1 åring som plutselig ikke trives i barnehagen

[AnonymBruker]

Hei! Har en 1 åring som helt ut av det blå ikke trives i barnehagen. Hun har gått der i snart 7 uker. De to første ukene var litt tøffe for henne men så viste hun seg tillitsfull til de ansatte og andre barna og begynte å le og smile, spiste godt og sov bra der. Men nå i en uke har hun vært litt av og på og litt syk, og ikke hatt det noe greit. I dag måtte jeg hente henne etter tre timer siden hun bare grein, ville ikke spise og sove. Når jeg kom fikk hun trøst og ble glad og smilete, begynte å leke og vise meg rundt… de ansatte fikk litt sjokk fordi hun ikke var noe i nærheten av å være slik når jeg ikke var tilstede. Og trodde hun kanskje var i dårlig form. Hjemme virka hun pigg og smiler og leker og søker kontakt, spiser og sover. Hva er det som skjer? Det er kun siste uka som har vært slik, før det var hun glad og tillitsfull og smilte og hilste på de ansatte. Skjønner ingenting

Anonymkode: eb5eb...a96

[AnonymBruker]

Mener vi også hadde en liten sånn periode en stund etter tilvenning. Det kan jo være hun ikke er i form eller så er det bare en reaksjon på at hun forstår at hun skal være borte fra deg/foreldrene sine hver dag? Har hørt at det ofte kommer en sånn reaksjon rundt uke 4 etter oppstart men det varierer jo sikkert litt.

Anonymkode: 7a12d...30a

[AnonymBruker]

Det er vanlig med et lite skritt tilbake før det går seg til igjen.

Barnet mitt var veldig fornøyd fra start, før det plutselig kræsjet etter et par måneder. Men så gikk det et par-tre uker før barnet var veldig fornøyd ved levering igjen.

Men det kan også være sykdom hos barnet. Mitt barn pleier å være vanskeligere å levere når det er noe i gjære. Barn er mye syke, og det kan være vanskelig å oppdage noen ganger.

Anonymkode: 10d57...0c2

[NinaLisa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mener vi også hadde en liten sånn periode en stund etter tilvenning. Det kan jo være hun ikke er i form eller så er det bare en reaksjon på at hun forstår at hun skal være borte fra deg/foreldrene sine hver dag? Har hørt at det ofte kommer en sånn reaksjon rundt uke 4 etter oppstart men det varierer jo sikkert litt.

Anonymkode: 7a12d...30a

Dette kan jeg skrive under på. Har jobbet i barnehage å noen barn får gjerne en reaksjon noen uker etter oppstart. Spesielt førstegangsforeldre er ikke forberedt på dette, man tror kanskje noe har skjedd, at barnet mistrives eller lignede. Det behøver ikke være noe galt, bare en sunn reaksjon fra barnet som oppdager at dette er en ny hverdag.

[AnonymBruker]

NinaLisa skrev (45 minutter siden):

Dette kan jeg skrive under på. Har jobbet i barnehage å noen barn får gjerne en reaksjon noen uker etter oppstart. Spesielt førstegangsforeldre er ikke forberedt på dette, man tror kanskje noe har skjedd, at barnet mistrives eller lignede. Det behøver ikke være noe galt, bare en sunn reaksjon fra barnet som oppdager at dette er en ny hverdag.

TS
 

Ok det kan jo være det er det som skjer🤷‍♀️

 

men funker det kanskje om jeg tar en ny tilvenning med henne? Eller er det bare at hun skjønner at jeg drar? Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre og de i barnehagen skjønner heller ikke hva som skjer

Anonymkode: eb5eb...a96

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å gi barnet kortere barnehagedager en periode?

Anonymkode: 3317f...7ea

[AnonymBruker]

Hun er jo veldig liten..separasjonsangst rundt året er jo vanlig.

Ellers har jeg hørt at noen barn får en reaksjon etter tilvenningen er over. De skjønner plutselig at dette er en permanent ordning, og ikke bare et sted de drar og leker nå og da.

Hadde gitt henne kortere dager om du kan.

