Hun forstår ikke hvor sint og skremmende hun høres ut?

[AnonymBruker]

Vi er gift og har to barn, A4 famile hvor barna går på barneskolen. Kona har et fryktelig ustabilt temperement, og raske voldsomme humørsvingninger. Det i seg selv er ikke kanskje et problem, men problemet er mest at hun oppleves så sint, aggresiv og skremmende. Jeg har snakket med henne om dette, men det virker faktisk ikke som at hun forstår hvordan det oppleves. Det er veldig ubalansert, fordi om jeg blir lettere frustrert og irritert en dag så får får jeg høre hvor «forbanna» jeg var og hvilken dårlig oppførsel jeg hadde. Jeg anser meg som normal til rolig som person, så mine «utbrudd» er nok helt ordinære. Hun derimot kan rope av full hals, banne, true, pekefinger og fakter med armene, og kan ha en utrolig provoserende krevende og «hard» måte å snskke på. Det kan være alt fra personkarakteristikker/ personangrep, det kan være et budskap om at jeg er slem, egoistisk, stygg, dum osv. Ofte går det i voldsomme skuffelser, som om hun har enorme forventninger til folk rundt seg og hvor hun kan blir helt utrolig oppgitt og skuffet om man ikke holder hennes standard  Hun kan ha et « stygt aggresivt» blikk om det gir mening. Jeg opplever også at hun er villig til å eskalere utbruddene om hun får motgang eller om jeg prøver å argumentere imot. Jeg har også opplevd å bli kastet ting etter, og hun har hevet armen som om hun skulle slå. Hun har aldri slått så langt.
 

Jeg forstår at dette ikke er bra, og går under kategorien psykisk vold, men det jeg lurer på er hvordan hun ikke forstår sin egen oppførsel. Lurer hun meg, og lyger? Er det slik at hun vet? Eller er det mulig å ikke forstå «seg selv» ? Jeg har prøvd å ta opp dette på en saklig rolig måte, men hun svarer da med at jeg ikke tillater henne å være henne, eller at hun er offer «Ingen liker meg, jeg er slem osv» Jeg har spurt om det kunne vært en ide med psykolog, parterapi osv, men det er helt uaktuelt for henne.

Hun har mange ganger gått langt over grensen for hva jeg mener er akseptabelt, men jeg har endt opp med å «la det skure å gå» fordi jeg vet at hun aldri vil innrømme det. Hun sier aldri unnskyld, eller innrømmer at hun går for langt. Ei heller om det har gått hardt utover barna. Jeg går enten i mellom, eller «megler» , men det skjer aldri at hun innrømmer å ha gått for langt, fordi hun mener det er en riktig eller naturlig reaksjon. Jeg mener det er helt feil fordi hennes utbrudd oppleves som alt for voldsomme. I motsatt fall om jeg skulle korrigere henne eller barna på noe så får jeg høre at min reaksjon er skammelig og forferdelig osv 

Et annet problem med dette er at hun kan være blid, smilende og på godt humør. Om det da kommer en liten kommentar som kritiserer henne, eller som hun kan oppleve som kritikk på ting hun har sagt eller gjort så er det som å knipse med fingrene og et voldsomt sinne kan komme. Hun sier hun da blir fort ferdig med ting, men igjen så forstår hun ikke hvor sint, skremmende og dominerende hun oppleves..

Tror det hun forstår sin egen oppførsel?

Hun gjør jo ikke sånt med kollegaer, venner eller ute blandt folk? Hjemme styrer hun hele stemningen og familien med temperementet sitt

Anonymkode: 754d5...ddb

[AnonymBruker]

Dette var som å lese en beskrivelse av min mann. Jeg tror ikke han vet hvordan han oppfattes av meg. Eller han vil ikke forstå det. Han kan si "fy faen jeg er så lei av å ta imot drit av deg" fordi jeg har vært "respektløs" og brukt opp siste skvett med melk uten å si ifra til ham feks. Mens han skjønner ikke at han er helt sykt respektløs selv, når han feks åpenlyst starter en krangel to minutter etter at jeg har fortalt ham at venninnen min har dødd (jeg tuller ikke her altså selv om det virker crazy). Jeg tror at i hans verden så er jeg en kjip person som prøver å sabotere ham, selv om det er langt fra sannheten.

