Kjæreste som har barn fra tidligere ekteskap

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et nytt forhold i nesten et år nå. Han har et barn fra før, som er i ungdomsårene. Vi brukte lang tid før jeg hilste på han, og har vært forsiktige med bli kjent-fasen. de to har hatt mye egentid på både lang ferie sammen og helger/hyttehelger. Vi skal gradvis bruke mer tid sammen, alle tre. Når vi er sammen alle tre, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg kan liksom ikke være kjæreste, føler jeg, så all kyssing og klemming utgår, og all dulling med håret hans, og stryking osv, som vi gjør mye av ellers. Jeg føler vi bare er venner når vi er sammen alle tre. Ikke kan vi snakke sammen heller, for alle samtaler blir jo annerledes, jeg tenker mye på hva jeg kan snakke om som ungdommen også har lyst å ta del i. Jeg spør ungdommen litt hvordan ting går, med skolen og andre greier, prøver å finne noe felles å snakke om. Jeg blir så sliten av dette, jeg bruker så mye energi på at ungdommen skal føle seg bra i mitt selskap. Finner ikke min plass. Og selve kjæresteforholdet får ikke noe pleie av disse gangene vi er sammen alle tre. Det skal sies at vi generelt har veldig lite tid sammen, vi to, altfor lite til å pleie kjærligheten. Totalen av alt er vanskelig.

Har dere noen gode råd her? Dere som er i samme situasjon, føler dere at dere er i et kjæresteforhold når dere er sammen med kjærestens barn? Dere som f.eks bor sammen hvor partneren har barnet 100%, får dere i det hele tatt mulighet til å ha den egentiden som trengs for å skape et trygt og godt forhold?  

Anonymkode: 94719...e44

[AnonymBruker]

Før jeg selv fikk barn var jeg i et forhold med en som hadde barn fra før. Jeg hadde ingen problemer med å fungere sammen med dette barnet når vi var alle 3 sammen. Jeg båndet med barnet over tid og fikk et godt forhold til det. Opplevde ikke dette som slitsomt. Jeg spurte ikke så mye om kjedelige ting som skole men vi snakket om ting barnet likte og syntes var interessant. Om hobby, fritidsaktiviteter, venner, turer osv. Jeg fortalte om rare ting pappa hadde gjort, det syntes barne var kjempe gøy.

Vi hadde litt naturlig kroppskontakt foran barnet med vi drev ikke å klinte. Det var ikke et problem å oppføre seg som en kjæreste. Blir jo litt som når mann hilser på hverandres foreldre. En viss anstendighet når mann er i lag med andre menn man kan fint oppføre seg som kjærester allikevel.

Nå er dette en del år siden og har nå en ungdom selv, tar med min ungdommen når jeg treffer venner ibland, på konserter og andre arenaer vi har felles interesser. Jeg oppfører meg ikke annerledes med mine venner enn når jeg er uten ungdommen min. Tenker litt av problematikken din ligger i at du har et slags litt anstrengt forhold til dette her. Og ja ungdommer kan ta tid å bonde med.

Har noen barn fra før så krever forholdet noe annet enn når mann er ung og fri i 20 årene. Etter en viss alder blir det vanskelig å finne en god partner uten barn men det kan jo finnes. Viss du ønsker å satse på dette forholdet så må du finne en god måte å fungere på i forhold til ungdommen.

Anonymkode: 65fed...9b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Før jeg selv fikk barn var jeg i et forhold med en som hadde barn fra før. Jeg hadde ingen problemer med å fungere sammen med dette barnet når vi var alle 3 sammen. Jeg båndet med barnet over tid og fikk et godt forhold til det. Opplevde ikke dette som slitsomt. Jeg spurte ikke så mye om kjedelige ting som skole men vi snakket om ting barnet likte og syntes var interessant. Om hobby, fritidsaktiviteter, venner, turer osv. Jeg fortalte om rare ting pappa hadde gjort, det syntes barne var kjempe gøy.

