Samlivsbrudd og monkey branching

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har aldri skrevet her før, men jeg sliter veldig mentalt for tiden. 

Det nærmer seg nå halvannen måned siden min samboer/forlovede som jeg var sammen med i 8 og et halvt år, plutselig forlot meg ut av det blå. Jeg kom hjem fra jobb og hun var ikke hjemme. Det lå kun et brev igjen til meg, og hun hadde pakket essensielle ting. 

Jeg vet vi hadde noen problemer. Det var mange småting som hadde bygget seg opp over årene, men spesielt så hadde det siste året vært tungt for henne. 

Greia er at de siste par årene har jeg slitt med en depresjon som kommer og går ofte, og dårlig selvtillit. Jeg har vært stuck I en jobb jeg har jobbet i 13 år og jeg er lei den. Samtidig så var forloveden min kunstner, og i de fleste av årene vi var sammen så forsørget kun jeg for oss, slik at hun kunne virkelig følge drømmen om å leve av kunsten sin. Jeg mener virkelig hun er fantastisk og har tro på kunsten hennes. Derfor gjorde jeg det (alle sier jeg har vært for god her, derfor jeg spesifiserer).

Men ja, dette har da gitt oss en veldig dårlig økonomisk situasjon, som igjen har addet til depresjonen. Du jobber en jobb du ikke liker og er lei, og du har liksom ikke noe til overs til å "treate" deg selv, ikke sant? Det gikk innpå meg av og til. 

Uansett, alt dette gjorde at det ble veldig lett å bli sittende foran pc'n ofte, og over tid følte hun da at jeg ikke verdsatte henne. Men hun er min verden. Hun er grunnen til at jeg jobbet så hardt for oss. Jeg bare slet litt med egne ting. Og det er ikke en unnskyldelse på at jeg tok henne for gitt. Det er bare en grunn. 

Et par uker senere fikk jeg endelig møte henne face to face for å prate. Jeg tok tog for å møte henne, men det ble et veldig kort møte pga hun var halvannen time forsinket og hun måtte tydeligvis videre for å møte noen venninner. Jeg tror hun hadde det så vondt av meg at hun ville bare bli ferdig med møtet. 

Jeg fikk på følelsen når vi pratet at hun var irritert over at jeg kun nå har forstått alvoret og gjort forandringene hun så etter, fordi ifølge henne så er det nå for sent. Hun og en venninne forlot meg gråtende på en parkbenk, så tok jeg toget hjem til leilighet vår og alle minnene der. 

I ettertid har jeg fått vite, også fra henne, at hun har blitt sammen med en annen mann. Det er noe jeg var redd for hadde skjedd siden den dagen hun dro. Vi kjente begge denne mannen, han var en "venn" av oss, men når jeg sjekket dette dagen etter hun dro, så var han ikke på fb vennelisten min. Har var faktisk helt skrubbet fra Internett. Så det var ikke noe sjokk. 

Jeg har lest mye i det siste, og funnet ut at dette kalles monkey branching. 

Jeg sliter ekstremt med alt dette. Hun betyr alt for meg. Det har blitt mye tid alene etter dette, og jeg har satt meg så mange mål om å klare meg, og forbedre meg. Alle tingene jeg feilet på med henne, jeg har nye rutiner på det. Jeg var "stuck in a rut" og nå jobber jeg videre på ting. Jeg tar fagbrev, jeg har startet på lappen, fordi jeg alltid har vært livredd for å kjøre (ulykke traume fra barndom). 

Jeg har gått ned 10kg og nådd et mål jeg satte meg ifjor (haha jeg trengte visst bare 1 måned og kjærlighetssorg). Og det er bare å fortsette nå, jeg føler meg veldig bra med kroppen min, bedre enn på 6-7 år. 

Men jeg trenger henne. Jeg er forbi den "withdrawal" perioden som kommer etter brudd, og jeg tenker klart igjen, og det vi hadde sammen er veldig, veldig vanskelig å finne. Forhold er vanskelig, og det føles mye bedre å fikse det du har enn å hoppe inn i noe nytt. Grasset er grønnest der du vanner det.

