Gentle parenting/autoritativ foreldrestil

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg kjenner jeg blir helt utslitt av å validere og bekrefte og veilede 4 åringen min som har ett enormt stort følelses spekter. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe han å sette ord på følelsene hans, vise forståelse også komme seg videre, men selv har jeg jo vokst opp med «sett deg ned! Gå på rommet ditt! Ti stille! Og det er ikke synd på deg!» Så jeg har nok kanskje ikke reparert meg selv helt og blir helt utmattet av å skulle hjelpe denne lille gutten å tåle egne følelser bedre enn jeg gjør selv. Jeg holder inni meg lysten til å kjefte og skrike og det krever utrolig mye energi av meg, så jeg blir jo helt utslitt selv også. 
 

For å komme med ett eksempel: 

Jeg har bestillt en bok, som kom i posten i går. Han så pakken og dum som jeg var sa jeg at det var en bok og vi kunne åpne den og han kunne få lov til å se i den ved bordet på morgenen, men det var ingen som hadde mulighet til å lese for han nå. Det sa jeg før han i det hele tatt fikk boken. Han ser litt i den, men begynner å mase om ikke noen kan lese for han. Jeg gjentar det jeg sa, og han blir helt sutrete og lei seg «ingen vil lese for meg» gjentar han, gang på gang. Pappen kommer ut og sier han kan lese litt, og leser noen sider. (Han har ikke fått med seg alt her.) Så må han vekke storebror og da synes lillebror det er helt krise igjen at «ingen kan lese for meg, buhu, stakkars meg». Jeg får litt fnatt og sier litt strengt at da tar vi bare bort boken, det var dumt av meg å la deg få se den (den var om favoritt karakteren hans, som er en litt gammel Disney figur, vanskelig å få tak i ting med denne karakteren, så det var nok veldig stort for han). Veldig dumt av meg, men jeg fikk bare nok.

Han blir lei seg, går på rommet og gråter. Nå er jeg snart på litt bristepunkt men går inn og prøver å si det jeg har lært. «Ble du lei deg?» «Ja, jeg ble kjempe lei meg! Du var streng mot meg!» også husker jeg noe annet jeg har lært, at veldig sensitive barn med voldsomme følelser blir litt redd følelsene sine selv, og at vi vokse skal si, «det går bra, du kan ha så store følelser du vil, og jeg kan holde de for deg. Jeg er ikke redd følelsene dine, og nå venter vi her og holder følelsene inne i dette rommet til det er bedre» Så blir det bedre og vi går ut. Jeg får laget ferdig matpakker og gutten var visst veldig sulten, for han spiser 3 brødskiver og venter på at jeg kan lese litt til. Vi er halvveis i boka, og jeg må få han til å forstå at vi bare kan lese ferdig kapittelet, men han prøver og prøver seg på å si at det ikke er så mye igjen og at vi rekker å lese hele, men jeg holder på mitt og det blir som jeg sa uten for mye rabalder. Så må jeg avlede han over på noe annet, og det går greit. Vi kommer oss ut døra og resten av morgenen går fint. Nå sitter jeg og er helt utkjørt og vil bare gråte og gi opp, for det er så ofte sånn som dette. Når skal det gå over med disse voldsomme følelsene? 
 

Vi er som regel konsekvente, jeg viker sjeldent fra det jeg har bestemt, uansett hvor store følelsene blir, men det har vært slik lenge. Når barne tv er ferdig eller hvis han skal si noe og noen andre snakker i munnen på han etc. etc. kan det bli veldig store følelser. Det er ikke sånn at han får styre showet, for eksempel er det er bare nå nylig han har sluttet å kaste seg bakover i raseri anfall for at barne tv er over, selvom det er samme lengde han får se, samme type programmet, og vi gir beskjed når det snart er over (som vi sørger for at han får med seg med å sette på pause og få blikk kontakt) og vi setter ikke på noe for stimulerende, men noe rolig fra nrk for eksempel. Det var ca ett år med disse anfallene, som vi da prøvde å hjelpe han å takle med å validere og bekrefte, for å så avlede, passet på å ha kveldsmaten klar så man kunne gå videre til det, men allikevell, samme voldsomme følelsene da hver kveld i nesten ett år. Når det er over er han blid som en sol.. 

