Dere som har ubrukelige menn. Hvordan få en lettere hverdag hvor BEGGE bidrar?

[AnonymBruker]

Schopenhauer skrev (21 minutter siden):

Hvis partneren din sliter med overvekt (noen vil kalle det lat - jeg gjør det ikke), og spiser alltid opp sjokoladen i godteriskuffen før lørdagen kommer, og ligger stort sett på sofaen ved enhver anledning. Da ville det vært utenkelig for deg å la være å kjøpe sjokoladen før lørdag (tilgjengelighet), og motivert din partner til å være fysisk aktivt fordi vedkommende er tross alt voksen. 

Det hjelper ikke en dritt med mindre partneren faktisk ønsker å spise sunnere og slutte med sjokolade. 

 

Schopenhauer skrev (1 time siden):

Samspill. De fleste mennesker har uvaner og sårbarheter - selv om de ikke er små barn. 

Vaner blir som regel opprettholdt av omgivelsene. For endre vanene må omgivelsene endres. 

Handlingen din vil bare opprettholde atferden. Spørsmålet er om man vil endre et fastlåst problem eller ikke? 

Det er mulig det ikke er verdt det - noe som er rimelig - men det er også mulig at vedkommende har andre positive kvaliteter, slik at det faktisk er verdt å prøve. 

 

 

Samspill ja! Ikke hvor den ene skal dra hele lasset, i tillegg må motivere og oppdra en voksen mann. 

Man endrer ikke "vanene" eller atferden med å behandle han som et lite barn. Det er jo allerede problemet - at han oppfører seg som et barn. 

Det er ganske mange andre ting som er verdt å prøve, og som ikke koster ts så mye som det du foreslår. 

Helt utrolig at du legger så mye ansvar over på ts, og i samme slengen mener andre ikke er løsningsorientert. Ikke bare det, men tenker at menn er som små barn som må motiveres og belønnes slik du beskriver det. 

Nei! "Fra nå av skal jeg ikke gjøre en dritt hjemme. Skal jeg gjøre noe må mannen min motivere meg, gjøre alle oppgaver gøy og jeg må få belønning" 

Tenker du sånn om regninger også? Andre må motivere og belønne deg til å betale fakturaene? Eller jobb? Partneren din må motivere og belønne deg til å gå på jobb? Andre må motivere deg til å gjøre kjedelige ting? 😅

Anonymkode: 0197c...fcb

[Brunello]

https://www.google.com/gasearch?q=magic table&source=sh/x/gs/m2/5#fpstate=ive&vld=cid:89d9e2e9,vid:-_kXIGvB1uU,st:0 

Egentlig skal den ikke deles med kvinner.

Endret 2. september 2024 av Brunello

[AnonymBruker]

Skilte meg og ble alenemor🤗

Mye ryddigere og ungen fikser kaffe til meg hver morgen, holder det ryddig og vasker klær. Eks som lagde alt rot👀

Anonymkode: 4cd04...c11

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det jeg uthevet i kommentaren er i samme retning av det jeg kommenterte også..

Det ER så vanskelig å sette fingeren på når en står i situasjonen! 
 

Legger ingen skyld på verken mannen eller kvinnen.. Men livet skjer for alle, og der og da i de forskjellige situasjonene så utvikles ett mønster i par relasjonen utfra hva som gjør at hverdagen går rundt ‘’der og da’’… 

Så samtidig som jeg ikke legger noe skyld på noen, så har jeg også lært at ‘’it takes two to tango’’.. Snakker nå KUN om ‘’it takes two..’’ for å utvikle mønstre i relasjonen! 
Og som du og jeg skriver så kommer det ofte fra ‘’ett godt’’ sted.. 
Jeg ønsket ikke at min mann skulle føle seg kritisert, og du ønsket ikke han skulle bli overbelastet og syk igjen.. ❤️ Og din mann som min mann, satt med sine tanker om oss🙈

Og dette er mye av grunnen også, som jeg skrev, at det er ofte ikke bare å ‘’streike’’ eller sette ned foten, eller kreve at partneren (UAVHENGIG kjønn) skal gjøre sånn og sånn… 

