Stigma rundt uføre

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år, vært sykemeldt i noen mnd, og skal rett over på varig uføretrygd etter sykemeldingsperioden. Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? Hvordan skal man få dagene og livet til å gå framover? 
Jeg hadde trodd det skulle være en langvarig prosess, og at jeg ville få avslag på uføre etter så kort tid sykemeldt. Jeg har ikke en dødelig diagnose, men den er livsvarig, uten utsikter for bedring av situasjonen.

ikke bare økonomisk vanskelig, men også psykisk vanskelig å innse at jeg er ferdig i arbeidslivet.

Er det noen her som har tips til hvordan man kan mestre dette?

 

Anonymkode: 17360...8b7

[AnonymBruker]

Jeg selv er ufør og min timeplan er stå opp, spise frokost. Gå et par timer turmens jeg hører på lydbok, det er sunt for meg både psykisk og fysisk. Så kommer jeg hjem, gjør det som trengs av husarbeid/klesvask og lager middag. Vipps så har dagen gått, så kommer samboer hjem. Etter det så brukes kvelden på det samme som jeg gjorde da jeg var i jobb.

Når det kommer til hva man skal si når man møter andre så sier jeg bare at jeg nå dessverre er ufør men, at jeg er utdannet... og jobbet med... før jeg ble syk. Så kaster jeg ballen videre og spør hva de driver med.

Økonomisk sett så har jeg endret vanene mine etter at jeg ble ufør. Ikke bare fordi jeg har mindre men, også fordi jeg har tid til å planlegge innkjøp, tid til å lage mat fra bunnen. Så det blir ikke like mye impulskjøp og take away langer. Jeg orker heller ikke å dra ut på kulture ting i like stor grad som før, så det går mindre der. Trenger heller ikke å bruke så mye penger på klær når man ikke er ute å flyr så mye hele tiden 😅. 

Psykisk så er det jo en overgang, men min erfaring er at veien blir litt til mens man går så man venner seg til det på sikt. Er det uansett helt uaktuelt for deg og jobbe noe? Kanskje du på sikt kan ha en liten stilling eller gjøre noe frivillig? Eller har du kanskje noen hobbyer som du er glad i så kan du kose deg med det.

Anonymkode: 5f2dc...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er 40 år, vært sykemeldt i noen mnd, og skal rett over på varig uføretrygd etter sykemeldingsperioden. Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? Hvordan skal man få dagene og livet til å gå framover? 
Jeg hadde trodd det skulle være en langvarig prosess, og at jeg ville få avslag på uføre etter så kort tid sykemeldt. Jeg har ikke en dødelig diagnose, men den er livsvarig, uten utsikter for bedring av situasjonen.

ikke bare økonomisk vanskelig, men også psykisk vanskelig å innse at jeg er ferdig i arbeidslivet.

Er det noen her som har tips til hvordan man kan mestre dette?

 

Anonymkode: 17360...8b7

 

Hvis det fins en forening for de med samme diagnose vil du kanskje finne støtte og hjelp der? 

Anonymkode: e0321...bc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Hvis det fins en forening for de med samme diagnose vil du kanskje finne støtte og hjelp der? 

Anonymkode: e0321...bc3

Ts her

Veldig få som lider av den nevrologiske sykdommen jeg lider av, så ingen støttegruppe her ivertfall. 
 

jeg har store vansker med å akseptere at jeg ikke skal få bidra i samfunnet, og ha kollegaer, et nettverk😱

 

Anonymkode: 17360...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg selv er ufør og min timeplan er stå opp, spise frokost. Gå et par timer turmens jeg hører på lydbok, det er sunt for meg både psykisk og fysisk. Så kommer jeg hjem, gjør det som trengs av husarbeid/klesvask og lager middag. Vipps så har dagen gått, så kommer samboer hjem. Etter det så brukes kvelden på det samme som jeg gjorde da jeg var i jobb.

Når det kommer til hva man skal si når man møter andre så sier jeg bare at jeg nå dessverre er ufør men, at jeg er utdannet... og jobbet med... før jeg ble syk. Så kaster jeg ballen videre og spør hva de driver med.

Økonomisk sett så har jeg endret vanene mine etter at jeg ble ufør. Ikke bare fordi jeg har mindre men, også fordi jeg har tid til å planlegge innkjøp, tid til å lage mat fra bunnen. Så det blir ikke like mye impulskjøp og take away langer. Jeg orker heller ikke å dra ut på kulture ting i like stor grad som før, så det går mindre der. Trenger heller ikke å bruke så mye penger på klær når man ikke er ute å flyr så mye hele tiden 😅. 

