Erfaring medisin mot depresjon?

[AnonymBruker]

Akkurat nå er livet håpløst og jeg er skikkelig langt nede. Skilt, og savner mannen, og livet jeg en gang hadde, så enormt mye, ser ikke for meg at jeg noen gang skal kunne få stablet livet på bena igjen, og bli lykkelig. Tårene presser på hele tiden, og det skal ingenting til for at jeg hikster i sorg. Det er flere år siden det ble slutt, men jeg føler jeg har mistet meg selv, jeg har mistet hele tryggheten min og all selvverdet jeg hadde. 

Jeg skjønner jo at jeg er skikkelig deprimert, og at jeg må ta kontakt med legen, men jeg får ikke tatt grep og gjort det, eller noe annet av det jeg bør. 

Har noen erfaring med medisiner mot depresjon?. Skjønner at jeg er så langt nede at det kanskje ikke hjelper bare med samtale, skjønner ikke at det skal kunne hjelpe i det hele tatt. Akkurat nå kjenner jeg at alt bare kjennes helt håpløst og verdiløst ut. 

Anonymkode: c2c41...fa3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt god effekt av antidepressiva, men da også kombinert med samtaleterapi. Jeg fikk det for første gang av en psykiater, og en annen gang av fastlege. Fastlegen nevnte ikke et ord om opptrapping (eller nedtrapping) så jeg er veldig glad for at jeg visste om det, fra jeg gikk på det i samråd med psykiater. Antidepressiva har en del bivirkninger, og noen av disse er veldig alvorlige, som feks selvmordstanker, det er større fare for disse, dersom man ikke trapper opp som anbefalt. 

Anonymkode: ff2cc...71a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har hatt god effekt av antidepressiva, men da også kombinert med samtaleterapi. Jeg fikk det for første gang av en psykiater, og en annen gang av fastlege. Fastlegen nevnte ikke et ord om opptrapping (eller nedtrapping) så jeg er veldig glad for at jeg visste om det, fra jeg gikk på det i samråd med psykiater. Antidepressiva har en del bivirkninger, og noen av disse er veldig alvorlige, som feks selvmordstanker, det er større fare for disse, dersom man ikke trapper opp som anbefalt. 

Anonymkode: ff2cc...71a

Hvordan kjente du effekt av det? At du ble lettere til sinns, eller noe annet? 

Orker ikke ha det slik som dette lenger, ingen glede, ingen tiltakslyst, ingen lyst til å fortsette, dagene bare går forbi i en døs, alt er mørkt og håpløst. 

Anonymkode: c2c41...fa3

[AnonymBruker]

Hei!

Vil bare si at jeg er i samme situasjon og  føler virkelig med deg❤️

Jeg er dog samboer, men mannen jobber mye og jeg blir mye alene, noe som ikke akkurat hjelper mot depresjonen. Jeg mistrives også i jobben, noe som gjorde at jeg ble sykemeldt i 2 uker. Skal til ny samtale med lege og få prate med psykolog til uka. Jeg kjenner meg overhode ikke klar for å jobbe igjen, men blir jo veldig ensomt alene i huset hele dagen.

Jeg begynte å tenke over hva som kunne gjøre meg glad og dempe depresjonen. Samt gjøre at jeg kom meg mer ut av huset. Jeg kjøpte meg derfor hund, har hatt lyst på dette lenge og det var veldig godt planlagt. Men ble allikevel litt spontant da jeg egt skulle vente til neste år. Men det har hjulpet på depresjonen og angsten min.

Men poenget mitt er, tenk over om du kan gjøre noe for å få det litt mer lystbetont. Enten det er en ny hobby, jobb, en ting du har ønsket å gjøre lenge eller kjøpe deg noe du virkelig har lyst på. Samt komme seg ut å prate med folk, eller i hvert fall en tlf samtale med noen du er glad i. Det kan være den minste ting, som hjelper.

Jeg er som deg, fortsatt veldig langt nede og synes det er vanskelig å se lyst på ting. Det er ikke noe Quick fix, og jeg vil tro at man må jobbe med seg selv og gå i terapi selv om man får medisiner. Det kan hende lege bestemmer at jeg skal begynne på medisiner jeg også. Men hørt mye forskjellig om antidepressiva. 