Ofte ER det jeg ikke bare å gjøre sånn eller sånn…

Som kvinne selv, så har jeg absolutt følt på sinne, urettferdigheten og bitterheten over mannens ‘’mangler’’.
Samtidig som jeg også absolutt ser hvordan mine ‘’mangler’’ også bidro vell så mye!
 Hvordan jeg kommuniserer på, og hvor mine ‘’blindspots’’ og triggere er, og hvordan jeg håndtere de selv og hvordan jeg ikke håndterer de❤️

Jeg er som sagt alene nå, og jeg blir nok alene i lang tid, ikke pga ‘’mannfolka’’ men for det at jeg vet med meg selv at mine ‘’mangler’’ handler om meg, og ikke mannen.. 

Hadde jeg funnet en meg en ny nå, hadde mønstrene mine gjenntatt seg😔 
Ikke for det at mannfolk er mannfolk, men for det at jeg er meg😂

Vet ikke om dere har fått ‘’reparert’’ emosjonellt mellom dere, men det er noe som inspirer meg med det du skriver likevell.. Til tross for at det endte som det gjorde med deg, så får jeg en følelse av at du nå, uansett grunnen, klarer sette mer grenser for deg selv kanskje🤷‍♀️ 

Anonymkode: 29087...c56

Ja  i har vært gjennom en skikkelig prosess både for å forstå hvordan det ble som det ble, og for å forstå hvordan begge opplevde at dette gikk fryktelig galt, samt jobbe med at ting aldri skal gå så galt igjen. 

Skal jeg svare absolutt 100% ærlig vil nok aldri sårhet over hvordan han behandlet meg da jeg trengte hjelp og ba om det leges helt fullstendig. Når jeg tenker på det kjenner jeg fremdeles på sorg, frustrasjon og sinne over hvordan han ikke bare totalt sviktet meg som partner da jeg trengte hans hjelp, men også ble så selvopptatt og ugrei at han gjorde en vondt situasjon verre for meg. Tillater jeg meg å tenke på hvor annerledes livet kunne vært dersom han hadde avlastet meg da jeg ba om hjelp, og lot meg få såpass ro og hvile at jeg kunne vært i stand til å skjønne at noe var galt i kroppen min (fordi mer ro og hvile ikke hjalp), istedenfor å reagere slik at jeg ble enda mer utslitt og ute av stand til å forstå dette (fordi jeg sto i en situasjon som ble stadig MER slitsomt, på grunn av hans ufine reaksjoner på at jeg ba om hjelp), ja da kan jeg faktisk kjenne en slags bitterhet mot ham. Så dette må jeg legge et slags lokk på for at vi skal kunne fungere sammen. At han vet dette selv og også må leve med det hjelper på en måte litt. Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg synes han fortjener å måtte leve med dette på samvittigheten, og vissheten om at ting ikke hadde gått så galt dersom han responderte som en god partner med omtanke for meg da jeg ba om hjelp. "Hjelp" angående å ta sin del av ansvaret egentlig. Mer ba jeg ikke om. Best å ikke tenke for mye på dette! Det er et svært vondt arr som ikke klarer å gro 100%.

Men ja, han har måtte bære konsekvenser av dette selv også, og gjør det. Han måtte steppe opp som partner langt utover det jeg noen gang ba ham om, og han må bære dette på sin samvittighet. At hans ugreie selvopptatthet fikk svært alvorlige konsekvenser. Det skal han ha, han klager ikke et ord over at veldig mye nå faller på ham. I dag føler han seg faktisk som en god partner. Det gjorde han ikke tidligere vedkjenner han. Da følte han på at jeg ikke var fornøyd med ham, men var vel på et vis for umoden og korttenkt til å gjøre noe med det, men fyrte seg opp og angrep heller tilbake dersom jeg "kritiserte". Det er vel noe lett for det, å fyre seg ufint opp og forsvare og argumentere mot når man innerst inne føler på at kritikken er berettiget. Angrep er beste forsvar, liksom. 

