Enda mer krevende når barna kommer i førskolealder? Synes det blir verre og verre…

[AnonymBruker]

Noen andre som opplever at barna bare blir mer og mer krevende? 

Jeg vet at enkelte vil vise til at skolestart er en stor omveltning med mye nytt, og at det kan forklare endel av utfordringene jeg beskriver. Men mye av dette har vært tilstede lenge før skolestart. Siden «alle» forteller både her på KG og irl at ting blir lettere når barna er ferdig med 3-4 årsalderen lurer jeg på om det jeg beskriver er vanlig…

Finnes det andre som sliter med 5-6-7 åringer som oppfører seg som en blanding av 3-åring i trassalder og hormonell tenåring? 

Har gjennom alle barnehageår fått høre at hun er omsorgsfull, snill og kreativ. Hun beskrives som høflig, kan vente på tur, sitte i ro, ta i mot beskjeder osv…Aldri frekk med andre barn eller ansatte, men følsom, ganske sta og viljesterk. På siste samtale i barnehagen sa ped.leder at viljestyrke var en god egenskap som vi ikke måtte prøve å utslette. Greit nok. Men vi tenker at hun skal lære å ta i mot beskjeder. Ofte gjør hun ikke dette. Noen ganger resulterer det i farlige situasjoner, f.eks.i trafikken. 

Hun kan dessuten bli sint for mye forskjellig, også «småting». F.eks om hun blir bedt om å sitte i ro ved middagsbordet eller om sokkene ikke sitter på foten på en bestemt måte. Det er veldig mye styr rundt legging, selv om vi har faste og forutsigbare rutiner. Hun lager mye tull, vil ofte ikke legge seg og står opp gjentatte ganger. Om natten skjer det ofte at hun våkner og vekker oss fordi hun f.eks vil sove med oss. Om hun ikke liker middagen kan hun bli helt umulig ved bordet, legge seg ned på gulvet og gråte osv. Det hjelper ikke med straff så vi prøver å rolig snakke om hvorfor hun må gjøre som vi sier. Men dette går ofte ikke inn. 

Er alt dette vanlig? Vi blir veldig oppgitte og slitne av å stadig ha kamper om alt mulig og ikke minst det å bli vekket om natten. Blir det bare verre herifra? Eller hva kan vi vente oss?

 

Anonymkode: 78d5d...747

[mommyaka]

He he som å høre våres datter..hun er 6 år men innimellom vet jeg ikke om hun er 2 år eller 14 😅

Hun har ikke hat noe problem i barnehagen etc..men her hjemme blir hun surrete for så utrolig mye..og sint. Vi prøver å lære henne å kommunisere istedenfor...men hun er helt motsatt av hvordan sin bror var. 

Når hun holder på innimellom må jeg minne meg på at jeg må prate med henne på 6 år.. ikke en tenåring 🤣

[AnonymBruker]

Jeg har ett på 6 og ett på 4,5 år, synes begge har vokst seg til veldig enkle barn å ha med å gjøre det siste året, jeg. 

(Eldstebarnet på 10 år er også behagelig å ha med å gjøre.)

Anonymkode: 29258...c70

[AnonymBruker]

Jeg har en 7-åring som er ekstremt krevende. Kjenner meg igjen i beskrivelsen din TS. Mye styr rundt henne hele tiden. Har også et eldre barn som er ekstremt mye enklere å forholde seg til, så det handler om personlighet tror jeg. 

Anonymkode: 16d61...ed9

[AnonymBruker]

Samme her med 7-åringen. Fått mye ut av å sende henne (og meg) til foreldreveileder. Er noen regler som må være spikra fast. Ingen diskusjon.  Mens annet kan man diskutere. Har et annet og mye enklere barn. Som natt og dag, disse to.

Anonymkode: 2a176...617

[AnonymBruker]

Niesen min var umulig i 6 års alderen, så ille at søsteren min kontaktet helsesøster. Der fikk hun forklart at 6-7 års alderen kalles «de første tenårene». Det forklarte ganske mye. Synd at det ikke opplyses mer om dette, alle vet om trassalderen som dukker opp når barnet er rundt tre år, men ikke at det omtrent blir verre bare tre år etterpå. 

