Blir dramatisk barn også dramatiske når de blir voksne?

[AnonymBruker]

Mange barn/ tenåringer, da særlig jenter, lager mye drama i vennegjengen der noen jenter leder og bestemmer hvem som skal være venn med hvem.

Har selv erfart dette med eget barn, og det var virkelig ille i alderen fra 11 till 14 år, da hun i perioder ble utestengt fordi ei jente bestemte at de andre ikke skulle være venn med vår datter uten noen spesiell grunn.

Lurer på om slike jenter også blir dramatiske når de blir voksne?

At de automatisk pga personlighet har en lederrolle i vennegjengen, blir snurt hvis de ikke får viljen sin og er en sånn type dame som lett kan sette ut rykter?

Altså en dramaqueen?

Det er jo hormoner som gjør at det kan være mye styr i tenåringsperioden, men det er jo også mange tenåringer som ikke lager ikke drama og er veldig greie. 

Har dere erfaringer?

Anonymkode: 7f246...48d

[AnonymBruker]

Man er jo som regel seg selv fra man blir født av, lynnet og personlighet har mye å si og det følger oss jo livet ut.

De fleste jeg kjenner som var dramatiske som  barn er fortsatt det i dag, Noen mer enn andre. Og de som var rolige er fortsatt det.

Anonymkode: 68274...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Man er jo som regel seg selv fra man blir født av, lynnet og personlighet har mye å si og det følger oss jo livet ut.

De fleste jeg kjenner som var dramatiske som  barn er fortsatt det i dag, Noen mer enn andre. Og de som var rolige er fortsatt det.

Anonymkode: 68274...ef7

Så da blir de voksen mobbere?

Ts

Anonymkode: 7f246...48d

[AnonymBruker]

Ikke helt det samme, men min eldste hadde ganske heftige melt downs da hun var liten, var veldig vár på å bli irettesatt, uansett hvor mild man prøvde å være, og gikk helt i svart, smalt dører, slo seg selv, kastet tingene sine ned trappa, og hylgråt. Eneste som fungerte var å la henne være til hun var klar for trøst. 

Dette holdt på til hun var 5-6, og jeg så for meg et lite helsike når tenårene kom, men hun har vært verdens roligste barn/ungdom etter dette. Lite drama og ingen utagering hjemme, tror knapt vi har kranglet etter at hun ble tenåring, hun er nå 18. Hun gidder ikke venninner som er dramaqueens og trekker seg bare unna. Hun er fortsatt ikke veldig god på å ta tilbakemeldinger da, er verdensmester som de fleste tenåringer, men hun blir bare litt sur, ikke hysterisk.

Anonymkode: 465e6...325

[AnonymBruker]

Som en selv beskrivende drama queen nå i over 40år....

Ja...

Desverre.

Altfor umoden for alder men jeg og andre ler om mine særtrekk. Prøver å ikke ta meg seriøs 

Anonymkode: bf3a0...782

[AnonymBruker]

Både ja og nei, kanskje mest ja. De som vokser det litt av seg blir nok mer ledertyper. 

De som fortsetter å lage drama  fungerer nok dårligere som voksne. Voksne godtar mindre drama enn tenåringer. 

Anonymkode: 03716...7e7

[AnonymBruker]

Det viktigste du kan lære et barn, ts, er at det har to valg her i livet:

1. forsøke å tilpasse seg andre, og velge å kategorisere mennesker som ønsker påvirke deres adferd som «venner» (de er ikke venner)

2. leve et lykkelig liv.

Begynn med å gi flokken din datter har valgt å kalle «venner» et mer passende valg. La henne kalle dem «venner» alt hun vil uten å protestere. Men modeller at du, som rasjonell voksen, aldri kaller noen som helst som er en flokk med indre justis for venner. For å være noens venner er det primære kravet at de er vennlige. Er de ikke vennlige? Da kan de ikke være venner. Uansett hvor mye du ønsker at de skal være det. Og flokker er sjelden til aldri vennlige.

