Tenåringsjenter og diagnoser…

[AnonymBruker]

Ønsker å høre fra andre foreldre rundt dette tema..

Min tenåringsjente har noen bestevenner hun har hatt i mange år. Alle disse har nå diverse diagnoser (AHDH, tourettes, depresjoner og angst m.m) 

Jenta vår er velfungerende og vi ser at der begynner å bli et betydelig «gap» mellom henne og vennene.. både når det gjelder det sosiale og skole. 
 

Vår datter har også spurt «har jeg x diagnose siden jeg gjør sånn og sånn, og y har denne diagnosen». Med andre ord ser vi at all fokus på diagnose også smitter over på vårt barn.

Jeg merker at når jeg er sammen med disse jentene er diagnostisering og legning et kjært tema som samtalen ofte ruller inn på, kombinert med mye sykdomsprat. Jentene som er venner med vår datter beskriver vår datter som positiv og livsglad, noe hun faktisk er. Samtidig som at disse jentene kritiserer hverandre for å være negative, så  ser jo vi at det er hva de har til felles.. De sier også til vår datter at «kanskje bør du utredes for x og y» og kanskje er du syk»…. 
 

Pappaen har nå fått nok, og mener vår datter bør «finne seg nye venner». Så enkelt er det jo ikke, så derfor spør jeg om råd fra andre foreldre som enten har barn med mange diagnoser som er veldig opptatt av «diagnoseprat» - hvordan tenker dere vi skal møte barna deres på en mest mulig balansert måte? Og til dere med barn uten diagnoser, merker dere noe lignende og hvordan håndterer dere dette? 

Det har vært flere runder opp gjennom årene hvor vår datter vil være hjemme fra diverse aktiviteter grunnet sykdom (vennene var hjemme eller planla å bli hjemme) 

vår datter mener hun ikke mestrer samme fag som vennene og trenger spesialtilpasset undervisning (de har fått dette med årene, vår datter måtte styrkes og oppmuntres til at hun faktisk klarer faget og nå har hun ordinær undervisning og gode karakterer) 

De skal ikke kalles «hun» men «dem» eller «han», eller de «skifter» legning gjennom barn/ungdomsår (veldig opptatt av dette og hva de selv er) - vi har måttet forklare for vår datter at du er ung, du trenger ikke definere dette nå. Det er vanlig for mange at de trenger tid til å finne ut hvem de selv er.. Hun sier jo nå at hun er en helt «vanlig» heteroseksuell jente.. og jeg føler vi som foreldre hele tiden må være en slags motvekt til det som enten er avvikende, sykeliggjøring eller diagnose fiksering…. 
 

er dette blitt den nye normen i 2024 og hvordan få henne til å forstå uten å krenke, være avvisende eller overkjøre? 

Anonymkode: cbb69...2b7

[AnonymBruker]

Jeg har to tenåringer med diagnoser. Jente med ADHD, og gutt med Autisme og Tourettes.

Datteren min har ikke hatt venner med diagnoser, og ingen som skifter legning. Hun er sosialt flink, flink i idrett og flink på skolen. Og prater ikke om diagnosen sin. 

Sønnen min har bare venner med diagnose, men det er fordi han ble jo venn med de andre barna som ikke var A4. Og på ungdomsskolen, og nå på videregående, så har han spesialundervisning i liten gruppe, da med andre med diagnoser. Men de prater ikke om diagnosene sine, eller legning og lignende. 

Vet ikke hvor gammel din datter er, men da de starter på videregående, så er det normalt og få flere nye venner. 

Anonymkode: 23981...390

[Gjest goodbeforelong]

Litt av problemet i dag er at alle rettigheter og tildels svar skal komme gjennom diagnostisering. 

Det skal legges til at flere i dag også får rett diagnose og følgelig bedre hjelp. 

Det som er negativt er fokuset på sykdom og løsningsmodellen. Vi er vestens sykeste folk i arbeidsdyktig alder. Noe gjør vi som samfunn fundamentalt feil. 

[fru Alving]

Det er nok en viss smitteeffekt av diagnoser og det er og en del diagnoseprat på SoMe.

Så er det og lett(her er jeg og skyldig) i at en kjenner seg igjen i ting og lever seg inn i andres symptomer og begynner å tenke at det høres jo ut som meg.

Er du sikker på at disse vennene alle har en diagnose ? Har de kanskje satt den på seg selv?

