Var ikke forberedt på hvor vanskelig og jævlig det er å være tenåringsforelder

[AnonymBruker]

Jeg må bare blåse ut litt. Jeg er redd for å ha brukt opp tålmodigheten min for lenge siden. Barna våre er egentlig ganske skjønne, morsomme, greie. Men et stykke ut i tenårene er det blitt slik at jeg vemmes av de og vil helst ikke være sammen med barna. Det gjør vondt å skrive det og jeg vet ulvene her inne står klare til å rive meg i fillebiter. Men jeg kjenner på det og kommer meg ikke ut.

Gutten er en tafatt spilleavhengig som vi ikke klarer å dra på rett spor. Han spiller til han kaster opp. Får ikke gjort det han skal. Lærer ingenting nytt. Med tanke på bøkene om tenåringer som forklarer hvordan man nå skaper spor og forbindelser i hjernen som tråkkes opp og forsterkes, gremmes jeg.

Jenta tenker kun på utseende. Vi forstår at våre ord ikke når frem, men det er motbydelig hvordan alt går i sminke, hår og utringning. Forsøk på å lokke, tvinge, rasjonalisere frem andre aktiviteter i livet feiler. Hun vil ha "bad boys" og helst se ut som om hun datt rett ut av 'Paradise Hotel'.

Begge to lyver rutinemessig, gjør uansett som de vil, oppfører seg som bortskjemte drittunger selv når de får gaver eller penger. Da skal de ha mer. Har vi kjøpt noe til en snarlig bursdag og de må vente noen dager, får vi høre det så til de grader. Om og om igjen. Som om konseptet "bursdag" er helt nytt og vi er noen ufyselige slemminger.

Det er ikke slik de er oppdratt i det hele tatt. Hvorfor må vi nærmest daglig gjenta barnehagelærdommer fra å vaske hendene før mat til å være ærlig? Jeg er så oppbrukt og utslitt. Alle disse bøkene snakker om "inntoning" og "trygghetssirkelen" og all slags høytsvevende pedagogisk svada. Men å se disse ungene bli til og oppføre seg slik spiser opp min kjærlighet for de. Jeg er helt utslitt og vet ikke veien videre.

Anonymkode: cd1f9...662

[AnonymBruker]

Dere må jo fjerne "godene" deres. Slå av wifi/fjerne spillkonsoll, vær beinharde på lommepenger, sett klare grenser med løfte om konsekvenser dersom disse grensene brytes. Dere må gjennomføre konsekvensene dere setter for deres handlinger. De tester grenser, og de ser at strikken kan tøyes langt. Når det kommer til spill, så vet jeg at noen bydeler i Oslo har prosjekt for å hjelpe spillavhengig ungdom, utviklet av barnevernspedagoger. Kanskje sjekke ut om dere har noe lignende der dere bor? 

Anonymkode: 85294...9ff

[AnonymBruker]

Altså, dersom du ser på bilder av meg fra oppveksten 0-14 lyshåret, blid, fregner. 15-17 Goth, 18 - oppover, lyshåret og smilende igjen. Prøv å påvirk i positiv retning, men ikke få panikk 😊

Anonymkode: 1211e...fd1

[AnonymBruker]

Fjern Internett, så blir det folk av dem etterhvert. 

Anonymkode: 6d652...ede

[AnonymBruker]

Alle bøker skrevet av pedagoger sier i praksis at grensesetting er viktig, men konsekvenser gjør at vi mister kontakten med dem. Kjempevanskelig balansegang. Vi har prøvd mye av det som foreslås her, men når ikke frem med det. Om noe, har vi måttet bli mindre strenge.

Anonymkode: cd1f9...662

[AnonymBruker]

Også denne perioden vil gå over. De kommer til å huske om du var tilstedeværende eller ikke. Prøv så godt du kan å skape små hyggelige øyeblikk. Si fine ting til dem, se hva de får til og vis at du legger merke til det. Plutselig ser de tilbake på hytteturen du opplevde at de var potte sure, som en fin helg. 

Hvis du mistenker faktisk avhengighet er det ikke bare du som må involveres, men er det "vanlig" tenåringslstskap, så går det også over. Høres jo ut som de i alle fall er trygge på dere foreldre, og at de får minst det de trenger materielt. 

 

Anonymkode: 2287c...335

[AnonymBruker]

Bare å dra på kino og se innsiden ut 2. Helt normalt, bare vær trygg voksen som lytter til de, så kommer de gode vesene tilbake igjen en dag! 