Jeg vet ikke. Det gikk som det gikk, og det er trist, men vi har også lært mye av dette, begge to. Jeg har tilgitt og gått videre, og lært, men at det finnes et dypt arr det er best å ikke plukke for mye på kan jeg ikke nekte for. Jeg kjenner også at jeg reagerer med ren forakt ovenfor menn som ikke er klokere enn min mann var. De er ingen partnere! De er umodne egoister uten omtanke for kvinnen de hevder å elske. Gode fedre er de ikke heller, for et slikt "forbilde" er på ingen måte et godt forbilde. 

 

Endret 2. september 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

6 hours ago, Rosalilje84 said:

Løsningen er å bytte mann. En voksen mann som ikke vil bidra på eget initiativ, kommer ikke til å bidra uansett hva man gjør. 

Tråden kunne slutta her. Som mann selv vet jeg at voksne menn ikke kan endres. Ikke voksne kvinner heller, for den saks skyld. Eksen min bidro også lite, og det orka jeg ikke i lengden. Ironisk nok har hun lett fått seg forhold i etterkant, mens jeg har vært singel i flere år 🙃

Anonymkode: e6af8...b55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

"Klarer seg veldig bra på jobb"??🤣🤣🤣 Er det virkelig en "kvalitet" utenom det vanlige? Det er et voksent menneske det er snakk om!

Anonymkode: 3b45a...347

Det var bare for å beskrive at han ikke skulker jobb, er arbeidsledig eller har andre "problemer" mtp på å ha og stå i en jobb. 

Anonymkode: 80037...77c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Del rollene i tradisjonelle kjønnsroller, slik at man bidrar til det man er flinkest på.

Han kan lage kjøpe inn og ordne middag, sørge for at kjøretøyene er i orden. Vaktmester jobber i huset slik at alt fungerer som det skal. Klippe gress, måke snø, foreta oppussingsprosjekter, lære opp barna i utendørs aktiviteter i friluftsliv. 

Så kan du stelle med barn, vaske tøy, rydde og pynte i huset osv.

 

Anonymkode: 2ab57...b62

Er du mann? For dette har jeg lest på kg før som en løsning. 

Men det er et stort MEN. Måke gjøres kun vinter, og kun de dagene det er snø (vi bor slik at det er snø i perioder, aldri en hel vinter). Gress har vi ikke, vi har platting. Huset var pusset opp da vi kjøpte, og ikke noe som må ordnes i nærmeste fremtid. Bildekk skiftes en gang i halvåret. 

Forstår ikke at dette kan sammenlignes mrd alt det andre som skjer daglig. Oppvask, vaske av bord, vaske klær, henge opp klær, lage middag, rydde etter middag, pakke med riktig tøy osv.

Anonymkode: 80037...77c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det blir vel ikke noe mindre surmuling nå, du sier jo at du merker du er irritert. Så hva er forskjellen på å ha ansvar for to barn vs et? Høres ut som det er betraktelig mer avslappende å være alene spør du meg. Og å vaske tøy, vel han gjør det ikke fordi du gjør det.. slutt å vask hans tøy og vipps skal du se at han "greier" likevel. Psykologi kvinne, bruk psykologi. 

Anonymkode: e7073...6de

Dette har jeg gjort også. Men da blir jeg omtalt som vanskelig og sur. 

Anonymkode: 80037...77c

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (7 timer siden):

Jeg traff mann som var veldig opptatt av å holde alt rent og ryddig. 

Min mann ble alvorlig syk og jeg måtte selvfølgelig ta alt.

Min mann ble frisk igjen, men jeg fortsatte med å ta alt, på grunn av en blanding av at jeg (og han) var blitt vant til det, og jeg var så redd for at han skulle bli overbelastet og syk igjen. 

Jeg ble sliten og ba om hjelp, og han ignorerte dette. Da jeg ba og tryglet mer, fordi jeg virkelig var ufattelig sliten, sa han at jeg var blitt en kjip og kjedelig masekjerring, med mer. 

