Det snakkes hele tiden om at det tar mange år å få uføretrygd, men er det flere her som har fått den "kjapt"?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2024 den 17.28):

For min del så gikk det kjapt. Når jeg var på aap var jeg ikke på noen tiltak, kun på noen samtaler og en gang på et slags tiltak der jeg skulle skrive noe greier. Som jeg ikke klarte å fullføre. 

Når jeg søkte på uføretrygden gikk det 6 dager før den ble godkjent. 

Jeg har høyskoleutdannelse og har jobbet mange år før jeg ble syk, og det satt langt inne å godta at jeg var blitt syk. Jeg kjempet hardt for å klare å fortsette å jobbe, og jeg var den siste til å se at jeg ikke klarte det lengre.

Er nysgjerrig på om det er flere som har hatt et kjapt og enkelt forløp?

Anonymkode: 70331...5cd

Jeg er nå på 5 året på aap. Er kronisk syk, med beviselige prøver. Har Sjøgren syndrom og tilleggssykdommer. Fungerer svært dårlig og har nok med å være mor og prøve å holde meg i litt aktivitet for å unngå forverring.

Jeg har ikke høyskole utdanning men jeg har to utdanninger. Jeg har også slitasjeskader som følge av år i hardt arbeide. Jeg er mor. Er 45 år. 

Jeg er av den typen som biter tennene sammen og står på, noe bla mine slitasjeskader er et resultat av..

Jeg brukte som deg flere år før jeg ville innse at jeg ikke ville bli bedre/ arbeidsfør. Legers uttalelser er at jeg bare må lære meg å leve med dette. Jeg er blitt vurdert til 10% arbeidskapasitet. Den saksbehandleren sa da at det var så lite at det hang ikke på grep å kreve meg tilå jobbe disse prosentene fordi det ville da gå ut over mine barn siden det tok av mine resurser som mor.

Derfor etter mange runder med meg selv så ba jeg for rundt ett år siden om at jeg ville søke uføretrygd. Min saksbehandler på nav mener at jeg er for ung for det....

Så hun stopper dette med å søke.

Anonymkode: f5461...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Går veldig fort å få uføre når det er helt åpenbart at du ikke er arbeidsdyktig lenger. 🥲🫣

Nei, ikke for alle.

Kjenner ei med alvorlig og gjentagende kreft, som etter å ha fått beskjed om at kampen var tapt, ikke fikk ufør raskt..

Anonymkode: b2d5a...810

[AnonymBruker]

Moren min var i 60årene, hadde vært mye sykemeldt fordi hun hadde operasjoner i kne og håndledd pga noe med leddene. Hun hadde en svært tung manuell jobb, så når hun knapt kunne gå eller bruke hendene, sa det seg jo selv. Nav drev å pushet, mente at hun bare måtte gå på jobb, at jobben skulle tilrettelegge den fysisk tunge jobben på et vis. Tror det var noen år med dette maset før de ga henne ufør. Etter noen år med ufør ble hun litt bedre, og nå greier hun litt fysisk arbeid igjen heldigvis - men så er hun også pensjonist nå.

Anonymkode: 4824f...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Når noen får vite de må gå 52 uker sykemeldt før de hele tatt kan søke uføretrygd så reagerer jeg på at noen bare «får det» 

Anonymkode: bc74b...694

Fravær de siste 3 år legges sammen, så mange har lite sykepengerettigheter igjen.

Nav har en ikke uttømmende liste over kurantsykdommer der det er åpenbart at uføretrygd er eneste utvei. 
 

De aller fleste må gjennom all behandling, og utprøving i arbeid.

Anonymkode: 23a20...42c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Når noen får vite de må gå 52 uker sykemeldt før de hele tatt kan søke uføretrygd så reagerer jeg på at noen bare «får det» 

Anonymkode: bc74b...694

Du skriver som om det er en bra ting å få uføretrygd kjapt. Min sønn fikk det da han ble 18 år. Han selv hadde ingen samtale med Nav, var ikke på noe møte, ingenting. Tok vel maks syv dager å få innvilget. Jeg snakket kanskje med dem i tlf én gang før søknad ble sendt inn, men det var det. Likevel - det er jo ikke positivt i så måte! Da er man totalt utelukket fra arbeidslivet, da anser ikke Nav at det er noen sjanse på uendelig mange år i alle fall. Det er ikke noe å hige etter, være misunnelig på eller rope hurra for. 