Anonymkode: c2407...c89

[AnonymBruker]

Samme greia her. Gått noen uker i bhg. Var syk en uke og da var det så klart noe grining. Men så ble hun frisk. I dag måtte vi hente henne fordi hun ikke roet seg i det hele tatt. Vet ikke helt hva det kan være. Hun virker sliten og trenger å slappe av mye når hun kommer hjem. Huff. Får håpe det går over.

Anonymkode: f0e5f...e1b

[AnonymBruker]

Det går opp for barnet at det til stadighet blir forlatt av foreldrene. 

Anonymkode: a7f4f...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har du mulighet til å gi barnet kortere barnehagedager en periode?

Anonymkode: 3317f...7ea

TS

 

Hun får allerede korte dager. 09-14.30 og som regel har hun sovet 1.30 min i 12 tiden. Jeg vet ikke hvorfor hun plutselig har det sånn, men jeg opplever jo personlig at hun er veldig på å speile andres følelser og væremåter. Fks, at hun smiler og ler oftere hvis jeg tøyser med henne, da tøyser hun ofte tilbake selv på eget intiativ. Hvis jeg er stressa blir hun stressa etc. I barnehagen syns jeg mange av de ansatte i hennes avdeling er veldig lite ´´smilende´´ eller ´´sprudlende´´. Ofte har hun dårlige dager med de ansatte som smiler og tøyser minst. Mens de ansatte som tøyser mye med barna smiler hun til når jeg har levert i barnehagen. Bare en hypotese, sier ikke at det er dette som gjør at hun har det så lite greit nå. men hun griner myyyye mer når jeg leverer henne til spesifikke ansatte der.

Anonymkode: 08019...069

[AnonymBruker]

En ettåring er veldig liten. Ikke for å gi noen dårlig samvittighet, men jeg mener er ettåring har det best hjemme hos mor eller far. Så er ikke det mulig for alle, dessverre. Stress med å dra dit på morgen, stress hos de ansatte pga dårlig bemanning.

Det har nok gått opp for barnet nå at dette er sånn hverdagene blir. Det er helt naturlig at barnet reagerer på dette.

 

Anonymkode: 3317f...7ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En ettåring er veldig liten. Ikke for å gi noen dårlig samvittighet, men jeg mener er ettåring har det best hjemme hos mor eller far. Så er ikke det mulig for alle, dessverre. Stress med å dra dit på morgen, stress hos de ansatte pga dårlig bemanning.

Det har nok gått opp for barnet nå at dette er sånn hverdagene blir. Det er helt naturlig at barnet reagerer på dette.

 

Anonymkode: 3317f...7ea

TS

Skulle gjerne blitt hjemmeværende, men jeg har veldig lite familie å være med, de få vennene jeg har er barnløse og jobber hele dagen, i tillegg bor vi landlig og de fleste barna begynner i barnehagen tidlig her. Så jeg har ingen å være med. må kjøre kjempe langt for å finne noen, og jeg klarer ikke å møte den stimulien barnet mitt trenger når jeg er hjemme alene med henne, det ender ofte i veldig sene kvelder, dårlige rutiner og mye grining og klenging hvis jeg skal være hjemme hver dag med henne. Jeg syns uansett ikke det er rettferdig for henne å nesten ikke se noen andre enn meg og pappaen.

Anonymkode: 08019...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

TS

Skulle gjerne blitt hjemmeværende, men jeg har veldig lite familie å være med, de få vennene jeg har er barnløse og jobber hele dagen, i tillegg bor vi landlig og de fleste barna begynner i barnehagen tidlig her. Så jeg har ingen å være med. må kjøre kjempe langt for å finne noen, og jeg klarer ikke å møte den stimulien barnet mitt trenger når jeg er hjemme alene med henne, det ender ofte i veldig sene kvelder, dårlige rutiner og mye grining og klenging hvis jeg skal være hjemme hver dag med henne. Jeg syns uansett ikke det er rettferdig for henne å nesten ikke se noen andre enn meg og pappaen.

Anonymkode: 08019...069

Så barnet er i barnehage for sosialiseringens del? Du jobber ikke? Hvis du ikke jobber kan du kanskje korte med dagene enda mer eller ha deltidsplass?