Jeg skjønner godt mannen din og tenker at det kan være en belastning å kun omgås folk som feiler noe som da ser ut til å identifisere seg med diagnosen sin. Samtidig så er dette hennes venner, og de har og sikkert mange gode kvaliteter siden hun har hengt med dem så lenge. Men noen har en tendens til å havne i et hull av negativitet og dra med seg andre.

Endret 8. september 2024 av fru Alving

[AnonymBruker]

Dere kan dessverre ikke diktere hvem hun holder sammen med, men dere kan være en motvekt til det de er og normalisere at datteren deres er helt normal, hvis du skjønner hva jeg mener. Hun må forstå at man fint kan være interessant uten å ha en diagnose eller å tvile på sitt eget kjønn. 

Når det gjelder de andre jentene, kunne de hatt godt av en felles samtale med helsesykepleier for å roe ned fokuset på diagnosene eller legningen sin. Mane trenger ikke å flashe disse for å få oppmerksomhet. De bør heller fokusere på andre former for egenverdi for å gjøre seg interessante. 

Anonymkode: 49fd7...25a

[AnonymBruker]

I stedet for å tenke at datteren deres skal finne seg nye venner kanskje dere heller skulle lært henne at mennesker er veldig mye mer enn diagnosene de eventuelt har og fokusere på annet enn diagnoser og symptomer? Dessuten er det veldig merkelig å plassere kjønnsidentitet i samme kategori som sykdom. Å være biseksuell og ville kalles hen er ikke det samme som å være syk! Det høres ut som både du og din datter er temmelig fordømmende og mangler både modenhet, empati og kunnskap så det er kanskje dette du og din datter burde fokusere på framfor å tenke at det er noe galt med vennene og at løsningen er å finne nye venner.

Anonymkode: 8944d...b93

[AnonymBruker]

Tror ikke kjenner noen lengre som ikke har ledsagerbevis til sitt barn

 

Anonymkode: 9f07a...b35

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tror ikke kjenner noen lengre som ikke har ledsagerbevis til sitt barn

 

Anonymkode: 9f07a...b35

Her har 3 av 4 ledsagerbevis:3

[AnonymBruker]

Verden har blitt gal- jeg vil av🙉

Det er selvfølgelig ikke sunt at en gjeng med tenåringer som henger sammen har diagnoser (utredet av Bup), men det er kanskje diagnosene som gjør at de har funnet hverandre, og så har din datter tilfeldigvis havnet med disse fordi de har noe felles som ikke er diagnosepreget? Dessverre så er dette en trend i tiden hos en del tenåringer, og det kommer nok mye fra sosiale medier som tiktok og serier fra USA.

Tenåringsfasen er for mange en periode der man skal finne seg selv; en måned er de heterofile, så er de panfil, bifil, lesbisk, homofil, transseksuell, en hund eller en kanskje en banan, og til slutt ender de fleste opp der de skal være.

Som foreldre må dere hjelpe henne og hennes venner, å  flytte fokuset bort fra sykdomsfokus.

Anonymkode: d7f4c...ab6

[AnonymBruker]

Tja, både min datter og to venninner har ved en eller flere anledninger nevnt at de har sosial angst fordi enkelte ting har de opplevd som skummelt, og ene påsto seg også deprimert da hun sørget ved et dødsfall. Ingen av disse har sosial angst, og å sørge er en ganske naturlig reaksjon på et dødsfall. Tror det er litt lett å sette diagnoser på helt vanlige ting nå. Min generasjon kalte det aldri sosial angst å synes at noe sosialt er litt skummelt, eller depresjon å ha en naturlig reaksjon på noe trist. 

To av dem er litt sjenerte, men overhodet ikke på angst- skala. Ene er ikke det engang, men synes det var litt skummelt å holde foredrag foran hele klassen. Normale ting, ikke noe å sette diagnose på. 

Anonymkode: 13c2c...7eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tja, både min datter og to venninner har ved en eller flere anledninger nevnt at de har sosial angst fordi enkelte ting har de opplevd som skummelt, og ene påsto seg også deprimert da hun sørget ved et dødsfall. Ingen av disse har sosial angst, og å sørge er en ganske naturlig reaksjon på et dødsfall. Tror det er litt lett å sette diagnoser på helt vanlige ting nå. Min generasjon kalte det aldri sosial angst å synes at noe sosialt er litt skummelt, eller depresjon å ha en naturlig reaksjon på noe trist. 

To av dem er litt sjenerte, men overhodet ikke på angst- skala. Ene er ikke det engang, men synes det var litt skummelt å holde foredrag foran hele klassen. Normale ting, ikke noe å sette diagnose på. 