Vi hadde litt naturlig kroppskontakt foran barnet med vi drev ikke å klinte. Det var ikke et problem å oppføre seg som en kjæreste. Blir jo litt som når mann hilser på hverandres foreldre. En viss anstendighet når mann er i lag med andre menn man kan fint oppføre seg som kjærester allikevel.

Nå er dette en del år siden og har nå en ungdom selv, tar med min ungdommen når jeg treffer venner ibland, på konserter og andre arenaer vi har felles interesser. Jeg oppfører meg ikke annerledes med mine venner enn når jeg er uten ungdommen min. Tenker litt av problematikken din ligger i at du har et slags litt anstrengt forhold til dette her. Og ja ungdommer kan ta tid å bonde med.

Har noen barn fra før så krever forholdet noe annet enn når mann er ung og fri i 20 årene. Etter en viss alder blir det vanskelig å finne en god partner uten barn men det kan jo finnes. Viss du ønsker å satse på dette forholdet så må du finne en god måte å fungere på i forhold til ungdommen.

Anonymkode: 65fed...9b7

Takk for svar. Ja jeg vil jo gjerne finne en god måte å får dette til å fungere på, derfor spør jeg om råd😊 Det er sikkert litt annerledes å prøve å finne den kontakten med en ungdom som med et yngre barn. Og denne ungdommen har ikke noen annen interesse enn gaming, og ungdommen er av få ord. Også er det mer kleint for en ungdom å se forelderen med ny kjæreste, enn det kanskje er for en som er yngre. Du nevner at man oppfører seg med en viss anstendighet når man møter foreldrene, og ja, det gjør man jo. Og man skal så absolutt være anstendig sammen med ungdommen også, men nå ser man jo gjerne ungdommen/barnet mye mer enn man ser foreldrene da. Så dette er vanskelig på flere måter, både interaksjonen når vi er sammen alle tre, og også det faktum at kjæresten og jeg har veldig lite egentid. Jeg skjønner ikke helt hvordan vi skal klare å bygge opp vårt forholdet og komme nærmere hverandre når vi er så lite sammen, bare vi to (her er det mange faktorer som spiller inn, ikke bare tiden sammen med barnet). Så jeg føler på flere vanskeligheter, men vil så gjerne at vi skal få det til sånn at det føles bra for alle parter.
 

Vi skal snart på en helgetur sammen, alle tre. Gleder meg til det. Men når den helgen kommer, har ikke kjæresten og jeg sett hverandre på to uker, og før der igjen halvannen uke. Så skal vi rett på denne turen sammen, alle tre. Kjæresten og jeg får liksom ikke catcha opp, fordi vi selvsagt ikke kan ha samtaler som vi ville hatt bare vi to, og kan som sagt heller ikke være fysiske. Det er en rar følelse. Det hadde nok vært annerledes dersom vi var mer sammen, bare vi to, så kunne tiden sammen med barnet føltes annerledes, fordi vi hadde holdt nærheten mellom oss oppe å gå jevnt og trutt. Men det er som nevnt flere faktorer inni bildet her som gjør at det blir sånn, og det er ikke så lett å endre på.

Mange tanker i natten..

Anonymkode: 94719...e44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Takk for svar. Ja jeg vil jo gjerne finne en god måte å får dette til å fungere på, derfor spør jeg om råd😊 Det er sikkert litt annerledes å prøve å finne den kontakten med en ungdom som med et yngre barn. Og denne ungdommen har ikke noen annen interesse enn gaming, og ungdommen er av få ord. Også er det mer kleint for en ungdom å se forelderen med ny kjæreste, enn det kanskje er for en som er yngre. Du nevner at man oppfører seg med en viss anstendighet når man møter foreldrene, og ja, det gjør man jo. Og man skal så absolutt være anstendig sammen med ungdommen også, men nå ser man jo gjerne ungdommen/barnet mye mer enn man ser foreldrene da. Så dette er vanskelig på flere måter, både interaksjonen når vi er sammen alle tre, og også det faktum at kjæresten og jeg har veldig lite egentid. Jeg skjønner ikke helt hvordan vi skal klare å bygge opp vårt forholdet og komme nærmere hverandre når vi er så lite sammen, bare vi to (her er det mange faktorer som spiller inn, ikke bare tiden sammen med barnet). Så jeg føler på flere vanskeligheter, men vil så gjerne at vi skal få det til sånn at det føles bra for alle parter.
 

