Dere som har ubrukelige menn. Hvordan få en lettere hverdag hvor BEGGE bidrar?

[AnonymBruker]

Ta ansvar for den yngste. Eldste er mannens ansvar. 

Anonymkode: 6a948...dff

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kvinner som klager på at de har ubrukelige menn er det mest usjarmerende som finnes. Ofte er de noen usaklige og respektløse troll som er mer opptatt av å trekke mannen ned i søla enn å faktisk få husarbeidet gjort. Om nå denne mannen er så ille sier det ikke mest om deg som ikke klarte få noe bedre? Eller er kanskje mannen helt okay, men det er deg det er noe galt med? 

Anonymkode: b4d18...85f

Problemet gjelder selvfølgelig begge veier.
Noen damer gidder ikke å ta et tak når det trengs, men er veldig flinke til å si «vi må» når hun egentlig mener at «mannen skal»

[AnonymBruker]

Jeg satte meg ned med min mann og sa: jeg velger å være sammen med deg, men jeg MÅ ikke være sammen med deg. Om du ikke begynner å være med på å bidra nå, så må du flytte ut. Det skal ikke være nødvendig for meg å fortelle deg hva du skal gjøre, du er en voksen mann. 
jeg sier dette nå en gang, og jeg kommer ikke til å gjenta meg selv igjen, neste gang vi tar en prat vil det være fordi jeg ber deg om å flytte ut. Forstår du hva jeg sier og mener? 
hvis ikke du skal bidra med huslige oppgaver, men bare surfe gjennom livet som en gratis-passasjer, så får du flytte ut, bo alene i ett år eller hvor lang tid det tar til du lærer deg denne oppgaven. 

Hittil har det fungert 😅 men, det kan ikke være tomme ord, da må du gjøre det su truer med. 

 

Anonymkode: ad3b8...7a0

[AnonymBruker]

"Klarer seg veldig bra på jobb"??🤣🤣🤣 Er det virkelig en "kvalitet" utenom det vanlige? Det er et voksent menneske det er snakk om!

Anonymkode: 3b45a...347

[AnonymBruker]

Det er mye bedre å være alene med barn, en med en mann som ikke virker.

Anonymkode: 76c04...cec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er så lei av alt jeg må huske på. Sørge for at barna har klart klær til riktig vær og årstid. Sjekke at regnbukse har strikk, at matpakker er klar, drikkeflasker vasket, klesskift i barnehage, vaske klær som er våt av tiss fra barnehagen osv. 

Og hjemme. Sørge for at klær er vasket så det ikke er tomt for rent og tørt ulltøy, henge opp vått yttertøy ig tørke våte sko. Sørge for å ta klesvask og oppvask før det flyter over og ikke blir plass å lage mat på kjøkkenet. Rydde leker (yngste er for liten til å gjøre det), vaske av bord med flekker etter middag, Sørge for at klær er i skittentøyskurv og ikke i stue, soverom, bad og gang. 

Hjelp! Jeg er så lei. Nå er jeg den "sure" hjemme, men jeg mener jeg har rett til det. Det fungerer ikke å "puse" og prate på en søt og vennlig måte. Ikke er det gøy å si "kjære, kan du være så snill å ta klesvasken" (som er 3 uker siden sist han gjorde). 

Han har andre bra kvaliteter, klarer seg veldig bra på jobb, er en god far osv. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker. For disse problemene er jo mye av hverdagen.  

Har dere noen løsninger? 

Har forsøkt å ha litt faste oppgaver, men hans oppgaver sklir ut og blir bare utsatt.

 

 

Anonymkode: 80037...77c

Ta en runde med grundig tilsnakk ofte, det er det eneste som hjelper her. Har forsøkt absolutt alt annet

Anonymkode: 9f290...776

[Roci]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kvinner som klager på at de har ubrukelige menn er det mest usjarmerende som finnes. Ofte er de noen usaklige og respektløse troll som er mer opptatt av å trekke mannen ned i søla enn å faktisk få husarbeidet gjort. Om nå denne mannen er så ille sier det ikke mest om deg som ikke klarte få noe bedre? Eller er kanskje mannen helt okay, men det er deg det er noe galt med? 

