Klarer du å forholde deg til alle slags mennesker?

[AnonymBruker]

Jeg jobber et sted med svært forskjellige type mennesker. Det er enkelte jeg ikke klarer å forholde meg til, annet enn å si korte høflighetsfraser. Men er det egentlig sånn at man som voksen forventes å kunne ha omgang med alle type mennesker? Er det flere enn meg, som ung voksen, som ikke tåler enkelte type mennesker? Jeg klarer ikke besserwissere/ovenfra-og-ned mennesker (snakker ikke nå om sjefer), klarer ikke veldig smålige mennesker. Ellers trives jeg best med humoristske og jordnære folk som jo er de fleste. 

Anonymkode: 8b31d...bfb

[AnonymBruker]

Nå er jeg saksbehandler i nav, så jeg møter mennesker fra alle ender av skalaen. Vi opplever av og til å møte mennesker som vi vet har gjort noen stygge ting (snakker dom for misbruk av barn osv), og da kjenner vi at hjelpegenet vårt visner ganske fort (de får det de har krav på da). Men i de aller flere tilfeller blir det å forholde seg til så mange forskjellige mennesker en vane, det er jobben min. Noen trigger oss, men vi kan faktisk ikke la det gå innpå oss (med mindre det er snakk om trusler som rapporteres). 

Anonymkode: dac86...7e4

[Pillarguri]

Du får jobbe med deg selv og holdningene dine. I arbeidslivet vil du alltid møte kolleger eller kunder som du ikke har noe til overs for. Disse må du behandle like godt/nøytralt som de du liker. Det er den del av det å bli voksen. Du trenger jo ikke bli bestevenner med de som du ikke har noe felles med.

[Phoenix Heart]

I jobbsammenheng, ja. Det handler om å være fleksibel og profesjonell. 

[Trolltunge]

Jeg har bestandig klart å jobbe med folk uansett type personlighet ja. Jobb er jobb, og da oppfører jeg meg profesjonelt. 

Hvem jeg omgås privat eller får mer vennskapelig relasjon til er noe helt annet. Angående det er det mange typer mennesker jeg velger bort. 

[AnonymBruker]

Som lærer klarer jeg å forholde meg til, og å finne noe jeg liker, ved absolutt alle elever. Men jeg har noen kollegaer jeg kun snakker med dersom jeg må. 

Jeg har spist en del matpakker ved pulten for å slippe å måtte sitte 30min med "Peter" liksom. 

Jeg har også ett inngiftet familiemedlem som jeg kun omgås når jeg absolutt må. 

 

Men null problem med all verdens elever. Det er ikke vanskelig en gang.

Prøver innimellom å tenke at Peter eller inngiftet slektning er som en elev, men det funker ikke.  Jeg er tydeligvis bare profesjonell når jeg må. 😂

(Har voksne elever, så er ikke snakk om barn).

Anonymkode: 79b9e...f32

[Irak]

Så lenge mennesker ikke blir aggressive eller sinte på meg, så kan jeg snakke med hvem som helst tror jeg. Så jeg ser folk an...Observerer/scanner omgivelsene for å se hva jeg kan bidra med...

Det har fungert så langt for min del så jeg er veldig fornøyd 😄. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg jobber et sted med svært forskjellige type mennesker. Det er enkelte jeg ikke klarer å forholde meg til, annet enn å si korte høflighetsfraser. Men er det egentlig sånn at man som voksen forventes å kunne ha omgang med alle type mennesker? Er det flere enn meg, som ung voksen, som ikke tåler enkelte type mennesker? Jeg klarer ikke besserwissere/ovenfra-og-ned mennesker (snakker ikke nå om sjefer), klarer ikke veldig smålige mennesker. Ellers trives jeg best med humoristske og jordnære folk som jo er de fleste. 

Anonymkode: 8b31d...bfb

Helt vanlig å ikke klare å forholde seg til alle. Men man kan lære seg det med blant annet å forstå andre bedre og da er det ganske enkelt å håndtere dem. 

F.eks bessewissere og de med ovenfra og ned holdning er ofte veldig usikre mennesker med lavt selvbilde. Håndtere man disse "riktig" vil denne holdningen dempes betraktelig. 

Forstå at folk med bedriten atferd ikke har det bra med seg selv og egentlug ganske sårbare mennesker med mye vonde følelser. De har et eller flere store problemer som de prøver å maskere, som igjen kommer ut i atferden deres. Oftest redd for andres oppfatning, hvordan de blir møtt og sett på. 

Anonymkode: 37a04...b55

[AnonymBruker]

Før pandemien; ja. Etter; nei. 
 

Jeg tror at det gjorde noe med meg å være så isolert så lenge (studiene var stort sett på nett). Nå takler jeg ikke å være sammen med mennesker som snakker negativt om andre, trykker andre ned, eller viser mange negative egenskaper som viser at de ikke jobber med seg selv og virker «unhealed». Det tapper meg fullstendig for energi. Før så prellet det av på en måte, nå unngår jeg de så godt det går. Noe som gjør at det kun er en håndfull personer i livet mitt jeg ønsker å tilbringe tid med. Jobbmessig går det greit, for der er det mest kontorarbeid på eget kontor… men savner litt da jeg var litt rundere i kantene. 

Anonymkode: 5239a...2a7

[AnonymBruker]

Ja, det klarer jeg. Liker ikke alle like godt og kjenner at energien ikke går overens med alle, men forholder meg greit til de likevel. Jeg kan gå både opp og ned i nivå. 

Anonymkode: 7f797...551

[AnonymBruker]

Nei og jeg gidder ikke heller. Jeg ser hvor mye bedre jeg fungerer feks på jobb når enkelte der holder seg vekk fra meg/er syke. Så dessverre er deres fravær en velsignelse for meg. 

Anonymkode: 0e184...72b

[AnonymBruker]

Jeg klarer å forholde meg til alle type mennesker i arbeidslivet. Man må lære seg å jobbe og samarbeide med alle type mennesker, selv om man ikke liker alle. 

Så på privaten har jeg bare venner som appellerer til meg. 

Anonymkode: 44ded...45d