Jeg trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg egentlig trenger psykologhjelp men jeg starter med å skrive det her, for dette er så skamfullt og grusomt.

Jeg har et barn, en veldig krevende gutt på 3 år. Denne gutten er så høylydt og så mye at andre med barn har tatt avstand fra oss, fordi barna deres er redde for vårt. Helt siden han var en baby har han oppført seg på en antisosial måte, skreket til andre, vært sint i møte med andre barn. Dette har også gjort at det er vanskelig for oss å være med andre, vi ønsker ikke å invitere de inn og blir heller ikke invitert.

Og det har bare blitt verre og verre ettersom han har blitt større og mer viljesterk. Vi har blitt redde for å ta han med steder i tilfelle han ødelegger for alle andre, så da isolerer vi oss. Vi har mistet alle vennene våre etter vi fikk han, de med barn tar som sagt avstand, enten fordi barna er redde eller fordi de fryktet atferden skal smitte. Og de uten barn har gitt uttrykk for at han er slitsom og blir skuffet om han fortsatt er våken når de kommer på besøk.

Denne bitterheten over at livet er blitt sosialt ødelagt ender opp med at jeg tar utover han. Det har hendt at jeg i sinne har sagt at han har ødelagt livet mitt, eller at alle andre er redde for han. Også begynner jeg å gråte foran han og han ser en voksen helt ute av kontroll over egne følelser. Masse bitterhet og masse konstant dårlig samvittighet, samtidig som det er utrolig slitsomt å være med han 24/7 med det sinnet og den atferden. Man kan tenke at jeg lett kunne vært med venner på kveldstid, men jeg har sjelden mye energi igjen når ettermiddagen og kvelden kommer. Og dessuten blir jeg bitter over at de så tydelig har problemer med barnet mitt og prøver å unngå å snakke om han og vårt liv.

Anonymkode: f230f...97b

[AnonymBruker]

Du må helt klart få foreldreveiledningskurs! Ta kontakt med helsesykepleier med en gang og bli henvist til dette. 

Anonymkode: c9289...0bf

[Ut_på_tur]

Det kan godt hende du kunne trengt å få snakket åpent ut med en psykolog. Jeg syns du skal unne deg det. Det er ikke det minste rart at du er bitter og lei deg. Hvis du får et sted å lufte de vonde tankene så blir de mindre fremtredende i møter med barnet.

 

I tillegg så MÅ du ta kontakt med helsesøster.  Det høres ut som om barnet ditt er mer enn bare vanlig trass, og dere må få hjelp til å håndtere det. Det kan også hende at dette barnet har utfordringer som fagfolk må se nærmere på. Har barnehagen uttrykt noen bekymringer? Hvordan fungerer ham sammen med andre barn der?

Lykke til! Du er en tøff mamma som tørr å be om hjelp!

[AnonymBruker]

Tråden stenges snart pga manglende overskrift.

Anonymkode: b7982...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg egentlig trenger psykologhjelp men jeg starter med å skrive det her, for dette er så skamfullt og grusomt.

Jeg har et barn, en veldig krevende gutt på 3 år. Denne gutten er så høylydt og så mye at andre med barn har tatt avstand fra oss, fordi barna deres er redde for vårt. Helt siden han var en baby har han oppført seg på en antisosial måte, skreket til andre, vært sint i møte med andre barn. Dette har også gjort at det er vanskelig for oss å være med andre, vi ønsker ikke å invitere de inn og blir heller ikke invitert.

Og det har bare blitt verre og verre ettersom han har blitt større og mer viljesterk. Vi har blitt redde for å ta han med steder i tilfelle han ødelegger for alle andre, så da isolerer vi oss. Vi har mistet alle vennene våre etter vi fikk han, de med barn tar som sagt avstand, enten fordi barna er redde eller fordi de fryktet atferden skal smitte. Og de uten barn har gitt uttrykk for at han er slitsom og blir skuffet om han fortsatt er våken når de kommer på besøk.

Denne bitterheten over at livet er blitt sosialt ødelagt ender opp med at jeg tar utover han. Det har hendt at jeg i sinne har sagt at han har ødelagt livet mitt, eller at alle andre er redde for han. Også begynner jeg å gråte foran han og han ser en voksen helt ute av kontroll over egne følelser. Masse bitterhet og masse konstant dårlig samvittighet, samtidig som det er utrolig slitsomt å være med han 24/7 med det sinnet og den atferden. Man kan tenke at jeg lett kunne vært med venner på kveldstid, men jeg har sjelden mye energi igjen når ettermiddagen og kvelden kommer. Og dessuten blir jeg bitter over at de så tydelig har problemer med barnet mitt og prøver å unngå å snakke om han og vårt liv.