Men, ta deg en tur til legen! Det er så verdt det, og du vil garantert få god oppfølging og den hjelpen du trenger. Det er en start i riktig retning.

Send meg gjerne en pm om du vil prate<3

Ønsker deg masse lykke til! 

Anonymkode: 1ad26...822

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med antidepressiva mot angst og depresjon. Dempet mye tankekjør og depressive tanker. Står fortsatt på de men pga angsten. Depresjonen har gradvis gått over, men etter en tung depresjon har jeg endret meg som person. Tenker jeg kanskje aldri blir som før, men det er ok.

Medisinene hjalp meg ang depresjonen slik: tenkte ikke negativt om alt (men heller ikke positivt). Ble litt nummen/flat, og ble da redd for at det skulle vare. Men etter fire-fem måneder så gikk nummenheten bort og livet klarnet opp litt. Uten den nummenheten tror jeg at ting hadde vært vanskeligere så for meg var det positivt.

Er ikke nummen lengre, men føler ikke like mye for overfladiske ting lengre. Før kunne jeg gråte over hvilken som helst film, gråte når jeg var sint osv. Det gjør jeg ikke lengre. Har alltid gjort det så følte jeg mistet den delen av meg selv, men har forsonet meg med det. Og det er egentlig helt greit, for å være overfølsom på alt har nok skapt for store følelser for meg før. 

Jeg er litt lettere til sinns mtp at jeg gir mer faen i ting som egentlig ikke betyr så mye. Sorter ut mye bedre om hva som er viktig i livet. Jeg går ikke å sørger over livet som ble urettferdig (det følte jeg på ofte før). 

Jeg syns livet er enklere å leve med antidepressiva. 

Håper du drar til fastlegen, skriv ned hvordan du har det på en lappe og la legen ta det fra der. Vær helt ærlig hvor ille det er. Det er lurt å skrive ned hva du føler for når du sitter med en evnt depresjon så kan det være vanskelig å sitte på legekontoret å fortelle hvordan det egentlig går. Lykke til 💛

Anonymkode: 1f144...b14

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd tre ulike antidepressiva hittil, men har ikke hatt noen effekt av de dessverre. Har endelig fått en fast psykiater hos DPS så skal snart prøve noe nytt, enten det blir antidepressiva eller en annen medisin som kan hjelpe på depresjonen. 

Det er altså sånn at ikke alle har effekt av antidepressiva, og det er veldig ulikt hvilke man har hjelp av, så det kan være man må prøve flere før man finner den som fungerer. 

Anonymkode: f1e4f...a4c

[AnonymBruker]

Medisiner er ikke alltid løsningen på en depresjon. Jeg har selv stått på 2 typer tidligere og bivirkningene er ikke verdt det. Det som funket for meg var rutiner, tvinge seg selv til å følge de. Dagsplan. Fysisk aktivitet (4 ganger i uken) og venner.

Anonymkode: 8400b...d9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Medisiner er ikke alltid løsningen på en depresjon. Jeg har selv stått på 2 typer tidligere og bivirkningene er ikke verdt det. Det som funket for meg var rutiner, tvinge seg selv til å følge de. Dagsplan. Fysisk aktivitet (4 ganger i uken) og venner.

Anonymkode: 8400b...d9a

Når man har en alvorlig depresjon eller moderat på grensen til alvorlig, så er det ofte helt nødvendig med medisiner. Men medisiner alene løser sjelden noe da, samtaleterapi er viktig i tillegg, og selvsagt livsstil. 

Anonymkode: f1e4f...a4c

[AnonymBruker]

Jeg har tatt SSRI (en type «antidepressive») i 10 år totalt og angrer. Grunnen er at jeg kanskje hadde reelt behov i 1-2 av disse årene, men ingen fulgte opp eller «behandlet» meg min utover dette. Det ble lissom brukt som en permanent plaster.

Jeg ble helt flat følelsesmessig, men merket det ikke før jeg sluttet og «fikk tilbake» følelsene på en måte. 

Typiske bivirkninger er vektøkning og uttørking av munnhulen. I kombinasjon la jeg på meg 20kg og mistet 3 tenner.