En ettåring trenger ikke så fryktelig mye stimuli fra andre barn. Trenger mest mor eller far. Når barnet blir større er det noe annet.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at det blir dårlige rutiner, skriking og klenging hvis du er hjemme alene med ettåringen. Et barn som klenger gjør det kanskje fordi du ikke er så emosjonelt tilgjengelig for henne? Du kan få tips og råd på helsestasjonen for det du beskriver.

Anonymkode: 3317f...7ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei! Har en 1 åring som helt ut av det blå ikke trives i barnehagen. Hun har gått der i snart 7 uker. De to første ukene var litt tøffe for henne men så viste hun seg tillitsfull til de ansatte og andre barna og begynte å le og smile, spiste godt og sov bra der. Men nå i en uke har hun vært litt av og på og litt syk, og ikke hatt det noe greit. I dag måtte jeg hente henne etter tre timer siden hun bare grein, ville ikke spise og sove. Når jeg kom fikk hun trøst og ble glad og smilete, begynte å leke og vise meg rundt… de ansatte fikk litt sjokk fordi hun ikke var noe i nærheten av å være slik når jeg ikke var tilstede. Og trodde hun kanskje var i dårlig form. Hjemme virka hun pigg og smiler og leker og søker kontakt, spiser og sover. Hva er det som skjer? Det er kun siste uka som har vært slik, før det var hun glad og tillitsfull og smilte og hilste på de ansatte. Skjønner ingenting

Anonymkode: eb5eb...a96

Dette er helt vanlig. at de er småpjusk i barnehagen og gråter masse og er dårlige. Men når du tar de med hjem er de friske som en fisk-

Anonymkode: 12559...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

eg vet ikke hvorfor hun plutselig har det sånn, men jeg opplever jo personlig at hun er veldig på å speile andres følelser og væremåter.

Dette er et primaeksempel på utilgjengelig tilknytning hos deg. 

Anonymkode: 12559...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Dette er et primaeksempel på utilgjengelig tilknytning hos deg. 

Anonymkode: 12559...d54

TS

Jeg ønsker virkelig ikke at det skal være sånn, at det er utilgjengelig tilknytning hos meg. Føler jo personlig at jeg er flink på å leke med henne, respondere når det er noe, se etter om hun ser etter meg, bruke tid sammen, øyekontakt, bruke ord, smile og le sammen. Hun er jo ellers trygg og utforsker alene, kommer til meg når det er noe, vil opp å få kos og så ned igjen å leke etc virker trygg på besteforeldrene og onklene de gangene vi møter dem. Men de dagene jeg var hjemme med henne alene i flere uker så ble jeg nok mer utilgjengelig i form av at det var tungt å planlegge å finne på ting og sånn alene - hele dagen - hver dag. Jeg har henne korte dager i barnehagen for at jeg skal kunne være med henne resten av dagen. Jeg jobber egentlig fullt men fikk redusert stillingen min for at hun skulle begynne i barnehage å tilpasse seg der. Jeg opplever at det er tungt for meg å være hjemme med henne hele dager alene, derfor jeg ikke har sluttet i jobben min enda og heller fikk redusert stillingen i en kort periode. 

Anonymkode: 08019...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS

Jeg ønsker virkelig ikke at det skal være sånn, at det er utilgjengelig tilknytning hos meg. Føler jo personlig at jeg er flink på å leke med henne, respondere når det er noe, se etter om hun ser etter meg, bruke tid sammen, øyekontakt, bruke ord, smile og le sammen. Hun er jo ellers trygg og utforsker alene, kommer til meg når det er noe, vil opp å få kos og så ned igjen å leke etc virker trygg på besteforeldrene og onklene de gangene vi møter dem. Men de dagene jeg var hjemme med henne alene i flere uker så ble jeg nok mer utilgjengelig i form av at det var tungt å planlegge å finne på ting og sånn alene - hele dagen - hver dag. Jeg har henne korte dager i barnehagen for at jeg skal kunne være med henne resten av dagen. Jeg jobber egentlig fullt men fikk redusert stillingen min for at hun skulle begynne i barnehage å tilpasse seg der. Jeg opplever at det er tungt for meg å være hjemme med henne hele dager alene, derfor jeg ikke har sluttet i jobben min enda og heller fikk redusert stillingen i en kort periode. 