Vi skal snart på en helgetur sammen, alle tre. Gleder meg til det. Men når den helgen kommer, har ikke kjæresten og jeg sett hverandre på to uker, og før der igjen halvannen uke. Så skal vi rett på denne turen sammen, alle tre. Kjæresten og jeg får liksom ikke catcha opp, fordi vi selvsagt ikke kan ha samtaler som vi ville hatt bare vi to, og kan som sagt heller ikke være fysiske. Det er en rar følelse. Det hadde nok vært annerledes dersom vi var mer sammen, bare vi to, så kunne tiden sammen med barnet føltes annerledes, fordi vi hadde holdt nærheten mellom oss oppe å gå jevnt og trutt. Men det er som nevnt flere faktorer inni bildet her som gjør at det blir sånn, og det er ikke så lett å endre på.

Mange tanker i natten..

Anonymkode: 94719...e44

Nå er det ingen her inne som kjenner til detaljene i deres liv og hvorfor ting er som de er. Nå har jeg en ungdom selv og jeg har jeg mye mer egentid til å pleie egne interesser nå enn tidligere så i teorien burde dere kunne ha muligheten til egentid.

På turen burde det gå ann å snakke litt samtaler som ikke involverer ungdommen. Jeg snakker private samtaler med venner foran min ungdom uten at min ungdom plages av det. Jeg utnytter alle muligheter til å catche opp med folk selv om ungdommen er tilbstedet. Kommer selvsagt litt ann på akkurat hva tema for samtalen er men på generelt grunnlag vil jeg si at ungdommen ikke trenger å være 100% involvert i alt dere snakker om og gjør hele tiden. Det virker veldig unaturlig, slitsomt og litt påtatt.

Angående gaming så synes jeg det er en enkel ting å bonde over. Ikke akkurat på tur men i daglig livet. Jeg spiller innimellom sammen med min ungdom. Jeg er ikke i nærheten av like god men vi har det gøy sammen. Jeg blir lært hva jeg skal gjøre, får hjelp der jeg står fast og involverer meg på en naturlig måte. Samtalen blir rundt det mann holder på med og da løsner ofte ungdommer opp litt. Vi har noen spill som vi liker å spille sammen men jeg spiller bare innimellom.

Mange ungdommer liker å reise og oppleve ting det er kanskje mulig å involvere ungdommen litt i planene og snakke rundt hva ungdommen liker på denne turen uten at det blir kunstig.

Men helt ærlig så tenker jeg at det er mere rom til å også være kjærester i dette forholdet enn det dere tillater dere når dere er sammen med ungdommen. Det finnes noe midt i mellom å oppføre seg som kun venner og det å være uanstendig. Og dere bør snakke sammen om en måte og få prioritert litt egentid sammen.

 

Anonymkode: 65fed...9b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

...Når vi er sammen alle tre, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg kan liksom ikke være kjæreste, føler jeg, så all kyssing og klemming utgår, og all dulling med håret hans, og stryking osv, som vi gjør mye av ellers. Jeg føler vi bare er venner når vi er sammen alle tre...

Anonymkode: 94719...e44

Kan du ikke være med ham som du ville vært med ham overfor venner/i det offentlige? Feks holde hender, se på hverandre osv. Jeg pleide å ha en kjæreste i utlandet som det gjerne tok 2-3 mnd før jeg fikk sett og møtte da ofte ham med vennene hans i timevis før vi kunne få litt tid aleine. Da tok vi bare det som en felles challenge å "leke normal". 

Anonymkode: 0dabc...fb5

[AnonymBruker]

Vi har bare vært oss selv. Kysser, kosee, klemmer, stryker, osv. Hele poenget med en familie er å være naturlige sammen. Vi vil også være et godt forbilde for ungene og vise hvordan er trygt og kjærlig forhold kan se ut.