Hele dette monkey branching greiene føles rart. Som kunstner har hun per nå ikke noe inntekt, og hun flyttet da rett ut fra oss og inn til denne mannen. Så nå tar han seg av henne økonomisk, og hun fortsatte der hun slapp med kunsten. Hun maler og legger ut på Tiktok kontoen sin. Jeg ble liksom bare byttet ut. Det er veldig vondt og forvirrende. 

Jeg føler av og til at hun kanskje føler litt på det samme. Selv om hun nå er med noen andre og har flyttet til en annen by langt unna, så er det et par ganger hun har tekstet meg midt på natten og vi har pratet løst og lett om (ikke seriøse) ting, og alt har følt som om det var før i tiden. Vi hadde en fantastisk connection og vi var bestevenner. Hvis du er sammen med noen, hvorfor tekster du da eksen din på natten? 

Det er alt sammen veldig forvirrende for meg, og hjertet mitt dunker fortsatt av smerte konstant hver dag. 

Det skal også sies at denne fyren hun dro til, han har aldri vært i noe ordentlig forhold og har tidligere brutt opp et ekteskap, og nå også dette. Det er bare så mange ting som får meg til å tro at dette er uvirkelig.  

Uff, dette ble veldig langt, jeg beklager og takk hvis du leste gjennom og kanskje snakker med meg. Jeg måtte bare få dette ut. Kanskje jeg klarer å puste bedre.

 

 

Anonymkode: bd2c0...73d

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det nye forholdet hennes kommer til å vare, og det er store sjanser for at hun om kort tid, eller lang tid kommer krypende tilbake til deg. Men tenker at du har det bedre uten henne. Så la henne gå. Du fortjener bedre enn en utro snylter.

Anonymkode: 788c3...c45

[AnonymBruker]

Så utrolig leit å høre TS! ❤️ 

Forsøk å se dette på som en ny mulighet for deg selv: du er nå alene, og forsørger ingen andre enn deg selv. Det betyr også at du kan forsøke å finne deg en annen jobb, som ikke nødvendigvis har den samme sikkerheten som tidligere, men som gjør deg mer lykkelig - nettopp fordi du ikke forsørger andre enn deg selv, har du muligheten til å satse litt mer. Du har gått ned i vekt, og føler deg bra. Hvis du ikke allerede gjør det, kanskje du skal begynne å trene? 

Hun gikk fra deg for en annen mann, og er avhengig av andre for å kunne leve av det hun ønsker. Du skal ikke måtte leve av noe du ikke ønsker på grunn av et annet menneske. 

Hvis hun kommer tilbake må du trolig fortsatte å forsørge henne igjen, samtidig som du må leve med vissheten om at hun forlot deg for en annen mann. Ønsker du det? Du skriver at hun tekster deg på natten. Ønsker du at hun skal kunne spasere fritt tilbake til livet ditt, og ønsker du at hun skal holde deg på en line sånn tilfelle det ikke går med han mannen hun er med nå? 

Slikk sårene dine, og ta deg tid til å sørge, gi det gjerne en bestemt frist, og så syns jeg du skal ut å forsøke å finne lykken i ditt eget liv ❤️ 

Anonymkode: 2c6e0...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hei,

Jeg har aldri skrevet her før, men jeg sliter veldig mentalt for tiden. 

Det nærmer seg nå halvannen måned siden min samboer/forlovede som jeg var sammen med i 8 og et halvt år, plutselig forlot meg ut av det blå. Jeg kom hjem fra jobb og hun var ikke hjemme. Det lå kun et brev igjen til meg, og hun hadde pakket essensielle ting. 

Jeg vet vi hadde noen problemer. Det var mange småting som hadde bygget seg opp over årene, men spesielt så hadde det siste året vært tungt for henne. 