Anonymkode: c9a12...92f

[AnonymBruker]

Ble sykemeldt i 2015. Uføretrygdet i fjor. Noen kommer jo kjappere gjennom, men de jeg kjenner hvor det har gått kjapt har det tatt 2-3 år. Og så hører man skrekkhistorier hvor de har gått 10+ år også da. 

Anonymkode: e04b3...ac5

[AnonymBruker]

Jeg var i systemet i nærmere 15 år, på sosialhjelp, tiltakspenger og AAP. Da NAV endelig ba meg gi opp behandling, utdanning og jobbsøking, tok selve uføresøknaden et par måneder.

Anonymkode: 52772...e58

[Forundret..]

Hva gjør man når det virker ut som om det er saksbehandler som forhindrer det? 

Er det mulig å få medisinsk utredning og uttalelse gjennom Nav? 

Be man om å få en annen saksbehandler? 

Hva skal en egentlig gjøre når en vet at en har null sjangs i arbeidslivet og saksbehandler gjennom Nav står i mot det å søke. Nei, du er for ung! Du må få noen til å slå spikeren i kista først! .. Hva kan en gjøre?

 

[AnonymBruker]

Forundret.. skrev (På 4.3.2025 den 10.31):

Hva gjør man når det virker ut som om det er saksbehandler som forhindrer det? 

Er det mulig å få medisinsk utredning og uttalelse gjennom Nav? 

Be man om å få en annen saksbehandler? 

Hva skal en egentlig gjøre når en vet at en har null sjangs i arbeidslivet og saksbehandler gjennom Nav står i mot det å søke. Nei, du er for ung! Du må få noen til å slå spikeren i kista først! .. Hva kan en gjøre?

 

Be om et møte med saksbehandler og fastlege for å legge en plan. Du har rett på å få vurdert arbeidsevnen din, typisk har nav avtaler med private firma som skal følge opp folk og hjelpe dem med å prøve ulike tiltak og se om de får til noe/evt hvor mye. Men krev et samarbeidsmøte med både nav og fastlege, så har du noen som hjelper deg.

Anonymkode: d0ecd...48a

[AnonymBruker]

Fikk nærmest ''tilbud'' om uføretrygd for 15 år siden da jeg var i en svært alvorlig ulykke som resulterte blant annet i en alvorlig hodeskade. Nektet å ta i mot, kjempet, trente og kom meg tilbake i full jobb etter et par år. Ble direkte sur på alle dem som prøvde å fortelle meg at det ikke var lurt - enten det var familie eller helsepersonell. 

Måtte krype til korset for noen år siden og redusere jobbingen. Var først sykmeldt 50% et år, og fikk deretter innvilget 50% uføretrygd omtrent på direkten. Måtte til noen samtaler, og kunne jo levere bøttevis med dokumentasjon på at plagene mine skyldes hodeskaden jeg fikk (utmattelse, kognitive utfordringer, lærevansker etc) så de innvilget det på 1-2-3. Fungerer nå helt utmerket i 50% jobb, det var riktig beslutning. Skulle gjort det for lenge siden for familien min sin del, men det satt så langt inne... 

Anonymkode: eae29...5d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2025 den 16.05):

Når noen får vite de må gå 52 uker sykemeldt før de hele tatt kan søke uføretrygd så reagerer jeg på at noen bare «får det» 

Anonymkode: bc74b...694

Jeg var jo sykemeldt i et år, før jeg gikk over på aap. Når jeg gikk på aap var mine tiltak behandling, og et slags tiltak der man skulle skrive/gjøre oppgaver, men som jeg ikke klarte å gjennomføre. Så det var ikke slik at jeg bare "fikk det". Det var bare så opplagt at jeg var syk og ikke hadde arbeidsevne i det hele tatt. Det opprinnelige spørsmålet var jo om hva slags tid det tok fra man søke om uføretrygd, til man fikk svar. Fordi man leser om så mange som sliter i årevis, ikke blir trodd eller hørt, og det må være så fortvilende. 

AnonymBruker skrev (På 4.3.2025 den 9.45):

Jeg er nå på 5 året på aap. Er kronisk syk, med beviselige prøver. Har Sjøgren syndrom og tilleggssykdommer. Fungerer svært dårlig og har nok med å være mor og prøve å holde meg i litt aktivitet for å unngå forverring.