Den slitenhet som hadde fått meg til å be om hjelp var ingenting mot det som fulgte. Å være lei seg over å ikke bli møtt i mine behov, og ikke bli respektert, å ikke føle meg elsket, og hans guffenhet og surhet dro enhver energi ut av meg. 

Jeg gikk fra ham.

Det viste seg at jeg var alvorlig syk. Årsaken til at jeg hadde bedt om hjelp var at sykdommen hadde utviklet seg i det stille. En sykdom som kunne vært behandlet, så jeg kunne blitt helt frisk. På grunn av at hans respons var å avfeie mine bønner, og bli furt/kranglete istedenfor, og så utvikling videre, fikk jeg aldri ro til å skjønne at jeg var blitt syk. Istedenfor ble situasjonen slik at det var logisk at jeg ble stadig mer sliten av situasjonen. Dermed forsto jeg ikke at jeg var syk. 

Jeg våknet opp på sykehuset. 

Relativt borte som jeg var, utslitt og likegyldig, ga jeg ham en ny sjanse han aldri hadde fått om jeg var meg selv. 

Min mann bærer i bunn og grunn skylden for at jeg ble kronisk syk og ufør. SÅ ille kan det å være en egoistisk mannskit gå. 

Det jeg ba om hjelp til i utgangspunktet er ingenting mot hva han nå må gjøre, og faktisk gjør. 

Så til alle egoistiske mannfolk og kvinner som finner seg i dette; La vår historie være til skrekk og advarsel. Kona kan helt bokstavelig slites ut, og i stykker. 

 

Dette ble resultatet for meg også dessverre. Jeg satt med alt ansvar for både barn og hus og logistikk, leverte og hentet alle barna på Sfo og barnehage, handlet, lagde all mat og gjorde 90% av husarbeid. Og ble mer og mer sliten, så totalt utslitt både fysisk og mentalt. Og skjønte ikke da at dette var mye mer sliten en det som var normalt, og selv om jeg ba og tryglet om hjelp, bidro han ikke. Resultatet er at jeg ble varig syk, og er nå ufør. Mannen er kastet ut, og jeg har mye mindre belastning hjemme, men det er utrolig trist at det måtte bli slik..

Anonymkode: 54e7a...7a6

[AnonymBruker]

Byttet mann

Anonymkode: 80b39...3e4

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette ble resultatet for meg også dessverre. Jeg satt med alt ansvar for både barn og hus og logistikk, leverte og hentet alle barna på Sfo og barnehage, handlet, lagde all mat og gjorde 90% av husarbeid. Og ble mer og mer sliten, så totalt utslitt både fysisk og mentalt. Og skjønte ikke da at dette var mye mer sliten en det som var normalt, og selv om jeg ba og tryglet om hjelp, bidro han ikke. Resultatet er at jeg ble varig syk, og er nå ufør. Mannen er kastet ut, og jeg har mye mindre belastning hjemme, men det er utrolig trist at det måtte bli slik..

Anonymkode: 54e7a...7a6

Forferdelig trist! ❤️

Vet hva jeg har lyst til å svare når menn påpeker at kvinner blir syke og uføre i større grad enn menn. Våre historier er dessverre ikke unike. Likestilling har for mange medført at kvinnen nå tar halvparten av mannens tradisjonelle oppgaver, pluss det aller aller meste av de tradisjonelle kvinneoppgavene. Ikke rart det går galt da! 

Heldigvis menn som skjønner bedre og kvinner som ikke finner seg i slikt også. Min far er opptatt av helt faktisk likestilling, og anså det å få anledning til å følge opp barn og hjem på måter tidligere generasjoner menn ble snytt for som et privilegium. Jeg trodde jeg hadde hode deretter selv, og var veldig opptatt av å finne en partner som var det samme. Likevel havnet vi der vi havnet. Min skyld også selvfølgelig. Jeg skulle jo krevd mer straks han ble frisk igjen, men ting hadde blitt vane for oss begge, og redselen for at han skulle bli syk igjen satt så i meg, altfor lenge. Han burde likevel steppet opp. Iallefall da jeg ba om det. Tryglet faktisk. Det ble imidlertid kalt mas, og at jeg hadde endret meg til å bli vrang og vanskelig, og så ble alt veldig ugreit. Ingen omtanke, eller "Selvfølgelig stiller jeg opp etter at du har stått slik på i årevis! Skulle bare mangle!" 

