Å miste "alt". Flere som har hatt denne følelsen?

[AnonymBruker]

Livskriser, hvor flere ting rakner samtidig. For min del ble jeg veldig akutt syk og mistet jobben. Samboer orket det ikke og det ble etterhvert slutt. Venner forsvant, også venner som jeg jobbet med. De visste ikke hva de skulle si eller hvordan de skulle tilnærme seg meg, fikk jeg høre av flere av de i ettertid.

Der og da var alt så overveldende at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. En følelse av panikk, tunge tanker. At man har ødelagt sitt liv, at man har mistet en stor del av livet. Det har gått flere år, men fremdeles våkner jeg av og til og tror det bare var en vond drøm. I mitt tilfelle måtte jeg begynne på nytt med nesten alt. Å stå sånn alene er virkelig en grusom situasjon. Synes aldri livet blir det samme. Jeg savner mitt gamle liv og sørger fremdeles over det. 

Hadde vært litt godt å høre fra andre som har opplevd lignende. Hvordan var det for dere, og hvordan kom dere dere på bena igjen?

Anonymkode: 51034...476

[AnonymBruker]

Mistet også alt, ble syk...fikk ikke AAP/helsehjelp. Ble ikke trodd, måtte selge bolig. Nå lever jeg på NAV, mye dyrere enn det kunne blitt om de ga meg hjelp når jeg hadde egen bolig.

Beste tipser jeg har fått er å gi faen, det funker faktisk. Bare gi faen, la det stå til. Ikke bekymre seg. Har man mat og tak over hodet og mat går ting greit. Det man mister av materialisme og penger er ikke så farlig.

Anonymkode: f1018...2b7

[AnonymBruker]

Ja, kjenner den følelsen. Livet raknet, dyp depresjon, og ingen som tilsynelatende bryr seg. Den der "vi har ingen å miste"-kampanjen gjelder tydeligvis bare i teorien. I praksis forventes det at man bare skal børste det av seg og gå videre. 

Jeg har gått mange runder med sinne, skam og skuffelse, men har nå landet på at jeg faktisk ikke ønsker meg medgangsvenner. Jeg vil ha ekte og gode venner. 

Anonymkode: e76d4...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, kjenner den følelsen. Livet raknet, dyp depresjon, og ingen som tilsynelatende bryr seg. Den der "vi har ingen å miste"-kampanjen gjelder tydeligvis bare i teorien. I praksis forventes det at man bare skal børste det av seg og gå videre. 

Jeg har gått mange runder med sinne, skam og skuffelse, men har nå landet på at jeg faktisk ikke ønsker meg medgangsvenner. Jeg vil ha ekte og gode venner. 

Anonymkode: e76d4...d71

Bygg opp deg selv, til å bli selvstendig uten å trenger venner  Ekte og gode venner finnes ikke, alle har en baktanke.

Anonymkode: f1018...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Bygg opp deg selv, til å bli selvstendig uten å trenger venner  Ekte og gode venner finnes ikke, alle har en baktanke.

Anonymkode: f1018...2b7

Veldig godt råd! Jeg er i gang, men jeg henger på dette med å finne selvverdi. Den er vrien. 

Og jeg håper du (og jeg) tar feil angående ekte og gode venner ❤️

Anonymkode: e76d4...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Veldig godt råd! Jeg er i gang, men jeg henger på dette med å finne selvverdi. Den er vrien. 

Og jeg håper du (og jeg) tar feil angående ekte og gode venner ❤️

Anonymkode: e76d4...d71

Folk har stort sett nok med seg selv, så de fleste "vennskap" er overfladiske.

Finn deg ting du liker å drive med i livet for deg selv, som gir deg noe. Hva som helst, slev liker jeg å gå tur for eks. Være utendørs, gjerne i naturen. Lage mine måltider er også litt glede.

Anonymkode: f1018...2b7

[AnonymBruker]

Uff ja! En og en ting har gått til h... Blant annet helsemessige ting som aldri kan bedres. Prøver å finne små gleder der jeg kan, men livet er jammen meg tungt. Når du ikke trodde ting kunne bli verre, jo de kan alltid bli verre. 

Anonymkode: 8d7e1...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uff ja! En og en ting har gått til h... Blant annet helsemessige ting som aldri kan bedres. Prøver å finne små gleder der jeg kan, men livet er jammen meg tungt. Når du ikke trodde ting kunne bli verre, jo de kan alltid bli verre. 