Jeg har ikke høyskole utdanning men jeg har to utdanninger. Jeg har også slitasjeskader som følge av år i hardt arbeide. Jeg er mor. Er 45 år. 

Jeg er av den typen som biter tennene sammen og står på, noe bla mine slitasjeskader er et resultat av..

Jeg brukte som deg flere år før jeg ville innse at jeg ikke ville bli bedre/ arbeidsfør. Legers uttalelser er at jeg bare må lære meg å leve med dette. Jeg er blitt vurdert til 10% arbeidskapasitet. Den saksbehandleren sa da at det var så lite at det hang ikke på grep å kreve meg tilå jobbe disse prosentene fordi det ville da gå ut over mine barn siden det tok av mine resurser som mor.

Derfor etter mange runder med meg selv så ba jeg for rundt ett år siden om at jeg ville søke uføretrygd. Min saksbehandler på nav mener at jeg er for ung for det....

Så hun stopper dette med å søke.

Anonymkode: f5461...fd1

Den saksbehandleren hadde jeg byttet, og jeg hadde tatt med lege, evt andre behandlere, på møter med nav.

Forundret.. skrev (På 4.3.2025 den 10.31):

Hva gjør man når det virker ut som om det er saksbehandler som forhindrer det? 

Er det mulig å få medisinsk utredning og uttalelse gjennom Nav? 

Be man om å få en annen saksbehandler? 

Hva skal en egentlig gjøre når en vet at en har null sjangs i arbeidslivet og saksbehandler gjennom Nav står i mot det å søke. Nei, du er for ung! Du må få noen til å slå spikeren i kista først! .. Hva kan en gjøre?

 

Ja, du kan be om en ny saksbehandler, for min del hadde jeg 3-4 stk. Ikke fordi jeg ville det, det bare ble sånn. Jeg hadde behandler og fastlege, og mannen, med på de fleste møtene med nav, og det var stort sett dem som snakket. Jeg var 41 år da jeg fikk det innvilget. 

Anonymkode: 70331...5cd

[AnonymBruker]

Mottok AAP i 10 år før jeg søkte om uføretrygd. Innvilget 3 uker etter at jeg søkte. Har hjernesvulst. 

Anonymkode: b28c5...cd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2025 den 9.56):

Du skriver som om det er en bra ting å få uføretrygd kjapt. Min sønn fikk det da han ble 18 år. Han selv hadde ingen samtale med Nav, var ikke på noe møte, ingenting. Tok vel maks syv dager å få innvilget. Jeg snakket kanskje med dem i tlf én gang før søknad ble sendt inn, men det var det. Likevel - det er jo ikke positivt i så måte! Da er man totalt utelukket fra arbeidslivet, da anser ikke Nav at det er noen sjanse på uendelig mange år i alle fall. Det er ikke noe å hige etter, være misunnelig på eller rope hurra for. 

Anonymkode: c9a12...92f

Helt enig. Skal man rope hurra over at man tilhører en stigmatisert gruppe som mange i samfunnet ser på som tapere? Selvfølgelig ikke. Det innebærer mye sorg å være såpass "annerledes". Og ikke minst å ikke ha de mulighetene som mange andre tar for gitt.

Anonymkode: 30e7b...df6

[Forundret..]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Ja, du kan be om en ny saksbehandler, for min del hadde jeg 3-4 stk. Ikke fordi jeg ville det, det bare ble sånn. Jeg hadde behandler og fastlege, og mannen, med på de fleste møtene med nav, og det var stort sett dem som snakket. Jeg var 41 år da jeg fikk det innvilget. 

Anonymkode: 70331...5cd

Det høres så skremmende ut å be om det. Er jo livredd for at det skal brukes i mot en. 

Det blir litt sånn at når jeg ble syk så føles det ut som om jeg mistet plassen i førersetet. Nå kjører Nav og så sitter jeg bare på.. og turen er laaaang og så blir jeg egentlig bare bilsyk.. Og så blir det spennende å se om de snur bilen underveis eller om vi når målet.

Det blir litt det samme ang fastlege, jeg byttet først pga flytting, da til en som var ledig i området, men det var jo bare tragisk så jeg byttet igjen til ny. Legen er grei men også veldig utydelig, motsier seg selv til tider. Kommer med uttalelser som at det ikke går ann å utelukke bedring, eller ikke har kunnskaper til å uttale seg innen et behandlingsfelt (noe som saksbehandler tolker som rom for bedring).