Min erfaring er at bondingen kommer gradvis ettersom man skaper minner sammen og gjør hverdagslige ting sammen. Da slipper man å lene seg til den litt stive intervjudialogen med spørsmål som hvordan går det på skolen. 

Hvorfor er dere så treig/forsiktige/unnvikende? Har barnet diagnoser eller andre alvorlige utfordringer? Eller er ikke dere sikker på at relasjonen deres varer?

Anonymkode: 8c142...2eb

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sammen med noen med barn, men har barn selv, så leser tråden med interesse. 

Men jeg tenker at dere kan oppføre dere mye mer som kjærester enn det dere gjør, bare det ikke blir for voldsomt. Men stryking, holde hender, et kyss her og der er helt innafor med tenåring. Men ikke råklin, ha høylytt sex "helt tiden" i naborommet  osv. (For da vil fort ungdommens venner få vite det også) Men at han/hun ser dere er forelsket og glade i hverandre er jo bare flott.

Å bonde med en gamer kan jo være litt vanskelig, men hva med å sette deg ned med han når han gamer, spørre spørsmål om spillet, om han spiller med andre, evt spørre om å få prøve litt enn gang han kan starte spillet på nytt med ny bruker osv. Spør jeg min gamer, blir det fullstendig munndiaré, selv om han er veldig stille ellers ellers. 

Anonymkode: 98bf0...afe

[Miss Clara]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har vært i et nytt forhold i nesten et år nå. Han har et barn fra før, som er i ungdomsårene. Vi brukte lang tid før jeg hilste på han, og har vært forsiktige med bli kjent-fasen. de to har hatt mye egentid på både lang ferie sammen og helger/hyttehelger. Vi skal gradvis bruke mer tid sammen, alle tre. Når vi er sammen alle tre, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg kan liksom ikke være kjæreste, føler jeg, så all kyssing og klemming utgår, og all dulling med håret hans, og stryking osv, som vi gjør mye av ellers. Jeg føler vi bare er venner når vi er sammen alle tre. Ikke kan vi snakke sammen heller, for alle samtaler blir jo annerledes, jeg tenker mye på hva jeg kan snakke om som ungdommen også har lyst å ta del i. Jeg spør ungdommen litt hvordan ting går, med skolen og andre greier, prøver å finne noe felles å snakke om. Jeg blir så sliten av dette, jeg bruker så mye energi på at ungdommen skal føle seg bra i mitt selskap. Finner ikke min plass. Og selve kjæresteforholdet får ikke noe pleie av disse gangene vi er sammen alle tre. Det skal sies at vi generelt har veldig lite tid sammen, vi to, altfor lite til å pleie kjærligheten. Totalen av alt er vanskelig.

Har dere noen gode råd her? Dere som er i samme situasjon, føler dere at dere er i et kjæresteforhold når dere er sammen med kjærestens barn? Dere som f.eks bor sammen hvor partneren har barnet 100%, får dere i det hele tatt mulighet til å ha den egentiden som trengs for å skape et trygt og godt forhold?  

Anonymkode: 94719...e44

Selv om dere kanskje ikke har felles interesser, så må du interessere deg i det han liker. Vær nysgjerrig på han, Kanksje du lærer noe nytt. 

Det er du som er den voksne her, så det er nok du som må jobbe mest for at dere skal bli kjent. 

Å viser han lite interesse, så gå forsiktig frem. 

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har barn. Han var litt tilbakeholden i starten, men vårt kjærlighetsspråk er MYE kosing, kyssing og klemming. Det tok ikke lang tid før han ikke klarte å holde igjen. 
 

Vi viser masse kjærlighet foran barna. Masse latter og tulling. Han kan løfte meg og kysse på meg og vi sitter oppå hverandre i sofaen. Jeg testet tidlig hvordan hans barn kjente på kos og inviterte til klemmer og «nusse» de på panne/kinn. De elsket det. Nå kan de komme bort til meg for klem og kos uoppfordret. Og når jeg og kjæresten kysser og klemmer kan begge barna bryte inn for gruppeklemmer.