Anonymkode: 9cf69...695

[AnonymBruker]

Har to barn på 15 og 8. Begge to har vært slik i den alderen som du beskriver. Viljesterke som fy. Forskjellen på mine er at yngste har ADHD og er slik fortsatt. Eldste raste av seg i 8-9 årsalderen og er nå en meget behagelig tenåring. 

Anonymkode: 4f27e...50f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Noen andre som opplever at barna bare blir mer og mer krevende? 

Jeg vet at enkelte vil vise til at skolestart er en stor omveltning med mye nytt, og at det kan forklare endel av utfordringene jeg beskriver. Men mye av dette har vært tilstede lenge før skolestart. Siden «alle» forteller både her på KG og irl at ting blir lettere når barna er ferdig med 3-4 årsalderen lurer jeg på om det jeg beskriver er vanlig…

Finnes det andre som sliter med 5-6-7 åringer som oppfører seg som en blanding av 3-åring i trassalder og hormonell tenåring? 

Har gjennom alle barnehageår fått høre at hun er omsorgsfull, snill og kreativ. Hun beskrives som høflig, kan vente på tur, sitte i ro, ta i mot beskjeder osv…Aldri frekk med andre barn eller ansatte, men følsom, ganske sta og viljesterk. På siste samtale i barnehagen sa ped.leder at viljestyrke var en god egenskap som vi ikke måtte prøve å utslette. Greit nok. Men vi tenker at hun skal lære å ta i mot beskjeder. Ofte gjør hun ikke dette. Noen ganger resulterer det i farlige situasjoner, f.eks.i trafikken. 

Hun kan dessuten bli sint for mye forskjellig, også «småting». F.eks om hun blir bedt om å sitte i ro ved middagsbordet eller om sokkene ikke sitter på foten på en bestemt måte. Det er veldig mye styr rundt legging, selv om vi har faste og forutsigbare rutiner. Hun lager mye tull, vil ofte ikke legge seg og står opp gjentatte ganger. Om natten skjer det ofte at hun våkner og vekker oss fordi hun f.eks vil sove med oss. Om hun ikke liker middagen kan hun bli helt umulig ved bordet, legge seg ned på gulvet og gråte osv. Det hjelper ikke med straff så vi prøver å rolig snakke om hvorfor hun må gjøre som vi sier. Men dette går ofte ikke inn. 

Er alt dette vanlig? Vi blir veldig oppgitte og slitne av å stadig ha kamper om alt mulig og ikke minst det å bli vekket om natten. Blir det bare verre herifra? Eller hva kan vi vente oss?

 

Anonymkode: 78d5d...747

Har du ikke lest om 6-årstrassen? Anbefaler deg å google det.

Du har et BARN. Å innbille deg at alt blir lettere etter 3-4 års alder er jo veldig dumt for både deg og henne, for nå har du forventninger om at hun skulle oppført seg mye mer modent. Og dette påvirker ditt syn på helt vanlig aldersadekvat oppførsel.

Det du beskriver om sokkene, middagsbordet, vil sove med dere på natta, umulig ved bordet etc. Dette er helt vanlig oppførsel, i alle fall hos vårt barn. Men vi prøver ikke å snakke med barnet om hvorfor han må gjøre som vi sier når han har en melt down. Da snakker vi om følelsen, for den tenkende hjernen er overhodet ikke mottagelig for logikk når følelsene er på høygir. Så dette er vel noe av grunnen til at utbruddene kommer i så stor grad, fordi dere forventer så mye mer av henne? At dere ikke anerkjenner følelsene hennes fordi dere forventer at hun skulle reagert mer modent? 

Vi blir også vekket av 6-åringen hver natt. Lar han komme inn til oss og sove. 

 

Hvorfor spør du om det blir verre? Hvorfor tenker du på hva du kan forvente deg fremover? Du har jo allerede gått i denne fella allerede ved å tro at modenhetsgraden er større ved 6-årsalder. Stopp opp og se hva barnet ditt trenger. Sinne er alltid en sekundær følelse - det ligger noe annet under. 