Anonymkode: b4d18...85f

Det er ganske usjarmerende med voksne menn og fedre som ikke tar sin del av ansvaret for Familien AS, og lesser alt over på kvinnene/mødrene. Da er man faktisk "ubrukelig" som partner og far. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er så lei av alt jeg må huske på. Sørge for at barna har klart klær til riktig vær og årstid. Sjekke at regnbukse har strikk, at matpakker er klar, drikkeflasker vasket, klesskift i barnehage, vaske klær som er våt av tiss fra barnehagen osv. 

Og hjemme. Sørge for at klær er vasket så det ikke er tomt for rent og tørt ulltøy, henge opp vått yttertøy ig tørke våte sko. Sørge for å ta klesvask og oppvask før det flyter over og ikke blir plass å lage mat på kjøkkenet. Rydde leker (yngste er for liten til å gjøre det), vaske av bord med flekker etter middag, Sørge for at klær er i skittentøyskurv og ikke i stue, soverom, bad og gang. 

Hjelp! Jeg er så lei. Nå er jeg den "sure" hjemme, men jeg mener jeg har rett til det. Det fungerer ikke å "puse" og prate på en søt og vennlig måte. Ikke er det gøy å si "kjære, kan du være så snill å ta klesvasken" (som er 3 uker siden sist han gjorde). 

Han har andre bra kvaliteter, klarer seg veldig bra på jobb, er en god far osv. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker. For disse problemene er jo mye av hverdagen.  

Har dere noen løsninger? 

Har forsøkt å ha litt faste oppgaver, men hans oppgaver sklir ut og blir bare utsatt.

 

 

Anonymkode: 80037...77c

Det finnes heldigvis flere løsninger ts.  For sånn her skal du ikke leve. Du er ikke moren hans. 

Sett deg ned å ta en virkelig alvorsprat med han.

Spør "Hvorfor synes du livet ditt, livskvaliteten og fritiden din er viktigere enn min?" "Hvorfor mener du at alle disse oppgavene er mine?" Forklar at et godt, sunt og langt forhold krever at dere er partnere. Dvs at dere har like mye ansvar for husarbeid, vasking av klær, planlegging etc. 

Forklar at masingen, frustrasjonen etc springer ut fra et ønske om et samarbeid og at forholdet og familien skal fungere. At det sårer når han ikke bidrar like mye eller mer. 

Forklar at han er et forbilde for barna. Har dere jenter, spør om han ønsker at hun/de skal måtte slite seg ut for en mann når de blir eldre på samme måte du nå gjør. 

Forklar at det ikke nødvendigvis handler om husarbeid, men det å bli sett, respektert, satt pris på, være en partner og ønske om å fungere som en familie. 

Sett han ordentlig på plass. Si det føles ut som du har et ekstra barn og dette tærer på deg. Hvis ikke noe endrer seg må dere skille lag, for du sliter deg ut. Og blir han alene må han jo gjøre alle disse tingene. Si at nå er det på tide at han vokser opp. Spør også hva som må til for at han bidrar mer. 

 

Andre ting du kan gjøre: 

La han ta ansvar for absolutt alt en hel uke eller fler. Ikke overvåk han, kritiser han eller lignende. La han ta styringen og finne ut av ting selv. Når helgen kommer tar du en husmorsferie helg å reiser bort. 

 

Ikke vask klærene hans. Ikke lag mat til han. Ikke ta oppvasken hans. Ikke gjør noe for han. Ligger klærene hans i veien, legg de i sengen hans, der han sitter på sofaen, i bilen hans eller lignende. 

 

Gå i parterapi. Eller spør om han kan gå i inviduell terapi i og med han ikke klarer å ta ansvar for livet sitt. 

 

Send han masse videoer fra andre menn som forklarer menns ansvar i et forhold og forklarer hva det gjør med kvinner. Blant annet disse fra fb, YouTube og tok tik: Andy Frisella, Knowles Jimmy, Jamie Raider, Brando talks marriage, Emotions in life og The relationship code. 

 

Gi det litt tid. Sett en frist. Endrer ingenting seg så gå. Ikke kast bort livet og helsa di på en slik mann. Du er mer verdt enn som så. Endrer han seg ikke er det han som tar valget om å avslutte forholdet. Du har vært grei å gitt han en sjanse. 

Anonymkode: 0197c...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er så lei av alt jeg må huske på. Sørge for at barna har klart klær til riktig vær og årstid. Sjekke at regnbukse har strikk, at matpakker er klar, drikkeflasker vasket, klesskift i barnehage, vaske klær som er våt av tiss fra barnehagen osv. 