Legen min er selv mye syk og har hatt erfarne og dyktige vikarer som har kommet utenbys fra, disse har jeg vært hos og de har vært så tydelige på at jeg må stå på mitt og at det er ingen tvil om at jeg skal bli uføretrygdet. 

Er jo så livredd for å tråkke i feil retning. Og det i seg selv tærer på psyken min, den som jeg vil påstå at har vært så sterk at uten den så ville jeg gått i dørken for mange år siden.

Jeg sitter faktisk med følelsen av å bli mistrodd når det skal være så vanskelig å bli sett og hørt. Får på en måte trang til å gjemme meg vekk og isolere meg. Og jeg kjenner at bekymringer står å blokker veien til smilet og det som er kjekt.

Det er sant det som siees, man bør nesten være frisk for å klare å holde ut denne runddansen.

Altså, jeg skjønner at om sykdommen en har ikke er mulig å bevise, som for eksempel fibromyalgi, psykisk sykdom o.l at det må vurderes nøye. Men om man har blodprøver som viser alvorlig kronisk sykdom, graverende skader og alvorlige handicap så blir det som å sparke dem som allerede ligger nede.

Systemet har ikke tillit til at dem som kan jobbe litt faktisk vil gjøre det om de er i stand til det. Og det straffes vi alle for. 

Det er som om det kun er vi som er syke som vet det at de fleste av oss hadde faktisk jobbet om vi var i stand til det. Og at det kun er vi som er klar over hvor jævlig det er å sitte syk hjemme når alle andre vi kjenner er på jobb og får muligheten til å være noen.

Og jeg må si det at jeg er så lei av å lese og høre fra folk at det er greit å være ufør med god økonomi.. en må jo være temmelig dum om en tenker at det å ha uføretrygd er å ha god økonomi. Vi hadde grei inntekt før jeg ble syk, nå har vi ca en og en halv inntekt. Det er merkbart det.

Det ble mye syting fra meg nå, men det er jo sånn at når en er i en slik situasjon uten noen nære som vet hvordan det er,  da har en en del en kjenner på og som bare fyker ut når en åpner ventilen.

Nei, livet er ikke rettferdig. Noe vi bare må leve med og gjøre det beste ut av. 

Når man føler seg som en marionett er det enormt skremmende å be om å få byttet dem som styrer snorene, vil det lønne seg eller ei.. 

Så til dere som selvfølgelig skal kommentere et eller annet vemmelig, spar dere. Jeg har brukt flere å på å prøve å finne en løsning. Jeg gidder ikke å bruke brøkdelen av et sekund på å svare dere engang. For tro det eller ei jeg er faktisk fullbooket for dagen! For nå skal jeg bruke resten av dagen på å forsøke å sette på en maskin med klær, handle mat, lage middag, hjelpe til med lekser, legge barn og så kollapse selv for kvelden. Samtidig som jeg bærer med meg ett lass av smerter og ubehag. Guri så gøy det er å være syk!! For et innholdsrikt liv! Fremtiden ser svært lys ut! Dette anbefales virkelig, hver dag, hver uke, hver måned, hvert år i årevis.

Ingen vet hva fremtiden bringer, plutselig så står du her selv. Ta vare på helsen mens du har den.

[AnonymBruker]

Forundret.. skrev (1 time siden):

Det høres så skremmende ut å be om det. Er jo livredd for at det skal brukes i mot en. 

Det blir litt sånn at når jeg ble syk så føles det ut som om jeg mistet plassen i førersetet. Nå kjører Nav og så sitter jeg bare på.. og turen er laaaang og så blir jeg egentlig bare bilsyk.. Og så blir det spennende å se om de snur bilen underveis eller om vi når målet.

Det blir litt det samme ang fastlege, jeg byttet først pga flytting, da til en som var ledig i området, men det var jo bare tragisk så jeg byttet igjen til ny. Legen er grei men også veldig utydelig, motsier seg selv til tider. Kommer med uttalelser som at det ikke går ann å utelukke bedring, eller ikke har kunnskaper til å uttale seg innen et behandlingsfelt (noe som saksbehandler tolker som rom for bedring).

Legen min er selv mye syk og har hatt erfarne og dyktige vikarer som har kommet utenbys fra, disse har jeg vært hos og de har vært så tydelige på at jeg må stå på mitt og at det er ingen tvil om at jeg skal bli uføretrygdet. 

