Å se tegn til utviklingsforstyrrelser hos andres barn

[AnonymBruker]

Scenario: noen du står svært nær har et barn som viser tydelige tegn på en utviklingsforstyrrelse du kjenner godt igjen fra jobbsammenheng. Foreldrene ser ikke ut til å tenke tanken engang, men er fortvilet over mye problematikk. Skolen gjør ingenting. 

Hva gjør du? 

1. lufter dine tanker/tipser foreldrene om å sjekke det ut? I så fall hvordan, uten å fornærme eller skade forholdet?

2. sier ingenting siden du ikke har noe med det, satser på at noen andre får ballen til å rulle. 

Anonymkode: 5abd5...8d3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Scenario: noen du står svært nær har et barn som viser tydelige tegn på en utviklingsforstyrrelse du kjenner godt igjen fra jobbsammenheng. Foreldrene ser ikke ut til å tenke tanken engang, men er fortvilet over mye problematikk. Skolen gjør ingenting. 

Hva gjør du? 

1. lufter dine tanker/tipser foreldrene om å sjekke det ut? I så fall hvordan, uten å fornærme eller skade forholdet?

2. sier ingenting siden du ikke har noe med det, satser på at noen andre får ballen til å rulle. 

Anonymkode: 5abd5...8d3

Hvis de snakker til deg om problematikken de er fortvilet over, si at du har forståelse for at dette er vanskelig. Si samtidig på en forsiktig måte at det kan minne litt om X, og at de kanskje skal forsøke å sjekke det ut, og se om det kan hjelpe. 

Ikke vær skråsikker og "Her er svaret, gjør sånn." liksom, men mer dytt de forsiktig inn på riktig retning. De forteller om fortvilelsene, så kan du svare "Ja, jeg forstår godt at dette kan oppleves tøft, og at det er slitsomt for dere. Har dere sjekket ut om det kan være X? Noe av det dere forteller kan minne litt om det. Kanskje noe å sjekke ut med [sett inn lærer/relevant helsepersonell eller andre instanser her]? Det behøver jo ikke å være det altså, men det skader jo ikke å sjekke det ut, kanskje det kan hjelpe på situasjonen." 

Hvis de aldri nevner det for deg, så hadde jeg vært ekstremt forsiktig med å nevne noe, for da er det lett at du blander deg inn i noe de ønsker du ikke skal blande deg inn i. 

Anonymkode: a4e0c...e72

[AnonymBruker]

Jeg har det slik med en nevø. Eller ikke bare meg, men alle i familien ser det utenom foreldrene selv… barnehagen ser det også, og ønsker å henvise barnet, men foreldrene nekter fordi de ser et helt normalt barn. 
 

vi i familien sier ikke noe direkte, rett og slett fordi foreldrene også skal føle at de kan komme til oss den dagen de faktisk må melde opp og få utredning. De skal ikke føle at det er alle «mot» dem. MEN når de snakker om barnehagen som ønsker å henvise så prøver vi å ufarliggjøre hele oppmeldingen, at det ikke skader barnet feks. Og prøver å få dem til å tenke at det egentlig bare finnes to gode resultater: enten finner de ingenting, og barnet er helt normalt. Eller så finner de noe, og barnet får den hjelpen og støtten han trenger. 
 

det er utrolig vanskelig å stå på utsiden å se at foreldrene ikke ser det alle andre ser, og at de ikke ønsker å ta i mot hjelp for barnet. Men det er ikke så mye vi kan få gjort heller. Det er bedre det kommer fra fagfolk, og så kan vi fortsette å være familie. Hvis du ser tegn så er det ganske sikkert at andre gjør det også. Men det er ikke sikkert foreldrene forteller deg om det. Dessverre alt for mye skam rundt disse tingene

Anonymkode: a1e6b...20e

[AnonymBruker]

Takk for gode svar! Jeg har lurt på om det kan handle om skam ja, eller ønsket om å holde en fasade. 

Men kan dere forklare hvorfor det skulle gått ut over fasaden, dersom det viste seg å være en utviklingsforstyrrelse? For det skjønner jeg ikke helt. Jeg har ikke barn selv, men om jeg får et barn som viser seg å ha feks adhd, så klarer jeg ikke å se hvorfor det skal gå ut over min fasade. 