Anonymkode: 13c2c...7eb

Det er ikke lett å sette diagnoser, har du barn med en diagnose så skal man gå igjennom flere fagfolk samt leger i flere år først. Så har man prøving av medisiner, prøving av tiltak på skolen, prøving av det sosiale og ikke minst prøving i hvor hardt de kan presses til A4 før det ikke går. Det er store mangler på ressurser i skolen og det er selvfølgelig ikke skolen sin feil og de ansatte. Men man må også se hvor mange som blir såkalte skoletapere i tidlig alder fordi de blir ikke fanget opp. 

I ventetiden med en kaotisk hverdag som tenåring og med flust av sosiale medier og ingen kildekritikk så finner man de svarene man vil ha. Vet også om godt voksne folk som setter selvdiagnoser men som med ungdom hjelper dette svært lite om det ikke er dokumentert fra lege eller fagpersonell. Du ser jo masse tråder her på Kvinneguiden om nokså tunge psykiske lidelser som blir tatt nokså lett på som narsisime og lignende som blir ført inn i tråder over en lav sko. 

Anonymkode: fe7a0...208

[AnonymBruker]

Jeg jobber i PPT og vi opplever stor økning i pågangen mht tenåringer som enten tror selv at de har en diagnose, eller foreldrene deres tror det. Noen diagnoser går igjen. Det er særlig mange som tror de har ADHD eller angst. Noen tror også at de har autisme. I realiteten er de fleste helt normale tenåringer som strever med å finne sin egen identitet. Først og fremst trenger de trygge voksne rundt seg som kan hjelpe dem på veien, både foreldre og lærere. Noen foreldre virker også å være veldig opptatt av diagnoser og ønsker å få det meste «sjekket». Det gjør jo også noe med tenåringene når foreldrene på den måten signaliserer at de er «annerledes».

Det ligger helt klart en smitteffekt her i dette diagnosefokuset, trolig fra sosiale medier og sånne videoer på You Tube ala «Sånn vet du at du har ADHD», «10 tegn på at du har ADHD». Vi voksne rundt ungdommene har et ansvar for å roe ned dette og normalisere det som er helt vanlig tenåringsstrev.

Anonymkode: 9df8d...9a0

[AnonymBruker]

Dette med fokus på diagnoser er veldig positivt, men samtidig fører det med seg noe negativt. I SoMe er det utallige brukere som som snakker om sine diagnoser, at ditt og datt kan være tegn på ts, adhd, angst osv. dette fører til at mange, spesielt jenter får hjelp de bare for få år siden ikke ville fått. Samtidig fører det også til (tror jeg), at mange jenter begynner å tvile på egen funksjon og leter etter tegn på at de har diagnoser.

føler din datter seg annerledes fordi hun er den eneste uten diagnoser? Sier vennene hennes at hun kanskje burde utredes som støtte og hjelp fordi din datter uttrykker at hun tenker hun har diagnoser? 
 

jeg har selv en tenåring med adhd og ts, og selvfølgelig tilleggsutfordringer. Hun har ingen venner med diagnoser. Hun sier at hun blir gal av alle tiktokerne som snakker om adhd og ts. Hun føler det gir et glorifisert bilde av hvordan det faktisk er å leve med diagnoser som «ingen» forstår. Hun sier at hennes venner støtter henne, men likevel ikke kan forstå hvor vanskelig det faktisk er å leve med. Jeg kjenner meg igjen fordi jeg har samme diagnoser selv. 
 

fokus på diagnoser er bra, jenter har lenge vært  en gjemt gruppe innen nevrodivergens. Likevel ser jeg at dette fokuset treffer feil og kan føre til at jenter som din datter blir opphengt av diagnoser og leter etter symptomer. 
 

er du sikker på at det er vennene hennes som setter fokus på diagnoser? De fleste unge med diagnoser ønsker ikke fokus på det, heller ikke å prate om det. De ønsker å være normale og etterstreber normen. De maskerer og gjemmer symptomer. Min opplevelse er heller motsatt, at det er de nevronormale som søker etter forståelse og oppmerksomhet, kanskje også tilhørighet. 

Anonymkode: 8513f...b59

[AnonymBruker]

Min datter har også en sånn venninne. Utrolig slitsomt å høre på all dritten hun gjenforteller fra TikTok.
Jeg retter på henne hver gang hun er på besøk. «Nei, det er ikke sosial angst å grue seg til den situasjonen. Det er helt normalt og noe alle mennesker opplever. Det heter å grue seg eller være nervøs.»