Er det mulig dette er noe mer enn bare ett veldig sensitivt barn? Andre med erfaringer? Gjør jeg noe galt? Jeg er helt utmattet jeg😔

Anonymkode: 05cd4...306

[AnonymBruker]

Jeg synes iallfall ikke du gjør noe galt! Synes du håndterte det helt greit jeg. Kjenner meg veldig igjen i hvor utmattende og slitsomt det er å ikke bare be dem ti still når de er så innmari irrasjonelle og man føler at de ikke hører. Jeg er jo også vokst opp litt som deg med beskjed om å slutte å gråte heller enn validering av følelser. Jeg pleier å gjenta inni meg selv at hun er liten og er bare et barn og så puste dypt 😄 Min er litt yngre da. En tanke er at når de har fått en beskjed og du vet de har hørt den så er det ok å la dem sutre litt for seg selv. Jeg prøver å si "ja jeg skjønner at det er dumt men nå må jeg lage ferdig frokosten så skal jeg prate med deg etterpå" for eksempel. Så gjør jeg det.

Anonymkode: b9ccc...301

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei,

Jeg kjenner jeg blir helt utslitt av å validere og bekrefte og veilede 4 åringen min som har ett enormt stort følelses spekter. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe han å sette ord på følelsene hans, vise forståelse også komme seg videre, men selv har jeg jo vokst opp med «sett deg ned! Gå på rommet ditt! Ti stille! Og det er ikke synd på deg!» Så jeg har nok kanskje ikke reparert meg selv helt og blir helt utmattet av å skulle hjelpe denne lille gutten å tåle egne følelser bedre enn jeg gjør selv. Jeg holder inni meg lysten til å kjefte og skrike og det krever utrolig mye energi av meg, så jeg blir jo helt utslitt selv også. 
 

For å komme med ett eksempel: 

Jeg har bestillt en bok, som kom i posten i går. Han så pakken og dum som jeg var sa jeg at det var en bok og vi kunne åpne den og han kunne få lov til å se i den ved bordet på morgenen, men det var ingen som hadde mulighet til å lese for han nå. Det sa jeg før han i det hele tatt fikk boken. Han ser litt i den, men begynner å mase om ikke noen kan lese for han. Jeg gjentar det jeg sa, og han blir helt sutrete og lei seg «ingen vil lese for meg» gjentar han, gang på gang. Pappen kommer ut og sier han kan lese litt, og leser noen sider. (Han har ikke fått med seg alt her.) Så må han vekke storebror og da synes lillebror det er helt krise igjen at «ingen kan lese for meg, buhu, stakkars meg». Jeg får litt fnatt og sier litt strengt at da tar vi bare bort boken, det var dumt av meg å la deg få se den (den var om favoritt karakteren hans, som er en litt gammel Disney figur, vanskelig å få tak i ting med denne karakteren, så det var nok veldig stort for han). Veldig dumt av meg, men jeg fikk bare nok.

Han blir lei seg, går på rommet og gråter. Nå er jeg snart på litt bristepunkt men går inn og prøver å si det jeg har lært. «Ble du lei deg?» «Ja, jeg ble kjempe lei meg! Du var streng mot meg!» også husker jeg noe annet jeg har lært, at veldig sensitive barn med voldsomme følelser blir litt redd følelsene sine selv, og at vi vokse skal si, «det går bra, du kan ha så store følelser du vil, og jeg kan holde de for deg. Jeg er ikke redd følelsene dine, og nå venter vi her og holder følelsene inne i dette rommet til det er bedre» Så blir det bedre og vi går ut. Jeg får laget ferdig matpakker og gutten var visst veldig sulten, for han spiser 3 brødskiver og venter på at jeg kan lese litt til. Vi er halvveis i boka, og jeg må få han til å forstå at vi bare kan lese ferdig kapittelet, men han prøver og prøver seg på å si at det ikke er så mye igjen og at vi rekker å lese hele, men jeg holder på mitt og det blir som jeg sa uten for mye rabalder. Så må jeg avlede han over på noe annet, og det går greit. Vi kommer oss ut døra og resten av morgenen går fint. Nå sitter jeg og er helt utkjørt og vil bare gråte og gi opp, for det er så ofte sånn som dette. Når skal det gå over med disse voldsomme følelsene? 
 

Vi er som regel konsekvente, jeg viker sjeldent fra det jeg har bestemt, uansett hvor store følelsene blir, men det har vært slik lenge. Når barne tv er ferdig eller hvis han skal si noe og noen andre snakker i munnen på han etc. etc. kan det bli veldig store følelser. Det er ikke sånn at han får styre showet, for eksempel er det er bare nå nylig han har sluttet å kaste seg bakover i raseri anfall for at barne tv er over, selvom det er samme lengde han får se, samme type programmet, og vi gir beskjed når det snart er over (som vi sørger for at han får med seg med å sette på pause og få blikk kontakt) og vi setter ikke på noe for stimulerende, men noe rolig fra nrk for eksempel. Det var ca ett år med disse anfallene, som vi da prøvde å hjelpe han å takle med å validere og bekrefte, for å så avlede, passet på å ha kveldsmaten klar så man kunne gå videre til det, men allikevell, samme voldsomme følelsene da hver kveld i nesten ett år. Når det er over er han blid som en sol.. 