Anonymkode: f3b12...1cb

[AnonymBruker]

Har du prøvd og forstå barna dine også? Jeg jugde mye selv, men jeg ble nektet mye. Ofte mye av det ungdom på min alder ville. Prøv og engasjer deg i barna, gamingen til sønnen og at datteren din er opptatt av utseende sitt. Alt det er normalt for tenåringer. Jeg kan sette grenser og dem får ikke prate ufint, men jeg bruker mye tid og snakke med dem, ofte kommer dem ut i stua og vil henge. Min datter er også en jålebukk, men jeg pleier og gi henne komplimanger og skjønner hun vil se bra ut. Dem har kommet i alderen dem må prøve og feile litt, jeg sier det er bedre og være ærlig, og så må vi rett og slett la dem tryne litt. Hvordan blir det om dem ikke får det og alt skal læres når dem blir voksene nok selv. Jeg ville bet om veiledning fra kommuen, det finnes familieteam man kan få gratis kurs.

man kan mislike og straffe, og noe skal man slå ned på. Men er måten man gjør det på, og skal man skape mere splid eller prøve og skjønne hverandre og få et tettere bånd. Mine barn får mere slakk en hva jeg fikk, men dem er ikke særlig vanskelige og ha med og gjøre. Fordi jeg ville prøve og bygge bånd en splid. Jeg tenker måten du ser og snakker om ungdommene dine viser at dere begge har ting og jobbe med

Anonymkode: 89f3d...240

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg må bare blåse ut litt. Jeg er redd for å ha brukt opp tålmodigheten min for lenge siden. Barna våre er egentlig ganske skjønne, morsomme, greie. Men et stykke ut i tenårene er det blitt slik at jeg vemmes av de og vil helst ikke være sammen med barna. Det gjør vondt å skrive det og jeg vet ulvene her inne står klare til å rive meg i fillebiter. Men jeg kjenner på det og kommer meg ikke ut.

Gutten er en tafatt spilleavhengig som vi ikke klarer å dra på rett spor. Han spiller til han kaster opp. Får ikke gjort det han skal. Lærer ingenting nytt. Med tanke på bøkene om tenåringer som forklarer hvordan man nå skaper spor og forbindelser i hjernen som tråkkes opp og forsterkes, gremmes jeg.

Jenta tenker kun på utseende. Vi forstår at våre ord ikke når frem, men det er motbydelig hvordan alt går i sminke, hår og utringning. Forsøk på å lokke, tvinge, rasjonalisere frem andre aktiviteter i livet feiler. Hun vil ha "bad boys" og helst se ut som om hun datt rett ut av 'Paradise Hotel'.

Begge to lyver rutinemessig, gjør uansett som de vil, oppfører seg som bortskjemte drittunger selv når de får gaver eller penger. Da skal de ha mer. Har vi kjøpt noe til en snarlig bursdag og de må vente noen dager, får vi høre det så til de grader. Om og om igjen. Som om konseptet "bursdag" er helt nytt og vi er noen ufyselige slemminger.

Det er ikke slik de er oppdratt i det hele tatt. Hvorfor må vi nærmest daglig gjenta barnehagelærdommer fra å vaske hendene før mat til å være ærlig? Jeg er så oppbrukt og utslitt. Alle disse bøkene snakker om "inntoning" og "trygghetssirkelen" og all slags høytsvevende pedagogisk svada. Men å se disse ungene bli til og oppføre seg slik spiser opp min kjærlighet for de. Jeg er helt utslitt og vet ikke veien videre.

Anonymkode: cd1f9...662

Det er jo åpenbart sånn de er/blir oppdratt. Selvsagt vil barn i alle aldre "prøve" seg på å få ting som de vil, slippe unna ting osv osv, men det er jo dere som lar de slippe unna med det/få lov til det. Oppdragelse handler ikke bare om å opplyse om at ting må gjøres, det handler enda mer om å gjennomføre, overbevise og motivere og sørge for at de faktisk lærer gode vaner og greier å gjennomføre .

 

[AnonymBruker]

Grenser og konsekvenser. Hvor god er du på det? Eller får de egentlig holde på som de vil og så går dagene som normalt? De går tilgang til mobilene sine ubegrenset, beholde spillkonsoller, ingen profesjonell hjelp til gutten, fri bruk av dyre telefoner og lommepenger uten krav til bruk på masse sminke? 