Jeg gjentar og gjentar. Håper det bidrar til at hun får en litt sunnere utvikling, og kanskje blir mer normal når hun blir voksen. Når foreldrene ikke gjør jobben så må vi andre i samfunnet trå til. Ellers ender vi opp med 90% unge uføre. 

Anonymkode: 1d9cf...15c

[AnonymBruker]

goodbeforelong skrev (2 timer siden):

Litt av problemet i dag er at alle rettigheter og tildels svar skal komme gjennom diagnostisering. 

Det skal legges til at flere i dag også får rett diagnose og følgelig bedre hjelp. 

Det som er negativt er fokuset på sykdom og løsningsmodellen. Vi er vestens sykeste folk i arbeidsdyktig alder. Noe gjør vi som samfunn fundamentalt feil. 

Og alt starter hos foreldrene som ser etter en diagnose fra nesten første stund. Leter man lenge nok har vi antagelig alle diagnoser… selv har jeg to velfungerende barn. Jeg lar det blir med det. Kunne sikkert bedt om utredninger av det ene eller det andre, og sikkert funnet noe lette vi lenge nok. Ville aldri gjort det mot mitt barn… 

men enig i at det selvsagt er viktig og riktig at de som trenger hjelp får det. 

Og selvsagt, de som har diagnoser lager seg sikkert sine «klikker», fordi de er annerledes og søker sammen. Kan godt forstå far her…men nye vennskap kan hende hun finner av seg selv etterhvert når hun innser hvor sliten man selv blir av å høre om andres problemer hele dagen… vil tro det ordner seg på naturlig vis! Dere må jo holde på deres, at hun skal ikke utredes for å finne en diagnose for å kunne si at hun også har en… det ville være glasskap. Er jo ikke akkurat en fordel å starte livet med masse diagnoser…

Anonymkode: 2068d...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og alt starter hos foreldrene som ser etter en diagnose fra nesten første stund. Leter man lenge nok har vi antagelig alle diagnoser… selv har jeg to velfungerende barn. Jeg lar det blir med det. Kunne sikkert bedt om utredninger av det ene eller det andre, og sikkert funnet noe lette vi lenge nok. Ville aldri gjort det mot mitt barn… 

men enig i at det selvsagt er viktig og riktig at de som trenger hjelp får det. 

Og selvsagt, de som har diagnoser lager seg sikkert sine «klikker», fordi de er annerledes og søker sammen. Kan godt forstå far her…men nye vennskap kan hende hun finner av seg selv etterhvert når hun innser hvor sliten man selv blir av å høre om andres problemer hele dagen… vil tro det ordner seg på naturlig vis! Dere må jo holde på deres, at hun skal ikke utredes for å finne en diagnose for å kunne si at hun også har en… det ville være glasskap. Er jo ikke akkurat en fordel å starte livet med masse diagnoser…

Anonymkode: 2068d...8d0

Det kan likesågodt være lærere

Skolene er avhengig av tilskudd for å ha nok bemanning. Disse kommer med diagnoser fra ppt

Hadde en klasse hvor 10 av 14 gutter var under utredning hos ppt. 

Anonymkode: 9f07a...b35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kan likesågodt være lærere

Skolene er avhengig av tilskudd for å ha nok bemanning. Disse kommer med diagnoser fra ppt

Hadde en klasse hvor 10 av 14 gutter var under utredning hos ppt. 

Anonymkode: 9f07a...b35

Sålenge det vil være økonomiske og pedagogiske incetiver ved å sette diagnoser så vil det være stort trykk på spesialist helsetjenesten

" skal vi bidra med å lære sønnen din å lese så må han få vedtak fra ppt"

er typiske utsagn fra skolene nå. Det er kun økonomiske hensyn 

Anonymkode: 9f07a...b35

[AnonymBruker]

Jeg ble diagnostisert med panikkangst og depresjon da jeg var 16 år gammel, fikk fritak fra eksamen ettersom at jeg fikk mentalt sammenbrudd i forsøket på å gjennomføre. For meg var ikke den diagnosen noe å "skilte" med, jeg syns det var flaut. Jeg syns det er supert at det er mindre tabu rundt diverse diagnoser, men vi har fått en ukultur hvor både barn og foreldre, selvdiagnostiserer. Alt trenger ikke å være en diagnose, bare fordi man har noe som skiller seg ut fra normen. Vi har fått en generasjon som sykeliggjør alt, og mye av dette kommer blant annet fra sosiale medier. Sliter du med å organisere deg når du rydder huset? ADHD. Syns du det er ekkelt å gå med våt sokk? Autisme. 