Er det mulig dette er noe mer enn bare ett veldig sensitivt barn? Andre med erfaringer? Gjør jeg noe galt? Jeg er helt utmattet jeg😔

Anonymkode: 05cd4...306

Dette kjenner jeg meg igjen i, har selv ett barn med store følelser. 
Nå er jeg utdanna pedagog ++ og har både forståelsen og verktøyene for å håndtere dette. 
Blir likevel sliten av å skulle regulere og validere konstant, spesielt om en selv går på sparebluss. Og ja, jeg er også oppdratt på samme måte som deg, og ingen anerkjente mine følelser som lita jente. 

Men nå går barnet mitt siste året i bhg, og det har blitt lettere. Hen forstår mer, kan regulere seg bedre og blir stadig mer selvstendig. 
Så den mest intense perioden er allerede over her, og du vil nok merke det samme hos deg snart. 

Hold ut😊

Anonymkode: a3537...2a7

[AnonymBruker]

Er det alltid enten eller da? Anerkjenne alt eller ingenting? Jeg legger meg et sted midt i mellom. De store tingene valideres alltid, mindre ting kan jeg finne på å avfeie. Som feks når ungen begynner å grine fordi han ikke får brødskive 5 min etter middag. Da sier feks "nei vet du hva, nå har du akkurat spist, jeg spurte om du var mett og du sa ja." Fortsetter maset sier jeg bare NEI. 

Anonymkode: fb8c1...242

[AnonymBruker]

Himmel og hav. 

Jeg er en litt annen generasjon. Han hadde fått bok, og kunne glede seg til dere leste for han. Heller enn å glede seg, så sutret og maste han.

Der hadde jeg satt ned foten.  Enten oppfører du deg, eller så blir det ingen lesing i kveld heller. 

Det får nå være grenser. Du ser han ikke, du oppfordrer han til å velte seg i sin egne krav og selvmedlienhet..

Og du trenger vel ikke være sint for en lite bagatell....bare si nei, og lær han kunsten i å glede seg til noe. 

Anonymkode: 0df14...004

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Himmel og hav. 

Jeg er en litt annen generasjon. Han hadde fått bok, og kunne glede seg til dere leste for han. Heller enn å glede seg, så sutret og maste han.

Der hadde jeg satt ned foten.  Enten oppfører du deg, eller så blir det ingen lesing i kveld heller. 

Det får nå være grenser. Du ser han ikke, du oppfordrer han til å velte seg i sin egne krav og selvmedlienhet..

Og du trenger vel ikke være sint for en lite bagatell....bare si nei, og lær han kunsten i å glede seg til noe. 

Anonymkode: 0df14...004

Man kan godt sette grenser men slike trusler om ting langt frem i tid er jo ikke så veldig god eller konstruktiv barneoppdragelse.

Man må jo og se an situasjonen, her var jo barnet tydelig sulten, da gir iallfall jeg mitt barn mye mer slack på sutring og "feil" reaksjon enn om hun er mett og opplagt.

Anonymkode: b9ccc...301

[AnonymBruker]

Jeg begynner å skjønne hvorfor dere er så utslitte. Dere bruker jo all energi på å lage små mønster som ikke tar hensyn og slett ikke kan regulere seg. Det vil jo bli verre! I tillegg til at dere sliter dere ut, så ødelegger dere for harmonien i familien. 

Se ungene når de trenger å bli sett, lytt, oppmuntre...og vær der for dem. Men dette er jo bare idioti!

Anonymkode: 0df14...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man kan godt sette grenser men slike trusler om ting langt frem i tid er jo ikke så veldig god eller konstruktiv barneoppdragelse.

Man må jo og se an situasjonen, her var jo barnet tydelig sulten, da gir iallfall jeg mitt barn mye mer slack på sutring og "feil" reaksjon enn om hun er mett og opplagt.

Anonymkode: b9ccc...301

Nå svarte jeg hun med barn som skulle grine seg til å lese bok på minuttet. 

Mat er noe annet. 

Anonymkode: 0df14...004

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man må se an barnet.

Jeg behandler mine to barn helt ulikt. Den ene har grenser, får konsekvenser, og må innordne seg etter normale regler som gjelder i et hjem.

Den andre har spesielle behov (autisme med PDA) og her er det ikke bare "gentle parenting" men virkelig "low demand parenting" som er det eneste som fungerer, og forhindrer voldsomt sinne og utbrenthet på grunn av stress knyttet til direkte og indirekte krav.