Greia er at de siste par årene har jeg slitt med en depresjon som kommer og går ofte, og dårlig selvtillit. Jeg har vært stuck I en jobb jeg har jobbet i 13 år og jeg er lei den. Samtidig så var forloveden min kunstner, og i de fleste av årene vi var sammen så forsørget kun jeg for oss, slik at hun kunne virkelig følge drømmen om å leve av kunsten sin. Jeg mener virkelig hun er fantastisk og har tro på kunsten hennes. Derfor gjorde jeg det (alle sier jeg har vært for god her, derfor jeg spesifiserer).

Men ja, dette har da gitt oss en veldig dårlig økonomisk situasjon, som igjen har addet til depresjonen. Du jobber en jobb du ikke liker og er lei, og du har liksom ikke noe til overs til å "treate" deg selv, ikke sant? Det gikk innpå meg av og til. 

Uansett, alt dette gjorde at det ble veldig lett å bli sittende foran pc'n ofte, og over tid følte hun da at jeg ikke verdsatte henne. Men hun er min verden. Hun er grunnen til at jeg jobbet så hardt for oss. Jeg bare slet litt med egne ting. Og det er ikke en unnskyldelse på at jeg tok henne for gitt. Det er bare en grunn. 

Et par uker senere fikk jeg endelig møte henne face to face for å prate. Jeg tok tog for å møte henne, men det ble et veldig kort møte pga hun var halvannen time forsinket og hun måtte tydeligvis videre for å møte noen venninner. Jeg tror hun hadde det så vondt av meg at hun ville bare bli ferdig med møtet. 

Jeg fikk på følelsen når vi pratet at hun var irritert over at jeg kun nå har forstått alvoret og gjort forandringene hun så etter, fordi ifølge henne så er det nå for sent. Hun og en venninne forlot meg gråtende på en parkbenk, så tok jeg toget hjem til leilighet vår og alle minnene der. 

I ettertid har jeg fått vite, også fra henne, at hun har blitt sammen med en annen mann. Det er noe jeg var redd for hadde skjedd siden den dagen hun dro. Vi kjente begge denne mannen, han var en "venn" av oss, men når jeg sjekket dette dagen etter hun dro, så var han ikke på fb vennelisten min. Har var faktisk helt skrubbet fra Internett. Så det var ikke noe sjokk. 

Jeg har lest mye i det siste, og funnet ut at dette kalles monkey branching. 

Jeg sliter ekstremt med alt dette. Hun betyr alt for meg. Det har blitt mye tid alene etter dette, og jeg har satt meg så mange mål om å klare meg, og forbedre meg. Alle tingene jeg feilet på med henne, jeg har nye rutiner på det. Jeg var "stuck in a rut" og nå jobber jeg videre på ting. Jeg tar fagbrev, jeg har startet på lappen, fordi jeg alltid har vært livredd for å kjøre (ulykke traume fra barndom). 

Jeg har gått ned 10kg og nådd et mål jeg satte meg ifjor (haha jeg trengte visst bare 1 måned og kjærlighetssorg). Og det er bare å fortsette nå, jeg føler meg veldig bra med kroppen min, bedre enn på 6-7 år. 

Men jeg trenger henne. Jeg er forbi den "withdrawal" perioden som kommer etter brudd, og jeg tenker klart igjen, og det vi hadde sammen er veldig, veldig vanskelig å finne. Forhold er vanskelig, og det føles mye bedre å fikse det du har enn å hoppe inn i noe nytt. Grasset er grønnest der du vanner det.

Hele dette monkey branching greiene føles rart. Som kunstner har hun per nå ikke noe inntekt, og hun flyttet da rett ut fra oss og inn til denne mannen. Så nå tar han seg av henne økonomisk, og hun fortsatte der hun slapp med kunsten. Hun maler og legger ut på Tiktok kontoen sin. Jeg ble liksom bare byttet ut. Det er veldig vondt og forvirrende. 

Jeg føler av og til at hun kanskje føler litt på det samme. Selv om hun nå er med noen andre og har flyttet til en annen by langt unna, så er det et par ganger hun har tekstet meg midt på natten og vi har pratet løst og lett om (ikke seriøse) ting, og alt har følt som om det var før i tiden. Vi hadde en fantastisk connection og vi var bestevenner. Hvis du er sammen med noen, hvorfor tekster du da eksen din på natten? 