Og hjemme. Sørge for at klær er vasket så det ikke er tomt for rent og tørt ulltøy, henge opp vått yttertøy ig tørke våte sko. Sørge for å ta klesvask og oppvask før det flyter over og ikke blir plass å lage mat på kjøkkenet. Rydde leker (yngste er for liten til å gjøre det), vaske av bord med flekker etter middag, Sørge for at klær er i skittentøyskurv og ikke i stue, soverom, bad og gang. 

Hjelp! Jeg er så lei. Nå er jeg den "sure" hjemme, men jeg mener jeg har rett til det. Det fungerer ikke å "puse" og prate på en søt og vennlig måte. Ikke er det gøy å si "kjære, kan du være så snill å ta klesvasken" (som er 3 uker siden sist han gjorde). 

Han har andre bra kvaliteter, klarer seg veldig bra på jobb, er en god far osv. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker. For disse problemene er jo mye av hverdagen.  

Har dere noen løsninger? 

Har forsøkt å ha litt faste oppgaver, men hans oppgaver sklir ut og blir bare utsatt.

 

 

Anonymkode: 80037...77c

Er ikke så mye å gjøre tror jeg..

Hatt det sånn selv, i min/vår situasjon så var dette med ryddingen/oppfølging bare symptomet på alt det usagte som egentlig var viktig mellom oss.. Som ingen av oss verken tok ansvar for individuellt eller som par..

Han mente jeg stresset for mye med alt sammen( Er ikke krise om alt ikke er perfekt, han mente JEG bare trengte bedre rutiner og stresse mindre osv, osv..) 

Jeg mente han burde selvsagt skjønne dette selv, og ‘’bare gjøre det’’.. 

Men.. Vi sa ikke noe selvsagt til hverandre🙄 For vi ville ha dårlig stemning, det var ingen vits å si noe for det ble jo ingen endring uansett osv, osv…) 

Mitt problem var at grunnen til at jeg valgte få barn med han, var fordet at han var alene far til ett barn på 4 når vi treff hverandre, og han fulgte opp alt, og var skikkelig 100% PAPPA!! 
Så jeg så faktisk INGEN grunn til å ikke velge han som pappa til våre barn! DETTE var virkelig en mann som jeg ville ha som far til mine barn!!

Det jeg IKKE tenkte på eller ikke tok i betrakting eller var bevisst på var hvordan rollene skulle snu når jeg var i mamma permisjon.. Vi fikk to veldig tette så jeg var i betalt og ubetalt permisjon en stund. Jeg var i praksis hjemmeværende av forskjellige grunner med de minste fra juli 2016 til desember 2019, og når covid kom, så jobbet jeg hjemmefra..Og i begynnelsen så var det jo naturlig at jeg tok alt på hjemmebane, noe som var helt ok, både jeg og babyen var friske og raske, amming og søvn var null problem, så det virkelig ikke noe stress for meg ha alt med en på 5 år og en nyfødt. Han stod opp, dro på jobb, kom hjem til middag på bordet og fornøyde barn.. 

Blir så gravid igjen etter 7 måneder, og de siste 4 månedene av den graviditeten var mye tyngre.. Hadde da en i 1.klasse, og en på straks ett år, og høygravid! JEG VAR SLIIIIITEN!!

Spurte om far da enkelte dager kunne levere 1.klassingen på vei til jobb, og jeg burde sett tegnene da, men da var det uffing og far reagerte da med å passivt aggressivt stresse og levere 1. klassingen med ett kroppsspråk som om at jeg gjorde dette for å ‘’stresse’’ han😩 Og det var ingen tvil om at han mente at det var noe jeg ‘’måtte bare lære meg’’ å gjøre fremover.. Så her var det bare å ta seg sammen.. 😔 

Og ja da, jeg VET jeg burde sett det da! 
 

Men jeg var gravid, og jeg tenkte helt seriøst at dette var bare en fase🤷‍♀️ Jeg skulle jo ikke gå gravid så lenge til.