Anonymkode: 08019...069

Dette du skriver - at det er tungt for deg å være hjemme med henne alene i flere dager: De fleste foreldre ville syntes det var en drømmesituasjon å ha anledning til å være hjemme med sin ettåring, om de hadde mulighet til det. Når ettåringer plasseres i barnehage så er det som regel fordi foreldrene MÅ tilbake i jobb, av økonomiske grunner. Jeg sier ikke dette for å få deg til å føle deg dårlig, og det kan være ting som ikke kommer fram i innleggene dine vedr din situasjon. Men jeg får følelsen av at du kunne trengt litt foreldreveiledning og litt støtte inn i foreldrerollen. Godt ment! Ikke ta det ille opp! Du kan ta kontakt med helsestasjonen og få hjelp, veiledning og råd.

Anonymkode: 3317f...7ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette du skriver - at det er tungt for deg å være hjemme med henne alene i flere dager: De fleste foreldre ville syntes det var en drømmesituasjon å ha anledning til å være hjemme med sin ettåring, om de hadde mulighet til det. Når ettåringer plasseres i barnehage så er det som regel fordi foreldrene MÅ tilbake i jobb, av økonomiske grunner. Jeg sier ikke dette for å få deg til å føle deg dårlig, og det kan være ting som ikke kommer fram i innleggene dine vedr din situasjon. Men jeg får følelsen av at du kunne trengt litt foreldreveiledning og litt støtte inn i foreldrerollen. Godt ment! Ikke ta det ille opp! Du kan ta kontakt med helsestasjonen og få hjelp, veiledning og råd.

Anonymkode: 3317f...7ea

Altså, jeg var hjemme med min ettåring til hun var 1,5 fordi jeg måtte, vi hadde ikke barnehageplass før det. Og det var på mange måter fint men det var også skikkelig slitsomt og jeg er glad vi bor sentralt og i nærheten av familie og venner så vi aldri hadde mange dager på rad bare meg og ettåringen alene hjemme... En gang mannen var bortreist ble barnet syk og vi var isolert i 4 dager pga smittefare, det var skikkelig slitsomt. Min ble ikke understimulert da for hun har det fint med å bare være med meg og leke hjemme eller gå på lekeplassen med meg. Men JEG ble understimulert på voksenkontakt og overstimulert av å ha barnet så tett på over tid alene 😄 Tenker det må være helt lov å synes det er slitsomt å være mye alene med en ettåring uten at man trenger foreldreveiledning av den grunn.

Anonymkode: 7a12d...30a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Altså, jeg var hjemme med min ettåring til hun var 1,5 fordi jeg måtte, vi hadde ikke barnehageplass før det. Og det var på mange måter fint men det var også skikkelig slitsomt og jeg er glad vi bor sentralt og i nærheten av familie og venner så vi aldri hadde mange dager på rad bare meg og ettåringen alene hjemme... En gang mannen var bortreist ble barnet syk og vi var isolert i 4 dager pga smittefare, det var skikkelig slitsomt. Min ble ikke understimulert da for hun har det fint med å bare være med meg og leke hjemme eller gå på lekeplassen med meg. Men JEG ble understimulert på voksenkontakt og overstimulert av å ha barnet så tett på over tid alene 😄 Tenker det må være helt lov å synes det er slitsomt å være mye alene med en ettåring uten at man trenger foreldreveiledning av den grunn.

Anonymkode: 7a12d...30a

TS

 

Det er veldig godt å høre egentlig. Når venninne mine var hjemmeværende med sine barn var det en fryd å være hjemmeværende, for det var jo bare å dra til dem. Men når dems barn begynte i barnehagen ble det veldig lite voksenkontakt. 

Det er mye som gjør at  jeg ikke er hjemmeværende med 1åringen min lenger. For det blir ekstremt trangt økonomisk om jeg slutter i jobben. Jeg henger i en tynn tråd om å få beholde den allerede, i og med at jeg vil ha datteren min i barnehagen så korte dager som mulig. Det koster jo sjefen min at vi gjør det slik nå for en periode. 

