Fortelle pårørende om voksen diagnostisert ADHD/autisme

[Gjest Artemis_]

Spørsmål til dere som fant ut at dere er på spekteret i voksen alder, udiagnostisert og diagnostisert.

Fortalte dere foreldrene deres om mistanken?

Og dere som fikk det diagnostisert; involverte dere foreldrene deres i utredningen? 

Dere med partner: fortalte du partneren om mistanken, eventuell utredningen og diagnose? 

Hva med deres (voksne) barn?

Jeg skal muligens utredes, men har satt det på vent, for jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Er gift og har ikke den beste kommunikasjonen med min partner, og jeg er redd for å fortelle det. Har heller ikke noe støtte fra mine foreldre, som stort sett mener psykisk sykdom/helse er tull. 

Oppe i hodet mitt så greier jeg bare å se for meg negative tilbakemeldinger fra mine nærmeste. All stigma jeg greier å tenke ut.

Legen min sier det er opp til meg å velge mer utredning, men behandleren min innen psyk (kommunalt) mener jeg burde gjennomføre det for å få svar og bedre hjelp.

[Kassettspiller]

Artemis_ skrev (1 time siden):

Fortalte dere foreldrene deres om mistanken?

Ja

Artemis_ skrev (1 time siden):

Og dere som fikk det diagnostisert; involverte dere foreldrene deres i utredningen? 

Nei, men tok med min storebror. 

Artemis_ skrev (1 time siden):

Dere med partner: fortalte du partneren om mistanken, eventuell utredningen og diagnose? 

Ja

Artemis_ skrev (1 time siden):

Hva med deres (voksne) barn?

Har ikke barn, men hadde nok fortalt dem det.

Artemis_ skrev (1 time siden):

Legen min sier det er opp til meg å velge mer utredning, men behandleren min innen psyk (kommunalt) mener jeg burde gjennomføre det for å få svar og bedre hjelp.

Med en autismediagnose kan du få behandling og mulighet for tilrettelegging om det trengs.

For min del var det viktig å få diagnosen formelt på papiret. Å være åpen og få støtte hjalp meg mye, fordi utredningen var veldig krevende for meg.

Sender deg en klem!

 

[AnonymBruker]

Fortalte det til foreldre da jeg fikk diagnosen ADHD, og snakket med dem om medisiner, og min bror en stund senere. Involverte ingen i utredningen. Har ikke partner eller barn.

Anonymkode: a7371...91b

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon. Skal til utredning. Foreldrene mine har alltid vært opptatt av fasade og å forsøke å gjøre oss barna mest mulig normale. De synes diagnoser er skamfullt. Jeg kommer nok ikke til å si noe, ikke i første omfang iallfall. Jeg vil la det synke inn hos meg selv først. Tror det blir mye følelser involvert. Da trenger jeg ikke at noen avviser meg.

Har du noen du kan dele det med? En venninne? Jeg har ei som jeg vet vil forstå, det er nok for meg.

Det å fortelle barn, jeg vil vente til hen er voksen, men jeg tenker at hen bør vite med tanke på arv om hen skal ha barn. Jeg har et barn uten diagnose. Jeg er den i familien som har rotet det mest til med livet, de andre har mer stabile liv med lange utdanninger og høy inntekt. 

Jeg synes det er mest trist at du ikke føler at du kan fortelle dette til partner. En partner skal støtte deg og kjenne deg så godt at det ikke kommer som en overraskelse. 

Anonymkode: 89e79...149

[AnonymBruker]

Både min bror og søster involverte sine søsken, foreldre og partnere, men ikke barn som er veldig små. De har også noen venner som vet, og svigerforeldre, men ellers tror jeg ikke de har fortalt noen flere. Det er greit for å forstå hva som skjer når de prøver ut medisiner og sånn, for ikke alt har vært full klaff, men ellers er det nok begrenset hvor mye folk som ikke har peiling kan støtte. De har hatt en del støtte i hverandre, men de fungerer også veldig ulikt, så de kan heller ikke helt forstå hverandre.

Anonymkode: 97bf7...553

[AnonymBruker]

Omgivelsene har vel sett og skjønt syndromet til det mennesket i mange år. Så beskjeden er: "det kunne jeg fortalt deg for 40 år siden "

Anonymkode: 151d9...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

Jeg synes det er mest trist at du ikke føler at du kan fortelle dette til partner. En partner skal støtte deg og kjenne deg så godt at det ikke kommer 

Tar som regel kun minutter eller sekunder før andre skjønner at noe er "galt". Alt fra ritualer til bevegelser og andre fakter samt meninger/oppfattelse om ting om man ikke er helt i koma.