Ts

Anonymkode: 5abd5...8d3

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en del benekting med i bildet i sånne situasjoner.

Som forelder elsker man barnet sitt, og synes barnet er perfekt. Eller man VIL ihvertfall at barnet skal være normalt, akkurat som andre. Da er det vanskelig om noen skal sette det man opplever som en negativ merkelapp på barnet.

En diagnose er jo en stor ting, det vil påvirke hvordan barnet blir møtt fremover, både på godt og vondt. Det vil også kunne hjelpe mye, men det er det ikke alltid så lett for foreldre å se. Foreldre ønsker ofte å være de eneste og viktigste for barnet sitt, og at alt skal være normalt. Det kan føles skummelt å slippe fagfolk og diagnoser inn i familielivet.

Noen har også lettere enn andre for å stikke hodet i sanden i møte med livets problemer. Vi ser jo det fine, friske og normale i barna våre, alle sammen. Noen velger da å fokusere på det, og prøver å se bort fra resten.

 

Anonymkode: 71373...966

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med dem om psykisk helsevern. Spurt om de har vurdert å få en henvisning for utredning, slik at de kan få mer målrettet hjelp til barnet sitt hvis barnet skulle vise seg å ha en diagnose. En utredning kan også utelukke diagnoser, og det kan være godt i seg selv. 

Hilsen en som har stått i samme situasjon selv 

Anonymkode: b19a3...c8b

[AnonymBruker]

Jeg hadde SELVSAGT sagt noe. Hvorfor skulle man ikke det? 
 

Jeg håper jo også at andre hadde sagt noe til oss om det gjalt våre barn. 

Anonymkode: cfa42...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Takk for gode svar! Jeg har lurt på om det kan handle om skam ja, eller ønsket om å holde en fasade. 

Men kan dere forklare hvorfor det skulle gått ut over fasaden, dersom det viste seg å være en utviklingsforstyrrelse? For det skjønner jeg ikke helt. Jeg har ikke barn selv, men om jeg får et barn som viser seg å ha feks adhd, så klarer jeg ikke å se hvorfor det skal gå ut over min fasade. 

Ts

Anonymkode: 5abd5...8d3

Det er mer sannsynlig at det handler om et ønske om 'normalitet'. Jeg har en 13-åring som ble diagnostisert med ADHD  som femåring og med Asperger i år. Senest i går, etter en tung samtale om veien videre og inn i voksenlivet, gråt jeg mine modige tårer over at hun ikke bare kunne fått være 'normal'. Jeg elsker ungen min akkurat som hun er, jeg ville på mange måter ikke hatt henne annerledes heller, men det er ikke til å stikke under stol at livet - både hennes og mitt - hadde vært lettere om hun ikke hadde nevroutviklingsforstyrrelser. 

Det er en tankeprosess og en sorg å skulle akseptere at barnet ikke er et gjennomsnittlig A4-barn, uansett hvilke diagnoser som ligger i bunn. Og det til tross for at vi foreldre ser alle utfordringene og elsker barnet betingelsesløst.

Anonymkode: d561b...bf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Men kan dere forklare hvorfor det skulle gått ut over fasaden, dersom det viste seg å være en utviklingsforstyrrelse? For det skjønner jeg ikke helt. Jeg har ikke barn selv, men om jeg får et barn som viser seg å ha feks adhd, så klarer jeg ikke å se hvorfor det skal gå ut over min fasade. 

Ts

Anonymkode: 5abd5...8d3

Kan bare snakke for meg selv. 

For oss har det ingenting med fasade å gjøre. Det har derimot med håpet å gjøre. 

Vi ønsket at barnet skulle være som alle andre og at de tinga vi så kun var ting vi så, og at det var ting barnet ville vokse av seg. 

Vi ønsket ikke at barnet skulle være som alle andre fordi det gir oss mer status. Men fordi normalitet gir barnet et lettere liv enn man får som "unormal". 

Derfor var det vanskelig når andre påpekte ting som vi selv også hadde sett. For de bekreftet bare vår frykt. 