Min mann har heldigvis skiftet hode fullstendig nå. Skammer seg også over hvilken partner han var så lenge, og hvor galt det gikk. Så vi prøver å legge det bak oss. Det må vi for å klare å gå videre sammen. 

Endret 2. september 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har løsningen, men den hjelper dessverre ikke deg;

Velg dem bort i utgangspunktet. 

Bærer leiligheten hans preg av rot og dårlig renhold, dump. Kommer moren innom innimellom og gjør rent, dump. Reiser han seg ikke for å rydde bord og hjelpe til om du har servert han middag, dump. Oppfører han seg eksemplarisk til dere blir samboere; Opplever du stadig at oppvaskmaskinen ikke blir ryddet selv om den er ferdig og han er hjemme, dump. Må du mase på han om enkle oppgaver i huset, dump. 

Aldri gå til det steg at du får barn med en slik mannebaby. 

Anonymkode: a954c...d14

Problemet er at slike menn ikke alltid vil manifestere seg før man får barn, og overskuddet synker som en stein samtidig som arbeidsoppgavene er mangedoblet, og den tilgjengelige tiden er kraftig redusert.

Og da er du stuck. 
Jeg vil ikke si at min mann er «udugelig», for han gjør jo ting han også. Men jeg gjør langt mer enn min andel av oppgavene i huset, og jeg gjør alle tingene som HI beskriver (og mer til). Dette skjedde meg. Det var ikke noe problem før vi fikk barn. Vi hadde masse tid (ser jeg nå i ettertid), vi gjorde oppgavene sammen, og det var ikke så mye rot og skitt. 

Anonymkode: 896cd...213

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (3 minutter siden):

Forferdelig trist! ❤️

Vet hva jeg har lyst til å svare når menn påpeker at kvinner blir syke og uføre i større grad enn menn. Våre historier er dessverre ikke unike. Likestilling har for mange medført at kvinnen nå tar halvparten av mannens tradisjonelle oppgaver, pluss det aller aller meste av de tradisjonelle kvinneoppgavene. Ikke rart det går galt da! 

Heldigvis menn som skjønner bedre og kvinner har ikke finner seg i slikt også. Min far er opptatt av helt faktisk likestilling, og anså det å få anledning til å følge opp barn og hjem på måter tidligere generasjoner menn ble snytt for som et privilegium. Jeg trodde jeg hadde hode deretter selv, og var veldig opptatt av å finne en partner som var det samme. Likevel havnet vi der vi havnet. Min skyld også selvfølgelig. Jeg skulle jo krevd mer straks han ble frisk igjen, men ting hadde blitt vane for oss begge, og redselen for at han skulle bli syk igjen satt så i meg, altfor lenge. Han burde likevel steppet opp. Iallefall da jeg ba om det. Tryglet faktisk. Det ble imidlertid kalt mas, og at jeg hadde endret meg til å bli vrang og vanskelig, og så ble alt veldig ugreit. Ingen omtanke, eller "Selvfølgelig stiller jeg opp etter at du har stått slik på i årevis! Skulle bare mangle!" 

Min mann har heldigvis skiftet hode fullstendig nå. Skammer seg også over hvilken partner han var så lenge, og hvor galt det gikk. Så vi prøver å legge det bak oss. Det må vi for å klare å gå videre sammen. 

Mine foreldre var også opptatte av likestilling, og han var også hjemme i permisjon selv om det slett ikke var vanlig da, og tok sin del. For meg var det en selvfølge at det var slik det skulle være, noe jeg også snakket med min om før vi ble sammen. (Og da var han helt enig i det) Dessverre ble det ikke slik, og det endret seg ganske kjapt etter vi ble gift. Og det var selvsagt min feil også, som godtok for mye, og var nok for opptatt av å "please" han. Men full jobb, og samtidig skulle ha full "jobb" og aleneansvar hjemme, det ble for mye. (Og vi delte på alt av oppussing, måking og hagearbeid, så var jammen ikke mye som var hans ansvar alene. ) 

Veldig trist, skulle så gjerne fortsatt kunne vært i jobb og hatt familien min hel. 

