Jeg klarte ikke å kontrollere følelsene mine foran barnet

[AnonymBruker]

Jeg har en 3åring som er veldig temperamentsfull og humørsyk. Hun kan gå fra bra humør til kjempesur uten noen åpenbar trigger. Det kan være nok at jeg sier "vil du sitte her?" Eller ser på henne med et "feil" blikk, at jeg står i synsfeltet hennes osv. Hun kan rive ned ting fra bordet, spytte på gulvet, hyle, virkelig uten noen foranledning. 

Har også mye sinneanfall, kan vare opp til 1 time.

Det er veldig sjelden jeg blir sint eller hever stemmen. Jeg prøver å modellere hvordan vi skal behandle andre folk. I dag hylte hun kjempehøyt og spytta på gulvet, fordi hun ble sur for noe helt uforståelig (jeg hadde spurt om hun ville lese i en bok). Jeg satt meg på gulvet foran henne og sa rolig at "her hjemme hyler vi ikke, da får vi vondt i ørene". Og da spytta hun en kraftig spyttklyse rett i ansiktet mitt. Jeg ble totalt satt ut og gikk litt bakover. Før jeg sa at vi ikke spytter på andre, og jeg sa at hun nå måtte tørke opp spyttet på gulvet. Da spytta hun en gang til midt i ansiktet mitt.

Jeg ble så fullstendig satt ut at jeg bare gikk litt unna situasjonen, og begynte etter noen minutter å gråte av fortvilelse, fordi jeg blir så bekymra for hva jeg har gjort galt eller om det er noe galt med henne.

Dessverre klarte jeg ikke å kontrollere følelsene mine og fortsatte å gråte en god stund. Hun prøvde å tørke tårene mine, og jeg forklarte at mammaer blir lei seg av og til og at det går over etterhvert. Men har aldri grått så lenge foran henne uten å klare å stoppe før. Det var ikke hulking og dramatisk gråting altså, bare tårer som rant, og stort sett så hun det ikke.

Etterpå fikk vi prata litt mer om det, og snakka mer om at det ikke er greit å spytte på noen. Og at det er litt rart og ekkelt når mammaer blir så lei seg at de blir helt annerledes. 

Men de følelsene jeg fikk var så ubehagelig. Jeg fikk følelsen av at jeg har en "ufordragelig unge" og at jeg har mislyktes helt som mor. Og det var den følelsen som gjorde at jeg ble så lei meg, man skal jo ikke føle det overfor ungen min?

Skal uansett prate med helsestasjon i morgen pga sinneanfallene.

Er alene med henne  så det er ikke så lett å trekke seg unna situasjonen. 

 

Anonymkode: a5e42...2bb

[Dojakitty]

Barn har godt av å se konsekvensene av sine egne handlinger. Dette er helt totalt uakseptabel oppførsel! 
Skjønner godt du begynte å gråte av fortvilelelse!

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg igjen. Jeg satte meg rett ned på gulvet og gråt i avmakt et par ganger når jeg ble slått, brølt til og kastet ting etter ut av det blå. Ingen har noensinne lagt hånd på meg i mitt liv, så gjør den elskede fireåringen det? 

Men at hun så du gråt er ikke så farlig, tvert imot, det er det som skjer når man spytter, folk blir såret og lei seg. Ikke noe galt i å lære det. 

Men det høres ut som det er noe som plager he ne, noe som ikke er "din skyld", og kanskje er det ikke du som kan fikse det, men det er deg hun tar det ut på. 

Har barnet det bra, spiser hun, sover hun, fordøyelsen i orden, ikke spesielt sliten? 

Snakk med lege, få henne skikkelig utredet (min hadde cøliaki) , og forsøk å få snakke med en batnepsykolog. 

 

Anonymkode: cc664...83c

[AnonymBruker]

Skal ikke en treåring oppleve at mor blir lei seg og gråter? Slik du beskriver det, overreagerte du ikke heller. At hun prøvde å tørke tårene dine betyr jo at hun har utviklet empati, og det er jo en bra ting! Jeg kan love deg at hun kommer til å møte verre ting enn andres tårer ute i samfunnet, der hun er en av mange, og ikke ditt spesielle barn. Jobben vår som foreldre er ikke bare lett, og det er ubehagelig å føle seg fintet ut av en treåring. Barn er ikke roboter, og de tester grenser fra de begynner å få vilje. Vi gjør derfor barna våre en stor bjørnetjeneste hvis vi oppdrar dem til å tro at de kan gjøre som de vil uten konsekvenser. Å koble inn barnepsykolog og utredning av allergier er ikke første steg tenker jeg (hvorfor skal vi sykeliggjøre alt egentlig?). Dette høres ut som en helt normal treåring! 