Det er heller ikke sikkert vitenskapen for langvarig bruk er forsket nok på…

Hvis du trenger det så tar du det i en periode - men avgjør perioden på forhånd før du evt «liker effekten» fordi den følelsen er ikke til å stole på! I perioden er det viktig å behandle forårsaken til depresjonen om du forstår,. Lykke til…

Anonymkode: b3e02...a57

[AnonymBruker]

Mamma fikk det mye bedre med Zoloft. Hun ble seg selv igjen og fikk tilbake livskvaliteten. Det var slitsomt for henne de første 3 ukene fordi hun fikk litt oppstarts-bivirkninger. Det er normalt og går over.

Anonymkode: d7ffd...664

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvordan kjente du effekt av det? At du ble lettere til sinns, eller noe annet? 

Orker ikke ha det slik som dette lenger, ingen glede, ingen tiltakslyst, ingen lyst til å fortsette, dagene bare går forbi i en døs, alt er mørkt og håpløst. 

Anonymkode: c2c41...fa3

Jeg kjente effekt ved at jeg ikke lenger var like tung til sinns, jeg fikk litt mer håp tilbake og klarte å fungere bedre i hverdagen. Jeg hadde en moderat til alvorlig depresjon, og i den tyngste perioden så var jeg fullstendig sengeliggende, med unntak av at jeg dusjet og pusset tennene om morgenen. Etter medisinering så ble ikke de hverdagslige tingene like vanskelig å mestre. Kombinasjonen som hjalp meg var samtaleterapi, antidepressiva og at jeg skaffet meg hund. Hunden måtte ut, uten unntak, og fysisk aktivitet kombinert med dagslys, var til stor hjelp. 

Anonymkode: ff2cc...71a

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med antidepressiva. Har brukt det 10+ år. Opplever minimale bivirkninger. Det jeg opplever at de hjelper med, er rett og slett å sørge for at jeg klarer meg gjennom dagene, sover noe bedre, går ikke helt ned i kjelleren osv. Er absolutt ikke «flat» følelsesmessig og er både glad og lei meg, men tror jeg ville vært mye mer lei meg uten antidepressiva.

Anonymkode: 7cee1...7aa

[AnonymBruker]

Det tar forresten lang tid før man merker noen effekt - flere uker i mitt tilfelle. så man må være tolmodig.

Anonymkode: 7cee1...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når man har en alvorlig depresjon eller moderat på grensen til alvorlig, så er det ofte helt nødvendig med medisiner. Men medisiner alene løser sjelden noe da, samtaleterapi er viktig i tillegg, og selvsagt livsstil. 

Anonymkode: f1e4f...a4c

Men TS har vel ikke alvorlig depresjon? 

Ts, jeg forstår veldig godt at du har det vondt nå, samlivsbrudd er for folk flest veldig tøft, særlig hvis bruddet ikke er gjensidig. Nå vet jeg ikke hvor lenge siden bruddet var, men hvis det fortsatt er relativt nytt, så ville jeg anbefalt deg terapi først. Det er ofte vanskelig å få time hos offentlig psykolog, og er man så heldig og først komme inn så er det lange ventetider. Private psykologer/psykiatere kan være et alternativ. Det er dyrt, men det er ikke så sikkert du trenger mange timene. 

Mentalt arbeid, komme seg ut og være i aktivitet, være med venner, er veldig viktig. Ingenting i veien for å be om antidepressiva eller angstdempende som nødløsning i en overgangsperiode, men samtaleterapi og mentalt arbeid er det viktigste. 

Du sier du føler at alt føles håpløst og verdiløst ut. Hva er det med situasjonen som føles håpløst? Føler du deg virkelig verdiløs, og hvorfor? Det er viktig å sette ord på ting, slik at man kan snu på hvordan man ser situasjonen.

Anonymkode: 618fb...27b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Men TS har vel ikke alvorlig depresjon? 

Ts, jeg forstår veldig godt at du har det vondt nå, samlivsbrudd er for folk flest veldig tøft, særlig hvis bruddet ikke er gjensidig. Nå vet jeg ikke hvor lenge siden bruddet var, men hvis det fortsatt er relativt nytt, så ville jeg anbefalt deg terapi først. Det er ofte vanskelig å få time hos offentlig psykolog, og er man så heldig og først komme inn så er det lange ventetider. Private psykologer/psykiatere kan være et alternativ. Det er dyrt, men det er ikke så sikkert du trenger mange timene. 