Anonymkode: f230f...97b

DERE trenger hjelp. Be fastlege om å skrive henvisning til BUP, for her må dere faktisk få hjelp for å forstå hva som foregår og hva som er årsaken. Du får også veiledning der… 

Går han i barnehage? Hvordan fungerer han der? 

Anonymkode: a419f...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tror jeg egentlig trenger psykologhjelp men jeg starter med å skrive det her, for dette er så skamfullt og grusomt.

Jeg har et barn, en veldig krevende gutt på 3 år. Denne gutten er så høylydt og så mye at andre med barn har tatt avstand fra oss, fordi barna deres er redde for vårt. Helt siden han var en baby har han oppført seg på en antisosial måte, skreket til andre, vært sint i møte med andre barn. Dette har også gjort at det er vanskelig for oss å være med andre, vi ønsker ikke å invitere de inn og blir heller ikke invitert.

Og det har bare blitt verre og verre ettersom han har blitt større og mer viljesterk. Vi har blitt redde for å ta han med steder i tilfelle han ødelegger for alle andre, så da isolerer vi oss. Vi har mistet alle vennene våre etter vi fikk han, de med barn tar som sagt avstand, enten fordi barna er redde eller fordi de fryktet atferden skal smitte. Og de uten barn har gitt uttrykk for at han er slitsom og blir skuffet om han fortsatt er våken når de kommer på besøk.

Denne bitterheten over at livet er blitt sosialt ødelagt ender opp med at jeg tar utover han. Det har hendt at jeg i sinne har sagt at han har ødelagt livet mitt, eller at alle andre er redde for han. Også begynner jeg å gråte foran han og han ser en voksen helt ute av kontroll over egne følelser. Masse bitterhet og masse konstant dårlig samvittighet, samtidig som det er utrolig slitsomt å være med han 24/7 med det sinnet og den atferden. Man kan tenke at jeg lett kunne vært med venner på kveldstid, men jeg har sjelden mye energi igjen når ettermiddagen og kvelden kommer. Og dessuten blir jeg bitter over at de så tydelig har problemer med barnet mitt og prøver å unngå å snakke om han og vårt liv.

Anonymkode: f230f...97b

Vel. Hvordan er dere for foreldre? Denne typen oppførsel stammer ofte fra noe. 

Anonymkode: e9894...f7f

[AnonymBruker]

Hm, her ville jeg jo tenkt at dette barnet kan ha problemer…diagnose? Evt må dere får skikkelig foreldreveiledning. Men synes mer det ikke høres helt ut som et 100% normalt barn… ta kontakt led helsestasjonen og be om hjelp! 

Anonymkode: a6021...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

 Det har hendt at jeg i sinne har sagt at han har ødelagt livet mitt, eller at alle andre er redde for han. Også begynner jeg å gråte foran han og han ser en voksen helt ute av kontroll over egne følelser.

Hæh? Nei,nei, nei! Dette er helt grusomme ting å si til et lite barn 😭 

Dette må du finne en måte å reparere på før relasjonen din med barnet ødelegges. Og hvis han blir møtt sånn, kan det være en av grunnene til at han er så utagerende? Han kan jo umulig føle seg trygg 💔💔

Anonymkode: fc86c...5f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det har hendt at jeg i sinne har sagt at han har ødelagt livet mitt, eller at alle andre er redde for han. Også begynner jeg å gråte foran han og han ser en voksen helt ute av kontroll over egne følelser

Okay. Der fikk jeg svaret på hvorfor ungen din er som han er. Dette kommer jo fra deg? Du er nødt til å skaffe deg hjelp asap. 

 

Du tror ungen din ødelegger deg, men DU ØDELEGGER UNGEN DIN!

Anonymkode: e9894...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Okay. Der fikk jeg svaret på hvorfor ungen din er som han er. Dette kommer jo fra deg? Du er nødt til å skaffe deg hjelp asap. 

 

Du tror ungen din ødelegger deg, men DU ØDELEGGER UNGEN DIN!

Anonymkode: e9894...f7f

En enkelt hendelse (som vi vet) skader ikke ungen når han alltid har vært sånn. 

Anonymkode: 37269...da3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

En enkelt hendelse (som vi vet) skader ikke ungen når han alltid har vært sånn. 

Anonymkode: 37269...da3

Han er sånn fordi han lever med foreldrene sine. Om moren er så dysregulert at hun kan si noe sånt, så er dette dysreguli som ungen utsettes for daglig. Barnet reagerer på stresset det er å leve med foreldrene, derav sinne og frustrasjon hos barnet. Alt bunner i foreldrene når barna utagerer og oppfører seg spinnvilt. Og dette er en pitteliten unge! 

Anonymkode: e9894...f7f