 

Anonymkode: b72bc...74b

[AnonymBruker]

Gratulerer, du er menneske! Jeg tror barn har godt av å i blant oppleve hvordan de faktisk påvirker andre - folk blir lei seg, sinte, glad, flau, trist ut fra hva man gjør. Det er en viktig del av oppdragelsen og det å lese og forstå andre mennesker. Det betyr så klart ikke at man skal skremme dem, være veldig oppfarende eller fysisk eller noe sånt, men de må forstå når det har gått for langt. 

Husk at din rolle er mamma, ikke pedagog som er tatt ut av en lærebok ❤️

Og ja, tror alle føler på at alle barn er ufordragelige til tider, særlig midt i verste trassalderen 😬

Anonymkode: 18eb1...517

[AnonymBruker]

Du er et menneske, og barnet ditt skal vokse opp og leve i en verden av mennesker. Jeg klarer heller ikke alltid å kontrollere alle følelser rundt barna alltid, og jeg tenker også at det ikke ville vært bra om vi gjorde det. Men å være bevisst på hva som skjer, og hvordan barnet opplever det, er viktig. 

Ut i fra innlegget, syns jeg du virker som en veldig reflektert mor, TS. Og at reaksjonen din var naturlig og helt innafor. Barnet ditt så at du også kan ha sterke følelser, og du snakket om hvordan det opplevdes etterpå. Bare med det viste du henne noe om hva en kan gjøre når følelsene har tatt helt overhånd, og at det kan skje oss alle. 

Anonymkode: 96945...859

[lillevill]

Kansje det finnes noen gode ressurser på hvordan å håndtere veldig itre og sinte barn? Det med spytting er jo ganske triggende så forstår at du måtte hente deg inn. Du er tross alt alene og må håndtere det solo så forstår at det er tøft også. 

[Katten89]

Det er jo ikke som om du brølte til barnet og straffet. Helt naturlig a tid reagerer. Og det tåler barn. 

[AnonymBruker]

Det er ikke farlig at barn ser at foreldre har følelser. Heller motsatt.

Anonymkode: 8621f...7df

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har en 3åring som er veldig temperamentsfull og humørsyk. Hun kan gå fra bra humør til kjempesur uten noen åpenbar trigger. Det kan være nok at jeg sier "vil du sitte her?" Eller ser på henne med et "feil" blikk, at jeg står i synsfeltet hennes osv. Hun kan rive ned ting fra bordet, spytte på gulvet, hyle, virkelig uten noen foranledning. 

Har også mye sinneanfall, kan vare opp til 1 time.

Det er veldig sjelden jeg blir sint eller hever stemmen. Jeg prøver å modellere hvordan vi skal behandle andre folk. I dag hylte hun kjempehøyt og spytta på gulvet, fordi hun ble sur for noe helt uforståelig (jeg hadde spurt om hun ville lese i en bok). Jeg satt meg på gulvet foran henne og sa rolig at "her hjemme hyler vi ikke, da får vi vondt i ørene". Og da spytta hun en kraftig spyttklyse rett i ansiktet mitt. Jeg ble totalt satt ut og gikk litt bakover. Før jeg sa at vi ikke spytter på andre, og jeg sa at hun nå måtte tørke opp spyttet på gulvet. Da spytta hun en gang til midt i ansiktet mitt.

Jeg ble så fullstendig satt ut at jeg bare gikk litt unna situasjonen, og begynte etter noen minutter å gråte av fortvilelse, fordi jeg blir så bekymra for hva jeg har gjort galt eller om det er noe galt med henne.

Dessverre klarte jeg ikke å kontrollere følelsene mine og fortsatte å gråte en god stund. Hun prøvde å tørke tårene mine, og jeg forklarte at mammaer blir lei seg av og til og at det går over etterhvert. Men har aldri grått så lenge foran henne uten å klare å stoppe før. Det var ikke hulking og dramatisk gråting altså, bare tårer som rant, og stort sett så hun det ikke.

Etterpå fikk vi prata litt mer om det, og snakka mer om at det ikke er greit å spytte på noen. Og at det er litt rart og ekkelt når mammaer blir så lei seg at de blir helt annerledes. 

Men de følelsene jeg fikk var så ubehagelig. Jeg fikk følelsen av at jeg har en "ufordragelig unge" og at jeg har mislyktes helt som mor. Og det var den følelsen som gjorde at jeg ble så lei meg, man skal jo ikke føle det overfor ungen min?

Skal uansett prate med helsestasjon i morgen pga sinneanfallene.

Er alene med henne  så det er ikke så lett å trekke seg unna situasjonen. 