Svaret på spørsmålet ditt er dette: noen når sitt fulle mentale potensiale før andre. Noen av dem er i venne-drama stadiet (mentalt mellom 8 og 12 år) til de går i graven. Men normalt mentalt utvokste personer, såkalt «velfungerende» mennesker holder ikke på slik. Og som voksen, gitt at man ikke har stagnert mentalt tidlig, så omgåes man ikke andre enn nettopp de «velfungerende».  Man har muligens en i slekta, man må tolerere noen på foreldremøte og på dugnad i nabolaget. Man ler av dem bak hånden, men omgåes dem ikke. De vil dra ned livskvaliteten ikke bare til seg selv men alle i sin nærhet. Igjen - modeller med egen adferd at voksne arbeider med egen psyke daglig, og modererer og faktasjekker egne følelser.

Anonymkode: 6d477...bce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Så da blir de voksen mobbere?

Ts

Anonymkode: 7f246...48d

Å være mobber er ikke nødvendigvis en del av personligheten ens, hvis barnet har det for jævlig hjemme og/eller sliter med diverse diagnoser så kan det før til at en blir mobber eller mobbeoffer.

Hvis alt er ok og normalt hjemme og de er diagnosefri og  har en slik oppførsel så pleier slikt å henge på de ja. Kanskje det går over når de selv får barn som blir mobbet men hvis ikke så blir de hengende over de. 

Anonymkode: 68274...ef7

[AnonymBruker]

Jeg  var dramaqueen som barn med elendige foreldre. Har selv, som voksen, lært meg å avdramatisere følelsene mine. Men jeg er likevel en som kjenner sterkt på urett og andre negative følelser. Men også forsåvidt positive følelser. Har et barn som har arvet dette temperamentet. Heldigvis går hun på en god skole så lærere, foreldregruppen og vi foreldrene hennes, har prentet inn at alle skal være snill og grei mot hverandre, inkludere så langt det lar seg gjøre, ha flere venner istedetfor å tviholde på kun 1 eller 2 venner, samarbeide fordi det er best for alle inkludert en selv osv osv. Jeg prøver også å fortelle om andre som har sterkt temperament og bruker det til noe positivt (kjempe mot urett  om det er som advokat, sosionom, lege, aktivist eller whatever).

Anonymkode: d1a19...ec9

[AnonymBruker]

Det varierer nok på hvordan foreldrene oppdrar disse drama queensa, og litt på personlighet også. Noen voksne lever og ånder for drama, mens andre styrer unna.

Anonymkode: f5ed6...c38

[AnonymBruker]

Det tror jeg kommer an på. Vi kjenner vel alle noen dramaqueens som har vært sånn siden skoledagene.

Samtidig så tror jeg og at en del av de som var krevende som barn kan bli de lugneste og fornuftigste tenåringene og at noen foreldre til "enkle" barn går på en solid smell i tenåra.

Husker naboen min hadde ei kusine som var jevnlig på besøk når vi var barn. En nydelig rolig og fin jente som var mye roligere og mer alvorlig enn oss. Vel, jeg møtte henne igjen på konfirmantundervisning noen år senere og da ble hun kastet på gangen fordi hun lage sånn ugang. Så hun hadde nok blomstret litt opp i tenåra😂

Anonymkode: ee29d...001

[lillevill]

Jeg var også veldig stille og rolig som barn men visste hvordan jeg skulle irritere den sindige presten. 

Kan jo være at de barna som ikke får nok validering og oppmerksomhet som barn blir oppmerksomhetsyke som voksne. Eller de som aldri kommer vekk fra "jeg er et offer" tenkemåten vil tenke sånn også som voksne frem til de evt snur på det selv. Jeg kjenner et par manipulerende voksne og kan ikke tenke meg at de ikke var sånn som banr og. 🤔🤷

[Gjest winterchild]

Jag var ett dramatiskt barn och är fortfarande dramatisk skulle jag säga 😅🙈

[AnonymBruker]

Dna styrer vel ganske mye, så ja

Anonymkode: 7a845...f9d