Kutte kontakt med mor og far

[AnonymBruker]

Retraumatisering og emosjonell utpressing helt fra jeg var bare barn, til nå sent i førtiårene.

Som barn også fysisk vold og trusler i tillegg.

Nå klarer jeg ikke mer.

Beste er å kutte kontakten. En sorg, men må pga egen helse.

Vurderer å si fra meg ansvar når de må ha hjelp fra norsk helsevesen. Og den dagen de ikke er mer. Jeg blir fysisk dårlig med tanken om å nerme meg begge to.

jeg har søsken som takler de helt fint.

 

Noen med erfaring? 

Anonymkode: 8ebd3...d6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Retraumatisering og emosjonell utpressing helt fra jeg var bare barn, til nå sent i førtiårene.

Som barn også fysisk vold og trusler i tillegg.

Nå klarer jeg ikke mer.

Beste er å kutte kontakten. En sorg, men må pga egen helse.

Vurderer å si fra meg ansvar når de må ha hjelp fra norsk helsevesen. Og den dagen de ikke er mer. Jeg blir fysisk dårlig med tanken om å nerme meg begge to.

jeg har søsken som takler de helt fint.

 

Noen med erfaring? 

Anonymkode: 8ebd3...d6f

Det er ikke lett å kutte kontakten, men det blir mye bedre etterhvert! Stå i det. Beste valget her!

Anonymkode: 2f0d3...3be

[AnonymBruker]

Kuttet ut en forelder delvis fra jeg var 12 og helt da jeg var 19. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke kuttet helt av kontakten tidligere.

Anonymkode: d2463...049

[AnonymBruker]

Jeg kuttet akkurat ut min far. En som aldri har stilt opp og drevet mye med omsorgssvikt (selvsagt uten selvinnsikt til å se dette). Det er trist men samtidig en lettelse. Jeg har jobbet mye med meg selv og funnet ut hvor mye traumer jeg faktisk har etter han og hvor mye bedre jeg har det uten han. Sender dere alle klemmer ❤️ 

Anonymkode: 734a4...60d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Retraumatisering og emosjonell utpressing helt fra jeg var bare barn, til nå sent i førtiårene.

Som barn også fysisk vold og trusler i tillegg.

Nå klarer jeg ikke mer.

Beste er å kutte kontakten. En sorg, men må pga egen helse.

Vurderer å si fra meg ansvar når de må ha hjelp fra norsk helsevesen. Og den dagen de ikke er mer. Jeg blir fysisk dårlig med tanken om å nerme meg begge to.

jeg har søsken som takler de helt fint.

 

Noen med erfaring? 

Anonymkode: 8ebd3...d6f

Har du noen som helst kontakt med dem nå? Har du snakket med dem før om hvor du står?

Anonymkode: dbd83...efb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vurderer å si fra meg ansvar når de må ha hjelp fra norsk helsevesen.

Anonymkode: 8ebd3...d6f

Du har uansett ikke noe ansvar for dine foreldres helse.

Anonymkode: 46bcc...147

[AnonymBruker]

Det er et tøft valg. Jeg har selv gjort det med mine foreldre. Døren til min mor er stengt for alltid da det ikke er mulig å ha en relasjon til henne pga psykisk sykdom. Hun har diagnoser innenfor det dyssosiale personlighetsspekteret og svært skadelig å være med, i tillegg ruser hun seg. Min far derimot er rusfri og har vært i mange år. Han kan jeg ha en relasjon til. Vi jobber med relasjonen vår nå. Det er tøft og vondt, men det blir bedre for hver dag.

 

jeg hadde en periode hvor jeg kuttet begge to. Det var uhorvelig vondt. Det er en sorgprosess. Jeg vil anbefale deg å ikke stå i det alene. Det gir kroppen traumer som du kan sitte igjen og slite med resten av livet. Ikke tro at du kan fikse alt selv. Men noen ganger er livet sånn at det er personer vi ikke kan ha i livene våre, personer som suger energi ut av oss og som gjør oss ulykkelig og vondt. Tenk deg godt om når du kutter og ha folk rundt deg når du gjør det. Det vil du trenge. 

Anonymkode: ac8af...ac9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du har uansett ikke noe ansvar for dine foreldres helse.

Anonymkode: 46bcc...147

Om du står oppført som nærmest pårørende har du det! Jeg har sagt i fra at jeg ønsker IKKE stå oppført som nærmeste pårørende, beste avgjørelse noengang! Hun har sagt i alle år at hun skulle bruke "arven min på seg selv", så jeg sier til henne at hun kan bruke pengene sine til å kjøpe seg hjelpen hun trenger. Jeg stiller ihvertfall IKKE opp.

Jeg har minimalt med kontakt med mamma, det er en befrielse! Pappa bor i et annet land så det begrenser seg selv nokså naturlig. Jeg skylder mine foreldre INGENTING! Bruker alt v tid, krefter og økonomi på barna og partner.

Anonymkode: 7e739...e90

[mamma0703]

Har vært i liknende situasjon. Vokste opp med rusmisbrukende mor, forholdene går jeg ikke inn på, de taler vel for seg selv og jeg har slitt mye som følge av dette opp igjennom.

Jeg valgte å kutte all kontakt for 5 år siden, da var jeg 20 år (og mor 38). Etter å ha sendt henne til alle slags rehab tjenester, brukt flerfoldige tusen på å tilrettelegge osv..

Det føltes overraskende lett der og da. Fordi jeg bare forsvant ut av den verden. Men så har årene gått. Jeg har blitt mamma og føler vel egentlig at jeg vil ha en mamma å gå til for råd. Antar at sistnevnte ikke er aktuelt i ditt tilfelle mtp alder, men skal aldri si aldri.

Har også fått bistand fra advokat som har gjort det klart for meg hva jeg skal gjøre den dagen mor dør. Jeg skal ikke skrive under på noe eller påta meg noe ansvar. Jeg nekter å betale ett øre for hennes begravelse eller hennes gjeld. OBS; IKKE SKRIV UNDER PÅ NOE. Begravelsesbyråer/kommunen kommer visstnok til å være veldig på å få en signatur for å bekrefte dødsfallet fra nær relasjon eller noe liknende.. det er egentlig en signatur på at du tar på deg kostnadene, sånn enkelt forklart iflg Advokaten min.

Det er kun jeg som har kuttet kontakt, har en søster og en tante som fortsatt oppsøker (hvis de finner ut hvor hun er). Jeg har pent bedt dem om å ikke fortelle meg noe om mor sin situasjon, med mindre jeg ber om det spesifikt. Noe de begge har forståelse for og følger.

 

Oppsummert;

Kutt kontakten. Gjør det deg syk så skal du prioritere deg selv, uansett hvor vanskelig det kan være. Et "barn" skal aldri behøve å være sine foreldres foresatte, uansett alder.