F.eks. vår 6-åring begynner å hyle og utagere når han blir stresset. Ofte er det VI som stresser han, selv om vi ikke opplever det. F.eks. om han MÅ spise maten ved bordet og all mat er ukjent. Så vi fjerner stresset ved å alltid ha én ting ved bordet som han kjenner, feks ris, nybakt brød til suppe etc. 
Styr ved legging er helt vanlig, de nærmer seg tilknytningsbrudd og vil ikke det. Vi har innført poeng for når barnet legger seg å sove uten å forstyrre oss og ta kontakt ved oss. Etter x antall poeng får barnet premier. Det funker for oss.

Anonymkode: 78ff8...ab9

[AnonymBruker]

https://www.kk.no/mamma/6-aringen-og-den-toffe-fasen/63930135

Anonymkode: 78ff8...ab9

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke 6-årsalderen var noe spesielt vanskelig.

En del barn trenger fastere grenser enn det som er vanlig blant norske foreldre i dag. Det er mye fokus på at foreldrene skal lytte til barnets følelser o.l., og lite på at barna trenger faste grenser for å føle seg trygge. 

Anonymkode: 71974...341

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes ikke 6-årsalderen var noe spesielt vanskelig.

En del barn trenger fastere grenser enn det som er vanlig blant norske foreldre i dag. Det er mye fokus på at foreldrene skal lytte til barnets følelser o.l., og lite på at barna trenger faste grenser for å føle seg trygge. 

Anonymkode: 71974...341

Nei, det syntes ikke jeg heller - med det første barnet mitt.. 

Anonymkode: 16d61...ed9

[AnonymBruker]

Vanlig. Les mer om seks åring på Foreldrehverdag.

Anonymkode: 780e3...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes ikke 6-årsalderen var noe spesielt vanskelig.

En del barn trenger fastere grenser enn det som er vanlig blant norske foreldre i dag. Det er mye fokus på at foreldrene skal lytte til barnets følelser o.l., og lite på at barna trenger faste grenser for å føle seg trygge. 

Anonymkode: 71974...341

Det er jo ikke tatt fra løse luften at denne alderen kan være heftig, bare google så finner du flere artikler på det. Ser noen har lenket her i tråden også. 

Og så er unger forskjellige. Min eldste var ikke spesielt vanskelig i den alderen, men lillesøsteren er virkelig i "seksårstrassen" så det synger etter. Det har ikke med manglende grenser og rutiner å gjøre, men hennes utvikling, overgang til skole fra barnehagen og endrede krav fra omgivelsene og hvordan hun må lære seg å takle dem. Man er både stor og liten i denne alderen og det kan være utfordrende for en del barn. 

Anonymkode: cdb6f...7ff

[AnonymBruker]

6 års krisa kanskje

Anonymkode: e7f0c...f4d

[AnonymBruker]

Rundt 6-årsalderen inntreffer en artig tid som ofte kalles "den lille tenåringsfasen"... 

Har en seks-åring selv, og alt stemmer. Smelling med dører, "Du bestemmer ikke over meg!!!!", trassing, furting, obsternasighet, ekstremt behov for å få bestemme og kontrollere, osv. 

Kjempeslitsomt.. Jeg har tre-åring godt oppi trassalderen i tillegg. Det er en helt annen type trass, men begge deler er dritt-slitsomt. Mens minstemann illskriker og spreller og hyler, driver eldstemann og smeller med dører og brøler at jeg ikke kan bestemme over ham.. hurra... 

Anonymkode: a7949...7c1

[AnonymBruker]

Begge mine er i ungdomsskolealder.

Alt frem til nå har vært en lek i forhold.

Anonymkode: f3284...880

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Noen andre som opplever at barna bare blir mer og mer krevende? 

Jeg vet at enkelte vil vise til at skolestart er en stor omveltning med mye nytt, og at det kan forklare endel av utfordringene jeg beskriver. Men mye av dette har vært tilstede lenge før skolestart. Siden «alle» forteller både her på KG og irl at ting blir lettere når barna er ferdig med 3-4 årsalderen lurer jeg på om det jeg beskriver er vanlig…

Finnes det andre som sliter med 5-6-7 åringer som oppfører seg som en blanding av 3-åring i trassalder og hormonell tenåring? 

