Bo sammen pga barna

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært sammen i snart 20 år og har 2 barn. 

Barna våre har spesielle behov og jeg har følt meg veldig aleine om både omsorg og alt praktisk rundt situasjonene dems. Mannen min bidrar mest økonomisk, mens jeg jobber redusert pga barna som trenger ekstra tilsyn. 

Jeg har prøvd å snakke med han om at jeg er følelsesmessig utslitt og trenger at han stepper opp litt. Kjærlighetslivet vårt har stått på pause i flere år, (bortsett fra sex en gang i uka) Men nå har jeg begynt å miste følelsene mine for han. 

Jeg får lite til ingen bekreftelser fra han om at jeg er god nok/duger. Eller efforts i form av å be meg på kino, hotelltur f.eks osv. Det er alltid jeg som har stått for planlegging av dette og i tillegg må finne barnepike. Han drar på jobb kommer hjem til middag og ser på tv. 

Jeg har også tatt opp dette med han over jevne perioder de siste årene. Hvis forholdet skal overleve så må vi gjøre noe. Jeg dro oss med i parterapi for noen år siden, men det hjalp vel nøyaktig i en måned før det sklei ut igjen. 

Han blir aldri sint, men oppleves mer likegyldig når jeg tar opp følelsene mine. Sier liksom «ja» og «okej» når jeg snakker, men ikke noe mer enn det. Jeg har også prøvd å spørre han om hva han savner i forholdet, men han sier at han ikke savner noe.

På morgenen i dag spurte jeg han om hva han syntes om at vi slutter å være kjærester, men kun bor sammen for barnas del. Og at vi da har separate soverom. Han reagerte ved å si «ok, hvis det er det du vil. Må vi kjøpe en seng til da. Det blir dyrt.» Jeg opplever det som at han overhode ikke bryr seg! Det er liksom greit det også som alt annet. Jeg begynte å gråte og sa at det er trist at det må gå til dette punktet. Han sier kun: «Ja, det er jo det». 
 

Jeg opplever det som at det er så lite som skal til for at jeg kunne følt meg mer verdsatt i hverdagen. En gang for noen år siden skrev han verdens fineste bursdagsmelding hvor han skrev hvor mye jeg betydde for han. Den levde jeg på i flere måneder etterpå. Så jeg vet at han kan. Men, det virker ikke som han vil.

Han er veldig fysisk og liker å ta på meg, kose med meg og ha sex. Men, dette har etterhvert blitt problematisk for meg fordi jeg trenger litt mer bekreftelser i form av ord og også at han ønsker å tilbringe tid sammen med meg og ikke minst prate med meg om annet enn jobben hans. 
 

Han har vært helt normal i hele dag, mens jeg er lei meg. Betyr jeg så lite? 

Pga barna og økonomi må vi bo sammen noen år til. 

1. Oppleves jeg som kravstor?

2. Er det noen andre som bor sammen uten å være kjærester pga barna? Hvordan fungerer det for dere? Tar gjerne imot erfaringer.

 

Anonymkode: 0309a...724

[Gjest goodbeforelong]

Kravstor?

Det tror jeg ikke. Det er opp til deg å vurdere hva du trenger for å ha det bra med deg selv og i et forhold.

Dersom du prøver å prøver, men ikke får den endringen du håper på, har du iallefall prøvd. Til slutt handler det om du vil fortsette å leve slik, eller ta det store steget..

[Teardrop]

Har du det ikke bra, forlater du han.
Barna har det bedre med 2 happy foreldre.
(Snakker av egen erfaring som barn)

 

[AnonymBruker]

Har unge med diagnose og etter vi fikk barnet ble barnefar mer og mer egoistisk og selvsentrert. Oppførte seg som en tenåring og forventet at jeg skulle ta meg av alt.

Jeg gikk fra han og har aldri hatt det bedre. Fikk bedre økonomi også pga stønader.

Møtte så en fantastisk mann som viser meg med hver celle hvor viktig jeg er for han. Han verdsetter meg og ser meg. 
 

Uansett. Heller lykkelig alene enn ulykkelig og ensom i et dødt forhold.

Anonymkode: f0fb9...8fc

[AnonymBruker]

Det hørtes ut som mitt ekteskap. (Har også barn med diagnose, og vi hadde til slutt ingen kjæresteforhold) 

Her ble det til slutt brudd. Jeg har det bra alene, men kjenner også at jeg savner han, og at det er blytungt å stå alene med alt med barna. (Har to barn, begge med diagnoser) Vi samarbeider godt, men når jeg har barna, er jeg naturlig nok helt alene med alt av utfordringer, bekymringer osv. Så hadde jeg kunne valgt om igjen, hadde jeg blitt, og prøvd å jobbe gjennom det som ikke fungerte. 

Anonymkode: 04a18...5d7

[AnonymBruker]

Jeg ville ha prøvd å jobbe med følelsene. Om dere er gift så har jo dere lovet å være sammen for livet. Alt for mange gir opp for lett nå til dags, og det kryr av skilsmissebarn.
Ta litt tid til deg selv og plei deg. Jobb med følelsene og prøv å skap en positiv stemning hjemme dere imellom. Kanskje det hjelper? 
Vi kommer uansett til å holde sammen for barna selv om det kunne gått dårlig mellom oss. Vi er begge sterkt motstandere av skilsmisse.

Anonymkode: 4254f...a60

[AnonymBruker]

Da hadde jeg flyttet så må han ta sin del også.

Anonymkode: 82c26...b82

[AnonymBruker]

Jeg tror du har jevnt og trutt tatt opp dine greier i så stor grad at han har gitt opp fordi han aldri er bra nok, så han føyer deg og det er også galt sett fra din side - ikke noe han kan si eller gjøre vil være bra nok for deg, du har egentlig alt avsluttet dette forholdet med måten du ser det på. 

Anonymkode: 21ace...13a