Det andre er kommentarer som nevnt over, at jeg viser tegn på utilgjengelig tilknyting. Jeg vil jo ikke noe annet enn å være hjemme med datteren min, men det er lite voksenkontakt med andre for min del, og det er tungt å planlegge aktiviteter hver dag når nærmeste lekeplass er 20 minutter unna med bil, og det ikke er trygt å trille vogn her vi bor, Det blir veldig begrenset hva vi kan gjøre da, og datteren min er ikke fan av å kjøre 40 minutter i bil for å komme til åpenbarnehage.

Men jeg må innrømme jeg får en indre konflikt når helsestasjonen presser på med anbefaling om barnehage, sosialisering av ettåringen min, fordi hun har vist små tegn til skepsis mot fremmede? Jeg trodde det var normalt, men ikke ifølge min helsesykepleier. Men når folk på kvinneguiden gir helt andre råd enn det jeg får av helsestasjonen, da aner jeg ikke hvem jeg skal ta råd fra. Mødre som mener det er best å være hjemme med barnet fordi de trenger ingen andre enn mor og far,  eller helsestasjonen som mener det er best å sosialisere barnet så mye som mulig- Ergo i vår situasjon barnehage korte dager.  

 Jeg er jo helt klar til å la henne slutte der om hun ikke klarer å trives. Men i dag har hun hatt det kjempe fint. tøyset og lekte sammen på morgenen, leverte med litt tårer men det gikk fort over. I dag har hun hatt det kjempe bra der. spist masse, lekt mye og de ansatte sier hun har det bra. 

 

Anonymkode: eb5eb...a96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Så barnet er i barnehage for sosialiseringens del? Du jobber ikke? Hvis du ikke jobber kan du kanskje korte med dagene enda mer eller ha deltidsplass?

En ettåring trenger ikke så fryktelig mye stimuli fra andre barn. Trenger mest mor eller far. Når barnet blir større er det noe annet.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at det blir dårlige rutiner, skriking og klenging hvis du er hjemme alene med ettåringen. Et barn som klenger gjør det kanskje fordi du ikke er så emosjonelt tilgjengelig for henne? Du kan få tips og råd på helsestasjonen for det du beskriver.

Anonymkode: 3317f...7ea

TS

Når det har blitt grining og klenging fordi vi har vært hjemme er det ikke fordi jeg har vært emosjonelt utilgjengelig. Et eksempel er at vi har sittet å lekt en god stund, så nærmer klokken seg 16, og da har jeg valgt å begynne på middag fordi alle må ha mat. Da kan hun klenge, fordi det er mye gøyere å være i armene mine å følge med på det som skjer enn å stå i kjøkkenhjelperen eller leke i fred. 

Det samme gjelder vasking, klessvask, eller bare vi lager frokost. Hun ville enten gjøre noe annet, eller bli med å delta i oppgavene. Det var ikke nødvendigvis det som var vanskelig for meg, men det ble mye grining og klenging. Hun er fortsatt sånn, selv nå som hun går i barnehage. At det ble sene kvelder og dårlige rutiner var jo fordi hun ikke fikk brukt opp all energien sin i løpet av dagen. Helsestasjonen fortalte meg jo selv at vi måtte finne på mer ting som stimulerte henne, som fks å være med andre barn.  Hun er et aktivt barn, hun vil gjøre ting, bli med på ting, se alt som skjer, hun er mega sosial av seg og trives kjempe godt med andre barn, for da kan hun se på hva de driver med. Det får jeg høre av de ansatte også at hun er aktiv og finner på ting. De må selv gå ut med henne alene når barna egentlig skal være inne, fordi hun heller vil ut. 

Hun er fortsatt tillitsfull, aktiv og utforskende, søker kontakt. Hun avviser meg ikke. Men hun har avvist faren sin hvis han har vært på jobbreise i mange dager. Så nei, jeg tror ikke jeg har vært emosjonelt utilgjengelig på den måten du beskriver. 

Anonymkode: eb5eb...a96