Anonymkode: 008f8...277

[AnonymBruker]

hvorfor er det så "vanskelig" for de "utenfor" å bare se barnet og gi det hjelp uten en diagnose? Selve diagnosen endrer jo ikke noe, det er opplegget rundt som bidrar tilhjelp, hvordan møter barnet, hva man gjør i situasjoner osv? 

Anonymkode: c2588...6fd

[AnonymBruker]

Åh DETTE kjenner jeg igjen. Jeg er i samme situasjon. Min brors sønn på ni år har tydelige utfordringer. Min søster og hennes mann har begge fagkompetanse på desse utfordringene. Dette er klart for alle som møter barnet. MEN - foreldrene er IKKE interessert i å snakke om dette. Ut fra det som sies mellom linjene, får barnet ekstra oppfølging på skolen. Og i familiesammenhenger, må alle ta hensyn til barnet. Det er noe vi selvsagt gjør. Men overfor egne barn har vi vansker med å svare på spørsmål. Barna og ungdommene er fordomsfrie og ønsker å ta hensyn, men foreldrene vil rett og slett ikke snakke om saken. Vi sitter da i en veldig vanskelig limbo.

 

Broren min og kona hans vil rett og slett ikke dele noe. De vil ikke ha støtte og hjelp og råd fra oss. men forventer samtidig at alle skal ta hensyn. Vi gjør så godt vi kan, men tenk hvor mye bedre sønnen hadde hatt det dersom vi hadde hatt pittelitt informasjon....

Jeg tror det handler om skam. De ønsker å fremheve sønnens gode egenskaper og lever nok i en tro om at dette går seg til (noe vi ikke tror det gjør, snarere tvert i mot). 

 

Anonymkode: 9b50f...8bc

[AnonymBruker]

Du kan jo spørre dem om hvordan de ville følt det om barnet fikk en diagnose. Da får du noen signaler om hvor forsiktig du bør være videre.

Det går også an å pakke det inn og fokusere mest på symptomene og problematikken, at de kan få hjelp til å håndtere dem. Hvis de steiler ved tanken på at det kan lede til diagnose kan du jo fokusere på at diagnosekoden i seg selv kan utløse rett til hjelp, f.eks i skolen.

Anonymkode: 85240...43f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har det slik med en nevø. Eller ikke bare meg, men alle i familien ser det utenom foreldrene selv… barnehagen ser det også, og ønsker å henvise barnet, men foreldrene nekter fordi de ser et helt normalt barn.

[...]

Anonymkode: a1e6b...20e

Min beste venninne var sånn. Nektet å gå med på å henvise videre både fra barnehage og hele barneskolen. Det var ikke noe galt med barnet i følge henne, dette var innen for normal variasjon.
Først tidlig på ungdomsskolen lot de barnet utredes og han fikk diagnosen ADHD. De fikk resept på medisiner men brukte et år på å hente dem ut av grunner jeg syntes var helt absurde. Vennskapet vårt røyk nesten helt på dette tidspunktet fordi jeg sa ifra.
Nå har de en rolig og harmonisk ung mann i huset, og jeg blir egentlig bare trist og lei meg over alle de årene de, etter min mening, kastet bort på å ha det brølende barnet i hus og på skole.

Anonymkode: b5772...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

hvorfor er det så "vanskelig" for de "utenfor" å bare se barnet og gi det hjelp uten en diagnose? Selve diagnosen endrer jo ikke noe, det er opplegget rundt som bidrar tilhjelp, hvordan møter barnet, hva man gjør i situasjoner osv? 

Anonymkode: c2588...6fd

For familie/sosiale relasjoner er det ikke nødvendigvis så vanskelig, men det kan være skvett umulig å få hjelp/tilrettelegging/forståelse i det offentlige uten papirer på at barnet har en utviklingsforstyrrelse.

Anonymkode: d561b...bf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

hvorfor er det så "vanskelig" for de "utenfor" å bare se barnet og gi det hjelp uten en diagnose? Selve diagnosen endrer jo ikke noe, det er opplegget rundt som bidrar tilhjelp, hvordan møter barnet, hva man gjør i situasjoner osv? 