Anonymkode: a3f06...a34

[AnonymBruker]

Jeg tror du ønsker å gi for mye, og det kan være helt umulig noen dager. Man trenger ikke, og bør ikke, validere ALT. Da kommer han til å få trøbbel i den virkelige verden. Ved å forstå ham ihjel, lærer han aldri motgang, men at han kan surke seg til det han vil for det er jo så synd i han. Han må lære seg at andre rundt ham også har ting de må prioritere, og at de ikke alltid kan stå på pinne for ham. Jeg skjønner at han har store følelser og at han selvsagt skal få lov å føle dem, men jeg synes ikke du gjorde noe galt da du tok bort boken. Selvsagt skal du ta den bort, han kan jo ikke få surke seg til viljen sin. Og du må også tenke på at du skal holde ut dagen, og ikke nå et eller annet bristepunkt. Grensene må settes et sted. Du vil ikke at han skal vokse opp til en mann som synes synd i seg selv. Tro meg.

Anonymkode: 5011e...0d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei,

Jeg kjenner jeg blir helt utslitt av å validere og bekrefte og veilede 4 åringen min som har ett enormt stort følelses spekter. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe han å sette ord på følelsene hans, vise forståelse også komme seg videre, men selv har jeg jo vokst opp med «sett deg ned! Gå på rommet ditt! Ti stille! Og det er ikke synd på deg!» Så jeg har nok kanskje ikke reparert meg selv helt og blir helt utmattet av å skulle hjelpe denne lille gutten å tåle egne følelser bedre enn jeg gjør selv. Jeg holder inni meg lysten til å kjefte og skrike og det krever utrolig mye energi av meg, så jeg blir jo helt utslitt selv også. 
 

For å komme med ett eksempel: 

Jeg har bestillt en bok, som kom i posten i går. Han så pakken og dum som jeg var sa jeg at det var en bok og vi kunne åpne den og han kunne få lov til å se i den ved bordet på morgenen, men det var ingen som hadde mulighet til å lese for han nå. Det sa jeg før han i det hele tatt fikk boken. Han ser litt i den, men begynner å mase om ikke noen kan lese for han. Jeg gjentar det jeg sa, og han blir helt sutrete og lei seg «ingen vil lese for meg» gjentar han, gang på gang. Pappen kommer ut og sier han kan lese litt, og leser noen sider. (Han har ikke fått med seg alt her.) Så må han vekke storebror og da synes lillebror det er helt krise igjen at «ingen kan lese for meg, buhu, stakkars meg». Jeg får litt fnatt og sier litt strengt at da tar vi bare bort boken, det var dumt av meg å la deg få se den (den var om favoritt karakteren hans, som er en litt gammel Disney figur, vanskelig å få tak i ting med denne karakteren, så det var nok veldig stort for han). Veldig dumt av meg, men jeg fikk bare nok.

Han blir lei seg, går på rommet og gråter. Nå er jeg snart på litt bristepunkt men går inn og prøver å si det jeg har lært. «Ble du lei deg?» «Ja, jeg ble kjempe lei meg! Du var streng mot meg!» også husker jeg noe annet jeg har lært, at veldig sensitive barn med voldsomme følelser blir litt redd følelsene sine selv, og at vi vokse skal si, «det går bra, du kan ha så store følelser du vil, og jeg kan holde de for deg. Jeg er ikke redd følelsene dine, og nå venter vi her og holder følelsene inne i dette rommet til det er bedre» Så blir det bedre og vi går ut. Jeg får laget ferdig matpakker og gutten var visst veldig sulten, for han spiser 3 brødskiver og venter på at jeg kan lese litt til. Vi er halvveis i boka, og jeg må få han til å forstå at vi bare kan lese ferdig kapittelet, men han prøver og prøver seg på å si at det ikke er så mye igjen og at vi rekker å lese hele, men jeg holder på mitt og det blir som jeg sa uten for mye rabalder. Så må jeg avlede han over på noe annet, og det går greit. Vi kommer oss ut døra og resten av morgenen går fint. Nå sitter jeg og er helt utkjørt og vil bare gråte og gi opp, for det er så ofte sånn som dette. Når skal det gå over med disse voldsomme følelsene? 
 

Vi er som regel konsekvente, jeg viker sjeldent fra det jeg har bestemt, uansett hvor store følelsene blir, men det har vært slik lenge. Når barne tv er ferdig eller hvis han skal si noe og noen andre snakker i munnen på han etc. etc. kan det bli veldig store følelser. Det er ikke sånn at han får styre showet, for eksempel er det er bare nå nylig han har sluttet å kaste seg bakover i raseri anfall for at barne tv er over, selvom det er samme lengde han får se, samme type programmet, og vi gir beskjed når det snart er over (som vi sørger for at han får med seg med å sette på pause og få blikk kontakt) og vi setter ikke på noe for stimulerende, men noe rolig fra nrk for eksempel. Det var ca ett år med disse anfallene, som vi da prøvde å hjelpe han å takle med å validere og bekrefte, for å så avlede, passet på å ha kveldsmaten klar så man kunne gå videre til det, men allikevell, samme voldsomme følelsene da hver kveld i nesten ett år. Når det er over er han blid som en sol.. 

