Bonusmødre, elsker dere bonusbarn som deres egne?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vil gjerne høre dere bonusmødres erfaringer med å bygge relasjon med bonusbarn? Elsker dere som ditt eget? Kan man leve i en familie uten å elske barnet? Har det vært en prosess? Hvilke tiltak har dere gjort for å komme dit? Kan man bare være glad i eller bry seg om? Ønsker å høre fra begge sider med ulike erfaringer. 

Anonymkode: b9b30...a41

[Brunello]

Du har vel lest nok på kvinneguiden til å vite at det er høyst variabelt hvor glad steforeldre er i stebarna (og omvendt). 
Det er også svært variabelt hvor mye folk elsker sine biologiske barn.

[AnonymBruker]

Nei. Trodde ikke jeg kom til å gjøre det heller. Og det er helt ok. Er utrolig glad i dem! Men  det er ikke det samme. Og de har en mor. Som de er mer glad i enn meg. Heldigvis 

Anonymkode: 61e82...74b

[AnonymBruker]

Nei. Glad i dem, absolutt, de er en del av familien. Men de er jo ikke mine barn, og vil aldri komme på høyde med mine egne barn (de blir selvfølgelig behandlet likt da). 

Anonymkode: aa0d9...bde

[AnonymBruker]

Bonusmor til mitt barn har vært i livet hennes siden hun var 2 år, og hun har vokst opp med søsken i relativ nær alder der. Jeg har aldri opplevd annet enn at det virker som hun er oppriktig glad i henne, og hverfall behandler henne helt likt med sine. Om det likevel er en liten forskjell innerst inne ser jeg lite vits i å spekulere i, om så er så er det vel litt naturlig.  Det har hverfall aldri kommet til uttrykk eller vært et tema. Jeg selv har ikke denne rollen til mine bonusbarn, for det er en helt annen situasjon. De var ungdommer når vi møttes, og vi har vært særboere hele tiden, og har dermed ikke tilbrakt samme type tid sammen. Vi har likevel et godt forhold, jeg er glad i de og ønsker de alt vel i livet. 😊

Anonymkode: 7188c...181

[AnonymBruker]

Ja, absolutt! Det samme gjelder tantebarn, fadderbarn osv.

Anonymkode: 90292...a2a

[AnonymBruker]

Glad i dem ja. Men elsker ingen like høyt som barna mine. 

Anonymkode: 954e9...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hei!

Jeg vil gjerne høre dere bonusmødres erfaringer med å bygge relasjon med bonusbarn? Elsker dere som ditt eget? Kan man leve i en familie uten å elske barnet? Har det vært en prosess? Hvilke tiltak har dere gjort for å komme dit? Kan man bare være glad i eller bry seg om? Ønsker å høre fra begge sider med ulike erfaringer. 

Anonymkode: b9b30...a41

Nå har jeg vært bonusmor i 14 år 100%.

Far var 100% alene med barnet når jeg traff han (av flere grunner, går ikke inn på de) 

Barnet var da 1, hadde ingen barn fra før..

Så jeg kan lett si ja. Vi har 2 ‘’felles’’..

Blir nok annderledes når det er som hos oss.. 

Bonusbarnet kjenner ikke til noe annet, jeg har jo vært der hele livet, og barnet har heller ingen lojalitets konflikt pga situasjonen.. Barnet vet jeg er bonusmor, men det er ikke noe tema liksom.. 

Jeg pleier si at : Alle 3 gjør meg gal på hver sin måte, på godt OG vondt😂

Anonymkode: 361a1...981

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja, absolutt! Det samme gjelder tantebarn, fadderbarn osv.

Anonymkode: 90292...a2a

Kødder du?

Jeg er glad i tantebarn og fadderbarn jeg og, men jeg elsker dem vitterlig ikke som mine egne barn.

Anonymkode: 33481...a58

[AnonymBruker]

Nei. Mer som tantunger. 

Anonymkode: 03e49...121

[AnonymBruker]

Bonusbarn vil aldri bli det samme som egne barn. Man kan kanskje komme nært hvis den andre forelderen er ute av bildet og barnet ikke har en annen mor/ far. 

Glade i dem blir man jo (hvis man ikke er helt avstumpet følelsesmessig), og man skal så klart behandle dem på samme måte som sitt/ sine eget/ egne barn. Forskjellsbehandling hører ikke hjemme i et hjem med mine/ dine/ våre barn. 

Anonymkode: c57de...500

[AnonymBruker]

Hvordan klarer dere å behandle de som egne barn uten å elske de? Kom gjerne med eksempler 😊 og takk for alle svar så langt!

Anonymkode: b9b30...a41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvordan klarer dere å behandle de som egne barn uten å elske de? Kom gjerne med eksempler 😊 og takk for alle svar så langt!

Anonymkode: b9b30...a41

Går det ann i lengden? Jeg skjønner at du behandler de likt i teorien, men små smil og tegn og kjærtegn som man spontant gir de man er glad i uten å tenke seg om, tonefall, kroppsspråk etc - kan man fake det «hele tiden»? Jeg tror det vil skinne igjen på en ubevisst måte. 