Anonymkode: c2588...6fd

Fordi hvis barnet trenger ekstra oppfølging så er det absolutt ingenting som kommer automatisk. Kan man slå i bordet med en diagnose så er det mye enklere å få tilrettelegging i alle ledd (og selv da er kommunene tilbakeholden og drøyer alle deler så langt som mulig for å spare småpenger)

Anonymkode: 9f003...c29

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Åh DETTE kjenner jeg igjen. Jeg er i samme situasjon. Min brors sønn på ni år har tydelige utfordringer. Min søster og hennes mann har begge fagkompetanse på desse utfordringene. Dette er klart for alle som møter barnet. MEN - foreldrene er IKKE interessert i å snakke om dette. Ut fra det som sies mellom linjene, får barnet ekstra oppfølging på skolen. Og i familiesammenhenger, må alle ta hensyn til barnet. Det er noe vi selvsagt gjør. Men overfor egne barn har vi vansker med å svare på spørsmål. Barna og ungdommene er fordomsfrie og ønsker å ta hensyn, men foreldrene vil rett og slett ikke snakke om saken. Vi sitter da i en veldig vanskelig limbo.

 

Broren min og kona hans vil rett og slett ikke dele noe. De vil ikke ha støtte og hjelp og råd fra oss. men forventer samtidig at alle skal ta hensyn. Vi gjør så godt vi kan, men tenk hvor mye bedre sønnen hadde hatt det dersom vi hadde hatt pittelitt informasjon....

Jeg tror det handler om skam. De ønsker å fremheve sønnens gode egenskaper og lever nok i en tro om at dette går seg til (noe vi ikke tror det gjør, snarere tvert i mot). 

 

Anonymkode: 9b50f...8bc

Er dere ikke på talefot i familien, hva med å spørre dem direkte.

Når ene barnet her startet på skolen fikk vi redegjørelse på første foreldremøtet om et barn med adhd fra barnets mor. Det synes jeg var veldig ok, og det ga oss andre foreldrene mer forståelse og litt informasjon om hvordan ting var. Det var nok et sjakktrekk av foreldrene til den gutten å være så åpne med resten av foreldregruppa.

[AnonymBruker]

Vi har et barn med autisme. Før hun fikk diagnosen (laaang ventetid hos Bup) var jeg og mannen min klar over at noe var annerledes med barnet, at hun trengte hjelp, at vi som familie trengte hjelp. Men vi snakket ikke med andre om det, kanskje utenom våre foreldre. Vi informerte andre nære først etter diagnosen var på plass. Vi kunne jo ikke vite helt sikkert før det, og det var vanskelig å snakke om dette for oss, fordi vi var i sorg og stress hjemme, og det var i alle fall for meg tungt og vanskelig å snakke om.

Jeg tenker altså at det KAN hende at foreldrene ser det dere ser, men vil vente til de selv er helt klare før de informerer omverden, også mennesker som står dem nære i livet.

Anonymkode: 07373...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for gode svar! Jeg har lurt på om det kan handle om skam ja, eller ønsket om å holde en fasade. 

Men kan dere forklare hvorfor det skulle gått ut over fasaden, dersom det viste seg å være en utviklingsforstyrrelse? For det skjønner jeg ikke helt. Jeg har ikke barn selv, men om jeg får et barn som viser seg å ha feks adhd, så klarer jeg ikke å se hvorfor det skal gå ut over min fasade. 

Ts

Anonymkode: 5abd5...8d3

Altså, om det du ser er f.eks. ADHD, så er jo dette en veldig arvelig "diagnose". 
Det betyr at om barnet bør få den, så er det veldig sannsynlig at minst en av foreldrene også burde ha fått den. 
Altså kan det være at de oppfatter barnets oppførsel og væremåte som "helt normal", fordi de selv har samme oppførsel eller væremåte, eller hadde det som barn. 
De har gjerne slitt med det samme som barnet sliter med, og gjør det kanskje fortsatt.
Men for dem er dette normalen. De kjenner ikke til at det går an å ha det annerledes. 

Det kan også handle om stigma. Ikke at de er redde for at deres fasade skal skades av at barnet har ADHD. Men at verden ser på og behandler barnet annerledes fordi barnet har ADHD. 
Det er dessverre alt for mange eksempler på at ADHD-barn blir syndebukker i klasserommet, og at det å få diagnosen f.eks. gjør at de automatisk får skylda for uro, også når de ikke startet det, men bare var en av de som hang seg på.

Anonymkode: b859f...95a