Anonymkode: 8d7e1...806

Ja, alt kan alltid bli verre. Lurt å lete etter små gleder! Jeg håper ting blir bedre for deg ❤️

Anonymkode: e76d4...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Livskriser, hvor flere ting rakner samtidig. For min del ble jeg veldig akutt syk og mistet jobben. Samboer orket det ikke og det ble etterhvert slutt. Venner forsvant, også venner som jeg jobbet med. De visste ikke hva de skulle si eller hvordan de skulle tilnærme seg meg, fikk jeg høre av flere av de i ettertid.

Der og da var alt så overveldende at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. En følelse av panikk, tunge tanker. At man har ødelagt sitt liv, at man har mistet en stor del av livet. Det har gått flere år, men fremdeles våkner jeg av og til og tror det bare var en vond drøm. I mitt tilfelle måtte jeg begynne på nytt med nesten alt. Å stå sånn alene er virkelig en grusom situasjon. Synes aldri livet blir det samme. Jeg savner mitt gamle liv og sørger fremdeles over det. 

Hadde vært litt godt å høre fra andre som har opplevd lignende. Hvordan var det for dere, og hvordan kom dere dere på bena igjen?

Anonymkode: 51034...476

Ja, det var akkurat sånn her også:

Ble syk og sykemeldt, utredning tok tid. Gikk over på AAP. Jobben sa meg ettehvert opp. Ble friskere men tok tid. Fikk praksisplass og etterhvert en midlertidig jobb. Da jeg ikke fikk fortsette i den jobben forsvant både pengene, boligen og eksmannen min. Fikk så lite i dagpenger (pga jeg ikke hadde arbeida hele det året, og de talte kun lønn, ikke aap) at jeg måtte ta opp lån fra familien for å klare å betale regninger (og så røyk boligen). Begynte på videreutdanning og omskolerte meg til yrket jeg har i dag. Tar fortsatt mer videre for å kunne få fast full jobb. Har klart meg fordi jeg fikk sinnsyk arbeidskapasitet da jeg først ble helt frisk. Jeg var vant til å presse meg selv til det ytterste.

Jeg sørger ikke, men iblant er jeg forbanna på eksen min fordi han ikke hadde mer ryggrad og stamina. Jeg var ikke en gang klar over at det var en ting man måtte se spesielt etter. 

Mista ingen venner. Fikk flere venner! Ikke minst andre syke. Holdt ikke imot gamle venner at de var lunkne og ikke skjønte sykdommen. Mine syke venninner hjelp meg til å forstå. Jeg ble raus og utholdende. Underveis var det veldig tøft. 

Iblant blir jeg forvirra over hvor mye tid som har gått. Men jeg prøver å telle seire, ikke tap. Har fått ny hobby. Ny kjæreste. Ny katt 😀 Jeg har mye gjeld men alt er blitt privat hos min far så det påvirker ikke direkte min evne til å ta opp lån. Jeg hadde veldig FOMO noen år etter jeg var frisk og ferdig med første del av videreutdanning, feks reiste mye på ferie og sinnsykt aktiv, er roligere nå. Fokuserer på å skaper ro og mulighet i mitt liv, fullføre videreutdanning, spare penger og kjøpe bolig igjen. Og jeg ønsker barn. Kanskje returnere til gammel jobb, men jeg tjener bedre nå...

Jeg gikk til psykolog, og etter det til coach. Veldig nyttig. Jeg var også til offentlig smertepsykolog som hjalp mye. Lærte mange nye tenkemåter. 

Jeg har fortsatt ikke topp helse men er blitt god på å tilpasse. Har medisiner, trening og månedlig behandling. 

Anonymkode: 475bc...b4c

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Venner forsvant, også venner som jeg jobbet med. De visste ikke hva de skulle si eller hvordan de skulle tilnærme seg meg, fikk jeg høre av flere av de i ettertid.

Kjenner meg veldig igjen i dette. De fleste forsvinner når man har det vanskelig, og det er min erfaring at de fleste av disse er veldig selvrettferdige over det, i stedet for å bare si ærlig at de ikke orket å forholde seg til sånne tunge ting.

Anonymkode: fe269...888

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg veldig var også å være engasjert i organisasjon for den største tingen jeg feiler. De har tilbudt både kurs, foredrag, treninger, kunnskap om muligheter og ikke minst sosialt nettverk. De veninnen jeg fikk derfra er noen uføre, noen i jobb og ei holder også på med omskolering.

En bekjent opplevde det samme som meg; å bli dumpa eksplisitt fordi eksen ikke orka sykdommen, hun fant seg en mye snillere mann og har fått barn med ham. Det er dessverre vanlig men jeg ser litt på det som å "bli kvitt ugress, søpla tar seg selv ut" etc. Hvem vil vel være med en som mangler kjærlighet/utholdenhet til å stå i livet? 

Det første jeg gjorde da jeg møtte kjæresten min var å smøre tjukt på med hvor dårlig jeg var/er. Hvis han ville stikke måtte han gjerne dra med en gang! Men han har blitt. 