Vi innså at varmen og kjærligheten vår mot hverandre påvirket barna positivt og gir de innblikk på et sunt og kjærlig forhold mellom noen som er glad i hverandre.

For oss blir det rett og slett unaturlig å ikke oppføre oss som kjærester foran barna.

 

Anonymkode: 39f27...f5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg og kjæresten har barn. Han var litt tilbakeholden i starten, men vårt kjærlighetsspråk er MYE kosing, kyssing og klemming. Det tok ikke lang tid før han ikke klarte å holde igjen. 
 

Vi viser masse kjærlighet foran barna. Masse latter og tulling. Han kan løfte meg og kysse på meg og vi sitter oppå hverandre i sofaen. Jeg testet tidlig hvordan hans barn kjente på kos og inviterte til klemmer og «nusse» de på panne/kinn. De elsket det. Nå kan de komme bort til meg for klem og kos uoppfordret. Og når jeg og kjæresten kysser og klemmer kan begge barna bryte inn for gruppeklemmer.

Vi innså at varmen og kjærligheten vår mot hverandre påvirket barna positivt og gir de innblikk på et sunt og kjærlig forhold mellom noen som er glad i hverandre.

For oss blir det rett og slett unaturlig å ikke oppføre oss som kjærester foran barna.

 

Anonymkode: 39f27...f5b

Dette høres jo kjempefint ut😊 Jeg tenker det er litt lettere med barn enn ungdom, jeg kan ikke kysse og klemme på tenåringen, men gir alltid en klem når jeg kommer og går. Jeg tenker mest på at det sikkert er rart og kanskje ubehagelig for en ungdom å se faren kysse og kose med en annen dame enn moren. Det er mange år siden ekteskapet tok slutt, men ungdommen har vært vant til at det bare er de to annnehver uke alle disse årene, og jeg er nok redd for å «invadere» deres tid sammen.

Anonymkode: 94719...e44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette høres jo kjempefint ut😊 Jeg tenker det er litt lettere med barn enn ungdom, jeg kan ikke kysse og klemme på tenåringen, men gir alltid en klem når jeg kommer og går. Jeg tenker mest på at det sikkert er rart og kanskje ubehagelig for en ungdom å se faren kysse og kose med en annen dame enn moren. Det er mange år siden ekteskapet tok slutt, men ungdommen har vært vant til at det bare er de to annnehver uke alle disse årene, og jeg er nok redd for å «invadere» deres tid sammen.

Anonymkode: 94719...e44

Husk at vage, usikre, usynlige, nølende voksne gjør barn og ungdom utrygge.

Vær tydelig. Vis hvem du er. Ungdommen må vite hvem du er og hvor han har deg. Han trenger å vite hvem du og pappaen er sammen. Det kan ikke være et skjult opplegg når ungdommen ikke er til stede og så noe helt annet og kaldt når ungdommen er der. Det blir påtatt, uærlig og utrygt. 

Tør å vær voksen og tydelig. 

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 8c142...2eb

[AnonymBruker]

Det er jo ikke stort annerledes enn å være med annen familie, eller venner. Man er litt mer fysiske, i form av en hand på ryggen eller stryk på kinnet. Og man snakker ikke om det private samlivet, hinter til kvelden, eller slikt. 

Kysse foran andre har jeg ikke gjort siden tenårene, med unntak av en raskt kyss når vi reiser hver til vårt, og det tåler både barn, øvrig familie og venner å se. 

