Lite glede i livet

[AnonymBruker]

Litt historie er at jeg har hatt en ganske røff oppvekst/barndom, vil ikke gå så inn i dybden men ble nettopp diagnostisert med ptsd, og skal utredes for diverse personlighetsforstyrrelser. Jeg driver å vurderer å få en jobbsmak gjennom nav på sykehjem for å prøve å komme meg ut i jobb, men jeg har tidligere ikke klart å stå i jobb siden jeg er såpass ødelagt på innsida. Merker mer og mer at det er veldig lite som gleder meg i livet. Trening har mista gnisten sin, har ingen venner egentlig, føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å holde jobb, klarer ikke å sitte i ro å se serie, å gå turer gir meg ingenting bortsett fra fritid til hodet mitt for å overtenke mer enn jeg gjør fra før. Føler egentlig bare jeg er i live og ingenting mer. Føler jeg bare er tilstede, alle andre har mål og mening i livet  og familie/venner som de kan finne på ting med, mens jeg sitter egentlig bare hjemme. Utredningen er lang og kommer til å ta tid så jeg vet ikke når jeg er i bra nok form til å stå i en 100% jobb. Føler egentlig det er veldig lite i livet som er så bra som alle skal ha det til «skap din egen lykke» ja, men det er vanskelig når alt man prøver føles meningsløst og ikke vekker noe form for følelser i kroppen. Alt føles helt dølt ut. Bå får jeh sikkert masse tips om å oppsøke frivillighetsorganisasjoner osv for å hjelpe til med noe, men jeg sliter veldig med å bli kjent med nye folk alene. Føler meg rett og slett ikke trygg. Noen som har vært i en lignende situasjon og kan gi meg litt håp?🙏

Anonymkode: 2ad3d...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt historie er at jeg har hatt en ganske røff oppvekst/barndom, vil ikke gå så inn i dybden men ble nettopp diagnostisert med ptsd, og skal utredes for diverse personlighetsforstyrrelser. Jeg driver å vurderer å få en jobbsmak gjennom nav på sykehjem for å prøve å komme meg ut i jobb, men jeg har tidligere ikke klart å stå i jobb siden jeg er såpass ødelagt på innsida. Merker mer og mer at det er veldig lite som gleder meg i livet. Trening har mista gnisten sin, har ingen venner egentlig, føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å holde jobb, klarer ikke å sitte i ro å se serie, å gå turer gir meg ingenting bortsett fra fritid til hodet mitt for å overtenke mer enn jeg gjør fra før. Føler egentlig bare jeg er i live og ingenting mer. Føler jeg bare er tilstede, alle andre har mål og mening i livet  og familie/venner som de kan finne på ting med, mens jeg sitter egentlig bare hjemme. Utredningen er lang og kommer til å ta tid så jeg vet ikke når jeg er i bra nok form til å stå i en 100% jobb. Føler egentlig det er veldig lite i livet som er så bra som alle skal ha det til «skap din egen lykke» ja, men det er vanskelig når alt man prøver føles meningsløst og ikke vekker noe form for følelser i kroppen. Alt føles helt dølt ut. Bå får jeh sikkert masse tips om å oppsøke frivillighetsorganisasjoner osv for å hjelpe til med noe, men jeg sliter veldig med å bli kjent med nye folk alene. Føler meg rett og slett ikke trygg. Noen som har vært i en lignende situasjon og kan gi meg litt håp?🙏

Anonymkode: 2ad3d...048

Ja, men min vei er ikke for alle så er litt vanskelig å forklare. Jeg har vært fra mørkeste dypet til å ha fred i mitt liv. Jeg ble til slutt ufør, men prøver meg forsiktig ut i jobb jeg elsker og kan styre selv (hobby). Akseptert og kuttet ut giftig folk i livet mitt. Jeg har lært meg å elske meg selv, uansett om ingen andre gjør det. Min vei var spirituell. Er du religiøs eller spirituell? Kanskje du kan finne et slags samfunn på internett til å begynne med? 

Det kan ta tid, men det finnes alltid et håp ❤️ Jeg sender deg en stor klem via internett og sender god energi din vei

Anonymkode: 79512...bfe

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du kan slite med depresjon. Går du til behandling? Hvis ikke, ta kontakt med fastlegen, kanskje du trenger behandler og evt medisiner.