Psykisk så er det jo en overgang, men min erfaring er at veien blir litt til mens man går så man venner seg til det på sikt. Er det uansett helt uaktuelt for deg og jobbe noe? Kanskje du på sikt kan ha en liten stilling eller gjøre noe frivillig? Eller har du kanskje noen hobbyer som du er glad i så kan du kose deg med det.

Anonymkode: 5f2dc...b2c

Ts her

Takk for gode råd. Pr nå klarer jeg ingen ting, men kanskje med tiden kan jeg brukes til noe fornuftig❤️

Anonymkode: 17360...8b7

[AnonymBruker]

Du er verdifull også når du ikke kan bidra med noe.

Anonymkode: 7ef0f...145

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? 

Anonymkode: 17360...8b7

"Jeg jobbet med X, men når jeg ble syk, så kunne jeg ikke fortsette å jobbe med det lengre. Jeg trodde jeg hadde mange år igjen i arbeidslivet, men livet blir desverre ikke alltid slik man ser for seg. Det var en givende jobb, og jeg savner det sosiale og (sett inn ting du liker ved jobben din her), men det ble nå en gang som det ble." også stiller du dem et spørsmål tilbake, for å få dem til å snakke om noe annet. 

Hvis de fortsatt dømmer deg for å være ufør etter du sier noe i den duren, så hadde jeg droppet å ha de i livet mitt.

Anonymkode: 05b16...090

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ts her

Veldig få som lider av den nevrologiske sykdommen jeg lider av, så ingen støttegruppe her ivertfall. 
 

jeg har store vansker med å akseptere at jeg ikke skal få bidra i samfunnet, og ha kollegaer, et nettverk😱

 

Anonymkode: 17360...8b7

Nå.. er jeg kanskje frekk.. men hva er årsaken til at du er ufør? 

Du sier det er få som har den nevrologiske sykdommen du har, kan du flette den inn sammen med "jeg er ufør. på grunn av ...., så har jeg ingen mulighet til å jobbe uansett hvor mye jeg har lyst. Tidligere så har jobben min vært å ..., hva med deg?"

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufør noen år nå, men har i kortere perioder prøvd meg på små deltidsstillinger. Men fastlegen har mer eller mindre sagt stopp nå, da det har bidratt til betydelig helseforverring. Så jeg gjør det beste ut av dagene, men selvsagt avhengig av formen. Er hos fysio ca to ganger i uken, og har en drøss med andre helseavtaler. Sånn sett har jeg mer enn nok på dagtid. Skulle ønske jeg kunne sagt at jeg lager all mat fra bunnen, og levde supersunt. Men med kvalme, utmattelse og smerter så blir det enkle måltider. Evt næringsdrikker😬Dog har jeg blitt en kløpper på å få tak i ulike vervelinker som jeg sparer en del penger på, feks strøm. Dette gjør jeg enkelt fra sengen😂Men fremdeles er det ubehagelig å treffe nye mennesker som spør hva jeg jobber med…Er begynt å si at jeg jobber litt innen helse, siden livet består mye av helseavtaler, lol😆

Anonymkode: a8c4e...818

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til å skulle utbrodere/forklare dersom noen spør. Det føles for meg nesten som at man unnskylder seg for en situasjon man ikke kan noe for. Jeg går for den helt enkle:  "Nå er jeg ufør, men før det jobbet jeg som ... i mange år." Kommer det oppfølgingsspørsmål tar jeg det der og da.

Jeg bruker dagene til husarbeid, og hobbyer når jeg klarer å klemme det inn. Går turer når jeg kan. Jeg må jo innrømme at mange dager bare forsvinner for meg uten at jeg føler at jeg har fått gjort noe som helst.

Anonymkode: 6322a...8c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg ser ingen grunn til å skulle utbrodere/forklare dersom noen spør. Det føles for meg nesten som at man unnskylder seg for en situasjon man ikke kan noe for. Jeg går for den helt enkle:  "Nå er jeg ufør, men før det jobbet jeg som ... i mange år." Kommer det oppfølgingsspørsmål tar jeg det der og da.

Jeg bruker dagene til husarbeid, og hobbyer når jeg klarer å klemme det inn. Går turer når jeg kan. Jeg må jo innrømme at mange dager bare forsvinner for meg uten at jeg føler at jeg har fått gjort noe som helst.