Synes det er ufattelig rart at det er så mange som lever halve livet uten å skjønne at noe er "galt"

Er det rus hos foreldrene ved unnfangelse og graviditet? Tsjernobyl? Eget rusmisbruk?Eksos forgiftning?

Voksen alder??? -UUUUtrolig rart.

Ser jo tegnene i barnehage/småskolen. 

Anonymkode: 151d9...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tar som regel kun minutter eller sekunder før andre skjønner at noe er "galt". Alt fra ritualer til bevegelser og andre fakter samt meninger/oppfattelse om ting om man ikke er helt i koma.

Synes det er ufattelig rart at det er så mange som lever halve livet uten å skjønne at noe er "galt"

Er det rus hos foreldrene ved unnfangelse og graviditet? Tsjernobyl? Eget rusmisbruk?Eksos forgiftning?

Voksen alder??? -UUUUtrolig rart.

Ser jo tegnene i barnehage/småskolen. 

Anonymkode: 151d9...3a9

Minutter eller sekunder😂

Kjenner igjen skrivestilen din fra flere tråder. Angriper de som viser sårbarhet. Sjarmerende.

Hvis det tok sekunder å diagnostisere folk så kunne helsevesenet spart mye tid og penger😉

Anonymkode: 89e79...149

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Tar som regel kun minutter eller sekunder før andre skjønner at noe er "galt". Alt fra ritualer til bevegelser og andre fakter samt meninger/oppfattelse om ting om man ikke er helt i koma.

Synes det er ufattelig rart at det er så mange som lever halve livet uten å skjønne at noe er "galt"

Er det rus hos foreldrene ved unnfangelse og graviditet? Tsjernobyl? Eget rusmisbruk?Eksos forgiftning?

Voksen alder??? -UUUUtrolig rart.

Ser jo tegnene i barnehage/småskolen. 

Anonymkode: 151d9...3a9

Tror du må lese deg opp på ADHD, autisme og spekteret hvis dette er av interesse for deg, noe en kan tro i og med at du svarer på denne tråden. Du viser ingen kunnskap og forståelse for emnet, og fremstår som en XXXX. 

Anonymkode: 83c8b...aa2

[AnonymBruker]

❤ har du ikke en god venn du kan fortelle?

Anonymkode: e08ab...91c

[Gjest Artemis_]

Takk for mange gode svar. 😊

Jeg har ei venninne (ADHD'er) som er støttende, men hun har nok med seg selv for tiden. Sliter med å knytte vennskap, så det er bare henne.  

Har prøvd å spørre min mor om hvordan jeg var som barn, men hun bare vifter det unna og sier at jeg var da helt vanlig. Samtidig så kan hun av og til kommentere slik som dette; "Apropos rot, du var et mareritt da du var unge. Jeg måtte bruke søppelsekk for å plukke opp på rommet ditt, for det var donaldblader, papirklipp og rot over alt!" "Skal du kjøpe deg bukse ja. Da du var barn nektet du å være med å kjøpe nye klær. Du gikk med de samme klærne til de falt fra hverandre." "Du ble helt døv da du så på tv som barn også. Jeg måtte skru av tv'n for å få deg til å komme."

Jeg har søstre som jeg alltid fikk høre var så flinke, og at jeg måtte bli mer som de.

Men fasaden er svært viktig i den delen av familien, så jeg er usikker på om jeg vil fortelle eller involvere mine foreldre. Håper bare det ikke blir et krav under utredning. 

Jeg sliter med å finne ut en måte å ta det opp med min partner. Livredd for å bli ledd av, selv om han ikke er typen til å gjøre det... Kanskje mest redd for å få en himling med øynene og at han ikke sier noe som helst. Han vet diagnosene jeg har nå, og vet selvfølgelig at jeg sliter, men er redd for at han skal se på det som (enda) et innfall og noe tull. 

Mulig jeg har en eller annen reaksjon på at jeg muligens har autisme, for det snur opp ned på alt jeg har slitt med i hele livet. Så mye som skulle ha vært gjort anerledes og så mange bekymringer jeg kunne ha vært foruten. Samtidig så føler jeg meg falsk (?) og aner ikke hvem jeg er lengre.

 

[AnonymBruker]

Jeg fortalte om at jeg skulle utredes til samboeren, og jeg fortalte at jeg fikk diagnosen da den var ferdig. 