Det er alt sammen veldig forvirrende for meg, og hjertet mitt dunker fortsatt av smerte konstant hver dag. 

Det skal også sies at denne fyren hun dro til, han har aldri vært i noe ordentlig forhold og har tidligere brutt opp et ekteskap, og nå også dette. Det er bare så mange ting som får meg til å tro at dette er uvirkelig.  

Uff, dette ble veldig langt, jeg beklager og takk hvis du leste gjennom og kanskje snakker med meg. Jeg måtte bare få dette ut. Kanskje jeg klarer å puste bedre.

 

 

Anonymkode: bd2c0...73d

Jeg har inntrykk av at «kunstnere» har en tendens til å være neurodivergent. 
Min erfaring har ikke vært god med slike. 
Som en sa det, følelser drev inspirasjonen, så jo sterkere og traumatisk, jo mer følelser kunne vedkommende legge i kunsten. 
Ønsker deg alt godt. Jeg håper at ting ordner seg.

Anonymkode: 79dc4...ff4

[AnonymBruker]

Jeg tror som flere, at det er mulig hun kommer tilbake til deg på et senere tidspunkt. 
Men at det beste du kan gjøre for deg selv, er å jobbe med deg, og gjøre de tingene du bør gjøre for at DU får det bedre med ditt eget liv. 

Men jeg tenker også at hun hadde litt rett, når hun sa at "Det er først nå du har tatt dette seriøst, og ønsker å gjøre noe, men nå er det for sent." 
Jeg har vært der selv. Med en samboer, som jeg GJENTATTE GANGER forsøkte å snakke med om forholdet vårt, og hva jeg savnet og trengte. Og så innså jeg at han ikke gjorde noe med det han ble fortalt. 
Så jeg gav opp, og begynte å sørge over tapet av det forholdet vi hadde hatt, og det vi kunne ha fått. 
Da jeg tok opp igjen saken og gikk flere måneder senere, "fikk han sjokk". For han kom dette helt utav det blå. Og han ville gjerne jobbe med forholdet. (Slik jeg hadde bedt om mange ganger en del måneder før.) 
Men da var det for sent for meg. Jeg hadde mentalt avsluttet forholdet, gått gjennom sørgeprosessen over at det var over, og var klar for å gå videre i livet mitt. 

I ditt neste forhold bør du ta tak når samboeren din sier ifra. Særlig når hun sier ifra flere ganger om at hun savner eller trenger noe.  Ikke vent til hun gir opp. Da er det for sent. Da har du gitt fra deg mulighetene dine til å redde forholdet.

Anonymkode: 89ded...03a

[AnonymBruker]

Du klarer deg uten henne, selv om det ikke virker slik nå. 

Jeg synes man alltid skal ta som utgangspunkt at den som avslutter forholdet, mener det. Dere har vært sammen lenge og hun har hatt tid til å tenke over beslutningen hun har tatt. Når hun i tillegg faktisk har flyttet sammen med en ny mann, så må du anse det som spikeren i kisten for dere. Hvem han er eller hvordan deres situasjon er, er egentlig irrelevant - det hjelper ikke deg på noen måte å spekulere i hvor gode odds de har. Skulle ikke dette forholdet fungere vil hun mest sannsynlig gå videre til en annen mann, ikke til deg.

Jeg sier dette fordi du trenger motivasjonen til å kutte kontakt med henne og fjerne henne fra sosiale medier.

Det at deres forhold ikke fungerte, ligger på dere begge. Du var ikke til stede emosjonelt, hun var heller ikke villig til å dele den praktiske/økonomiske byrden, som ville tatt noe av lasten for deg. At du har korrigert på din side, er uansett ikke nok. Hun er ikke der.

Lykke til videre.