Anonymkode: 6322a...8c1

Enig, bare si hva du har jobbet med før, men at du ble syk. 

Anonymkode: adddd...cbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ts her

Veldig få som lider av den nevrologiske sykdommen jeg lider av, så ingen støttegruppe her ivertfall. 
 

jeg har store vansker med å akseptere at jeg ikke skal få bidra i samfunnet, og ha kollegaer, et nettverk😱

 

Anonymkode: 17360...8b7

Jeg har vært ufør i mange år, og lever mye isolert. Det er uten tvil vanskelig, og man kan fort føle seg som et "avvik" i samfunnet. Men det betyr ikke at man er det, man må lære seg å snu på tankegangen og hvordan man ser ting. Jeg kan ikke forsørge meg selv lenger, og jeg kan ikke bidra ved å jobbe/tjene penger for bedrifter. Men det jeg kan gjøre, er å være god mot mennesker. Jeg kan hjelpe den gamle naboen med å handle når jeg klarer, jeg kan gi lyttende øre og gi råd til venner (og fremmende på forum). 

Å bidra i samfunnet dreier seg m.a.o om langt mer enn å jobbe. Man kan være en ressurs for andre mennesker på så mange andre måter, som man kanskje ikke tenker på. Du, eller noen andre som er i denne situasjonen, er ikke noe mindre verd enn andre. Du må ikke la stakkarslige sinte troll som kjefter og smeller og har idiotiske meninger om uføre gå inn på deg. Du kan ikke noe for at du er syk, og du må jobbe med å fokusere på det du klarer fremfor det du ikke klarer. 

Anonymkode: c57b9...013

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? Hvordan skal man få dagene og livet til å gå framover? 

I overgangen til uførhet og de første 2-3 årene er det gjerne vanskelig og sårt å få spørsmål hva du jobber med. Men etterhvert som tiden går så vil du [forhåpentligvis] bli mer vant med det og gi mer f... i spørsmålet, og svarer mer naturlig at du er ufør.

Sånn har det gått for min del. Bryr meg ikke lenger om jeg svarer at jeg er ufør. Om de får dømme meg så får det bare være, det er folk jeg ikke har noe med å gjøre uansett. Og jeg bryr meg overhodet ikke lenger om hva folk tenker om meg. 

Så fra å være øm og sårbar i starten så har jeg grodd meg inn i situasjon hvor jeg fullstendig driter i hva folk sier og tenker om meg. 

Dagene og livet var også vanskelig i overgang og start. For min del var uførheten et sjokk der jeg ble stresset og deprimert. Noe så stusselig og kjedelig - tidvis uverdig - for min del. Men også dette grodde jeg i med tid og stunder. Det er som det er, jeg har senket skuldrene til det, jeg koser meg så mye jeg klarer hele døgnet rundt og har det nå helt fint. Og vet du, dagene flyr avgårde! Det blir litt som når du er i jobb og har sommerferie - dagene du har fri flyr avgårde i et helt annet tempo enn ellers, og ferien er over før du har snudd deg! På tross for at du ikke har gjort noe spesielt. 

Livet mitt har blitt en eviglang sommerferie der jeg knapt klarer å holde følge med kalenderen. 

Det skulle man ikke trodd. Jeg som var så ambisiøs og elsket jobb, og kunne ikke sett for meg livet uten arbeidsdager. 

Budskapet er: 

Det du lurer på vil bli bedre med tiden. Det går seg til. Du finner ut av det! Du tråkker veier etterhvert som du går. 

Og for din del så handler det ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Anonymkode: 257d8...d28

[AnonymBruker]

Er nok verre for unge uføre som ikke har vært i jobb.

Anonymkode: 106f3...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er nok verre for unge uføre som ikke har vært i jobb.

Anonymkode: 106f3...b6a

Hvorfor mener du det? 

Anonymkode: c57b9...013

[punkyB]

Du skal jo ikke være flau over å bli ufør . Jeg tror jo de fleste skjønner situasjonen 

Mange - også meg - synes jo det er "skummelt" at antall uføre øker MEN samtidig har man jo aksept for at folk blir det av feks. ulike sykdommer man lider av. 

