Hvordan balansere kjærlighet og krevende barn?

[AnonymBruker]

Dere som har barn som krever mye, hvordan klarer dere å balansere dette med en kjæreste?

Tar svært gjerne imot tips og råd. Skrev litt om min situasjon, beklager det ble litt langt.

Jeg har 2 tenåringer som krever mye av meg pga diagnoser, eldste har flyttet ut men trenger ofte mye hjelp. Det betyr at jeg som regel er "på vakt" 24/7, vanskelig å planlegge ting. 

Yngste som bor hjemme trenger at jeg er her morgen og kveld i forbindelse med skole. Blir mye farting fram og tilbake. Jeg blir ofte veldig sliten. 

Oppi dette har jeg også en kjæreste, med egne barn og eget liv. Når jeg er på besøk/har besøk av kjæresten blir d ofte avbrutt fordi jeg må dra. Han blir nedprioritert pga ungene mine, og jeg har ofte dårlig samvittighet for brutte avtaler og avkortede besøk. 

Jeg syntes det var så fælt å måtte si at jeg må dra igjen, og se skuffelsen hans, at det ble på en måte bedre å ikke treffe han like mye, og prøve å treffes mer spontant når jeg vet at jeg kan for å unngå dette. Men han har selvfølgelig, heldigvis et eget liv også, så da blir det gjerne at vi treffes lite. 

Dette går nå selvfølgelig ut over forholdet våres, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker den mannen, jeg vil ikke miste han! Samtidig som jeg ser at dette er jo ikke rettferdig ovenfor han. 

Han er et viktig lyspunkt i livet mitt, jeg har sett for meg en fremtid med han og jeg er knust over at dette kanskje faller fra hverandre

Anonymkode: 321f6...be1

[AnonymBruker]

Jeg tenkte sånn i starten. Mitt liv er for komplisert. Jeg må være tilgjengelig for ungen min og han krever mye(diagnose) Er det vits å date?

Datet online og møtte han som nå er kjæresten min. Han bor i annen kommune alene med 2 barn på samme alder som min(barneskole). I chatten før vi i det hele tatt møttes var jeg negativ😅 Men så fløt det så innmari. Vi pratet faktisk på telefonen i 3 timer før første date og da vi møttes så var det som om vi hadde kjent hverandre i et annet liv.

Vi falt hardt, fort. Og flere ganger luftet jeg bekymringer om min unge, avstanden og oss. Han var også bundet mye pga sine barn. Vi har sett og kjent på hvor naturlig vi tar oss av hverandre mht avlastning av ungene og hvordan ungene har blitt glad i oss og blomstrer når vi er samlet.

Men han ville ha meg og ungen. Og vi bestemte oss for å hoppe i det. Vi har vært sammen hver ferie, dro sammen til utlandet i sommer og fikk virkelig kjenne på oss samlet som en familie. Og vi har bare kjent på at vi vil ha mer. 
 

Veien til målet om oss er noe kronglete. Og det er uker vi får lite tid sammen. Men vi gjør hverandre lykkelig og tar det vi får. Nå planlegger vi huskjøp sammen neste år og han vil flytte til min kommune(har jobb, familie og venner her så blir mindre pendling)

 

Anonymkode: 9be26...3a0

[AnonymBruker]

Øve med ungene på å bli mer selvstendige. Og evner de ikke så bør iallfall eldste få tiltettelagt bolig med personale. 

 

Anonymkode: f3bda...333