Jeg tenkte at han kanskje var bare stresset for noe på jobben, at jeg hadd spurt han for sent, og han skulle jo også bli far for 3. gang og, og han var kanskje bekymret for meg, for han så jo graviditeten begynte bli tung for meg osv, osv.. Så jeg følte jeg hadde forståelse for han, det var også viktig for han at jeg hadde det bra, og når jeg ikke hadde det bra, eller gav mildt og vennlig utrykk for at jeg trengte noe konkret fra han som, så følte han seg umiddelbart kritisert av meg… Så jeg sluttet spørre han om noe som helst… 
Jeg ville jo ikke gi han den følelsen❤️

Men jeg ble mer og mer sliten, og jeg fikk mindre overskudd til han, for jeg var jo super kvinne og super mamma hele dagen og hele natten, så sexlivet vårt ble naturlig nok med stor mage og påfølgende full amming, og to små, og en 1 klassing med alt som følger med der, nedprioritert av meg.. Han følte seg selvsagt avvist, og stemningen hans mugnet raskt! Altså, JEG hadde jo så mye overskudd til alle 3 barna og hus og hjem, og han følte jeg ‘’prioriterte’’ han, han følte jeg bevisst ungikk noe form for nærkontakt med han hele tiden.. 

Jeg prøvde forklare at jeg trengte tid til å føle at kroppen min var min igjen.. Jeg hadde en av barna konstant oppå meg, enten ammet jeg, bærte baby, og 1.åringen ville også selvsagt være nær med fysisk, og 1. klassingen som plutselig var blitt raskt storebror til 2, etter nesten 4 år som enebarn og ha pappa’en sin 100% alene, trengte også sitt for å si det sånn! 

Jeg var IKKE kåt, og jeg ble DESPERAT etter å bare IKKE bli tatt på hele tiden..

Så der var vi! Og istedet for å snakke ordentlig om det, så så vi bare alt som den andre gjorde ‘’galt’’..  

Så endte vi opp i det klassiske mønsteret.. 

Jeg ønsket mer initativ og engasjament fra han ift til barna (Herregud, han må da se og skjønne det og det, han virker jo ikke interessert i verken barna eller at jeg skal ha det bra)

Han ønsket mer initativ og engasjament fra meg fysisk og seksuellt. (Herregud, hun virker ikke interessert i meg lengre, hun VET jeg trenger fysisk kontakt og sex for å føle meg elsket, og hun velger å bruke dagen/kvelden på å stresse med alt som skal være klart til barna ) 

Så grovt oppsummert så følte jeg at jeg hadde 4 barn, og han følte at jeg var helt likegyldig til han) 

Dette ble langt, men prøver å gi ett større bilde på ‘’problemet’’ med at mannen ikke bidrar i vårt tilfelle… 

Hvert parforhold er forskjellig.. Og hvorfor det er blitt sånn hos dere, TS, vet jeg ikke, men ofte så tenker jeg at disse situasjonene ikke bare handler om at han ikke bidrar med det hun ønsker, eller at hun ikke bidrar med det han ønsker.. 

Så jeg har ingen konkrete tips egentlig, men kanskje jeg har bidratt til noe refleksjon hos noen🤷‍♀️

Vi tok aldri helt tak i vårt, så vi gikk fra hverandre i fjor, det var enighet i bruddet, og vi samabeider bra, vi bor i samme gate, og han er super pappa igjen🥰 Og jeg er igjen blitt meg selv🥰 
Vi har snakket om alt i ettertid, og selvom vi begge kan synes det er litt trist det ble som det ble med oss, så vet vi begge to, at de 4 siste årene som gift, drepte alle kjærlighets følelser mellom oss.. 

Så nå sier vi begge om hverandre: Han er en super mann, bare ikke for meg..

Hun er en super dame, bare ikke for meg.

❤️

Anonymkode: 29087...c56

[AnonymBruker]

Det verste er ikke at jeg må gjøre alt og huske på alt. Det verste er når jeg ikke hadde satt på oppvaskmaskinen og det var tomt for kniver. Da presiserte min late samboer å kjefte på meg for at jeg lå huske å sette på den når noe er tomt selv om maskinen ikke er full.

Samme mann som fint kan rydde inn fra stua, men alt av asjetter og kopper står med mat og drikke på benken i steder. Når han har laget seg mat står det igjen en tom eggekartong, papp fra noe mat eller en tom boks etter lapskaus. Jeg spør hver gang om det er noe han vil spare på siden det står igjen og ikke et i søpla. Likevel skjer det ingen endring. Akkurat nå er det spor etter 3 middager han har hatt, i form av kartong og oppvask. 