Anonymkode: 475bc...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen i dette. De fleste forsvinner når man har det vanskelig, og det er min erfaring at de fleste av disse er veldig selvrettferdige over det, i stedet for å bare si ærlig at de ikke orket å forholde seg til sånne tunge ting.

Anonymkode: fe269...888

Min erfaring er ikke at folk forsvinner sånn men at de er kunnskapsløse overfor kronisk sykdom. Dette gjelder også oppegående folk. Jeg fikk kjeft fra jobben for at jeg ikke på forhånd sa fra om hvor lenge jeg kom til å være syk ol, enda dette var svar jeg ikke en gang fikk fra spesialister. Folk sa helt idiotiske ting i den perioden. Jeg ble beskyldt av slekta at jeg var hypokonder (realiteten er motsatt, jeg gikk ikke til legen før jeg omtrent ikke kom meg ut av døra). Mye greier. Har tilgitt alle alt.

Anonymkode: 475bc...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mistet også alt, ble syk...fikk ikke AAP/helsehjelp. Ble ikke trodd, måtte selge bolig. Nå lever jeg på NAV, mye dyrere enn det kunne blitt om de ga meg hjelp når jeg hadde egen bolig.

Beste tipser jeg har fått er å gi faen, det funker faktisk. Bare gi faen, la det stå til. Ikke bekymre seg. Har man mat og tak over hodet og mat går ting greit. Det man mister av materialisme og penger er ikke så farlig.

Anonymkode: f1018...2b7

Hvordan gir man faen i praksis? 😅 

Som dagen i dag, ALT suger, sola skinner, leiligheten ser bomba ut, jeg føler meg dritt, hvordan gir jeg faen? Sitter her og sturer, eller betyr det at jeg går ut? Jeg forstår simpelthen ikke. Alt jeg vil er å gi faaaaen

Anonymkode: ca688...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan gir man faen i praksis? 😅 

Som dagen i dag, ALT suger, sola skinner, leiligheten ser bomba ut, jeg føler meg dritt, hvordan gir jeg faen? Sitter her og sturer, eller betyr det at jeg går ut? Jeg forstår simpelthen ikke. Alt jeg vil er å gi faaaaen

Anonymkode: ca688...3f5

Man driter i alt, lar det bare stå til. Må ikke gjøre noe mer enn å spise mat, ta seg en tur ut er fint. Men gjøremål som rydde/vaske/arbeidslivet...nei takk!!

Anonymkode: f1018...2b7

[AnonymBruker]

En ulykke kommer sjelden alene. 

Kan dessverre ikke fortelle en solskinnshistorie om hvordan jeg kom meg ut av det, da jeg er midt oppi det. Og det føles så jævlig ensomt. Jeg har følt meg ensom før, men det er en sånn trykkende følelse, som at jeg synker stadig lengre ned i en brønn av ensomhet. Jeg tror jeg har nådd bunnen, men som andre sier, det kan alltid bli verre. Men i natt gråt jeg, og tenkte nå må jeg ta meg sammen. At jeg liksom innså at faen meg jeg er HELT ALENE i dette her, jo jeg har en lege og fagpersoner rundt meg, men i mitt private liv er jeg helt alene og det er innmari tungt å ta inn, og så tenkte jeg kanskje det er sånn det skal være? Kanskje det er det jeg trenger å innse? Ikke vet jeg. Våknet i dag og var ikke som at nattens oppdagelser gjorde noe annerledes. Hvor går jeg herfra liksom. 

Hvordan går det med deg nå TS? ❤️ 

Anonymkode: ca688...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man driter i alt, lar det bare stå til. Må ikke gjøre noe mer enn å spise mat, ta seg en tur ut er fint. Men gjøremål som rydde/vaske/arbeidslivet...nei takk!!

Anonymkode: f1018...2b7

Jeg skal prøve! Selv om hjernen min fortsatt ikke helt forstår hva det betyr. 😅

Anonymkode: ca688...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Livskriser, hvor flere ting rakner samtidig. For min del ble jeg veldig akutt syk og mistet jobben. Samboer orket det ikke og det ble etterhvert slutt. Venner forsvant, også venner som jeg jobbet med. De visste ikke hva de skulle si eller hvordan de skulle tilnærme seg meg, fikk jeg høre av flere av de i ettertid.

Der og da var alt så overveldende at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. En følelse av panikk, tunge tanker. At man har ødelagt sitt liv, at man har mistet en stor del av livet. Det har gått flere år, men fremdeles våkner jeg av og til og tror det bare var en vond drøm. I mitt tilfelle måtte jeg begynne på nytt med nesten alt. Å stå sånn alene er virkelig en grusom situasjon. Synes aldri livet blir det samme. Jeg savner mitt gamle liv og sørger fremdeles over det. 