Anonymkode: 182a9...f42

[AnonymBruker]

Du må rett og slett slutte og se på gaming som noe tull. Og ikke minst hvordan du ser på datteren din, så sminker hun seg ikke som du synes er greit eller klær seg som du mener er riktig. Men det må ose av deg at du ser sånn på hun. Om du har tenkt og ha et gått forhold til datteren din, så må du slutte og se på hun som en tøyte og ihverrtfall ikke kommenterte det

Anonymkode: 89f3d...240

[AnonymBruker]

Kunne skrevet dette selv. De har pr. i dag utviklet helt andre verdier enn det veg har forsøkt å lære dem gjennom barndommen. Selvopptatte og egoistiske.

Håper og tror dette bedrer seg! Mine tre er alle i tenårene. Forblir de sånn som dette, har vi virkelig mislykkes som foreldre! 
 

Barna har forøvrig hatt det godt og trygt, men noe skjedde da de ble rundt 12 år. En etter en. 
 

Vi er flere i samme båt, som har tro på en bedre fremtid enn den vi føler på og har nå ❤️

Anonymkode: a1152...199

[AnonymBruker]

Jeg hadde funnet en psykolog eller familieterapi.

Anonymkode: 143e2...b83

[AnonymBruker]

Læreren til datteren min sa noe som har fulgt meg, og det var at dem vil sminke seg og til tider se ut som en klovn i forsøket. Da er det viktig at vi ikke kritiserer eller mener sminke er tull. Det er så skadelig at vi prøver og eneste det skaper er splid mellom mor og datter. Min datter har mye sminke, skønnhetsprosukter og div. Jeg kritiserer henne aldri, hun har blitt veldig flink. Og hun har magetopp og perscing i tilegg, er nå 16. 

Anonymkode: 89f3d...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg må bare blåse ut litt. Jeg er redd for å ha brukt opp tålmodigheten min for lenge siden. Barna våre er egentlig ganske skjønne, morsomme, greie. Men et stykke ut i tenårene er det blitt slik at jeg vemmes av de og vil helst ikke være sammen med barna. Det gjør vondt å skrive det og jeg vet ulvene her inne står klare til å rive meg i fillebiter. Men jeg kjenner på det og kommer meg ikke ut.

Gutten er en tafatt spilleavhengig som vi ikke klarer å dra på rett spor. Han spiller til han kaster opp. Får ikke gjort det han skal. Lærer ingenting nytt. Med tanke på bøkene om tenåringer som forklarer hvordan man nå skaper spor og forbindelser i hjernen som tråkkes opp og forsterkes, gremmes jeg.

Jenta tenker kun på utseende. Vi forstår at våre ord ikke når frem, men det er motbydelig hvordan alt går i sminke, hår og utringning. Forsøk på å lokke, tvinge, rasjonalisere frem andre aktiviteter i livet feiler. Hun vil ha "bad boys" og helst se ut som om hun datt rett ut av 'Paradise Hotel'.

Begge to lyver rutinemessig, gjør uansett som de vil, oppfører seg som bortskjemte drittunger selv når de får gaver eller penger. Da skal de ha mer. Har vi kjøpt noe til en snarlig bursdag og de må vente noen dager, får vi høre det så til de grader. Om og om igjen. Som om konseptet "bursdag" er helt nytt og vi er noen ufyselige slemminger.

Det er ikke slik de er oppdratt i det hele tatt. Hvorfor må vi nærmest daglig gjenta barnehagelærdommer fra å vaske hendene før mat til å være ærlig? Jeg er så oppbrukt og utslitt. Alle disse bøkene snakker om "inntoning" og "trygghetssirkelen" og all slags høytsvevende pedagogisk svada. Men å se disse ungene bli til og oppføre seg slik spiser opp min kjærlighet for de. Jeg er helt utslitt og vet ikke veien videre.

Anonymkode: cd1f9...662

Nå er oppgaven med å oppdra over. Du må veilede. Jeg vil ha penger- hvorfor det?- jeg vil ha penger til  burger- har du rydda rommet ditt? - nei- hvorfor skal du da ha penger?

Eller hvordan skal du få penger til  det?

Iht gutten ville jeg tatt  en voksen prat og sagt jeg var svært bekymret  og forklart at den livstilen er ikke normal pg at du tenker at det må være noe alvorlig galt der.

Det går fint an å game mye og fikse egne ting.