Er det mulig dette er noe mer enn bare ett veldig sensitivt barn? Andre med erfaringer? Gjør jeg noe galt? Jeg er helt utmattet jeg😔

Anonymkode: 05cd4...306

Næsj. Jeg vet ikke jeg. Hva tror du foreldre hadde mulighet til og forståelse for for ca 100 år siden. Eller 70 år siden?

Det var de som ble våre forfedre, med alle sine feil. Stort sett alle de måtte vokse opp med mye mindre stimulans og forståelse fra foreldre enn barn nå til dags.

Og nå vokser barn opp til å ikke tåle noe når de kommer ut i voksenlivet og skal klare seg selv. Fordi de har fått viljen sin hele tiden, og altfor mye ja.

Hvordan vil du forberede din sønn på det, når du alt nå er bekymret for hvordan han har det når du sier nei?

Anonymkode: c9e98...1dd

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Han blir lei seg, går på rommet og gråter. Nå er jeg snart på litt bristepunkt men går inn og prøver å si det jeg har lært. «Ble du lei deg?» «Ja, jeg ble kjempe lei meg! Du var streng mot meg!» også husker jeg noe annet jeg har lært, at veldig sensitive barn med voldsomme følelser blir litt redd følelsene sine selv, og at vi vokse skal si, «det går bra, du kan ha så store følelser du vil, og jeg kan holde de for deg. Jeg er ikke redd følelsene dine, og nå venter vi her og holder følelsene inne i dette rommet til det er bedre»

Hvor har du lært dette? Dette er søppel.

Han er 4! Du har alt for høye krav til hvordan han skal regulere egen oppførsel. 

La han føle på følelsene sine uten at du redder han. Fortell han at du ser han og bekreft følelsene han uttrykker. Ikke tilby deg å «holde» følelsene hans, mest fordi det faktisk ikke er mulig og ikke gjør det å uttrykke følelser til noe man gjør i stillhet på et rom.

 

Anonymkode: e9bc0...e27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det alltid enten eller da? Anerkjenne alt eller ingenting? Jeg legger meg et sted midt i mellom. De store tingene valideres alltid, mindre ting kan jeg finne på å avfeie. Som feks når ungen begynner å grine fordi han ikke får brødskive 5 min etter middag. Da sier feks "nei vet du hva, nå har du akkurat spist, jeg spurte om du var mett og du sa ja." Fortsetter maset sier jeg bare NEI. 

Anonymkode: fb8c1...242

Selvfølgelig gjør vi også dette på små ting som du nevner her. 
 

TS

Anonymkode: 05cd4...306

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det alltid enten eller da? Anerkjenne alt eller ingenting? Jeg legger meg et sted midt i mellom. De store tingene valideres alltid, mindre ting kan jeg finne på å avfeie. Som feks når ungen begynner å grine fordi han ikke får brødskive 5 min etter middag. Da sier feks "nei vet du hva, nå har du akkurat spist, jeg spurte om du var mett og du sa ja." Fortsetter maset sier jeg bare NEI. 

Anonymkode: fb8c1...242

Helt enig!!

Anonymkode: 4d0b6...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei,

Jeg kjenner jeg blir helt utslitt av å validere og bekrefte og veilede 4 åringen min som har ett enormt stort følelses spekter. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe han å sette ord på følelsene hans, vise forståelse også komme seg videre, men selv har jeg jo vokst opp med «sett deg ned! Gå på rommet ditt! Ti stille! Og det er ikke synd på deg!» Så jeg har nok kanskje ikke reparert meg selv helt og blir helt utmattet av å skulle hjelpe denne lille gutten å tåle egne følelser bedre enn jeg gjør selv. Jeg holder inni meg lysten til å kjefte og skrike og det krever utrolig mye energi av meg, så jeg blir jo helt utslitt selv også. 
 

For å komme med ett eksempel: 

Jeg har bestillt en bok, som kom i posten i går. Han så pakken og dum som jeg var sa jeg at det var en bok og vi kunne åpne den og han kunne få lov til å se i den ved bordet på morgenen, men det var ingen som hadde mulighet til å lese for han nå. Det sa jeg før han i det hele tatt fikk boken. Han ser litt i den, men begynner å mase om ikke noen kan lese for han. Jeg gjentar det jeg sa, og han blir helt sutrete og lei seg «ingen vil lese for meg» gjentar han, gang på gang. Pappen kommer ut og sier han kan lese litt, og leser noen sider. (Han har ikke fått med seg alt her.) Så må han vekke storebror og da synes lillebror det er helt krise igjen at «ingen kan lese for meg, buhu, stakkars meg». Jeg får litt fnatt og sier litt strengt at da tar vi bare bort boken, det var dumt av meg å la deg få se den (den var om favoritt karakteren hans, som er en litt gammel Disney figur, vanskelig å få tak i ting med denne karakteren, så det var nok veldig stort for han). Veldig dumt av meg, men jeg fikk bare nok.