Han er den eneste jeg har fortalt det til. Jeg har ikke sagt noe til mine foreldre, da jeg bare føler at det ville blitt rart og ubehagelig. Og jeg er redd min mor ville gått rett i "skyldfølelse-modus", og klandret seg selv for alt mulig rart.. og det er jo ikke konstruktivt. 

Anonymkode: cfd21...f88

[Kassettspiller]

Artemis_ skrev (6 timer siden):

Håper bare det ikke blir et krav under utredning. 

Selv om det kanskje ikke er et absolutt krav, så er det ofte en viktig del av utredningen.

En autismeutredning skal baseres på en grundig gjennomgang og dette innebærer også å samle informasjon om barndommen din.

Det er viktig for dem å forstå hvordan du var som barn og hvordan utviklingen din har vært gjennom oppveksten. Derfor er det vanligvis nødvendig å involvere nærpersoner i samtalene.

Endret 3. september 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (11 timer siden):

Selv om det kanskje ikke er et absolutt krav, så er det ofte en viktig del av utredningen.

En autismeutredning skal baseres på en grundig gjennomgang og dette innebærer også å samle informasjon om barndommen din.

Det er viktig for dem å forstå hvordan du var som barn og hvordan utviklingen din har vært gjennom oppveksten. Derfor er det vanligvis nødvendig å involvere nærpersoner i samtalene.

Det siste du nevner kan være utfordrende for noen. Noen har mistet foreldrene sine, noen har syke foreldre / rus / andre problemer. Også har du feks meg og mine foreldre. De vil ikke at noe skal være "galt" og har alltid dekket over og benektet (de ville nok svart på spørsmål slik at jeg ikke kunne fått diagnose). Nå skal jeg ha adhd utredning og vil høre hvordan de løser det. Har ingen andre nære som kan vurdere slikt. 

Men det er jo dumt om noen ikke får hjelp. Symptomene hos meg har forverret seg betraktelig i voksen alder. Mistenker uoppmerksom adhd.

Anonymkode: 23611...98e

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det siste du nevner kan være utfordrende for noen. Noen har mistet foreldrene sine, noen har syke foreldre / rus / andre problemer. Også har du feks meg og mine foreldre. De vil ikke at noe skal være "galt" og har alltid dekket over og benektet (de ville nok svart på spørsmål slik at jeg ikke kunne fått diagnose). Nå skal jeg ha adhd utredning og vil høre hvordan de løser det. Har ingen andre nære som kan vurdere slikt. 

Men det er jo dumt om noen ikke får hjelp. Symptomene hos meg har forverret seg betraktelig i voksen alder. Mistenker uoppmerksom adhd.

Anonymkode: 23611...98e

Måtte selv ta med storebror.
 

Nærpersoner kan delta så lenge dem har hatt noe med deg å gjøre under barndommen og oppveksten. Så det trenger ikke alltid å være foreldre. Synd å høre at du ikke har noen som kan bidra.

 

Det finnes tilfeller der man ikke kan ta med noen. Da regner jeg med at dem må bare ta vurdering basert på andre verktøy. 

 

I autismeutredning er det vanlig at dem henter papirer fra barneskolen og ungdomskolen for å se litt på barndommen/utviklingen. Er usikker på om det er slik praksis under ADHD-utredning. 

Endret 4. september 2024 av Kassettspiller

[Gjest Artemis_]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det siste du nevner kan være utfordrende for noen. 

...

Men det er jo dumt om noen ikke får hjelp. Symptomene hos meg har forverret seg betraktelig i voksen alder. Mistenker uoppmerksom adhd.

Anonymkode: 23611...98e

Jeg vil nok ikke få med meg foreldrene mine på noe utredning. De vil bare vifte det bort og skylde på at "barn er barn". Kanskje jeg kan få svar på konkrete spørsmål, som i et intervju, men ikke hvis en tredjeperson er med i samtalen, for da er alt "fint og normalt". 

Jeg har karakterboka mi fra barneskolen da, der det er noen kommentarer om orden og oppførsel. Det vil jo si pittelitt om hvordan det var da jeg var barn. 

Jeg ble ufør som 23-åring og har ikke "utfordret" meg noe særlig i voksen alder. Så begynte jeg på VTA og siden skole og jobb, og da ble det fullstendig kræsj. Alle utfordringene jeg hadde på skolen og som ung ble svært tydelig for meg og mangedoblet. Hjemme har jeg hatt mine rutiner og nykker, men ute i arbeidslivet ble det for vanskelig å fungere. Tror også at overgangsalderen har gjort at symptomtrykket har blitt større. Jeg tåler stadig mindre "støy" i livet.