Anonymkode: 95e1c...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vært i et nytt forhold i nesten et år nå. Han har et barn fra før, som er i ungdomsårene. Vi brukte lang tid før jeg hilste på han, og har vært forsiktige med bli kjent-fasen. de to har hatt mye egentid på både lang ferie sammen og helger/hyttehelger. Vi skal gradvis bruke mer tid sammen, alle tre. Når vi er sammen alle tre, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg kan liksom ikke være kjæreste, føler jeg, så all kyssing og klemming utgår, og all dulling med håret hans, og stryking osv, som vi gjør mye av ellers. Jeg føler vi bare er venner når vi er sammen alle tre. Ikke kan vi snakke sammen heller, for alle samtaler blir jo annerledes, jeg tenker mye på hva jeg kan snakke om som ungdommen også har lyst å ta del i. Jeg spør ungdommen litt hvordan ting går, med skolen og andre greier, prøver å finne noe felles å snakke om. Jeg blir så sliten av dette, jeg bruker så mye energi på at ungdommen skal føle seg bra i mitt selskap. Finner ikke min plass. Og selve kjæresteforholdet får ikke noe pleie av disse gangene vi er sammen alle tre. Det skal sies at vi generelt har veldig lite tid sammen, vi to, altfor lite til å pleie kjærligheten. Totalen av alt er vanskelig.

Har dere noen gode råd her? Dere som er i samme situasjon, føler dere at dere er i et kjæresteforhold når dere er sammen med kjærestens barn? Dere som f.eks bor sammen hvor partneren har barnet 100%, får dere i det hele tatt mulighet til å ha den egentiden som trengs for å skape et trygt og godt forhold?  

Anonymkode: 94719...e44

Jeg er sammen med en som har barn (pre-teen) fra før av. Jeg har ingen barn selv. 

Hvordan man går frem kommer gjerne litt an på hvor ferskt bruddet mellom mor og far er, hvordan bruddet var, barnets følelser oppi det hele osv. Her var forholdet avklart og avsluttet mellom mor og far, selv om barnet i noen situasjoner ytret ønske om at «mamma og pappa skulle bo sammen igjen slik som før». Jeg møtte barnet etter omtrent et år. Jeg var ikke særlig vant med å omgås barn heller, så var litt spent på det, men det gikk veldig fint. En starter selvfølgelig litt forsiktig - den er ingen grunn til å stå og råkline foran ungen liksom - men jeg kan ikke si at vi gikk inn i helt andre roller enn når vi er alene, slik som du beskriver. Vi pratet sammen som ellers, strøyk på hverandre (startet i det små her også for å se hvordan barnet taklet det). Dette er naturlige væremåte for oss. Barnet ser at vi er glade i hverandre, og vi ser ingen grunn til å gjemme det for barnet heller. Jeg har vært meg selv hele veien. Hvis meg og far forhold hadde blitt et kjempeproblem for barnet, så hadde det vært greit å finne ut av det så tidlig som mulig slik at vi eventuelt kunne vurdert forholdet. Å begrense seg selv slik som du beskriver høres veldig slitsomt ut. Hvorfor føler du at du ikke kan senke skuldrene og være deg selv?

Anonymkode: 3230c...123

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Husk at vage, usikre, usynlige, nølende voksne gjør barn og ungdom utrygge.

Vær tydelig. Vis hvem du er. Ungdommen må vite hvem du er og hvor han har deg. Han trenger å vite hvem du og pappaen er sammen. Det kan ikke være et skjult opplegg når ungdommen ikke er til stede og så noe helt annet og kaldt når ungdommen er der. Det blir påtatt, uærlig og utrygt. 

Tør å vær voksen og tydelig. 

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 8c142...2eb

Kaldt er det jo uansett ikke da, jeg føler bare ikke for å kysse, klappe og klemme så  mye rundt ungdommen. Det betyr jo ikke at noe er hemmelig, ungdommen vet at vi er kjærester. Jeg oppfører meg naturlig nok annerledes sammen med kjæresten alene, enn når vi er sammen alle tre.

Alder har ingen betydning😊

Anonymkode: 94719...e44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Å begrense seg selv slik som du beskriver høres veldig slitsomt ut. Hvorfor føler du at du ikke kan senke skuldrene og være deg selv?

Det skyldes at jeg er redd for å invadere deres «space», de har vært vant til å være to i pappa-ukene i mange år. Også skal jeg plutselig komme inn fra sidelinjen å «stjele» tid med pappa’n. Jeg er nok bare så ekstra obs på at jeg ikke vil gjøre noe vanskelig for ungdommen. Men kanskje jeg overtenker dette😊

Anonymkode: 94719...e44