Har gjennom alle barnehageår fått høre at hun er omsorgsfull, snill og kreativ. Hun beskrives som høflig, kan vente på tur, sitte i ro, ta i mot beskjeder osv…Aldri frekk med andre barn eller ansatte, men følsom, ganske sta og viljesterk. På siste samtale i barnehagen sa ped.leder at viljestyrke var en god egenskap som vi ikke måtte prøve å utslette. Greit nok. Men vi tenker at hun skal lære å ta i mot beskjeder. Ofte gjør hun ikke dette. Noen ganger resulterer det i farlige situasjoner, f.eks.i trafikken. 

Hun kan dessuten bli sint for mye forskjellig, også «småting». F.eks om hun blir bedt om å sitte i ro ved middagsbordet eller om sokkene ikke sitter på foten på en bestemt måte. Det er veldig mye styr rundt legging, selv om vi har faste og forutsigbare rutiner. Hun lager mye tull, vil ofte ikke legge seg og står opp gjentatte ganger. Om natten skjer det ofte at hun våkner og vekker oss fordi hun f.eks vil sove med oss. Om hun ikke liker middagen kan hun bli helt umulig ved bordet, legge seg ned på gulvet og gråte osv. Det hjelper ikke med straff så vi prøver å rolig snakke om hvorfor hun må gjøre som vi sier. Men dette går ofte ikke inn. 

Er alt dette vanlig? Vi blir veldig oppgitte og slitne av å stadig ha kamper om alt mulig og ikke minst det å bli vekket om natten. Blir det bare verre herifra? Eller hva kan vi vente oss?

 

Anonymkode: 78d5d...747

Mitt eldste barn opplevde jeg som litt krevende fra tidlig av. Mye våken og aktiv og stor utferdstrang. Stakk av osv. En nydelig unge og barnehagen fungerte fint. Skolestart var og utfordrende. Barnet har alltid skulle diskutere og utfordre grensene og gav seg liksom ikke.  Fra rundt 10 år løsnet det. Nå er han snart 17 og verdens greieste tenåring. Drar ikke påå fest er ikke opptatt av kjærester enda. Føler vi er heldig heldige.

Søsteren som var enkel som liten er nå er hormontroll på 12 år🤣

Anonymkode: 28753...a85

[AnonymBruker]

Har bare opplevd at det blir lettere. Har tre barn med 3-5 år mellom hvert barn. Tenkte som deg med eldstebarnet da det var 4-5 år, men da vi fikk et barn til huska jeg hvilken periode som var tyngst gitt. Nå er eldste i tenåra, det er nye utfordringer,  men kan ikke sammenlignes med spedbarnstida. 

Alle dager og perioder går over. Hun kommer ikke til å legge seg ned å gråte under middagen når hun  er 14. Og i trafikken må du holde henne i hånda. 

Anonymkode: 9be2d...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen andre som opplever at barna bare blir mer og mer krevende? 

Jeg vet at enkelte vil vise til at skolestart er en stor omveltning med mye nytt, og at det kan forklare endel av utfordringene jeg beskriver. Men mye av dette har vært tilstede lenge før skolestart. Siden «alle» forteller både her på KG og irl at ting blir lettere når barna er ferdig med 3-4 årsalderen lurer jeg på om det jeg beskriver er vanlig…

Finnes det andre som sliter med 5-6-7 åringer som oppfører seg som en blanding av 3-åring i trassalder og hormonell tenåring? 

Har gjennom alle barnehageår fått høre at hun er omsorgsfull, snill og kreativ. Hun beskrives som høflig, kan vente på tur, sitte i ro, ta i mot beskjeder osv…Aldri frekk med andre barn eller ansatte, men følsom, ganske sta og viljesterk. På siste samtale i barnehagen sa ped.leder at viljestyrke var en god egenskap som vi ikke måtte prøve å utslette. Greit nok. Men vi tenker at hun skal lære å ta i mot beskjeder. Ofte gjør hun ikke dette. Noen ganger resulterer det i farlige situasjoner, f.eks.i trafikken. 