Er jo så livredd for å tråkke i feil retning. Og det i seg selv tærer på psyken min, den som jeg vil påstå at har vært så sterk at uten den så ville jeg gått i dørken for mange år siden.

Jeg sitter faktisk med følelsen av å bli mistrodd når det skal være så vanskelig å bli sett og hørt. Får på en måte trang til å gjemme meg vekk og isolere meg. Og jeg kjenner at bekymringer står å blokker veien til smilet og det som er kjekt.

Det er sant det som siees, man bør nesten være frisk for å klare å holde ut denne runddansen.

Altså, jeg skjønner at om sykdommen en har ikke er mulig å bevise, som for eksempel fibromyalgi, psykisk sykdom o.l at det må vurderes nøye. Men om man har blodprøver som viser alvorlig kronisk sykdom, graverende skader og alvorlige handicap så blir det som å sparke dem som allerede ligger nede.

Systemet har ikke tillit til at dem som kan jobbe litt faktisk vil gjøre det om de er i stand til det. Og det straffes vi alle for. 

Det er som om det kun er vi som er syke som vet det at de fleste av oss hadde faktisk jobbet om vi var i stand til det. Og at det kun er vi som er klar over hvor jævlig det er å sitte syk hjemme når alle andre vi kjenner er på jobb og får muligheten til å være noen.

Og jeg må si det at jeg er så lei av å lese og høre fra folk at det er greit å være ufør med god økonomi.. en må jo være temmelig dum om en tenker at det å ha uføretrygd er å ha god økonomi. Vi hadde grei inntekt før jeg ble syk, nå har vi ca en og en halv inntekt. Det er merkbart det.

Det ble mye syting fra meg nå, men det er jo sånn at når en er i en slik situasjon uten noen nære som vet hvordan det er,  da har en en del en kjenner på og som bare fyker ut når en åpner ventilen.

Nei, livet er ikke rettferdig. Noe vi bare må leve med og gjøre det beste ut av. 

Når man føler seg som en marionett er det enormt skremmende å be om å få byttet dem som styrer snorene, vil det lønne seg eller ei.. 

Så til dere som selvfølgelig skal kommentere et eller annet vemmelig, spar dere. Jeg har brukt flere å på å prøve å finne en løsning. Jeg gidder ikke å bruke brøkdelen av et sekund på å svare dere engang. For tro det eller ei jeg er faktisk fullbooket for dagen! For nå skal jeg bruke resten av dagen på å forsøke å sette på en maskin med klær, handle mat, lage middag, hjelpe til med lekser, legge barn og så kollapse selv for kvelden. Samtidig som jeg bærer med meg ett lass av smerter og ubehag. Guri så gøy det er å være syk!! For et innholdsrikt liv! Fremtiden ser svært lys ut! Dette anbefales virkelig, hver dag, hver uke, hver måned, hvert år i årevis.

Ingen vet hva fremtiden bringer, plutselig så står du her selv. Ta vare på helsen mens du har den.

Jeg kan forstå fortvilelsen din, du beskriver det veldig godt! Jeg gikk inn i dette nesten med frykt fordi man hører så mange skrekkhistorier, så jeg personlig kan ikke klage. Litt humper var det jo, men det gikk seg til da det ikke var noen tvil, allikevel kan jeg kjenne meg igjen i det du skriver og jeg syns det er så urettferdig at folk må kjempe så mye. For som du sier, det er ikke kjekt eller fint å gå på trygd og jeg hater det så inderlig, alt jeg vil er å jobbe og fungere i hverdagen. 

Jeg har ikke så mange flere tips å komme med, enn å ha med lege/behandler i møte med nav, og gjerne en person du kjenner og stoler på, jeg feks hadde mannen med. Og det høres ikke ut som at du har så mye å tape på å be om ny saksbehandler.

Jeg heter uansett på deg og jeg håper det ordner seg for deg❤️

Anonymkode: 70331...5cd

[AnonymBruker]

Jeg er født med en fysisk funksjonsnedsettelse, dette gjør ikke i seg selv at jeg ikke kan jobbe men NAV "ga" meg uføretrygd i 18-års gave basically, fordi ingen trodde at jeg kunne jobbe, selv om jeg ville. Jeg er idag i full jobb. 

Anonymkode: f3c06...c1e