Han blir lei seg, går på rommet og gråter. Nå er jeg snart på litt bristepunkt men går inn og prøver å si det jeg har lært. «Ble du lei deg?» «Ja, jeg ble kjempe lei meg! Du var streng mot meg!» også husker jeg noe annet jeg har lært, at veldig sensitive barn med voldsomme følelser blir litt redd følelsene sine selv, og at vi vokse skal si, «det går bra, du kan ha så store følelser du vil, og jeg kan holde de for deg. Jeg er ikke redd følelsene dine, og nå venter vi her og holder følelsene inne i dette rommet til det er bedre» Så blir det bedre og vi går ut. Jeg får laget ferdig matpakker og gutten var visst veldig sulten, for han spiser 3 brødskiver og venter på at jeg kan lese litt til. Vi er halvveis i boka, og jeg må få han til å forstå at vi bare kan lese ferdig kapittelet, men han prøver og prøver seg på å si at det ikke er så mye igjen og at vi rekker å lese hele, men jeg holder på mitt og det blir som jeg sa uten for mye rabalder. Så må jeg avlede han over på noe annet, og det går greit. Vi kommer oss ut døra og resten av morgenen går fint. Nå sitter jeg og er helt utkjørt og vil bare gråte og gi opp, for det er så ofte sånn som dette. Når skal det gå over med disse voldsomme følelsene? 
 

Vi er som regel konsekvente, jeg viker sjeldent fra det jeg har bestemt, uansett hvor store følelsene blir, men det har vært slik lenge. Når barne tv er ferdig eller hvis han skal si noe og noen andre snakker i munnen på han etc. etc. kan det bli veldig store følelser. Det er ikke sånn at han får styre showet, for eksempel er det er bare nå nylig han har sluttet å kaste seg bakover i raseri anfall for at barne tv er over, selvom det er samme lengde han får se, samme type programmet, og vi gir beskjed når det snart er over (som vi sørger for at han får med seg med å sette på pause og få blikk kontakt) og vi setter ikke på noe for stimulerende, men noe rolig fra nrk for eksempel. Det var ca ett år med disse anfallene, som vi da prøvde å hjelpe han å takle med å validere og bekrefte, for å så avlede, passet på å ha kveldsmaten klar så man kunne gå videre til det, men allikevell, samme voldsomme følelsene da hver kveld i nesten ett år. Når det er over er han blid som en sol.. 

Er det mulig dette er noe mer enn bare ett veldig sensitivt barn? Andre med erfaringer? Gjør jeg noe galt? Jeg er helt utmattet jeg😔

Anonymkode: 05cd4...306

Jeg har to barn og har i utgangspunktet en autorativ oppdragerstil, lite «dikkedarier» er tydelig men omsorgsfull. Jeg har dog lært at mine barn reagerer HELT ulikt på samme respons fra meg, fordi de har ulik følelsesregulering selv. Den ene trenger (eller trengte, er større nå..) - mye reguleringsstøtte når barnet kjente på frustrasjon og sinne, likt det du beskriver om barne-tv utbrudd. Jeg lærte at for å bidra til reguleringsstøtte kunne jeg ikke være så autorativ og bestemt som jeg var med søskenet (som reagerte fint på korte enkle beskjeder) jeg måtte snakke ganske mye med barnet om dette med toleransevinduet, og barnet hadde mye mer behov for rytme i hverdagen enn sitt søsken, som var mer fleksibel og «tilpasningsdyktig» barnet som trengte reguleringsstøtte trengte dette også i form av fast sengetid, nok antall timer søvn, kosthold, trening, energiforbruk gjennom dagen osv. «Total belastningen» av inntrykk påvirket selvreguleringen til barnet. Men; noen ganger kunne jeg faktisk «få nok» og regelrett «eksplodere» via å si: «nå er det nok! Nå hører du etter»! Dette var som regel etter å ha forsøkt «gentle parenting» tilnærming først. Ofte resulterte dette i at jeg nærmest stakk hull på en boble og barnet begynte å gråte og «kapitulerte» fremfor å sutre, være irritabel og frustrert. Barnet kunne svare: «Okey Okey». Også var det liksom det..