Mentalt arbeid, komme seg ut og være i aktivitet, være med venner, er veldig viktig. Ingenting i veien for å be om antidepressiva eller angstdempende som nødløsning i en overgangsperiode, men samtaleterapi og mentalt arbeid er det viktigste. 

Du sier du føler at alt føles håpløst og verdiløst ut. Hva er det med situasjonen som føles håpløst? Føler du deg virkelig verdiløs, og hvorfor? Det er viktig å sette ord på ting, slik at man kan snu på hvordan man ser situasjonen.

Anonymkode: 618fb...27b

TS skriver at det er flere år siden bruddet, det betyr selvsagt ikke at depresjonen er moderat eller alvorlig, men det innebærer jo at en “vanlig» sorgreaksjon har gått over til en depresjon. Men jeg er enig i at medisiner ikke bør være første forsøk på en løsning. Jeg gikk vel i samtaleterapi i ett år, før antidepressiva ble foreslått for meg av min psykolog. 

Anonymkode: ff2cc...71a

[AnonymBruker]

Jeg har veldig god erfaring. Startet på antidepressiva etter en alvorlig depresjon for 12 år siden, og fikk et mye bedre liv. 

Merket effekt allerede i uke 2, da lysnet det litt noen minutter om gangen.  Så ble det gradvis bedre og bedre og etter 6 måneder var jeg helt frisk og har vært det siden.

Tidligere hadde jeg nedstemte perioder et par ganger pr. år, og noe angst. Det får jeg aldri lenger. Føleseslivet har rett og slett blitt stabilt.  Jeg blir lei meg, men faller ikke ned i håpløshet. Jeg blir fortsatt glad, og nyter de gode tingene i live.  Er ikke flat, bare stabil. 

Jeg tenker på denne medisinske behandlingen på samme måte som behandlingen jeg får for diabetes. Kroppen min har en feil som medisinene har rettet opp. 

Anonymkode: 9e028...68d

[AnonymBruker]

Reddet nok livet mitt, i hvert fall. Sertralin i mitt tilfelle, men de fleste SSRI-er (og litt fjernere slektninger) har en hel del til felles. Hadde helt konkrete planer om å gjøre slutt på alt, nå har ikke tanken slått meg på mange, mange år.

For meg var det ingen mirakelkur som gjorde meg glad, akkurat, og det har jo gjerne den virkning at det også kan ta noen av toppene. Men det ga meg litt pusterom, tok brodden av det verste tungsinnet, og det ga meg litt overskudd til å gradvis plukke ned en og en belastende faktor/uvane/usunnhet i hverdagen som påførte meg ytterligere belastning og helvete. Da lysnet det gradvis, kom meg over i en god sirkel fremfor en ond en. Til slutt lysnet det såpass mye at jeg ikke lenger trengte medisinene for å holde hodet over vannet.

Anonymkode: 4ebd2...1d7

[AnonymBruker]

Cipralex var veldig effektiv på meg men måtte slutte på grunn av bivirkninger. Hjalp meg gjennom den tøffeste perioden, men mister all sexlyst.

Anonymkode: 40f29...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS skriver at det er flere år siden bruddet, det betyr selvsagt ikke at depresjonen er moderat eller alvorlig, men det innebærer jo at en “vanlig» sorgreaksjon har gått over til en depresjon. Men jeg er enig i at medisiner ikke bør være første forsøk på en løsning. Jeg gikk vel i samtaleterapi i ett år, før antidepressiva ble foreslått for meg av min psykolog. 

Anonymkode: ff2cc...71a

Ah, tidspunktet gikk meg hus forbi. Det er lenge å gå deprimert etter et brudd, psykolog/terapeut burde vært på banen for lenge siden. Selv om medisiner kan være bra, så er det viktig å være i samtale for å jobbe med seg selv. Trist at man skal ha det sånn ❤️ 

Anonymkode: 618fb...27b

[AnonymBruker]

Det hjalp aldri meg og det måtte sterkere skyts til, men det hjelper for mange og anbefaler å prøve. Det er mange typer der ute 😊

Anonymkode: f0bd5...aa2