ditt barn skal bli noens partner - oppdragelse

[AnonymBruker]

Gutter gjør mindre husarbeid enn jenter i oppveksten. Dette tar de med seg videre i parforhold og arbeidsliv. (kk.no)

Denne ser på menn og deres rolle, men bør vi som oppdrar barn uavhengig av kjønn ha mer fokus på at når man er i et partnerskap skal man dele oppgavene? 
Når du oppdrar dine barn, gutter eller jenter - fokuserer du på dette som en naturlig del av oppdragelsen? Altså, lærer du barnet ditt at det skal ta sin del men ikke mer? OG at det er greit å si nei, dette er ditt ansvar og så la det bli der? 

Hvordan sikrer du at ditt barn er emosjonelt i stand til å være en del av en nær relasjon livet ut? 

Anonymkode: 183a3...094

[Arkana]

Jeg er helt enig i den artikkelen og det er noe vi er opptatt av som foreldre. Det er viktig at barn har oppgaver hjemme. Det å gjøre sin del av husarbeidet handler i mindre grad om å lære seg det tekniske, hvordan gjøre ting, og mye mer om AT det skal gjøres og at man skal lære seg at husarbeid er alles ansvar. En som aldri har vasket en sokk eller en støvsuget en eneste kvadratmeter i løpet av oppveksten kan helt sikkert fint lære seg hvordan man gjør det som voksen, men til gjengjeld tror jeg man mangler noe vesentlig når det gjelder ansvarsfølelsen. Det å selv se at nå bør det støvsuges, vaskes eller ryddes i stedet for at noen må fortelle dem det, eller at man godt kan plukke opp og legge på plass noe som ligger på gulvet selv om det ikke var du som la det der. Det er viktig både at barn har oppgaver hjemme og også å være gode rollemodeller og vise at begge foreldrene gjør sin del. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det handler vel så mye om hvem som er forbildene deres. Gutter observerer ofte sine fedre. Om han bare setter seg på sofaen etter middag, eller ikke vasker sine egne klær, da tar man ubevisst til seg at dette er normalen.

Uansett; 

Jeg har ikke tro på helt faste og begrensede oppgaver, men å vise at vi er et team som drar lasset sammen. Vårt fokus er at alle er rause med hverandre. Ingen går forbi en ren oppvaskmaskin. Har man en roligere dag tar man unna mer enn dedikerte oppgaver. Går man forbi en tom kaffekopp plukker man den med. Jeg har reisejobb, mannen turnus. Og jeg tror det er sunt å se at oppgaver blir gjort løpende likevel, ikke at han kommer sliten hjem sen kveld, og får en sur beskjed om at det er hans tur å vaske badet. Og at jeg kommer hjem til rent hus og mat på bordet en fredag, selv om jeg ikke har bidratt et minutt hele uka. 

Anonymkode: 5de5f...528

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg tror det handler vel så mye om hvem som er forbildene deres. Gutter observerer ofte sine fedre. Om han bare setter seg på sofaen etter middag, eller ikke vasker sine egne klær, da tar man ubevisst til seg at dette er normalen.

Uansett; 

Jeg har ikke tro på helt faste og begrensede oppgaver, men å vise at vi er et team som drar lasset sammen. Vårt fokus er at alle er rause med hverandre. Ingen går forbi en ren oppvaskmaskin. Har man en roligere dag tar man unna mer enn dedikerte oppgaver. Går man forbi en tom kaffekopp plukker man den med. Jeg har reisejobb, mannen turnus. Og jeg tror det er sunt å se at oppgaver blir gjort løpende likevel, ikke at han kommer sliten hjem sen kveld, og får en sur beskjed om at det er hans tur å vaske badet. Og at jeg kommer hjem til rent hus og mat på bordet en fredag, selv om jeg ikke har bidratt et minutt hele uka. 

Anonymkode: 5de5f...528

Og her er mye av essensen. Min sønn hjelper meg både å dekke på og rydde av. Men hver dag ser han sin far behandle middagsbordet hjemme som et restaurantbesøk. Det er læring i det.

Har tatt det opp med mannen 1000 ganger.

Anonymkode: 8cb5b...5db

[AnonymBruker]

Mannen min er ikke perfekt, men deltar greit i husarbeidet. Lager mat oftere enn meg, deler 50/50 på oppvask og støvsuging og gulvvask, pakker matbokser til ungene og rydder klesvask. Klipper gress og tar "oppussing" (stort sett bare småting, som å male en dør eller noe sånt). Så gjør nok jeg 60% av husarbeidet, men han gjør faktisk den mest synlige biten for ungene, så sånn sett er han et godt forbilde.

Barna har ikke faste oppgaver i huset, men forventes å hjelpe til hver gang vi ber om hjelp, og det gjør de stort sett. Eldste har "heimkunnskap" på skolen og da får de i oppgave å vaske klær, vaske gulv og sånt hver uke - kjempegod læring. Men jeg kunne ingenting sånt da jeg flyttet hjemmefra, og det ble nå folk av meg også, så det er ikke umulig å lære seg dette på egenhånd hvis man har litt ansvarsfølelse. 

Anonymkode: 7f7a3...d23

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn. Mitt fokus er ikke at han en dag muligens blir noens partner. Det viktigste for meg er at han klarer å ta vare på seg selv, praktisk, fysisk og emosjonelt. Han må skaffe seg det livet han ønsker å leve med bærekraftig kosthold, økonomi, kompetanse, nettverk, livsstil +++. Så får en eventuell partner finne plass i livet hans. Min verste frykt er at han blir en av disse som klager over at han ikke får dame og derfor ikke har blitt noe i livet. 

Anonymkode: b7c48...23f

[AnonymBruker]

Tror at det hos mange vokser litt frem ettersom man blir voksen. Det er klart viktig hva slags grunnlag en forelder legger, men man må erfare litt på kroppen hva som må gjøres og oppleve at behovene kommer.

Jeg kjenner f eks kvinner som har vært ganske grønne når det gjelder personlig økonomi, der dette har vedvart i voksen alder når mannen har tatt seg av det. Det er først når de blir skilt at de forhandler lånerente og forsikringer og ser hva som skal gjøres.

På samme måte kan du lære en sønn mye, men hvis han finner seg en dame som anser hus og hjem som «hennes domene» og tar hele jobben, vil han nok sakte men sikkert sjekke ut. 

Det viktigste er å lære barna fokus og «delayed gratification» - at du må gjøre A før du kan gjøre B. Lekser før barne-TV, middag før dessert, rydde rommet før leketid. Og at dette gjøres uten forhandling, masing og sutring. Den type selvdisiplin er nøkkelen til et velfungerende voksenliv.

Anonymkode: 490e8...013