Anonymkode: 6bf73...fe9

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Det høres ut som om du kan slite med depresjon. Går du til behandling? Hvis ikke, ta kontakt med fastlegen, kanskje du trenger behandler og evt medisiner.

Anonymkode: 6bf73...fe9

I følge psykolog har jeg ikke depresjon, men har jo en traumediagnose og utredes for div personlighetsforstyrrelser som kan ligne. 

Anonymkode: 2ad3d...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Litt historie er at jeg har hatt en ganske røff oppvekst/barndom, vil ikke gå så inn i dybden men ble nettopp diagnostisert med ptsd, og skal utredes for diverse personlighetsforstyrrelser. Jeg driver å vurderer å få en jobbsmak gjennom nav på sykehjem for å prøve å komme meg ut i jobb, men jeg har tidligere ikke klart å stå i jobb siden jeg er såpass ødelagt på innsida. Merker mer og mer at det er veldig lite som gleder meg i livet. Trening har mista gnisten sin, har ingen venner egentlig, føler meg mislykka fordi jeg ikke klarer å holde jobb, klarer ikke å sitte i ro å se serie, å gå turer gir meg ingenting bortsett fra fritid til hodet mitt for å overtenke mer enn jeg gjør fra før. Føler egentlig bare jeg er i live og ingenting mer. Føler jeg bare er tilstede, alle andre har mål og mening i livet  og familie/venner som de kan finne på ting med, mens jeg sitter egentlig bare hjemme. Utredningen er lang og kommer til å ta tid så jeg vet ikke når jeg er i bra nok form til å stå i en 100% jobb. Føler egentlig det er veldig lite i livet som er så bra som alle skal ha det til «skap din egen lykke» ja, men det er vanskelig når alt man prøver føles meningsløst og ikke vekker noe form for følelser i kroppen. Alt føles helt dølt ut. Bå får jeh sikkert masse tips om å oppsøke frivillighetsorganisasjoner osv for å hjelpe til med noe, men jeg sliter veldig med å bli kjent med nye folk alene. Føler meg rett og slett ikke trygg. Noen som har vært i en lignende situasjon og kan gi meg litt håp?🙏

Anonymkode: 2ad3d...048

Noen ganger trenger fol et spark bak, og det gjør alle som skylder på røff og dårlige forhold under oppvekst. 
At livet har begynt dårlig, betyr ikke at man skal grave seg ned i dårlige oppvekstvilkår, men at man skal gjøre en innsatts selv, for å komme seg ut av den negative spiralen, fremfor å synke ned i selvmedlidenhet. 
Jeg ser rødt, når folk skylder på dårlig oppvekstvilkår for å ha det dårlig resten av livet. Du har ett liv, og det du selv gjør for å få det bedre er det som må til for å få det bedre. For seint å angre når livet nesten er forbi, fordi du ikke tok tak i deg selv og gjorde noe. 

Anonymkode: aab95...dea

[Diry72]

Det er ingen som gidder ha en negativ venn, så du må prøve å fokusere på det positive.  Har du hobbyer som gir deg mening?  Det er mange som føler de ikke har noe kall, deriblant jeg. Men du må uansett finne noe som gir deg glede, og det ligger inne i deg. Det er bra du trener, hva slags trening er det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Noen ganger trenger fol et spark bak, og det gjør alle som skylder på røff og dårlige forhold under oppvekst. 
At livet har begynt dårlig, betyr ikke at man skal grave seg ned i dårlige oppvekstvilkår, men at man skal gjøre en innsatts selv, for å komme seg ut av den negative spiralen, fremfor å synke ned i selvmedlidenhet. 
Jeg ser rødt, når folk skylder på dårlig oppvekstvilkår for å ha det dårlig resten av livet. Du har ett liv, og det du selv gjør for å få det bedre er det som må til for å få det bedre. For seint å angre når livet nesten er forbi, fordi du ikke tok tak i deg selv og gjorde noe. 

Anonymkode: aab95...dea

Slike folk som deg gjør at folk som ts sliter enda mer, så du kan ta med deg DIN negativitet og ekle holdning et annet sted å la ts være i fred. Ts må finne sin egen måte å få livet bedre på, og dette er forskjellig fra person til person. Men mennesker som deg bør de fleste holde seg langt unna

 

Anonymkode: 79512...bfe