Hadde vært litt godt å høre fra andre som har opplevd lignende. Hvordan var det for dere, og hvordan kom dere dere på bena igjen?

Anonymkode: 51034...476

Du har ikke mistet alt, og vet tydeligvis ikke hva det vil si å miste absolutt alt her i verden, bortsett fra å miste livet. 
Begynn å sett pris på alt du har og ikke sutre over de få tingene du har mistet. 

Anonymkode: 828c3...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har ikke mistet alt, og vet tydeligvis ikke hva det vil si å miste absolutt alt her i verden, bortsett fra å miste livet. 
Begynn å sett pris på alt du har og ikke sutre over de få tingene du har mistet. 

Anonymkode: 828c3...e54

Kan du ikke bare gi deg? Du vet ingenting om dette mennesket bortsett fra noen små paragrafer om korte trekk. Du er den som sutrer som går inn i andres tråder for å hinte til at du har det så mye verre enn andre, eller at noen du kjenner har det så mye verre. Livet inneholder lidelser, tap og smerte for oss alle, det er ingen grunn til å sammenligne. Tvert i mot er det godt å søke fellesskap. 

Anonymkode: ca688...3f5

[AnonymBruker]

Når man mister seg selv...da er det over. Men så lenge man har seg selv så går det greit synes jeg  

Anonymkode: f1018...2b7

[Sparkling_Pink]

Jeg har vært igjennom litt. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det har seg, men flesteparten av mine venner har fulgt meg gjennom mine tyngste perioder. Noen vennskap har gått over, noen er «sovende», noen nye er kommet til.

Mitt lengste forhold gikk over i kjølvannet av kriser, jeg følte meg nok mer sviktet enn enn at han gjennomførte et svik. Det viste seg etter krisene at det var grunnleggende forskjeller i verdigrunnlaget og prioriteringene, mitt valg var å ta utdanning, han ville ha meg gående hjemme og forsørge meg mens jeg fødte barn. Emmonsjonell, praktisk og økonomisk støtte fra han som partner rundt å ta utdanning kom ikke. Med alle de andre forskjellene mellom oss, var det ikke lengre snakk om et fungerende forhold og vi gikk hvert til vårt.

Jeg har senere stått uten sted å bo, og kommer til å bli syk på nytt når jeg på ny ikke har sted å bo i framtida. Huset jeg bor i skal rives.

Jeg har noen diagnostiserte plager/handicap og noen som jeg ikke har diagnose eller oppfølging på. Jeg vet ikke om jeg kommer meg tilbake til yrkeslivet, og har noen tunge perioder med skam, mørksinn og dårlig form/ helt ordinære og irriterende virus med påfølgende bronkitt eller lignende. En runde varer gjerne en måned til ende, av og til to. NAV svikter meg om jeg står i arbeid, ved at jeg ofte er syk en uke med virus, frisk en og syk de to påfølgende med overreaksjoner fra imunsystemene. De betviler da den andre sykemeldingen, for «ingen» er så hyppig syk. 

Jeg har kommet meg noe med å føre logg og takknemlighetsdagbok. Fokus på hva jeg får til, at det jeg stort sett har er forbigående. I tillegg jeg har fått hjelp med smerter, opptrening, fornuftig aktivisering og betalt privat utredning. Jeg har fått streng beskjed om å trene meg opp gradvis, jeg vil helst trene så hardt at jeg bare trener, spiser og sover i flere uker i strekk.

Mest setter jeg pris på de menneskene jeg har i livet mitt. De er der nå og jeg føler mange nok kommer til å være der selv om alt kjent forsvinner og jeg og/eller samfunnet går i oppløsning. Det spiller ikke så stor rolle hvem av de som er der, det blir frafall, men jeg føler jeg har folk som er der for meg.

Jeg trøster meg med at livet og samfunnet alltid har vært hardt. Stress er tilstede i perioder i alle livsløp. At mitt har vært slik at det har vært opphopning er ikke annet å gjøre med enn å akseptere at det ble sånn og ta konsekvensene. Når jeg leser om folk som «har fått det til», har de gjerne i sentrale perioder vært forskånet for sosiale og helsemessige påkjenninger. Folk som får til å jobbe mye finnes heldigvis og blant de som er plaget også. Kanskje kommer jeg meg dit, kanskje har noen av vennene mine rett at jeg trenger lengre tids ro. Det, skal jeg si dere, det får jeg ikke. Her er det ytre faktorer som presterer å holde stresset ved like uansett hvor godt jeg forsøker å takle ting.