 

Anonymkode: a5e42...2bb

Men hva er greit å gjøre hjemme når man kjenner på sinne? Hvordan skal en 3-åring vite det når hn ikke blir veiledet i det? Fortell hva man kan gjøre når man blir sint

[AnonymBruker]

Jeg hadde en vanskelig 3 - åring. Helt håpløs å ha med på butikken, - og vrang både hjemme og ellers. Ikke slem,men tidkrevende.

Det gikk over . Men det tok et par år. 

Anonymkode: e5dac...f83

[AnonymBruker]

Kjenner jeg er glad jeg ikke var sånn som 3+ åring. Var ekstremt stille og rolig unge. 

Anonymkode: 39875...485

[AnonymBruker]

Dette er bare sunt. Det er en ting å skremme barn med sinne, men de har ikke vondt av å lære at mamma kan bli lei seg. Synes du høres ut som en kjempe flink mamma. ❤️

Anonymkode: 1c2e0...e88

[missLynch]

Helt normalt, ts! Både sinne og fortvilelse er ikke til å komme utenom hvis man har et barn som tester mye grenser. Man er et menneske, ikke en robot. Dersom man slår barnet i affekt har man et problem som man bør søke hjelp for- men tårer, at mor blir fortvilet og lei seg, eller sint, det tåler barnet å se. 

[TinaChristina]

Du er redd for å vise negative følelser foran barnet ditt. Og derfor gjør hun slike ting, fordi hun kan, og fordi hun ikke blir satt på plass. Mine barn har alle trasset, men de har aldri spyttet, slått, bitt osv. Fordi jeg har aldri godtatt slik oppførsel. De har fått kjeft, timeout bl.a.

Nå blir jeg sikkert stemplet som barnemishandler og det der. Men denne pedagogiske barneoppdragelsen og skulle forstå seg ihjel på disse barna. Vi ser konsekvensene av dette komme godt fram i skolen nå. Barn trenger disiplin, de trenger å forstå rett og galt. 

[AnonymBruker]

Men kjæte vene du kan da ikke mene dette? 
 

Anonymkode: cd3ab...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en 3åring som er veldig temperamentsfull og humørsyk. Hun kan gå fra bra humør til kjempesur uten noen åpenbar trigger. Det kan være nok at jeg sier "vil du sitte her?" Eller ser på henne med et "feil" blikk, at jeg står i synsfeltet hennes osv. Hun kan rive ned ting fra bordet, spytte på gulvet, hyle, virkelig uten noen foranledning. 

Har også mye sinneanfall, kan vare opp til 1 time.

Det er veldig sjelden jeg blir sint eller hever stemmen. Jeg prøver å modellere hvordan vi skal behandle andre folk. I dag hylte hun kjempehøyt og spytta på gulvet, fordi hun ble sur for noe helt uforståelig (jeg hadde spurt om hun ville lese i en bok). Jeg satt meg på gulvet foran henne og sa rolig at "her hjemme hyler vi ikke, da får vi vondt i ørene". Og da spytta hun en kraftig spyttklyse rett i ansiktet mitt. Jeg ble totalt satt ut og gikk litt bakover. Før jeg sa at vi ikke spytter på andre, og jeg sa at hun nå måtte tørke opp spyttet på gulvet. Da spytta hun en gang til midt i ansiktet mitt.

Jeg ble så fullstendig satt ut at jeg bare gikk litt unna situasjonen, og begynte etter noen minutter å gråte av fortvilelse, fordi jeg blir så bekymra for hva jeg har gjort galt eller om det er noe galt med henne.

Dessverre klarte jeg ikke å kontrollere følelsene mine og fortsatte å gråte en god stund. Hun prøvde å tørke tårene mine, og jeg forklarte at mammaer blir lei seg av og til og at det går over etterhvert. Men har aldri grått så lenge foran henne uten å klare å stoppe før. Det var ikke hulking og dramatisk gråting altså, bare tårer som rant, og stort sett så hun det ikke.

Etterpå fikk vi prata litt mer om det, og snakka mer om at det ikke er greit å spytte på noen. Og at det er litt rart og ekkelt når mammaer blir så lei seg at de blir helt annerledes. 

Men de følelsene jeg fikk var så ubehagelig. Jeg fikk følelsen av at jeg har en "ufordragelig unge" og at jeg har mislyktes helt som mor. Og det var den følelsen som gjorde at jeg ble så lei meg, man skal jo ikke føle det overfor ungen min?

Skal uansett prate med helsestasjon i morgen pga sinneanfallene.

Er alene med henne  så det er ikke så lett å trekke seg unna situasjonen. 

 

Anonymkode: a5e42...2bb

Så fint at hun virkelig fikk se at hennes handlinger gjør andre lei seg. Til og med en mamma blir lei seg av sånt. Kanskje det blir endring. 

Anonymkode: f2c6f...647