Anonymkode: 6ac28...75d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Og alt starter hos foreldrene som ser etter en diagnose fra nesten første stund. Leter man lenge nok har vi antagelig alle diagnoser… selv har jeg to velfungerende barn. Jeg lar det blir med det. Kunne sikkert bedt om utredninger av det ene eller det andre, og sikkert funnet noe lette vi lenge nok. Ville aldri gjort det mot mitt barn… 

men enig i at det selvsagt er viktig og riktig at de som trenger hjelp får det. 

Og selvsagt, de som har diagnoser lager seg sikkert sine «klikker», fordi de er annerledes og søker sammen. Kan godt forstå far her…men nye vennskap kan hende hun finner av seg selv etterhvert når hun innser hvor sliten man selv blir av å høre om andres problemer hele dagen… vil tro det ordner seg på naturlig vis! Dere må jo holde på deres, at hun skal ikke utredes for å finne en diagnose for å kunne si at hun også har en… det ville være glasskap. Er jo ikke akkurat en fordel å starte livet med masse diagnoser…

Anonymkode: 2068d...8d0

Du er heldig som har to velfungerende barn men uttalelser som de finner seg klikker er jo mye fordi i ungdomstiden handler det om å finne noen som er lik deg og skille seg ut er helt krise. Identitet står høyt i den alderen. Kan love deg at mange av disse barna med reelle diagnoser er ofte svært ensomme eller ekskludert fordi de skiller seg ut. Så ts som tar opp at hun burde droppe disse vennene er jo med på det mer eller mindre.

Skal jeg droppe mine venner fordi de har angst, depresjon eller sliter med andre psykiske lidelser i ulike perioder i livet? Nei fordi du er jo glad i hele personen, det er ikke svart hvit kun fordi man har en diagnose. Livet handler jo også om toleranse og skjønne at vi er forskjellige. Hva slags samfunn lager vi da? Jo vi går tilbake til at de med depresjon får beskjed om å skjerpe seg eller at personen med angst får beskjed om å tenke positivt så går det over. 

Det er en middelvei her. 

Anonymkode: fe7a0...208

[AnonymBruker]

Hvor gammel er datteren din, ts?
 

Min datter (går nå vg2) har vært i en lignende situasjon. Hun har hele skolegangen (barneskole og ungdomsskole) vært venninne med OG støttespiller til en nær venninne med mange diagnoser. Stort sett alle dager i 9 år satt datteren vår på gangen i timene, for å støtte venninna. Årsaken var at venninna ville og trengte det, og dattera var var skoleflink.  Datteren vår uttrykte at hun ikke hadde noe i mot det. 

Vi var hele tiden opptatt av at venninna var mer enn diagnosen. Vennskapet var noe i seg selv. Men det er ingen tvil om at sykdomspratet og diagnosepratet var dominerende. 

I fjor, på videregående skilte de lag på ulike skoler, og uten vår datter droppet venninna ut få uker etter skolestart. (Det var sikkert flere grunner til dette) Venninna går per i dag ikke på skolen.

Datteren vår har nå reist på utveksling. I sommer har det kommet for en dag, hvor tøft det har vært for henne i alle årene på barne- og ungdomsskolen. Datteren vår er en lojal, smart og snill jente. Hun har ofret utrolig mye mer enn vi har forstått, venninnens diagnoser og sykdommer har vært en tung bør å bære.

Hun har valgt bort andre venner, aktiviteter, og latt seg styre av venninna og hennes foreldre. Vi har rost henne for å være en god venn, men jeg har virkelig ikke sett hvor mye dette har kostet henne. Jeg er på en måte stolt over alt hun har gjort for venninna si. Vår datter har også hatt glede av vennskapet. Men det har nå, ser jeg, en utrolig bismak av en tidlig ungdomstid, der hun har gått på "nåler" og tilpasset seg venninnens ønsker, behov, sykdom og "innfall". Noe av dette kan venninna selvsagt ikke noe for, men det har likevel en pris for andre.

 

Da datteren min reiste for en måned siden til andre siden av jorda, sa hun; Jeg er fri nå, mamma. Jeg er lei meg og vil savne henne, men for første gang, er det hva JEG ønsker og vil som skal telle. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: be0b7...499