Er det bare meg eller er Norge et fryktelig land å jobbe i?

[Potetgullet]

Jeg ser all debatten om sykefravær, tapte dagsverk, produktivitet, psykiske helseplager, mangel på tilretteleggelse, økt fattigdom og skjønner ikke hvordan det har blitt sånn. Jeg har selv gått på universitet og ble rekruttert like etter jeg fullførte utdanningen. Men en ting førte til en annen, og jeg mistet jobben på grunn av depresjon. Etter behandling prøvde jeg å komme ut i arbeid igjen, men da var det helt umulig å skaffe seg jobb som det jeg utdannet meg som. Så jeg måtte nøye meg med en jobb som folk flest egentlig bare har ved siden av skolen/studiet, med en sjef som ikke eier respekt. Han lot sjelden to ansatte jobbe samtidig, så det ble ofte 6–7 timer uten noen form for pause. Jeg måtte ta noen dager fri og takke nei til noen vakter når jeg kjente at det begynte å bli ille igjen, og det var nok til at sjefen valgte å si meg opp. Nå har jeg vært ufrivillig arbeidsledig i to år. Ingen vil ansette meg, og jeg føler at det sliter veldig på helsa. Jeg føler meg ubrukelig. Jeg føler det blir så ufattelig disconnect når jeg hører om arbeidsgivere som skriker etter folk når de ikke vil ansette noen. Mine nærmeste er alle i samme båt som meg. Grusomme arbeidsforhold, og når de faktisk tør å gå ut i streik, blir det tvungen lønnsnemnd, og de må tilbake til jobb uten at noe har blitt bedre. Jeg kjenner et par som har barn, og de klarer så vidt forsørge for ungen. Begge har to jobber. Nylig leste jeg om en bedrift som aktivt valgte bort folk med fagbrev framfor ufaglærte fordi de er billigere å ansette. Jeg skjønner godt at utenlandske arbeidere holder seg langt unna dette landet. Ingenting tyder på at det kommer til å bli bedre. For noen dager siden leste jeg også at danskene nå tjener mer enn oss. Hæ? Danmark!? Det er jo så billig der! Beklager for the rambling. Jeg måtte bare blow off some steam.

[Tomas77]

Danskene tjener bedre enn oss fordi valutaen deres har gallopert fra vår, og billig er det ikke der lenger i det hele tatt.

Jeg har jobbet i UK, Italia og Danmark i tillegg til Norge og norske arbeidstakere aner ikke hvor godt de har det. Sykt barn dager kan du bare drite i UK og Italia. Om du får sykepenger første to ukene er opp til arbeidsgiver. Foreldrepermisjoner er myyyye kortere. Alt i UK detaljmåles og rangeres slik at du settes opp mot kollegene dine og alltid må forsvare din posisjon. Og dette er jobber i det offentlige. 

[Krinoline]

Ja, som personen over skriver, det norske arbeidslivet er en barnehage i forhold til å jobbe i utlandet. Problemet er at så få tenker «hva kan jeg gjøre som er mest nyttig i denne situasjonen» men mer «hvordan kan jeg gjøre minst mulig men få mest mulig ut av det». Det er et «meg, meg, meg»-perspektiv som fører til at man hele tiden er i en mangelposisjon, og dermed blir utslitt og utbrent, og konstant føler at man gir for mye. Mange har veldig godt av å endre holdningen til arbeid.
 

Det er yrker og jobbsituasjoner i Norge der dette ikke er like utbredt, men sytingen, lettheten i å sykmelde seg, at folk synes arbeid er uutholdelig, er mye pga manglende innsikt og feil holdning, og en bortskjemt befolkning gjennom mange tiår.

[NatNat]

Potetgullet skrev (På 9.9.2024 den 6.48):

Jeg ser all debatten om sykefravær, tapte dagsverk, produktivitet, psykiske helseplager, mangel på tilretteleggelse, økt fattigdom og skjønner ikke hvordan det har blitt sånn. Jeg har selv gått på universitet og ble rekruttert like etter jeg fullførte utdanningen. Men en ting førte til en annen, og jeg mistet jobben på grunn av depresjon. Etter behandling prøvde jeg å komme ut i arbeid igjen, men da var det helt umulig å skaffe seg jobb som det jeg utdannet meg som. Så jeg måtte nøye meg med en jobb som folk flest egentlig bare har ved siden av skolen/studiet, med en sjef som ikke eier respekt. Han lot sjelden to ansatte jobbe samtidig, så det ble ofte 6–7 timer uten noen form for pause. Jeg måtte ta noen dager fri og takke nei til noen vakter når jeg kjente at det begynte å bli ille igjen, og det var nok til at sjefen valgte å si meg opp. Nå har jeg vært ufrivillig arbeidsledig i to år. Ingen vil ansette meg, og jeg føler at det sliter veldig på helsa. Jeg føler meg ubrukelig. Jeg føler det blir så ufattelig disconnect når jeg hører om arbeidsgivere som skriker etter folk når de ikke vil ansette noen. Mine nærmeste er alle i samme båt som meg. Grusomme arbeidsforhold, og når de faktisk tør å gå ut i streik, blir det tvungen lønnsnemnd, og de må tilbake til jobb uten at noe har blitt bedre. Jeg kjenner et par som har barn, og de klarer så vidt forsørge for ungen. Begge har to jobber. Nylig leste jeg om en bedrift som aktivt valgte bort folk med fagbrev framfor ufaglærte fordi de er billigere å ansette. Jeg skjønner godt at utenlandske arbeidere holder seg langt unna dette landet. Ingenting tyder på at det kommer til å bli bedre. For noen dager siden leste jeg også at danskene nå tjener mer enn oss. Hæ? Danmark!? Det er jo så billig der! Beklager for the rambling. Jeg måtte bare blow off some steam.

har jobbet i Frankrike, mitt hjemland før jeg kom til Norge og kan fortelle deg at Norge et 10 ganger bedre når det kommer til arbeidsforhold. Ikke perfekt men en drøm sammenlignet med resten av verden. Ingen egenmelding i Frankrike f.eks.. Det eneste jeg hadde klaget om i Norge er at det er vanskelig å finne job uten å ha kontakter i plassen.

[Stonegiant]

Jeg har 10 års arbeidserfaring fra andre land.

Norge er så mye bedre enn alle de andre at det blir nesten absurd å sammenligne dem.

[Yellow Eye]

Er ting perfekt i Norge? Nei langt i fra, men jeg tror ikke folk forstår hvor bra vi faktisk har det i Norge i forhold til veldig mange andre land. 

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for brudd på retningslinjene på Aktuelle saker og politikk. Elaine Marley, mod.