Jeg har da måttet beklage meg til barnet og si at jeg mente ikke skremme deg/bli sint/frustrert. Barnet er ikke dum og skjønner at også voksne kan havne «utenfor toleransevinduet sitt» om dette skjer uten for stor alvorsgrad to tre ganger i året tror jeg faktisk barnet lærer at ok, mamma/pappa har også en grense, den er nådd, nå må jeg skjerpe meg. Jeg vet mange sikkert vil angripe meg for å si det, men jeg tror ikke barn tar skade av å forstå at også andre rundt dem har behov som må hensyntas. Dette skjønner barnet instinktivt når «grensen er nådd». 
 

Men alt i alt har jeg måttet gradvis jobbe med å gi barnet MYE «space», jeg har skjønt på forhand FØR barnet blir «trigget» hva slags retning det bærer mot, og har da kunnet avverge en del hendelser ved å gjøre meg selv, far, søsken og barnet selv oppmerksom på det. Ofte har barnet rett og slett trengt å få en «break» fra situasjonen barnet står i, eller på en eller annen måte bli ledet ut av det.
 

Barnet har i dag ingen/få slike «utbrudd» som det hadde i barndommen, og langt mindre behov for reguleringsstøtte; det har lært seg MYE selvregulering, via at vi er rolige (stort sett som sagt med noen årlige få unntak) - og det har dermed lært seg forebygging.. barnet er også langt mer fleksibel enn det var tidligere og har økt opp toleransen for hvor mye «total belastning» det tåler i løpet av en dag.. 

Da barnet startet i 1. klasse hadde det faktisk lite/ingen overskudd til noe særlig lek eller aktivitet etter skolen, det ville helst bare sitte hjemme, gjerne med en skjerm. Vi følte oss da som komplett inkompetente foreldre sammenlignet med nabobarna som gikk på x-antall idrett og hoppet på trampolina fra morgen til kveld.. 

Men vi fokuserte på å lytte til barnets behov, og at en god skolehverdag var viktigere enn en utslitt unge som var frustrert i skoletida fordi det kanskje ikke fikk hentet seg inn eller giret nok ned. Nå går barnet hver dag til/fra skolen, er med i diverse fritidsaktiviteter og har nesten ikke en dag uten venner på besøk (eller besøker noen)

Så senk skuldrene er mitt råd, fir på kravene og lytt til barnets behov. Ikke vær så rigid på alt: har det noe å si om barnet får se barnet-tv i 10 minutt lengre om det gjør at barnet selvregulere seg og unnlater å bli utslitt etter en massiv «breakdown»?
 

-  det er vel det som skjer når dere leser boka for han: han klarer kanskje å selvregulere seg via at han får den nærheten og oppmerksomheten han ønsker, fremfor at han avvises og blir sittende med vanskelige følelser. Han er bare 4 år, jeg tenker dette er normalt og vi må normalisere trassige unger og slitne foreldre. 
 

Dere gjør en bra jobb! Det finnes ingen fasit dere må lære barnet deres å kjenne, og finne de løsningene som dere ser fungerer for dere!

 

Lykke til! 

Anonymkode: ea1fc...566

[Cezanne]

Jeg ville droppet psykologtime  om følelser og bla bla. Det er nok å være der og faktisk romme følelsene og faktisk ikke bli redd smeller stresset av at barnet har følelser. Det merker og forstår de, du trenger ikke bruke masse tid på å snakke om det. Det holder å si at du ser han ble lei seg, gi en klem og si at dere leser boken senere. For eksempel. 

 

Det andre jeg tenker er at det er forvirrende når dere begynner å lese boken likevel selv om du sa dere ikke kunne lese. Ok å ombestemme seg av og til, men hvis dette er vanlig er det uheldig og forvirrende. "Vi kan ikke lese før skolen, jeg kommer ikke til å ombestemme meg" med vennlig stemme. Av og til hvis jeg merker at jeg har vært urimelig eller for streng kan jeg si "vet du hva, jeg ser vi har litt tid til å lese likevel" eller lignende. Men som oftest så blir det ikke noe lesing/TV/godteri på butikken hvis jeg har sagt nei. Nei er nei, og en viktig måte å demonstrere og vise til barnet at vi faktisk tåler at de blir lei seg er å stå i denne situasjonen. Hvis man leser litt likevel så hjelper det ikke å validere følelser - da viser man at det var faktisk litt farlig og dumt å bli lei seg likevel

 

 

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Næsj. Jeg vet ikke jeg. Hva tror du foreldre hadde mulighet til og forståelse for for ca 100 år siden. Eller 70 år siden?

Det var de som ble våre forfedre, med alle sine feil. Stort sett alle de måtte vokse opp med mye mindre stimulans og forståelse fra foreldre enn barn nå til dags.

Og nå vokser barn opp til å ikke tåle noe når de kommer ut i voksenlivet og skal klare seg selv. Fordi de har fått viljen sin hele tiden, og altfor mye ja.

Hvordan vil du forberede din sønn på det, når du alt nå er bekymret for hvordan han har det når du sier nei?

