Hvor mange år er barna dine, hvordan oppfører de seg, hva har du gjort rett og galt i oppdragelsen?

[AnonymBruker]

Ønsker ærlige svar, både fra de som har utfordringer og fra de som har tilfredse barn som ikke lager mye problemer. Hvor mange år er de, hva er deres positive sider og utfordringer, og hvordan tror du din oppdragelse har påvirket det? Hvilken oppdragelsesstil vil du si at du har?

Anonymkode: e0cb0...4c4

[AnonymBruker]

Vet ikke om du er interessert i de minste, men har en lykkelig, tilfreds, sosial, rolig og grei gutt på 2 år.

Føler vi har gjort riktig i å følge hans behov første leveår. Han var et klistremerke fra dag 1 og trengte gjerne å ligge til brystet i et par timer av gangen, samsove om natten og generelt være nær hele tiden. Det fikk han. 

Var også ute på masse aktiviteter, fast babysang, fast dag med barselgruppa og diverse aktiviteter som lekeland for de aller minste, barselcafe o.l. Han har derfor vært mye «ute i den store verden» fra start og blitt eksponert for andre mennesker. Raskt trygg og veldig glad i folk!

Har oppmuntret til selvstendig lek, men også tilbrakt ekstremt mye tid tilgjengelig på gulvet. 

En ting til jeg føler jeg har gjort riktig er at jeg har vært til stede, både fysisk og psykisk. Mobilen har flyttet inn på kjøkkenet og brukes kun som kamera, gammeldags analog telefon eller når han sover. Han har aldri sett meg scrolle.

En negativ ting jeg gjør er at jeg kan fyre meg opp litt plutselig. Jeg diller og diller og diller til jeg er så overstimulert at det blir en liten eksplosjon (misforstå meg rett, det verste som skjer er at det kan ramle ut en litt høylytt «faen!» ut i lufta, men det kan bli plutselig nok og høyt nok til at han som er liten skvetter).

Oppdragerstil håper jeg er Montessori, er ihvertfall det jeg prøver på. Lar han styre sine behov og ønsker under veiledning fra oss  

Anonymkode: ae07e...cbb

[Arkana]

Mine barn er 11½, 13 og snart 16. De er alle skoleflinke, selvstendige, høflige, hyggelige og greie barn. Ingen konflikter eller utfordringer. Hvis jeg skal trekke fram noe jeg er fornøyd med at vi har gjort/gjør så er det å bruke tid med barna våre og gjøre ting sammen som familie og at vi er tilstedeværende foreldre. Straff er ikke noe vi har drevet med, men det er klart at enkelte handlinger har naturlige konsekvenser og det har vært viktig for oss å bruke tid på å forklare hva vi tenker og hvorfor det vi sier er viktig. Vi sier ikke nei bare for å si nei, det må være begrunnet.

Vi snakker mye med barna våre og vi engasjerer oss i livene deres. Nå som de er så store er de også involvert i sin egen oppdragelse om jeg kan si det slik. Det betyr at vi ikke bare bestemmer ting over hodene deres, men at vi snakker sammen slik at de selv kan reflektere over det som skjer og hva som er lurt å gjøre.  

Det er også viktig for oss at barna tar del i det som skjer hjemme, at de lærer å ta sin del av husarbeidet, klesvask, lage mat, bake osv. Det virker kanskje åpenbart, men jeg vet om nok av barn/ungdom (både her på KG og IRL) som ikke gjør noe som helst hjemme og jeg ønsker at barna mine skal flytte hjemmefra med evnen til å ta vare på seg selv og hjemmet sitt.

Det er jo vanskelig å vite hva ved barn som kommer av oppdragelse og hva ved dem som hadde blitt slik uansett. Det er jo ikke nødvendigvis slik at veltilpassede og tilfredse barn alltid er et produkt av god oppdragelse mens de som har utfordrende barn har gjort noe feil så jeg synes man skal vokte seg litt for at en slik tråd blir en samling oppskrifter for perfekte barn når det egentlig bare er en rekke datapunkter. Det som fungerer på ett barn fungerer ikke nødvendigvis på et annet, selv et søsken.  

 

[AnonymBruker]

Våre barn er 6 og 9. Det viktigste vi har gjort er å ikke snakke negativt om andre og deres valg. Vi snakker aldri om kropp og vekt. Vi ser ikke på reality hvor voksene er kjipe mot andre voksene. Vi sier til barna at alle er forskjellige, og at man har forskjellige regler i hvert hjem. 

Vi opplever nå at barna våre er åpne mot andre de møter, de er godt likt - og når de havner i konflikt så er det fordi de har stått opp for venner.

Anonymkode: 916c1...5b3

[AnonymBruker]

Mine er 8 og 10 år. De er som normale barn, eldstemann er populær blant jenter og gutter, mens yngste er dramaqueen med vennegjengen. 
Vi har prioritert å være ærlig, spør de noe så svarer vi med ærlighet, de får bestemme og delta i lik linje som oss voksne i flere ulike situasjoner. Vi har sånn regel at skole er første prioritert, så venner og til slutt fritidsaktiviteter. De har ingen oppgaver hjemme unntatt rydde sitt eget rom.

Føler vi har to omsorgsfulle, snille, rampete barn som er seg selv 100%. De kan gråte, le, smile, skrike og gjøre som de vil. 

Anonymkode: 6cf94...8fe