Pappaen kjefter på meg når barnet slår seg

[AnonymBruker]

Vi hadde en hendelse som jeg kjenner jeg sliter med å legge fra meg. 

Vi syklet med begge ungene. Den eldste på 9 hadde lenge snakket om en bakke hvor han ville hoppe med sykkel. Når vi kom dit sa han at ville sykle ned foran oss, og jeg sa han bare kunne gjøre det. 

Så ramler han, og faller på sykkelen. Vi kommer ned og det ser først ikke bra ut. Faren begynner å spørre gutten hva som har skjedd og han stotrer frem at jeg hadde sagt han kunne sykle ned (det var sant). 

Så begynner pappaen å kjefte på meg. Jeg måtte jo ha skjønt at dette var farlig, at jeg var uansvarlig etc etc. 

Kjente jeg selv ble forbanna uten å kunne vise det. Dette var en vanlig bakke som mange barn hopper på, ikke en fjelltopp. Og han ble ikke skadet

Etterpå hadde vi en kjempekrangel. Jeg sa at jeg aldri hadde skyldt på han hvis barna hadde et uhell. Han sammenliknet min oppførsel med å la barna være i båt uten redningsvest. Jeg mener det ikke kan sammenlignes engang.

Jeg blir så usikker. Er det virkelig rart at jeg reagerer på å få kjeft når barn har et hendelig uhell? 

Anonymkode: 39368...cd8

[AnonymBruker]

Du og far har jo tydeligvis ikke kommunisert godt hva dere tenker er risiko og ikke. Han ble sikkert redd og følte du overkjørte de grensene han kanskje allerede har sagt?

Jeg hadde sikkert reagert som mannen din, for å være ærlig.

Anonymkode: 24438...56f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du og far har jo tydeligvis ikke kommunisert godt hva dere tenker er risiko og ikke. Han ble sikkert redd og følte du overkjørte de grensene han kanskje allerede har sagt?

Jeg hadde sikkert reagert som mannen din, for å være ærlig.

Anonymkode: 24438...56f

Sykling innebærer en risiko. 

Jeg synes det var skikkelig drittsekk-oppførsel av faren. Det var jo ikke som om at jeg ba gutten om å falle, og jeg ble like bekymret som faren når jeg så gutten hadde falt. 

Også må jeg holde roen for å ikke skremme begge barna enda mer. Tror ikke sønnen vår heller opplevde utspørringen og kjefting av meg som veldig ok. 

Anonymkode: 39368...cd8

[AnonymBruker]

Han var sikkert redd, og snakket i sinne - men da burde hsn unnskylde etterpå. Barn faller og slår seg hele tiden, helt normalt å hoppe og herje litt. 

Anonymkode: 6eab6...a07

[Cornix]

Synes du bør snakke med mannen din om hva som er greit og ikke. Dere skal være samstemte i oppdragelsen. Nå vet jeg ikke hva slags bakke dette var - men det kan ikke vært en helt vanlig en om han skadet seg sånn. Trenger ikke være en fjelltopp for at det kan være farlig. Men barn må få kunne boltre seg litt fritt ute - bare de er sikret med hjelm og annen beskyttelse. Det er også viktig å lære at man kan falle, men så reiser man seg opp igjen - og at det går bra. Pappaen kan projisere masse angst i gutten om han er sårbar for alt av potensielle farer - men igjen - det er viktig med sikkerhet. 

[AnonymBruker]

Noen blir sinte når de blir redde. Jeg har ikke barn selv, men jeg kan se for meg at det kan føles skremmende når man ikke har kontroll, ikke alltid kan passe på, også når uhellet er ute, så ser man for seg hvor ille det kan ha gått, og alt bobler opp som sinne.

Man kan ha forståelse for det, men det er likevel ikke greit at han kjeftet på deg, og spesielt ikke foran barna. De skal ha full tillit til deg. De skal føle at mamma og pappa er et team, og de skal føle at det er helt greit å slå seg litt uten at det blir ubehagelig stemning.

Du og mannen må sette dere ned i fredstid og snakke om hva dere tenker er nødvendige og unødvendige risikoer. Ikke gå rett i angrep, men begynn med at du forstår at han ble redd og at det kan komme frem som sinne, men at barnet ikke har godt av å se pappa kjefte på mamma når de allerede har vondt etter et fall, og at uansett hvem av dere som har "rett", så synes du ikke at han håndterte det riktig. 