Anonymkode: 54e7a...7a6

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (8 timer siden):

Jeg traff mann som var veldig opptatt av å holde alt rent og ryddig. 

Min mann ble alvorlig syk og jeg måtte selvfølgelig ta alt.

Min mann ble frisk igjen, men jeg fortsatte med å ta alt, på grunn av en blanding av at jeg (og han) var blitt vant til det, og jeg var så redd for at han skulle bli overbelastet og syk igjen. 

Jeg ble sliten og ba om hjelp, og han ignorerte dette. Da jeg ba og tryglet mer, fordi jeg virkelig var ufattelig sliten, sa han at jeg var blitt en kjip og kjedelig masekjerring, med mer. 

Den slitenhet som hadde fått meg til å be om hjelp var ingenting mot det som fulgte. Å være lei seg over å ikke bli møtt i mine behov, og ikke bli respektert, å ikke føle meg elsket, og hans guffenhet og surhet dro enhver energi ut av meg. 

Jeg gikk fra ham.

Det viste seg at jeg var alvorlig syk. Årsaken til at jeg hadde bedt om hjelp var at sykdommen hadde utviklet seg i det stille. En sykdom som kunne vært behandlet, så jeg kunne blitt helt frisk. På grunn av at hans respons var å avfeie mine bønner, og bli furt/kranglete istedenfor, og så utvikling videre, fikk jeg aldri ro til å skjønne at jeg var blitt syk. Istedenfor ble situasjonen slik at det var logisk at jeg ble stadig mer sliten av situasjonen. Dermed forsto jeg ikke at jeg var syk. 

Jeg våknet opp på sykehuset. 

Relativt borte som jeg var, utslitt og likegyldig, ga jeg ham en ny sjanse han aldri hadde fått om jeg var meg selv. 

Min mann bærer i bunn og grunn skylden for at jeg ble kronisk syk og ufør. SÅ ille kan det å være en egoistisk mannskit gå. 

Det jeg ba om hjelp til i utgangspunktet er ingenting mot hva han nå må gjøre, og faktisk gjør. 

Så til alle egoistiske mannfolk og kvinner som finner seg i dette; La vår historie være til skrekk og advarsel. Kona kan helt bokstavelig slites ut, og i stykker. 

 

 

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Dette ble resultatet for meg også dessverre. Jeg satt med alt ansvar for både barn og hus og logistikk, leverte og hentet alle barna på Sfo og barnehage, handlet, lagde all mat og gjorde 90% av husarbeid. Og ble mer og mer sliten, så totalt utslitt både fysisk og mentalt. Og skjønte ikke da at dette var mye mer sliten en det som var normalt, og selv om jeg ba og tryglet om hjelp, bidro han ikke. Resultatet er at jeg ble varig syk, og er nå ufør. Mannen er kastet ut, og jeg har mye mindre belastning hjemme, men det er utrolig trist at det måtte bli slik..

Anonymkode: 54e7a...7a6

Samme historie er i ferd med å utfolde seg her. Er nå på vei over i AAP. Har tryglet og bedt om hjelp, men om han en sjelden gang løfter en finger er det med surmuling og høylytt krangling.

Vi har vært på både familievernkontor og psykolog. Han respekterer meg rett og slett ikke og ser ikke alvoret selv nå som jeg er utbrent - nå som jeg har fri fra jobb har jeg jo så mye tid så nå skal jeg hvertfall ikke klage 🙄

Anonymkode: f74c8...2e6

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har løsningen, men den hjelper dessverre ikke deg;

Velg dem bort i utgangspunktet. 

