Fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Etter fødsel nummer to sliter jeg med vanskelige tanker. Mannen min er flink til å prioritere seg selv og det han ønsker å gjøre. Neste. Hver helg er han ute hele lørdagen på et eller annet som har å gjøre med fritidsinteresser. To kvelder i uka jobber han obertid  og er ikke hjemme før etter ungene har lagt seg. Da faller alt på meg. I tillegg trener han 3-4 ganger i uka. Nå vil han reise vekk ei hel helg med kamerater. Babyen er to måneder gammel og eldste er 2. jeg føler ikke jeg kan si nei, men jeg føler meg hekt låst og at jeg ikke har anledning til å prioritere meg selv. Føler også at han vil alt annet enn å være hjemme. Selvfølgelig må han få lov å gjøre andre ting. Er jeg urimelig eller kan dette være starten på fødselsdepresjon? Jeg føler på at jeg bare er mor for tida og at ingen har lyst til å være sammen med meg. 

Anonymkode: e0313...891

[AnonymBruker]

Sånn drev min mann også på og jeg tror 100% det er grunnen til at jeg ble så kraftig fødselsdeprimert og utbrent at jeg fremdeles er sykemeldt - barnet er nå 2 år.

Mannen din må mer på banen. Dere har en baby på 2 mnd og et større barn som også trenger sitt. Dette er ikke tiden for at han som er voksen skal leke med kompisene sine eller kose seg med hobbyer. Med mindre dere har store økonomiske utfordringer er det heller ingen grunn til å jobbe så mye overtid.

Få familievernkontoret på banen så han skjønner at du mener alvor. Den situasjonen du står i nå er så tøff, vond og sår, du må sørge for å redde deg selv her. Så får egotrippen heller bli sur da.

Anonymkode: 314af...02a

[mommyaka]

Du må si nei fort her...din mann er far... ikke en kompis du lever med.

Jo lenger han får lov til dette..jo mer kommer han til å slutte å gjøre noe og du vil bli alene mor( mer en du er nå)

Om du ikke setter ned foten og sier at han ikke kan reise bort mer og bli mer hjemme og avlaste deg...dere er 2 om dette... ikke en...

Lest for mange historier her inne der slike forhold går til skilsmisse og kona går på veggen 

[AnonymBruker]

Om du har fødselsdepresjon eller ikke, det er det en lege som må vurdere. 
 

derimot kan jeg si at mannen din er et rævhøl og må ta seg kraftig sammen. Han er udugelig og må stille opp så sjukt mye mer. 
Hvis han skal få være borte 2 kvelder i uken på trening og aktiviteter, så skal du få være borte tilsvarende og gjøre det du har lyst til. 
Nei, denne gubben her hadde jeg bedt ta seg sammen umiddelbart eller bedt han flytte ut. Blir det 50/50 får han ikke noe valg med å være sammen med barna sine når han har dem alene, og det høres det ikke ut som om han gjør nå 🤦🏻‍♀️ 

Anonymkode: 096ee...d21

[AnonymBruker]

Du har ialfall ikke fødselsdepresjon basert på det du skriver her - som er en helt naturlig reaksjon på bedriten oppførsel fra barnefar. 

Anonymkode: c95ac...9d5

[AnonymBruker]

Det kan være fødselsdepresjon, men det kan også være at disse tankene kommer av at mannen din ikke virker å bidra. Altså at du aldri får hodet over vann, og dermed blir deprimert/utbrent.

Uansett hva det er så må du snakke med mannen om det. Han må bidra, og du må få tid til å hente deg inn. Jeg ville også ha snakket med helsesykepleier om de vanskelige tankene dine.

Jeg hadde selv en fødselsdepresjon med begge barna mine, til tross for at min mann dro lasset på lik linje med meg. Med første gikk det litt under radaren, men da jeg fikk nummer to året etterpå så ble det for tungt for meg. Jeg snakket med legen som sykemeldte meg, og mannen tok over permisjonen med en gang. Legen henviste meg videre, og tok også kontakt med helsestasjonen med min "velsignelse". På helsestasjonen fikk jeg samtaler med HS og et lavterskeltilbud de hadde med enn psykolog angående fødselsdepresjon.

Å få hjelp fra helsestasjonen var viktig for meg, for de fikk se meg med babyen, og jeg fikk på en måte konstatert at hun ikke var påvirket av at jeg følte meg "skrudd av". Hennes behov hadde blitt dekket, og jeg hadde opprettholdt tilknytningen til tross for at jeg ikke kjente på den selv. Hvis det gir mening? Det er slettes ikke sikkert det hadde vært tilfellet hvis jeg hadde gått lenger uten hjelp.

Ikke vær redd for å si i fra at du har det vondt og tungt, og ikke vær redd for å kreve mer av mannen din.

Anonymkode: 4b930...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har ialfall ikke fødselsdepresjon basert på det du skriver her - som er en helt naturlig reaksjon på bedriten oppførsel fra barnefar. 

Anonymkode: c95ac...9d5

Det kan du i alle fall ikke vite. Det TS skriver er ikke nok til å verken bekrefte eller avkrefte en fødselsdepresjon for en tilfeldig bruker på KG, så den vurderingen kan helsepersonell ta seg av.