Klesvasken hans har jeg tilfeldigvis tatt med meg de siste ukene. Litt her og litt der sammen med ungene sitt. Jeg gidder ikke å rydde det vekk for han. Jeg vasker, henger opp, bretter og legger i en kurv som skal til hans skap. Kurven er toppet til de grader med rene klær og står fremdeles i stua, på tredje uka. 

Det er slik at vi bidrar like mye økonomisk, så jeg forstår ikke hvorfor jeg akal gjøre alt utenom. Nå plukker jeg vekk alle hans klær når jeg skal vaske klær. 

Anonymkode: 9f290...776

[AnonymBruker]

Del rollene i tradisjonelle kjønnsroller, slik at man bidrar til det man er flinkest på.

Han kan lage kjøpe inn og ordne middag, sørge for at kjøretøyene er i orden. Vaktmester jobber i huset slik at alt fungerer som det skal. Klippe gress, måke snø, foreta oppussingsprosjekter, lære opp barna i utendørs aktiviteter i friluftsliv. 

Så kan du stelle med barn, vaske tøy, rydde og pynte i huset osv.

 

Anonymkode: 2ab57...b62

[Gjest takinova]

Dere som har menn som ikke gjør noe inne: Kan det tenkes at de gjør mye annet og ergrer seg over at dere ikke bidrar der? Feks, oppussing, hagestell, ta vare på bil, sykler og annet utstyr, rydde kjelleren og garasjen, kjøre søppel på fyllinga, hogge, hente, stable ved, smøre ski, måke snø osv osv osv 

[AnonymBruker]

Min var umoden når jeg møtte han. Han ville helst slippe ansvar og gjøre som han ville i flere år. Jobbet deltid for å drive med hobbyer bl.a.

Jeg måtte bli ganske sjuk før han tok seg sammen. Jeg kunne ikke lenger kompensere for hans mangel på deltakelse. Så jeg sa til han at nå har jeg ikke energi til særlig mye, så vi får legge oss på din standard (dette var en diskusjon vi hadde hatt før, min standard var i følge han urimelig høy). Han ble først veldig fornøyd, men det tok ikke mange uker før han syntes det var direkte heslig. Så han kom til meg til slutt og spurte hva jeg gjorde når jeg vasket etter min standard. Nå rydder og ordner han mest, selv om jeg er frisk igjen.

En person som trenger endring MÅ ønske denne endringen selv. Så spørsmålet er hvordan du kan motivere han til å ønske denne endringen. Det var veldig effektivt å dumpe alt ansvaret på min mann over natta i hvert fall.

Anonymkode: 36b50...d1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er så lei av alt jeg må huske på. Sørge for at barna har klart klær til riktig vær og årstid. Sjekke at regnbukse har strikk, at matpakker er klar, drikkeflasker vasket, klesskift i barnehage, vaske klær som er våt av tiss fra barnehagen osv. 

Og hjemme. Sørge for at klær er vasket så det ikke er tomt for rent og tørt ulltøy, henge opp vått yttertøy ig tørke våte sko. Sørge for å ta klesvask og oppvask før det flyter over og ikke blir plass å lage mat på kjøkkenet. Rydde leker (yngste er for liten til å gjøre det), vaske av bord med flekker etter middag, Sørge for at klær er i skittentøyskurv og ikke i stue, soverom, bad og gang. 

Hjelp! Jeg er så lei. Nå er jeg den "sure" hjemme, men jeg mener jeg har rett til det. Det fungerer ikke å "puse" og prate på en søt og vennlig måte. Ikke er det gøy å si "kjære, kan du være så snill å ta klesvasken" (som er 3 uker siden sist han gjorde). 

Han har andre bra kvaliteter, klarer seg veldig bra på jobb, er en god far osv. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker. For disse problemene er jo mye av hverdagen.  

Har dere noen løsninger? 

Har forsøkt å ha litt faste oppgaver, men hans oppgaver sklir ut og blir bare utsatt.

 

 

Anonymkode: 80037...77c

Samboer.app! Og retter det seg ikke da er det bare å kaste mannen på dør, det gjorde jeg. Det er seriøst tusen ganger enklere å bare være alene å gjøre alt selv, det tar så sykt mye energi å gå rundt å være irritert og mase. 