Anonymkode: 7188c...181

[Ulrikke]

Jeg har tre bonusbarn og vi har ett sammen. Barn og barn, alle er voksne nå, men bonusbarna var mellom 2 og 6 år da jeg kom inn i livet deres.

Jeg er kjempeglad i bonusbarna mine. Jeg slipper det jeg har i hendene om de trenger det, og det vet de. Jeg er oppriktig interessert i deres liv. Begynner kanskje å nærme seg at en av dem begynner å tenke på barn, og jeg gleder meg fryktelig hvis det skjer. Mens de var små og bodde her og der var far og jeg likestilte her i huset, begge kunne ta avgjørelser, ungene kom til den av oss som var tilgjengelig, og vi var med på alt, og dro på supre ferier. Jeg har gitt råd (etter å ha blitt spurt av dem!), trøstet ved kjærlighetssorg og andre ting, heiet i konkurranser og fått gåsehud fordi jeg har vært så glad på deres vegne når de får til noe de har strevd for! 

Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten dem, og jeg er oppriktig takknemlig for at akkurat disse flotte voksne ser på meg som en del av familien. Hadde det skjedd noe med noen av dem hadde det vært katastrofe, ikke bare for familien men også for meg personlig.

Til tross for dette - det er noe annet med det "barnet" jeg har født selv. Jeg har aldri forskjellsbehandlet ut fra hvem som har født hvem, det har vært etter person, situasjon osv (det er ikke alltid "likt" er "rettferdig"!). Jeg skammer meg ikke over at jeg ikke har nøyaktig de samme følelsene for dem som for eget barn heller. De har en flott mor, og de har så klart et annet forhold til henne fordi hun er mamma. Men det betyr ikke at de ikke er glade i meg og setter pris på meg allikevel. Og det er faktisk greit at det er sånn, også for den voksne overfor barna. Jeg ser på det som naturlig.

Barnas mor er også bonusmor, og jeg vet at hun har det på samme måte overfor sitt bonusbarn. Allikevel digger hun og bonusbarnet hennes hverandre, og ingen av dem - eller ingen av oss - ser på det som et problem. 

Det går fint an å ikke gjøre forskjell i hvordan man behandler barna selv om man føler noe ekstra for eget barn. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kødder du?

Jeg er glad i tantebarn og fadderbarn jeg og, men jeg elsker dem vitterlig ikke som mine egne barn.

Anonymkode: 33481...a58

Kødder ikke på noen måte. Jeg står dem kanskje nærmere enn du gjør dine? Jeg vet ikke. De var her før mitt barn kom, så de var lenge "barna mine" og jeg har ingen mangel på kjærlighet for noen av dem eller bonusbarnet. Hjertet brenner over for dem alle.

Anonymkode: 90292...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Bonusbarn vil aldri bli det samme som egne barn. Man kan kanskje komme nært hvis den andre forelderen er ute av bildet og barnet ikke har en annen mor/ far. 

Glade i dem blir man jo (hvis man ikke er helt avstumpet følelsesmessig), og man skal så klart behandle dem på samme måte som sitt/ sine eget/ egne barn. Forskjellsbehandling hører ikke hjemme i et hjem med mine/ dine/ våre barn. 

Anonymkode: c57de...500

Her forstår jeg virkelig ikke. Hva i alle dager har det å si om den andre forelderen er ute av bildet når det kommer til kjærligheten for dem?? Hvordan stopper det deg fra å elske noen høyere, det at de har flere voksne som elsker dem?? Jeg håper ikke det er normen at de fleste tenker slik, for det er noe av det sykeste jeg har hørt...

Anonymkode: 90292...a2a

[AnonymBruker]

Veldig glad i min bonusdatter, som er voksen nå. Og elsker mitt bonusbarnebarn.  Vi har alltid hatt et veldig godt forhold. Jeg har en sønn. De er også veldig nære. Så bare idyll her i alle år 🙂❤️

Anonymkode: 2dfe0...db2

[Irak]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hei!

Jeg vil gjerne høre dere bonusmødres erfaringer med å bygge relasjon med bonusbarn? Elsker dere som ditt eget? Kan man leve i en familie uten å elske barnet? Har det vært en prosess? Hvilke tiltak har dere gjort for å komme dit? Kan man bare være glad i eller bry seg om? Ønsker å høre fra begge sider med ulike erfaringer. 

Anonymkode: b9b30...a41

Jeg er så heldig og har et bonusbarn ❤️. Min nydelige niese har bodd hos meg siden hun var seks år gammel. På den tiden hadde jeg ei lita jente på et og et halvt år selv, så fikk jeg en gutt ikke så lenge etterpå. Selv om de er kusine og fettere i relasjon så omtaler de hverandre, og ser på hverandre som søsken. Så det er helt herlig syns jeg. Føler meg veldig heldig. Så ja det kan man. Ihvertfall gjør jeg det ❤️. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kødder du?

Jeg er glad i tantebarn og fadderbarn jeg og, men jeg elsker dem vitterlig ikke som mine egne barn.

Anonymkode: 33481...a58

Hvorfor skal hun kødde om det? At du ikke gjør det betyr ikke at ikke andre kan

Anonymkode: 07935...24e

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: b0058...13c