Bærer leiligheten hans preg av rot og dårlig renhold, dump. Kommer moren innom innimellom og gjør rent, dump. Reiser han seg ikke for å rydde bord og hjelpe til om du har servert han middag, dump. Oppfører han seg eksemplarisk til dere blir samboere; Opplever du stadig at oppvaskmaskinen ikke blir ryddet selv om den er ferdig og han er hjemme, dump. Må du mase på han om enkle oppgaver i huset, dump. 

Aldri gå til det steg at du får barn med en slik mannebaby. 

Anonymkode: a954c...d14

Min mann hadde striglet leilighet. Var ekstremt opptatt av å holde det rent og ryddig rundt seg. 

Det var han utover i vårt forhold også. Han bare skjøv det over på meg å holde det slik. Tror han følte han bidro ved å kommandere og klage når ting ikke var etter hans standard. Ja ikke bare rent og ryddig, men også "skikkelig middag". Når jeg hadde det ekstremt travelt og ikke rakk over alt, og derfor tok en kjapp løsning angående middag, så klaget han og var misfornøyd og sur. Jeg kunne komme hjem etter å ha stått opp med unger, levert unger, jobbet, hentet unger, laget middag og løpt ut igjen for å få dem på aktiviteter, og så møtte han meg med streng mine angående at jeg hadde løpt fra rot i gangen eller på badet/kjøkkenet, istedenfor å ta tak selv. Han sto opp, gikk på jobb, spiste og hvilte litt, og gikk på trening, for så å si at han var sliten på kvelden.

Det er sykt å tenke på, og i situasjonen var jeg så sliten og midt i et evig løp på en måte at jeg knapt rakk å tenke over hvor vanvittig dette var. Til jeg altså begynte å slite såpass at jeg MÅTTE be han trå til. Hvilket gikk som det gikk. 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Samme historie er i ferd med å utfolde seg her. Er nå på vei over i AAP. Har tryglet og bedt om hjelp, men om han en sjelden gang løfter en finger er det med surmuling og høylytt krangling.

Vi har vært på både familievernkontor og psykolog. Han respekterer meg rett og slett ikke og ser ikke alvoret selv nå som jeg er utbrent - nå som jeg har fri fra jobb har jeg jo så mye tid så nå skal jeg hvertfall ikke klage 🙄

Anonymkode: f74c8...2e6

❤️ Vondt å høre. 

Jeg gikk som jeg skrev. Min våknet ikke før jeg gjorde det. Ikke med en gang da heller egentlig. I starten var han skikkelig fornærmet over at jeg hadde forlatt ham så urimelig. Først etter en stund alene begynte han å virkelig tenke over sin rolle i at det ble slik, og at jeg ikke hadde vært den urimelige, men han. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (14 minutter siden):

Min mann hadde striglet leilighet. Var ekstremt opptatt av å holde det rent og ryddig rundt seg. 

Det var han utover i vårt forhold også. Han bare skjøv det over på meg å holde det slik. Tror han følte han bidro ved å kommandere og klage når ting ikke var etter hans standard. Ja ikke bare rent og ryddig, men også "skikkelig middag". Når jeg hadde det ekstremt travelt og ikke rakk over alt, og derfor tok en kjapp løsning angående middag, så klaget han og var misfornøyd og sur. Jeg kunne komme hjem etter å ha stått opp med unger, levert unger, jobbet, hentet unger, laget middag og løpt ut igjen for å få dem på aktiviteter, og så møtte han meg med streng mine angående at jeg hadde løpt fra rot i gangen eller på badet/kjøkkenet, istedenfor å ta tak selv. Han sto opp, gikk på jobb, spiste og hvilte litt, og gikk på trening, for så å si at han var sliten på kvelden.

Det er sykt å tenke på, og i situasjonen var jeg så sliten og midt i et evig løp på en måte at jeg knapt rakk å tenke over hvor vanvittig dette var. Til jeg altså begynte å slite såpass at jeg MÅTTE be han trå til. Hvilket gikk som det gikk. 