Anonymkode: cafae...b26

[Eyr]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Samboer.app! Og retter det seg ikke da er det bare å kaste mannen på dør, det gjorde jeg. Det er seriøst tusen ganger enklere å bare være alene å gjøre alt selv, det tar så sykt mye energi å gå rundt å være irritert og mase. 

Anonymkode: cafae...b26

Helt enig. 😁

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Klarer seg veldig bra på jobb"??🤣🤣🤣 Er det virkelig en "kvalitet" utenom det vanlige? Det er et voksent menneske det er snakk om!

Anonymkode: 3b45a...347

Det er en uttalelse som viser at de kan, om det er viktig nok for dem. Altså er ikke eget hjem og kone noe de velger å prioritere. Og det vil jeg kalle ren utnyttelse. 

Anonymkode: a954c...d14

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

det må du jo om du velger bort mannen også? Gjøre det alene? 

Anonymkode: d7a18...ca5

Altså:

1. Når man velger bort mannen, så slipper man å rydde etter ham I TILLEGG til alt det andre - altså, blir det mindre jobb.

2. Det er utrolig irriterende og sårt når en bor sammen med en gratispassasjer. 

[AnonymBruker]

Dessverre finner sånne mannfolk seg ofte damer som legger videre til rette for denne typen oppførsel. Damer som ikke finner seg i sånt, luker dem fort ut.

I utgangspunktet skal alle slippe å si ifra til samboer om å ta sin del, ettersom normal hushygiene og å rydde opp etter seg er obligatorisk i voksenlivet. Det er ikke noe kvinner skal hjelpe menn med på en pedagogisk måte.

Anonymkode: 922d3...5e0

[Rosalilje84]

takinova skrev (1 time siden):

Garantert, hehe. "Du må se henne og la henne kjenne at hun blir verdsatt osv osv osv".

Ikke nødvendigvis. Hadde TS vært mann og kona ikke gjorde en dritt i huset, ville jeg har rådet ham akkurat det samme - bytt kone. 

[Trolltunge]

Jeg traff mann som var veldig opptatt av å holde alt rent og ryddig. 

Min mann ble alvorlig syk og jeg måtte selvfølgelig ta alt.

Min mann ble frisk igjen, men jeg fortsatte med å ta alt, på grunn av en blanding av at jeg (og han) var blitt vant til det, og jeg var så redd for at han skulle bli overbelastet og syk igjen. 

Jeg ble sliten og ba om hjelp, og han ignorerte dette. Da jeg ba og tryglet mer, fordi jeg virkelig var ufattelig sliten, sa han at jeg var blitt en kjip og kjedelig masekjerring, med mer. 

Den slitenhet som hadde fått meg til å be om hjelp var ingenting mot det som fulgte. Å være lei seg over å ikke bli møtt i mine behov, og ikke bli respektert, å ikke føle meg elsket, og hans guffenhet og surhet dro enhver energi ut av meg. 

Jeg gikk fra ham.

Det viste seg at jeg var alvorlig syk. Årsaken til at jeg hadde bedt om hjelp var at sykdommen hadde utviklet seg i det stille. En sykdom som kunne vært behandlet, så jeg kunne blitt helt frisk. På grunn av at hans respons var å avfeie mine bønner, og bli furt/kranglete istedenfor, og så utvikling videre, fikk jeg aldri ro til å skjønne at jeg var blitt syk. Istedenfor ble situasjonen slik at det var logisk at jeg ble stadig mer sliten av situasjonen. Dermed forsto jeg ikke at jeg var syk. 

Jeg våknet opp på sykehuset. 

Relativt borte som jeg var, utslitt og likegyldig, ga jeg ham en ny sjanse han aldri hadde fått om jeg var meg selv. 

Min mann bærer i bunn og grunn skylden for at jeg ble kronisk syk og ufør. SÅ ille kan det å være en egoistisk mannskit gå. 

Det jeg ba om hjelp til i utgangspunktet er ingenting mot hva han nå må gjøre, og faktisk gjør. 

Så til alle egoistiske mannfolk og kvinner som finner seg i dette; La vår historie være til skrekk og advarsel. Kona kan helt bokstavelig slites ut, og i stykker. 

 

Endret 2. september 2024 av Trolltunge