Gi han muligheten til å tenke det over, og forhåpentligvis beklager han seg. 

Snakk deretter om hva dere begge tenker om hva dere skal la barna gjøre, og hvordan dere skal reagere når det skjer ulykker, for barna VIL slå seg igjen, og ofte. Du tenker kanskje at de skal få lov til å prøve ting innen visse rammer, selv om det kanskje ender med et uhell. Hva tenker han? Skal barna aldri få sykle? Klatre i trær? 

 

Anonymkode: 8c181...afb

[AnonymBruker]

Jeg pleier å si at arr etter skrubbsår er bevis på en god barndom. Selvsagt kan man ha en god barndom uten å få slike arr også, men poenget er at barn skal ikke pakkes inn i bobleplast heller. De skal utforske verden, lære om konsekvenser, og det å falle og slå seg litt er en del av det. 

Også er det jo fint at dere foreldre var til stede når barnet først hadde et uhell. Far har nok vært redd og reagert med sinne, men burde ha unnskyldt seg i ettertid. Også gjort det også fremfor barnet. 

Anonymkode: 45440...81a

[AnonymBruker]

Tror det er viktig at barn får utfordret seg på sånne ting, de blir mer robuste av å få prøve, men også feile. Så her tror jeg det er viktig at dere setter dere ned å prater sammen om hvordan dere begge vil ha det. 

Det som egentlig burde ha skjedd nede i den bakken var vel (Opp igjen, det gikk bra. Vil du prøve igjen? 

 

Anonymkode: d1af2...f14

[AnonymBruker]

Dette var bare dråpen. Det har nok ligget noe å ulmet under dette.

Anonymkode: f5688...125

[AnonymBruker]

Han ble redd og trengte noen å skylde på. Ettersom han ikke kunne kjefte på barnet i situasjonen ble alle følelsene kanalisert til deg. Helt urettferdig, men dessverre ikke helt uvanlig. Prøv å snakk om det i «fredstid» og istende for å være anklagende så vær undrende; «hva tenker du at jeg burde gjort annerledes/føler du ofte at jeg setter de i farlige situasjoner/hva tror di barnet følte når han ble kilde til konflikt mellom oss/og blabla» 

Anonymkode: 98384...5d9

[AnonymBruker]

Min mann reagerer med sinne når han blir redd. For meg er det voldsomt provoserende, men jeg har lært meg å forstå at han er sånn. Jeg forsøker å kommunisere til han at han må jobbe med det. 
Det er tross alt bedre at han kjefter på deg enn på barnet, som allerede har vondt. 

Anonymkode: f5e12...ce8

[AnonymBruker]

Enkelte blir sinte når de blir redd. Blir det selv. Husker jeg eksploderte da jeg så traktoren hang opp ned på låvebrua og gubben stod å lo. Han hadde bare klatret ut. Jeg tenkte jo det værste. 

 

Samtidig er det så viktig at ungene får prøve seg slik. Her syklet nå ungene opp og ned bratte skråninger osb når de var på alderen til deres barn . Ble noen skrubbsår osv. Men de lærte seg å beherske ting, ved å prøve seg frem og til slutt mestre

Anonymkode: 45dc8...8a6

[AnonymBruker]

Jeg synes generelt det er en uting å skjelle ut folk i sinne fordi man blir redd. Jeg jobber med at ungene mine skal lære dette. Hadde ikke orket en slik partner (det har jeg hatt før). Er man uenig i vurderinger får man prate om det. Skjelle ut moren foran ungene er bare helt bak mål.

Anonymkode: 7c089...26f

[AnonymBruker]

Ja, som andre skriver var nok kjeftingen utløst av sinne som var utløst av redsel. Men det virker emosjonelt umodent å ikke kunne erkjenne dette etterpå. Ikke minst risikerer man å skremme ungene sine ved å reagere slik du beskriver. Han fikk både seg selv og deg til å fremstå utrygge i en situasjon hvor ungen trengte trøst og rolige voksne. Skjønner godt st du ikke greier å riste av deg dette.

Anonymkode: b9eb1...fe4

[nordlending]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Når vi kom dit sa han at ville sykle ned foran oss, og jeg sa han bare kunne gjøre det. 

Dere skulle sykle ned bakken uansett? Da har det vel mest sannsynlig ikke så mye å si at han dro litt i forveien?