Jeg sa at hvis det ikke blir forsøkt å fikse opp  i. Så kutter vi ut internett. Da er internett kun på tlf. 

Uansett  du må slutte å snakke til dem som barn og velge en mer voksen tone

Anonymkode: 544b9...c3b

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg må bare blåse ut litt. Jeg er redd for å ha brukt opp tålmodigheten min for lenge siden. Barna våre er egentlig ganske skjønne, morsomme, greie. Men et stykke ut i tenårene er det blitt slik at jeg vemmes av de og vil helst ikke være sammen med barna. Det gjør vondt å skrive det og jeg vet ulvene her inne står klare til å rive meg i fillebiter. Men jeg kjenner på det og kommer meg ikke ut.

Gutten er en tafatt spilleavhengig som vi ikke klarer å dra på rett spor. Han spiller til han kaster opp. Får ikke gjort det han skal. Lærer ingenting nytt. Med tanke på bøkene om tenåringer som forklarer hvordan man nå skaper spor og forbindelser i hjernen som tråkkes opp og forsterkes, gremmes jeg.

Jenta tenker kun på utseende. Vi forstår at våre ord ikke når frem, men det er motbydelig hvordan alt går i sminke, hår og utringning. Forsøk på å lokke, tvinge, rasjonalisere frem andre aktiviteter i livet feiler. Hun vil ha "bad boys" og helst se ut som om hun datt rett ut av 'Paradise Hotel'.

Begge to lyver rutinemessig, gjør uansett som de vil, oppfører seg som bortskjemte drittunger selv når de får gaver eller penger. Da skal de ha mer. Har vi kjøpt noe til en snarlig bursdag og de må vente noen dager, får vi høre det så til de grader. Om og om igjen. Som om konseptet "bursdag" er helt nytt og vi er noen ufyselige slemminger.

Det er ikke slik de er oppdratt i det hele tatt. Hvorfor må vi nærmest daglig gjenta barnehagelærdommer fra å vaske hendene før mat til å være ærlig? Jeg er så oppbrukt og utslitt. Alle disse bøkene snakker om "inntoning" og "trygghetssirkelen" og all slags høytsvevende pedagogisk svada. Men å se disse ungene bli til og oppføre seg slik spiser opp min kjærlighet for de. Jeg er helt utslitt og vet ikke veien videre.

Anonymkode: cd1f9...662

Da må dere sette grenser. Respekt skal gå begge veier. Jeg sier til mine barn "hvis dere ikke hører på meg, så hører ikke jeg på dere". 

Så da setter jeg meg fullstendig på bakbeina. Går i streik rett og slett. Finner meg ikke i sånt, og spesielt ikke fra mine egne barn. Det har vært en lang vei å gå, men nå har de endelig forstått, slik at på nåværende tidspunkt er det mer som at jeg hjelper dem å huske...

Minner dem på ting. Det er viktig. Man må være tålmodig selv om det kan virke håpløst til tider. Så må man ta pauser, ellers så blir man gal tror jeg. 

Endret 8. september 2024 av Irak

[AnonymBruker]

Å være tenåring er ingen unnskyldning for å oppføre seg stygt! Få plukket det av dem, før de går ut i voksenlivet sånn. Ingen vil ha sånne venner, ansatte, kollegaer, partnere.... Å være litt mutt når hormonene raser er innafor. Å være stygg i kjeften er ikke innafor.

Anonymkode: 023f0...e29

[AnonymBruker]

Planlegg, spar opp og dra dem med på en dannelsesreise ut i verden. De har hode opp i egen ræv, og det er ikke uvanlig, men da er det veldig bra for både dere og dem å rykke dem ut av vante tilværelse en periode. 

Ikke turiststeder! 

Anonymkode: 80c38...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kunne skrevet dette selv. De har pr. i dag utviklet helt andre verdier enn det veg har forsøkt å lære dem gjennom barndommen. Selvopptatte og egoistiske.

Håper og tror dette bedrer seg! Mine tre er alle i tenårene. Forblir de sånn som dette, har vi virkelig mislykkes som foreldre! 
 

Barna har forøvrig hatt det godt og trygt, men noe skjedde da de ble rundt 12 år. En etter en. 
 