[Kassettspiller]

Artemis_ skrev (44 minutter siden):

Jeg vil nok ikke få med meg foreldrene mine på noe utredning. De vil bare vifte det bort og skylde på at "barn er barn". Kanskje jeg kan få svar på konkrete spørsmål, som i et intervju, men ikke hvis en tredjeperson er med i samtalen, for da er alt "fint og normalt". 

Jeg har karakterboka mi fra barneskolen da, der det er noen kommentarer om orden og oppførsel. Det vil jo si pittelitt om hvordan det var da jeg var barn. 

Jeg ble ufør som 23-åring og har ikke "utfordret" meg noe særlig i voksen alder. Så begynte jeg på VTA og siden skole og jobb, og da ble det fullstendig kræsj. Alle utfordringene jeg hadde på skolen og som ung ble svært tydelig for meg og mangedoblet. Hjemme har jeg hatt mine rutiner og nykker, men ute i arbeidslivet ble det for vanskelig å fungere. Tror også at overgangsalderen har gjort at symptomtrykket har blitt større. Jeg tåler stadig mindre "støy" i livet.

De var svært sikre på at jeg hadde autisme før de snakket med min nærperson. Verktøy som ADOS-2 og ulike skjemaer kan gi utrolig mye informasjon.

Det er også nyttig at de tar kontakt med kommunen for å få tak i tidligere skolepapirer. Dette kan gi viktig innsikt i utvikling og hjelpe med å få en mer nøyaktig vurdering.

[Kassettspiller]

.

 

Endret 4. september 2024 av Kassettspiller
feil

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (5 timer siden):

Måtte selv ta med storebror.
 

Nærpersoner kan delta så lenge dem har hatt noe med deg å gjøre under barndommen og oppveksten. Så det trenger ikke alltid å være foreldre. Synd å høre at du ikke har noen som kan bidra.

 

Det finnes tilfeller der man ikke kan ta med noen. Da regner jeg med at dem må bare ta vurdering basert på andre verktøy. 

 

I autismeutredning er det vanlig at dem henter papirer fra barneskolen og ungdomskolen for å se litt på barndommen/utviklingen. Er usikker på om det er slik praksis under ADHD-utredning. 

Jeg har en bror. Han har etter all sannsynlighet adhd også, mer utpreget enn meg, men skjønner ikke vitsen med utredning. Så vet ikke helt om han kan brukes? Ellers har jeg jo samboer, men vi har jo kun vært sammen 10år, og som voksne. Men er han som merker mest.

Anonymkode: 23611...98e

[AnonymBruker]

Artemis_ skrev (På 2.9.2024 den 20.46):

Spørsmål til dere som fant ut at dere er på spekteret i voksen alder, udiagnostisert og diagnostisert.

Fortalte dere foreldrene deres om mistanken?

Ja, fordi foreldre skal helst uttale seg i utredningen 

Artemis_ skrev (På 2.9.2024 den 20.46):

Og dere som fikk det diagnostisert; involverte dere foreldrene deres i utredningen? 

 

Dere med partner: fortalte du partneren om mistanken, eventuell utredningen og diagnose? 

Så absolutt, vi har vært sammen i over 25 år og jeg har hatt evinnelige utfordringer og helseplager. 

Artemis_ skrev (På 2.9.2024 den 20.46):

Hva med deres (voksne) barn?

Ja, fordi ene barnet (tenåring) viste seg å også ha adhd. 

 

Ta imot hjelpen du får ❤️ mange blir avvist istedetfor oppmuntret. 

Artemis_ skrev (På 2.9.2024 den 20.46):

Jeg skal muligens utredes, men har satt det på vent, for jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Er gift og har ikke den beste kommunikasjonen med min partner, og jeg er redd for å fortelle det. Har heller ikke noe støtte fra mine foreldre, som stort sett mener psykisk sykdom/helse er tull. 

Oppe i hodet mitt så greier jeg bare å se for meg negative tilbakemeldinger fra mine nærmeste. All stigma jeg greier å tenke ut.

Legen min sier det er opp til meg å velge mer utredning, men behandleren min innen psyk (kommunalt) mener jeg burde gjennomføre det for å få svar og bedre hjelp.

Anonymkode: 30aff...aa7