Anonymkode: c9e98...1dd

Dette er jo bare synsing fra din side. Du vet vel ikke noe om hvorvidt det er sånn det faktisk er eller sånn det blir om noen år. Det siste jeg leste i avisen var en undersøkelse i Hamar som viste at 16åringer der hadde det bedre enn noen gang. De var trygge, glade og glad i foreldrene sine. Og å forstå barnets følelser er ikke det samme som å være ekstremt ettergivende eller alltid la barnet få viljen sin. TS lot jo heller ikke barnet få viljen sin så skjønner ikke helt hvorfor du trekker inn det. Men når barnet blir lei seg over å ikke få viljen sin er det jo fint å ikke bare be barnet slutte å grine og heller trøste og hjelpe barnet, tilpasset barnets alder og reaksjon.

Anonymkode: b9ccc...301

[mangolassie]

Innlegget ditt var som å lese min egen eldste sønn beskrevet. Han er 5 1/2, og det er blitt en del bedre. Her har vi også jobbet hardt med å validere og avlede. Kuttet foresten ut all bruk av skjerm nettopp pga de utbruddene som kom etterpå, nesten uansett hva vi prøvde, uansett hvor mye vi varslet, var tydelige og konsekvente osv.

Du gjør en god jobb! Velg dine kamper, og kanskje prøv å kutte litt ned på valideringen her og der? Sånn som oppe på rommet hans, kunne det kanskje holdt å si «jeg ser du ble lei deg, det skjønner jeg godt, for du ville så gjerne lese mer. Vi leser videre i ettermiddag. Vil du bli her på rommet litt nå, eller være med meg og gjøre (x)?»

Hold ut  du er nok egentlig over kneika!

Endret 3. september 2024 av mangolassie

[AnonymBruker]

Jeg har en 3åring som høres ut som din, er alene med henne og fullstendig utslitt av laaange voldsomme raserianfall, men aller mest det som er sutring over småting som fort eskalerer til sinne eller bare masse gråt og enda mer ekstrem sutring. Jeg har også prøvd å validere og møte følelsene osv. 

Men har fått råd fra helsestasjon om å gjøre det litt annerledes, så nå har jeg begynt med litt mer gammeldags oppdragelse. Det vil si, at jeg hjelper ikke barnet hvis det sutrer, hyler eller kommanderer meg. Jeg sier "jeg kan hjelpe deg hvis du spør meg pent". 

Jeg tror mitt barn har blitt forvirra av all hjelp og trøst jeg har prøvd å gi, og har ofte blitt sintere når jeg nærmer meg fysisk eller snakker til henne. Derfor gjør jeg ikke dette når hun er i sutre/gråte-hjørnet. Jeg sier rolig at jeg sitter her og venter, eller at hun må spørre meg hvis hun trenger meg. 

Om det er ordentlig lei seg gråt, så trøster jeg selvsagt. Og vi snakker om følelsene når de er over, og øver på hva vi kan gjøre når vi er sinte eller lei oss.

Har prøvd denne mer "avvisende" stilen i noen dager nå, og jeg opplever at barnet mitt sutrer mye mindre, og faktisk oppsøker meg og tar imot trøst når hun trenger det. Et stort problem med at jeg prøvde å validere og forstå alt, var at jeg ble dytta bort og avvist, hvorpå hun hylte "neeeei holde meg!" For så dytte meg bort.

Så nå er jeg litt "kaldere" rett og slett, men trøster henne når hun oppsøker meg. Det føles jo feil utifra hva man blir opplært til i dag, men jeg tror barnet trenger den tydeligheten og litt mindre dulling rett og slett. For det er veldig mye mindre sutring nå, og som sagt at hun faktisk tar imot trøst fra meg er et stort framskritt. 

Anonymkode: b1694...3c6

[Surriball]

Puuuh, ble sliten av å lese også 🙈 ville dillet mindre med valideringa og stått mer i protestene. Stå på ditt og la ham rase litt. Du kan jo si "jeg skjønner godt at du vil lese, for boka ser så artig ut. Det har vi ikke tid til akkurat nå, men vi kan lese etter barnehagen." Ferdig. 

Blir det mye ståk kan du si "jeg hører at du ble sint/skuffa/frustrert nå. Vi leser boka i ettermiddag. Kom, nå går vi og tar på skoene." 

"Trenger du en kos før vi tar på skoene?" 

Er ingen perfekt forelder selv, og treåringen min får ofte høre at jeg ikke skjønner hva hun sier når hun sutrer. Jeg har også løfta hylende barn inn på et annet rom når de lager ståk ved middagsbordet for n'te gang. Vi har alle vår limit. 

Det går an å validere følelser uten å gi etter for dem. Tilby en kos og et fang om nødvendig, men ungene trenger ikke å få styre showet.