Hvordan håndtere venn som har det vanskelig?

[AnonymBruker]

Hei, jeg sliter med en relasjon jeg har hatt over mange mange år. Personen er en av mine beste venner, men ofte går jeg rundt med en vond klump i magen over at hun plutselig kutter meg ut. Jeg er klar over at denne vennen sliter med mye og jeg prøver så godt jeg kan og stille opp, men føler nesten at jeg enten er bare plagsom eller at hun tar det veldig for gitt. når bør jeg ta avstand?

Eksempler på hva som gjør meg er at jeg føler jeg gir veldig mye av meg selv for å være en god venn som stiller opp, mens hun tar mye og gir lite igjen og jeg går hjem og føler meg uvel. Eks når vi snakker sammen prøver jeg alltid å svare henne positivt og engasjere meg i hennes liv, mens hun ofte sender en enkel emoji tilbake på mine meldinger (snapper). Hun snakker mye negativt om andre og sender mye negativt over sosiale medier, men jeg prøver å svare så positivt jeg kan eller bare jatte med. Jeg tilbyr om vi skal finne på noe eller gjøre noe kjekt sammen, noen ganger er hun veldig positiv, mens andre ganger sitter jeg igjen med følelsen at jeg bare maser. Av å til føler jeg at det er meg hun er sint på, selv om hun sier at jeg er hennes nærmeste. Hun kan også komme med spydige kommentarer rettet mot meg. Når vi er i lag er hun mye på telefonen og ofte snakker jeg med henne, mens hun kun er på telefonen og jeg opplever at det jeg sier kjeder henne. Hun har kuttet meg ut før i kanskje 1-3 år, og etter en god stund ønsker plutselig kontakt igjen og da er alt som før og jeg tar alltid i mot henne og later som ingenting. Så kan vi være veldig nære i flere år, hvor hun plutselig bare kutter meg ut igjen. Uten av vi har kranglet eller at noe har skjedd. Må legge til at i perioder når hun har det bra, er det ingen bedre venn enn henne og vi har det super kjekt sammen. Jeg har aldri tatt opp dette med hun, da hun kan ha et voldsomt temperament og om jeg hadde forklart hvordan jeg har det kan jeg nesten garantere at hun hadde kuttet meg ut samme dag. Jeg vet jo at dette er mer på hennes psyke enn min, men hvordan kan jeg hjelpe henne? Jeg blir bekymret.

Anonymkode: 395c7...4dd

[Mona123]

Dette tar mer av deg enn du får. Dette slutter nok ikke, og du er altfor konfliktsky og hun for ustabil til å kunne ta detter opp med henne direkte. Er de gode stundene verdt alt det styret her? 

 

Jeg vet jeg aldri hadde orket. Hadde lagt denne energien i et bedre vennskap med noen andre. 

[kommodevaran]

Det høres nesten ut som du beskriver en tidligere venn av meg. Jeg fant meg i å bli behandlet på samme måte som deg i årevis. Jeg var alltid tilgjengelig (for det er jeg for mine nærmeste), gjorde mitt aller beste for å støtte og oppmuntre, mens han var tilgjengelig når han følte for det (det vil si, nesten aldri), og hadde stort sett bare noe negativt å si. Kunne være spydig, og såret meg av og til bare fordi han følte for det. Kunne forsvinne i uker og måneder av gangen, noen ganger fullstendig uten forvarsel, andre ganger etter en bitteliten misforståelse som han blåste av proporsjoner. Og det var veldig liten interesse for meg og mitt, han skulle alltid bare skravle i vei om seg og sitt og alle andre mennesker som er forferdelige og dumme.

Jeg fant meg i det fordi jeg visste at han hadde mye å stri med mentalt. Og så ville jeg ikke være den drittsekken som kutter ut noen som sliter.

Men vet du hva? Jeg har selv vært dypt deprimert, på grensen til suicidal, og har hatt mye annet mentalt å slite med også, men jeg har aldri behandlet en venn på denne måten! Og når noen behandler deg slik, i år etter år, må man til slutt innse at man kanskje ikke betyr så mye for denne personen.

Så er det også ufattelig utmattende å skulle være støttende og hjelpsom for noen som vet selv at de har det jævlig, og har hatt det slik lenge, men som ikke gjør noe som helst for å bedre sin egen situasjon, og heller ikke vil ta imot hjelp fra andre til å forandre på ting.

Min venn fikk til slutt høre sannheten om hvordan jeg følte meg i dette vennskapet. Og ja, han ble dritsur og sa mye sårende. Så gjorde vi liksom opp, helt til det igjen ble krangel ut av en liten filleting og han forsvant i et par måneder. For første gang gjorde jeg ingen forsøk på å få kontakt med ham. Han kom krypende tilbake etter hvert, unnskyldte seg sånn, skulle ikke oppføre seg slik mer. Men da han bare et par uker senere ble frekk og ekkel igjen, ga jeg klar beskjed om at jeg ikke orket mer, og at jeg var ferdig med dette vennskapet. Vi har nå ikke snakket på to år. Han lever da enda. Mitt liv er mye bedre nå som jeg ikke har denne klampen om foten. Vi hadde det fint og gøy sammen av og til, men det var ikke verdt å vente på at det skulle bli slik igjen.

Vennskap skal føles godt for alle parter. Om din venn ikke bryr seg, og ikke tåler å høre hvordan dette vennskapet oppleves for deg, er det kanskje ikke så mye å samle på. Du har allerede hjulpet så godt du kan. Til syvende og sist kan hun bare hjelpe seg selv. Og det virker det ikke som hun er interessert i.

Jeg tenker at du har egentlig ingenting å miste på å ta denne samtalen med henne. Det er en bitteliten sjanse for at det kan bli bedring, at dette er noe hun trenger å høre. Og hvis ikke, gjør du deg kanskje ferdig med et vennskap som høres ut til å koste langt mer enn det gir.