Anonymkode: 4b930...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kan du i alle fall ikke vite. Det TS skriver er ikke nok til å verken bekrefte eller avkrefte en fødselsdepresjon for en tilfeldig bruker på KG, så den vurderingen kan helsepersonell ta seg av.

Anonymkode: 4b930...1eb

Jo, jeg kan vite akkurat det jeg skriver. Og jeg verken bekrefter eller avkrefter fødselsdepresjon.

Anonymkode: c95ac...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Etter fødsel nummer to sliter jeg med vanskelige tanker. Mannen min er flink til å prioritere seg selv og det han ønsker å gjøre. Neste. Hver helg er han ute hele lørdagen på et eller annet som har å gjøre med fritidsinteresser. To kvelder i uka jobber han obertid  og er ikke hjemme før etter ungene har lagt seg. Da faller alt på meg. I tillegg trener han 3-4 ganger i uka. Nå vil han reise vekk ei hel helg med kamerater. Babyen er to måneder gammel og eldste er 2. jeg føler ikke jeg kan si nei, men jeg føler meg hekt låst og at jeg ikke har anledning til å prioritere meg selv. Føler også at han vil alt annet enn å være hjemme. Selvfølgelig må han få lov å gjøre andre ting. Er jeg urimelig eller kan dette være starten på fødselsdepresjon? Jeg føler på at jeg bare er mor for tida og at ingen har lyst til å være sammen med meg. 

Anonymkode: e0313...891

Du må faktisk sette ned foten. Førsteprioritet nå bør absolutt være familien. Du sier han er ute på ting hver lørdag, men kan han ikke finne på noe med barnet? 
 

Her hadde det vært uaktuelt å fly ute så mye.. vi venter nr 2 nå, og far er ganske klar over at de første mnd etter fødsel skal han ta sin del av ansvaret + litt mer. 
 

Tenker det også kan være viktig at du får litt alenetid. F.eks trene eller gå deg en tur hver kveld når han er hjemme. Viktig for psyken med både pause fra alle rundt, og frisk luft / mosjon for psyken sin del. 

Anonymkode: c32c9...706

[AnonymBruker]

Far er helt urimelig og selvfølgelig må du si nei. Du skal også kunne ha litt avlastning for å ikke bli utslitt og dere er en familie. Familie kommer først. 

Anonymkode: 21a26...52a

[AnonymBruker]

Barnefar er jo en løk. 

Borte omtrent hver lørdager i forbindelse med hobby, jobber overtid ca 2 kvelder hver uke og i tillegg får trent 3-4 ganger i uka? Nå vil han i tillegg reise bort en hel helg med kompiser før baby har bikket 3 måneder og dere i tillegg har en på 2? 

Hahahahahahahahahahahahaha 

(ler ikke av deg TS, ler av mannen din som ikke greier å se hvor j*vla mye fritid han har og hva han ber om) 

Det er ikke rart at du føler at han ikke vil være hjemme, når han nesten ikke er hjemme. I tillegg er det midt i en rimelig intens fase med liten baby og du har vel neppe kommet deg etter svangerskapet og fødselen. I tillegg å ha en toddler på 2 er 💀💀💀💀. 

Du må si ifra hvordan du har det. Han må steppe opp hjemme. Det er ikke feil å ha hobbyer selv i en babyfase og jeg heier for god og jevnlig trening for begge foreldre - men dette skal være likt for begge! Helgetur er også innafor når den mest intense fasen er over, men ikke slik det er nå. 

Ikke rart du holder på å krepere. 

Anonymkode: 8fd72...fc2

[AnonymBruker]

For en fyr.. Han må jo være evneveik i noen grad, som faktisk har samvittighet til å oppføre segså skamløst.

Det er én person som særlig har behov for, og som det er ekstra viktig for, å få litt "alenetid" og ekstra omsorg, etter 9 mnd svangerskap og fødsel - det er mor, det. 

Du er jo ikke forelderen hans og skal stå der og si nei. Men det du skal gjøre, er å fortelle at du forventer akkurat det samme av han som partner og forelder, som han krever av deg. Da kan du nevne det du ramser opp her; guttetur, lørdagsfri, hobbyer, arbeid og trening. Si til han at du av naturlige årsaker ikke kan gjøre alt dette, og spør han deretter om hvordan han tror han ville hatt det ved å gå utelukkende hjemme, med en nyfødt og et småbarn, og være stort sett alene om det. Si rett ut at du trenger at han tar sitt ansvar. For all del; ikke si at han skal hjelpe deg - for dette er da også hans barn? Og om det er "hjelp" han gir deg, så må du tenke litt omvdendt for å forstå hvor sykt det er: at alt du gjør også er å hjelpe han. Da hjelper du utrolig mye, mens han gir ingenting!

Og fortell han at dersom dette er utenkelig for han - å ta sin del av ansvaret som voksen, ja da er det naturligvis utenkelig for deg å ta både hans og ditt ansvar alene. Du har nok med to småbarn. Sett deg i respekt! 

Anonymkode: 2d495...9d4

[AnonymBruker]

Var han helt perfekt når dere bare hadde 1 barn eller? 

Anonymkode: 21d05...6de

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Var han helt perfekt når dere bare hadde 1 barn eller? 

Anonymkode: 21d05...6de

Dette...var han far med nr 1? Eller fikk han sin fritid og hobby der å