Hun kan dessuten bli sint for mye forskjellig, også «småting». F.eks om hun blir bedt om å sitte i ro ved middagsbordet eller om sokkene ikke sitter på foten på en bestemt måte. Det er veldig mye styr rundt legging, selv om vi har faste og forutsigbare rutiner. Hun lager mye tull, vil ofte ikke legge seg og står opp gjentatte ganger. Om natten skjer det ofte at hun våkner og vekker oss fordi hun f.eks vil sove med oss. Om hun ikke liker middagen kan hun bli helt umulig ved bordet, legge seg ned på gulvet og gråte osv. Det hjelper ikke med straff så vi prøver å rolig snakke om hvorfor hun må gjøre som vi sier. Men dette går ofte ikke inn. 

Er alt dette vanlig? Vi blir veldig oppgitte og slitne av å stadig ha kamper om alt mulig og ikke minst det å bli vekket om natten. Blir det bare verre herifra? Eller hva kan vi vente oss?

 

Anonymkode: 78d5d...747

Vent til de blir tenåring om du syns det er tøft og mye no 😂

Anonymkode: 19f06...d08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen andre som opplever at barna bare blir mer og mer krevende? 

Jeg vet at enkelte vil vise til at skolestart er en stor omveltning med mye nytt, og at det kan forklare endel av utfordringene jeg beskriver. Men mye av dette har vært tilstede lenge før skolestart. Siden «alle» forteller både her på KG og irl at ting blir lettere når barna er ferdig med 3-4 årsalderen lurer jeg på om det jeg beskriver er vanlig…

Finnes det andre som sliter med 5-6-7 åringer som oppfører seg som en blanding av 3-åring i trassalder og hormonell tenåring? 

Har gjennom alle barnehageår fått høre at hun er omsorgsfull, snill og kreativ. Hun beskrives som høflig, kan vente på tur, sitte i ro, ta i mot beskjeder osv…Aldri frekk med andre barn eller ansatte, men følsom, ganske sta og viljesterk. På siste samtale i barnehagen sa ped.leder at viljestyrke var en god egenskap som vi ikke måtte prøve å utslette. Greit nok. Men vi tenker at hun skal lære å ta i mot beskjeder. Ofte gjør hun ikke dette. Noen ganger resulterer det i farlige situasjoner, f.eks.i trafikken. 

Hun kan dessuten bli sint for mye forskjellig, også «småting». F.eks om hun blir bedt om å sitte i ro ved middagsbordet eller om sokkene ikke sitter på foten på en bestemt måte. Det er veldig mye styr rundt legging, selv om vi har faste og forutsigbare rutiner. Hun lager mye tull, vil ofte ikke legge seg og står opp gjentatte ganger. Om natten skjer det ofte at hun våkner og vekker oss fordi hun f.eks vil sove med oss. Om hun ikke liker middagen kan hun bli helt umulig ved bordet, legge seg ned på gulvet og gråte osv. Det hjelper ikke med straff så vi prøver å rolig snakke om hvorfor hun må gjøre som vi sier. Men dette går ofte ikke inn. 

Er alt dette vanlig? Vi blir veldig oppgitte og slitne av å stadig ha kamper om alt mulig og ikke minst det å bli vekket om natten. Blir det bare verre herifra? Eller hva kan vi vente oss?

 

Anonymkode: 78d5d...747

Verden blir aldri enklere verken for voksne, barn eller for voksne med barn. Men verden og hverdager blir annerledes med barn når de vokser til og får andre utfordringer etterhvert som de blir eldre. 
 

Husk og på en ting, barn er et produkt av voksnes oppførsel og måte å lære barn om å fungere i verden. Barn kopierer foreldre, og de lærer av sine foreldre / omsorgspersoner. Å klage over barns oppførsel viser at en som forelder ikke har gått inn grunnleggende oppdragelse fra tidlig av. 

Anonymkode: 83612...c92