe med videre uten at det blir du som sier det direkte til ham. (Hun kan si feks "hvordan reagerer du vanligvis hvis hun blir sint" til ham, istede for å si "hun blir veldig såret når du avviser henne når hun blir sint". Fullstendig oppdiktet setning, men poenget er at du må kunne si ting som de er, spesielt når han ikke er der.

Anonymkode: 598d1...780

[Sander33]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2024 den 21.22):

Mener du at dere fortsatt er sammen? Er så redd for å bli altfor mye tid på noe som ikke kommer til å funke 

Anonymkode: a460d...36b

Nei det forsinket bruddet i 1år. 

Men vi hadde barn, og vi prøvde nå alt før vi «ga opp».