Jeg tenker at jo mer man vet jo bedre er det - men du trenger jo ikke å utbrodere diagnose hvis du ikke vil 

Ingen gøy situasjon å komme i - men du må jo lære deg å akseptere og finne ut hvordan du kan leve med den. Hvis du har fysiske begrensninger så kan du jo finne aktiviteter hvor du må bruke hodet.  Hvis du ikke kommer deg mye ut av hjemmet finn hobbyer du er i stand til å drive med. Man kan jo ha kontakt med folk via nettet - feks. KG - OG mange andre måter/steder

[Daria]

Gi deg selv tid og rom til å sørge over det som blir borte - det er jo litt som et dødsfall, du mister noe som er stort og viktig i livet ditt, sa psykologen min (også en anbefaling, om du har anledning - det å ha noen å snakke med underveis har vært gull verdt for meg). Halvannet år etter uførvedtaket og 3,5 år etter siste arbeidsdag kan jeg fortsatt synes det er helt absurd vondt å tenke på at jeg sannsynligvis aldri skal jobbe igjen. 

Jeg har i liten grad kjent på noe stigma, skammer meg ikke og kan fint fortelle at jeg er ufør og syk - jeg vil møte verden med rak rygg og hevet hodet. Hvis man selv ikke gir inntrykk av å ha noe å skamme seg over, vil omverdenen også i mindre grad tenke at man har det. Men å komme dit er også en prosess med mange vanskelige følelser, det er ikke bare å knipse med fingrene og bestemme seg, og det er mye her man ikke innser eller skjønner før man står i det selv.

Følelsen av å stå utenfor fellesskapet kan svi uansett hvor raktygget man står i sin egen situasjon, og i de mest uventede og egentlig bagatellmessige sammenhenger. Som når den unge frisøren spør om jeg skal tilbake på jobb etterpå eller har en fridag, og når jeg svarer at jeg er ufør nøler hun et øyeblikk fordi jeg går utenfor standardskjemaet og sier noe om hvor deilig det er å kunne nyte finværet. Min umiddelbare tanke er at deilig ikke er det første ordet du skal ty til når noen forteller om uførhet - men min andre er at hun har et poeng, det er en av fordelene jeg tross alt har og hun kunne kommet med mye verre svar. Sånne situasjoner er det mange av, det gjelder å lære seg å håndtere dem. Min erfaring er at de aller fleste vil deg vel, men det er ikke så lett å sette ord på det på riktig måte.

Endret 31. august 2024 av Daria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ts her

Veldig få som lider av den nevrologiske sykdommen jeg lider av, så ingen støttegruppe her ivertfall. 
 

jeg har store vansker med å akseptere at jeg ikke skal få bidra i samfunnet, og ha kollegaer, et nettverk😱

 

Anonymkode: 17360...8b7

Med mindre du er sengeliggende og pleietrengende så kan du jo f eks være støttekontakt, eksamensvakt, jobbe med veldedighet som Redd Barna og Lions, osv?

Mye av fordommene mot uføre skyldes jo at de på tross av å produsere barn etter barn og å ha helse til å være med på Old Girls-treningslag osv, så er de altså så innmari syke at de ikke klarer å bidra med noe som helst for samfunnet. Det er tydeligvis bare pensjonister med kunstige hofter og gjennomgått hjerteinfarkt og kreftsykdom som klarer å jobbe frivillig f eks 🤷‍♀️

Anonymkode: 89566...30b

[Lolalot]

Kommer bare til å bli mer og mer uføre,med vaksine skader fra covidvaksinen og longcovid problematikken som blir feid under teppet

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på om jeg greier å jobbe helt til det som blir pensjonsalderen om ca. 20 års tid. Mye kan jo skje med nye pensjonsreformer. Jeg kunne fint fått ufør for lenge siden, men velger å stå i jobb enn så lenge, fordi jeg tjener ganske godt, og det gir meg muligheter til å bo i en fin leilighet og ha råd til å unne meg mye som jeg som ufør ikke kommer til å ha mulighet til. Jeg klamrer meg altså fast til yrkeslivet så lenge jeg kan.

Den dagen jeg ikke greier å stå i arbeid lenger, skal jeg gå ut av yrkeslivet med hevet hode. Hvis jeg da blir sett ned på fordi jeg er ufør, så er det helt ålreit å kutte ut disse folka fra livet sitt, som noen over her har skrevet. Det er en grunn til at folk blir uføre. Det forundrer meg stadig at folk går rundt og tror at det finnes mange mennesker som velger dette som enkleste utvei, for det er virkelig ikke enkelt å være ufør. 

Lykke til og hev deg over mennesker som mener at uføre ikke bidrar til samfunnet. Det er det mange som gjør, sipelten bare ved å være den de er, og det å være der for andre enten det er venner, barn, andres barn, foreldre eller en frivillig organisasjon. 🧡

Anonymkode: e82f3...734