Vi er flere i samme båt, som har tro på en bedre fremtid enn den vi føler på og har nå ❤️

Anonymkode: a1152...199

Jeg ser barna mine har mange av samme verdiene som ts slår ned på, jeg føler dem ikke som selvopptatte eller egoistiske. Men så har jeg prøvd og engasjere meg i livet dems da og hva dem er opptatt av. Jente mi liker og sminke seg og kle seg som datteren til ts, aldri sagt et stygt ord om det. Jo jeg har måtte bite meg i tunga, men hun har blitt flinkere fordi hun har fått prøve seg frem. Jeg brydde meg aldri om sminke. Jeg prøver og lære dem og behandle andre bra, at hun aldri skal være redd og ringe meg om hun havner i ting som jeg ikke har tilatt. Vi har et veldig tett bånd fordi jeg prøver og stole på at jobben jeg har gjort til nå er bra, og at hun må lære og feil litt. Veninna til datteren min turte ikke ringe hjem hun når hun ble full, og fikk stort panikkafall Min datter har jeg sagt jeg synes du ikke skal drikke før du er gammel nok, men hun skal aldri være redd for og ringe meg om hun havner i trøbbel heller. Jeg kjøper ikke alkohol til henne feks. Uansett hva jeg prøvde og spørre min mamma om var det kritikk, lite forstålelse og pekefinger. Jeg kunn ikke gå til henne med ting jeg som ungdom var opptatt av, og jeg ble ofte kritisert. Det gjorde meg til et utakknemlig troll. Men mest fordi jeg følte meg så alene og såret. Det har jeg ikke gjort med min jente og jeg ser en jente som tørr og være seg selv, prøve og feile og bruker og komme ut i stua og kjøkkenet og prate og ha det koselig. Samme med sønnen, han lokker seg ikke inne med spillingen hele dagen. 

Anonymkode: 89f3d...240

[AnonymBruker]

Helt normalt, og her bør kanskje du heller jobbe med dine egne følelser og reaksjoner? Har hatt et par tenåringer til nå, både jente og gutt. Det startet i 11-12 års alderen, men 14-16 år var definitivt verst her, men begge er likevel flotte, oppegående folk med tydelige mål for livet sitt nå. 

Det hadde vært litt rart om du og tenåringen hadde samme smak, både når det kommer til potensielle kjærester, klær, sminke og aktiviteter. Jeg talte gode øyeblikk, og brukte dem som motivasjon til å stå igjennom løgn, avstikking, giddasløshet, frekkhet og egoisme. For eksempel når de gidda å ta ut av oppvaskmaskinen, vi hadde en hyggelig samtale rundt middagsbordet, når jeg fikk en godnattklem, de gangene jeg fikk være med datteren på shopping eller hun sminket meg, eller når jeg fikk game ilag med guttungen. Det er faktisk ikke alt en tenåring er i stand til i enkelte perioder, så hvorfor plage seg selv med å ha urealistiske forventninger?

Da de begynte å øvelseskjøre fikk vi masse kvalitetstid ilag naturlig, og det ble mange gode samtaler underveis. Båndet mellom oss kom tilbake, og verdiene de er oppdratt etter kom mer og mer frem etterhvert som evnen til å reflektere og å se utenfor seg selv kom på plass. 

Idag er de 16 og 18. Vi har et åpent og godt forhold. De er fortsatt ikke tankeleseren og må bli fortalt at de må rydde rommet og at skitne klær må på vaskerommet hvis de skal bli rene. Men det er bare bagateller. Jeg velger å ikke irritere meg og bruke energi på negative tanker og følelser. Det blir folk av dem. Guttungen som satt gjemt inne på rommet, springer ned dørene på Feel 24 nå. Kjærest har han også fått. Jentungen som hadde varsel om å miste karakter på 9. trinn, gikk ut av ungdomsskolen med et snitt på 5,4. Nå går hun 3. vgs og mestrer alt hun har lyst til. 

Akkurat som det ble folk av meg, selv om jeg brukte oransje foundation, hår forlengelse, falske negler og gjorde alt for å slippe ansvar da jeg var 14. Har to yngre barn, de blir tenåringer de også en dag. Og jeg håper jeg ikke er blitt altfor "gammel" og fastlåst selv, til at jeg ikke skal klare å være romslig og raus når de skal igjennom denne perioden. For det er en periode, akkurat som andre utviklingsperioder man går igjennom. Skolen er alltid være nummer en prioritert hos oss og der prioriterer vi å stille krav, men utover det skal de få frihet under ansvar. Og er jeg kommet i overgangsalderen da, så kan vi være hormonelle sammen. Er mange i den alderen og som oppfører seg ufordragelig 😅

Anonymkode: 0e92c...c80