Anonymkode: a8632...178

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Så utrolig leit å høre TS! ❤️ 

Forsøk å se dette på som en ny mulighet for deg selv: du er nå alene, og forsørger ingen andre enn deg selv. Det betyr også at du kan forsøke å finne deg en annen jobb, som ikke nødvendigvis har den samme sikkerheten som tidligere, men som gjør deg mer lykkelig - nettopp fordi du ikke forsørger andre enn deg selv, har du muligheten til å satse litt mer. Du har gått ned i vekt, og føler deg bra. Hvis du ikke allerede gjør det, kanskje du skal begynne å trene? 

Hun gikk fra deg for en annen mann, og er avhengig av andre for å kunne leve av det hun ønsker. Du skal ikke måtte leve av noe du ikke ønsker på grunn av et annet menneske. 

Hvis hun kommer tilbake må du trolig fortsatte å forsørge henne igjen, samtidig som du må leve med vissheten om at hun forlot deg for en annen mann. Ønsker du det? Du skriver at hun tekster deg på natten. Ønsker du at hun skal kunne spasere fritt tilbake til livet ditt, og ønsker du at hun skal holde deg på en line sånn tilfelle det ikke går med han mannen hun er med nå? 

Slikk sårene dine, og ta deg tid til å sørge, gi det gjerne en bestemt frist, og så syns jeg du skal ut å forsøke å finne lykken i ditt eget liv ❤️ 

Anonymkode: 2c6e0...d85

Jeg vet at det eventuelt hadde vært tungt å tenke på det som har skjedd, men jeg har alltid vært veldig pragmatisk i tankegangen.  

Livet og mennesker er komplisert, og alt er ikke bare sort og hvitt. Jeg har gjort store feil i livet mitt før, men det er lite som er helt utilgivelig på en måte. 

Jeg har tenkt i det siste på hva jeg kan gjøre videre, så det er noe jeg jobber med. Men akkurat som min nå ex, så er jeg kreativ og jeg liker å skrive, så smerten er drivstoff for kreativiteten nå også. 

Anonymkode: bd2c0...73d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror som flere, at det er mulig hun kommer tilbake til deg på et senere tidspunkt. 
Men at det beste du kan gjøre for deg selv, er å jobbe med deg, og gjøre de tingene du bør gjøre for at DU får det bedre med ditt eget liv. 

Men jeg tenker også at hun hadde litt rett, når hun sa at "Det er først nå du har tatt dette seriøst, og ønsker å gjøre noe, men nå er det for sent." 
Jeg har vært der selv. Med en samboer, som jeg GJENTATTE GANGER forsøkte å snakke med om forholdet vårt, og hva jeg savnet og trengte. Og så innså jeg at han ikke gjorde noe med det han ble fortalt. 
Så jeg gav opp, og begynte å sørge over tapet av det forholdet vi hadde hatt, og det vi kunne ha fått. 
Da jeg tok opp igjen saken og gikk flere måneder senere, "fikk han sjokk". For han kom dette helt utav det blå. Og han ville gjerne jobbe med forholdet. (Slik jeg hadde bedt om mange ganger en del måneder før.) 
Men da var det for sent for meg. Jeg hadde mentalt avsluttet forholdet, gått gjennom sørgeprosessen over at det var over, og var klar for å gå videre i livet mitt. 

I ditt neste forhold bør du ta tak når samboeren din sier ifra. Særlig når hun sier ifra flere ganger om at hun savner eller trenger noe.  Ikke vent til hun gir opp. Da er det for sent. Da har du gitt fra deg mulighetene dine til å redde forholdet.

Anonymkode: 89ded...03a

Jeg vet. Jeg kommer alltid til å være forsiktig med slike ting og kommunikasjon i fremtiden.  

Det er en lærdom jeg nå har lært hardt. 😔

Anonymkode: bd2c0...73d

[Carrot]

mennesker som stadig banker på den døren de selv har valgt å lukke er generelt sett ikke i stand til å ha en relasjon man ønsker fra dem TS, tenk over det.. Vil du noen gang kunne stole på at det dere har i så fall er den rette greien om det skulle vise seg at hun angrer og ønsker en retur til deg? 

[AnonymBruker]

Huff, dette høres kjedelig ut, TS! 