Helt uvirkelig å lese det slik, det er akkurat sånn det er her også. Men HAN er sliten til kvelds han! Når jeg ramser opp alt jeg har gjort får jeg til svar at jeg ikke må glemme hvor krevende jobb han har (nei, han har en helt ordinær kontorjobb uten lederansvar).

 

Anonymkode: f74c8...2e6

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Helt uvirkelig å lese det slik, det er akkurat sånn det er her også. Men HAN er sliten til kvelds han! Når jeg ramser opp alt jeg har gjort får jeg til svar at jeg ikke må glemme hvor krevende jobb han har (nei, han har en helt ordinær kontorjobb uten lederansvar).

 

Anonymkode: f74c8...2e6

Hahahaha, ja tragisk! Mitt pusterom i hverdagene var faktisk det å gå på jobb, og jeg hadde en krevende jobb i et hektisk miljø, men det var likevel ingenting mot hjemme- løpet, for jeg hadde trossalt mine pauser på jobb og kunne ofte konsentrere meg om en oppgave av gangen når jeg var på jobb. 

Da jeg ble syk foreslo jeg faktisk for legen at jeg måtte få noen til å overta på hjemmebane, men fortsette i jobb, fordi jobben taklet jeg da fint, det var alt det andre... Hvis jeg bare fikk ro hjemme en stund, så... Har kvinnelig lege, og hun forsto den tanken veldig godt, men samtidig er det jo slik at det er jobben man har system for å kunne kutte ned på når man blir syk. Det på hjemmebane er det ikke noe tilsvarende sikkerhetsnett angående. Iallefall ikke når far "ikke virker". 

Forstår selvfølgelig selv hvor vanvittig dårlig den planen var, for unger kan man ikke sette på hold, men jeg var så vanvittig sliten, og jobben var jo det positive i min hverdag. Pusterommet mitt. Var helt fryktelig å måtte gi slipp på pusterommet. 

[AnonymBruker]

Huff. Og noen lurer på hvorfor kvinner er oftere sykemeldt.. 😔

Anonymkode: aa939...67b

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (10 minutter siden):

Hahahaha, ja tragisk! Mitt pusterom i hverdagene var faktisk det å gå på jobb, og jeg hadde en krevende jobb i et hektisk miljø, men det var likevel ingenting mot hjemme- løpet, for jeg hadde trossalt mine pauser på jobb og kunne ofte konsentrere meg om en oppgave av gangen når jeg var på jobb. 

Da jeg ble syk foreslo jeg faktisk for legen at jeg måtte få noen til å overta på hjemmebane, men fortsette i jobb, fordi jobben taklet jeg da fint, det var alt det andre... Hvis jeg bare fikk ro hjemme en stund, så... Har kvinnelig lege, og hun forsto den tanken veldig godt, men samtidig er det jo slik at det er jobben man har system for å kunne kutte ned på når man blir syk. Det på hjemmebane er det ikke noe tilsvarende sikkerhetsnett angående. Iallefall ikke når far "ikke virker". 

Forstår selvfølgelig selv hvor vanvittig dårlig den planen var, for unger kan man ikke sette på hold, men jeg var så vanvittig sliten, og jobben var jo det positive i min hverdag. Pusterommet mitt. Var helt fryktelig å måtte gi slipp på pusterommet. 

Skjønner akkurat hva du mener. Legen sa til meg at vi måtte ta bort noe og det eneste vi kunne ta bort var jobben.

Det er så tungt, trist, vondt og leit å havne utenfor arbeidslivet fordi arbeidsmengden hjemme er for stor til å kunne kombineres.

Det vondeste og det som virkelig brenner meg helt ut er likevel ikke mengden arbeid, men det å måtte se et annet voksent menneske som angivelig elsker meg drive dank hjemme mens jeg står på hodet for å få det hele til å gå opp. Når jeg må be 2-åringen hjelpe meg å rydde av bordet etter middag fordi pappa for lengst har plassert seg bak mobilen sin i godstolen eller når jeg står og henger opp klesvask til langt etter leggetid mens mannen naturligvis har truffet puta for lengst. Det er vondt det  

Anonymkode: f74c8...2e6