Noen råd til deg fra en som har vært i en lignende situasjon: 

1. Det er lov å sørge over et forhold. Og det er lov å ha et spekter av følelser der man noen ganger er sint/sjalu/glad osv. Å anerkjenne de og sette ord på de for seg selv er bare sunt og en del av prosessen med å finne ut av det. 

2. Ikke bruk for mye energi på å analysere hva den andre parten har gjort. Det er såå fristende å lete etter mønstre, forklaringer eller feil hos den andre. Og det er selvfølgelig helt normalt å gjøre det, men vær bevisst på at du mest sannsynlig aldri får konfrontert vedkommende på alt, og du vil mest sannsynlig ikke forstå den andres motiver fullt ut. Så det er på en måte en blindvei i livet. 

3. Fokuser på deg selv og konkrete lærdommer som du tar med deg fra forholdet. Med det så mener jeg ikke at du skal legge all skyld på dine skuldre, men at du skal flytte fokus vekk fra det du ikke kan kontrollere (hva som allerede har skjedd, hva den andre parten gjør) og over til det som er i din kontroll, nemlig dine valg fremover. 

Det høres ut som om du allerede er i full gang med nr. 3, men at nr. 2 kanskje hemmer deg litt i det arbeidet. 

Anonymkode: e4666...5e0

[Diry72]

Som mann så må jeg si at du har du har analysert og innsett feilene dine, og at du ønsker å rette opp dette er bare bra. Men jeg tror du har det bedre uten din eks, for hun var jo endel av årsaken til at du valgte å bli i jobben. Finn deg heller ei dame som har jobb og inntekt, samtidig som du jobber med deg selv. Og om hun kommer tilbake, ønsker du deg virkelig tilbake til depresjonene? Spør du meg så så hun bare seg selv og ikke deg, klart, nå vet jeg ikke om dere pratet om jobbsituasjonen din. Nei, la henne gå og gå heller videre med noen andre, men i mellomtiden jobb med deg selv, og finn evt. en ny jobb.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samtidig så var forloveden min kunstner, og i de fleste av årene vi var sammen så forsørget kun jeg for oss, slik at hun kunne virkelig følge drømmen om å leve av kunsten sin. Jeg mener virkelig hun er fantastisk og har tro på kunsten hennes. Derfor gjorde jeg det (alle sier jeg har vært for god her, derfor jeg spesifiserer).

Kan hende hun var grunnen til dine depressive perioder. Du måtte forsørge henne, og det slet på psyken din. Hun satt hjemme og drev på med det hun elsket (kunsten) mens du drev på med det du ikke elsket (en jobb du var lei av) At hun gir deg skylden for at det ble slutt er en forsvarsmekanisme hun bruker ovenfor seg selv.

 

Du måtte opprettholde økonomien, det er et tungt ansvar. 

Tenker det var greit at hun dro sin vei, hun fant seg en ny "sparegris", når han er brukt opp så dra hun til neste, helt til hun er blitt så gammel at tilgangen på "sparegriser" blir begrenset 

 

Be henne slutte om å sende meldinger til deg på natta. Blokker henne fra alle plattformer, og blokker nummeret hennes 

 

Alt i alt så er dette en bra ting når du etter hvert møter en seriøs dame som vil det samme som deg. Du kommer til å tenke, herregud som jeg "ikke" savner det tidligere forholdet mitt.

 

Sånn har jeg det i nå. 

Hadde en samboer i 4 år, der det ble slutt i løpet av en natt. Men jeg savner henne overhode ikke.

Anonymkode: 57c92...fe5

[AnonymBruker]

Du bør kutte ut alt som minner om henne og gå videre.

Anonymkode: 3a040...d21

[AnonymBruker]

Valgte du selv på eget initiativ å forsørge henne? Eller var dette noe hun fikk overtalt deg til? ("Hvis du bryr deg om meg, så...")

Om du har blitt bitter på denne situasjonen, og samtidig sagt til henne at det går kjempefint, så har du faktisk ført henne bak lyset. Slik passiv aggressivitet er ikke bra for relasjoner. Du blir sint på folk for ting de har gjort som de ikke aner at du synes er dumt.

Hvis hun har presset deg til å forsørge henne, og hun nå har hoppet på en ny forsørger, så er sjansen der at hun utnyttet dere begge. Eller kanskje hun bare falt for han når du som depressiv og dårlig på å kommunisere ikke var en god partner.

Angående meldinger om natten, så har dere jo hatt mange år sammen. Disse båndene forsvinner ikke på et blunk. Men det betyr heller ikke at dere har det bra som kjærester. Det er kanskje vennskapet hun savner. Fra da du ikke var deprimert. Og nå som du har endret deg til det bedre, så er du kanskje den du var i starten. Men blir dere sammen igjen er det lett å gå i de samme negative sporene.

Anonymkode: e697d...7e9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Valgte du selv på eget initiativ å forsørge henne? Eller var dette noe hun fikk overtalt deg til? ("Hvis du bryr deg om meg, så...")

Om du har blitt bitter på denne situasjonen, og samtidig sagt til henne at det går kjempefint, så har du faktisk ført henne bak lyset. Slik passiv aggressivitet er ikke bra for relasjoner. Du blir sint på folk for ting de har gjort som de ikke aner at du synes er dumt.

Hvis hun har presset deg til å forsørge henne, og hun nå har hoppet på en ny forsørger, så er sjansen der at hun utnyttet dere begge. Eller kanskje hun bare falt for han når du som depressiv og dårlig på å kommunisere ikke var en god partner.

Angående meldinger om natten, så har dere jo hatt mange år sammen. Disse båndene forsvinner ikke på et blunk. Men det betyr heller ikke at dere har det bra som kjærester. Det er kanskje vennskapet hun savner. Fra da du ikke var deprimert. Og nå som du har endret deg til det bedre, så er du kanskje den du var i starten. Men blir dere sammen igjen er det lett å gå i de samme negative sporene.

Anonymkode: e697d...7e9

Ikke hele tiden, det var litt av og på, men etter at hun mistet en liten deltidsjobb hun hadde under pandemien, så sa jeg at hun ikke trengte å finne noe annet, følg drømmen din fulltid, så kan jeg holde oss gående imens. 

Det er aldri noe jeg har åpenlyst klaget på, og jeg er ikke bitter. Det er bare en av grunnene til at jeg var litt nedpå til tider. 

Jeg hadde fortsatt støttet henne så lenge som mulig, hadde ikke dette skjedd. Jeg elsker og har tro på henne, og selv om det var litt tungt i små perioder, så var det ikke noe stort problem. Jeg var veldig lykkelig. Men jeg satt meg litt fast i min egen verden, og nå er alt ødelagt. 😔

Anonymkode: bd2c0...73d

[AnonymBruker]

Diry72 skrev (2 timer siden):

Som mann så må jeg si at du har du har analysert og innsett feilene dine, og at du ønsker å rette opp dette er bare bra. Men jeg tror du har det bedre uten din eks, for hun var jo endel av årsaken til at du valgte å bli i jobben. Finn deg heller ei dame som har jobb og inntekt, samtidig som du jobber med deg selv. Og om hun kommer tilbake, ønsker du deg virkelig tilbake til depresjonene? Spør du meg så så hun bare seg selv og ikke deg, klart, nå vet jeg ikke om dere pratet om jobbsituasjonen din. Nei, la henne gå og gå heller videre med noen andre, men i mellomtiden jobb med deg selv, og finn evt. en ny jobb.

100% enig. 
Alle har et ansvar for å forsørge og ta vare på seg selv . 
Jeg tror også at TS vil få det bedre uten denne « trengende « damen . 
Alle ville vel bli deprimert av å bo sammen med noen som ikke kunne bidra til husholdning el lign? 
Nå har TS begynt å ta vare på seg selv, og det bør han fortsette med. 
En dag møter han en likesinnet , og det vil føles som en lettelse 

Anonymkode: 5932b...4aa