Min er også superhyggelig mot fremmede, kolleger osv. 

Jeg får vel råde deg til det samme som jeg ikke klarer å gjøre selv; forlate denne partneren. Jeg synes det er vanskelig fordi jeg ikke vil at barna skal leve med dette annenhver uke. Du tenker sikkert noe av det samme. 

Anonymkode: 8a4ca...cd6

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

 Jeg har prøvd å ta opp dette på en saklig rolig måte, men hun svarer da med at jeg ikke tillater henne å være henne,

eller at hun er offer «Ingen liker meg, jeg er slem osv» 

Anonymkode: 754d5...ddb

"Ja det er helt riktig, du er slem når du gjør sånn,og det er ikke mulig å like deg da, så hva har du tenkt til å gjøre med det?"

 

[Enni]

Dokumenter hendelsene.

Skriv ned dato, hendelse, gjerne ha opptak i form av lyd, ha bilder med tidsstempel og dato osv. Skjul det for partner, og kom deg unna. Både du og barna fortjener bedre

[AnonymBruker]

Ring krisesenter. Du lever med psykisk vold.

Anonymkode: 3a101...b54

[AnonymBruker]

Uff, det høres ganske vondt ut for deg og barna deres. Dessverre så kjenner jeg meg litt igjen av beskrivelsen av henne. Eller når jeg nå leser det igjen så ser jeg at jeg ikke var så verbalt utagerende og nedlatende (det høre jo ut som psykisk terror), men jeg kjenner meg igjen i det å fort bli sint og la humøret mitt gå ut over andre i form av å være irritert og se sur ut og vise skuffelse. (Dette gjelder kun for øvrig barn og familie, ikke jobb og venner). Jeg har også gått mange år i terapi nå og til og med før jeg gjorde det så hadde jeg evnen til å si unnskyld i etterkant.  

For å prøve å svare på spørsmålet ditt, dersom vi kan anta at det er noe av de samme mekanismene i sving i meg som hos din kone, så er svaret kanskje mest nei, jeg tror kanskje ikke hun helt forstår, eller i alle fall tar inn over seg, hvilken effekt hennes oppførsel har på andre. Når man står oppi en sånn sinnefølelse så er det vanskelig å ta perspektivet til andre i situasjonen. Når følelsene har gitt seg noe så vil man jo kunne analysere det man gjorde og se at det var galt. Men det krever altså at man klarer å ta inn over seg at man har gjort noe galt. Dersom man har lav selvfølelse innerst inne (mye skam osv) så kan det være ekstremt vanskelig å ville akseptere at man har gjort noe galt - det vil jo på en måte bekrefte at man er en dårlig person. Det kan være emosjonelt veldig vanskelig å se seg selv i speilet, om det gir mening. 

Det jeg sier baserer seg jo på min egen erfaring da, mulig hennes oppførsel kan forklares av helt andre mekanismer og personlighets issues. Uansett så høres det ut som begge to burde i i terapi - deg for å få støtte for det du opplever, hun for å ta tak i problemene hennes, og begge to sammen for å jobbe med dynamikken dere i mellom. Det er kanskje ikke plausibelt gitt hva du har beskrevet, men jeg ville ha begynt med deg selv for det høres ut som du kan trenge støtte i å finne ut hva du skal gjøre videre. For det kan ikke være bra for deg eller barna å måtte være så på vakt rundt henne. 

 

Anonymkode: d4060...a3c

[AnonymBruker]

Har du ikkje gått frå ho endå? Du fekk jo mange gode råd og svar i den forrige tråden ❤️ 

Anonymkode: 4b3a8...82b

[AnonymBruker]

Dette er nok folk som lever mye i øyeblikket og i følelsen sine. Rett og slett er litt som en tenåring i hodet. Ofte kaller vi dette personlighetsforstyrrelse når det går så langt at folk rundt en går på eggeskall. 

Uansett hva hun feiler og sliter med; sånn er det ikke greit å oppføre seg i en familie. Hun må endre seg, ellers kan hun ikke ha familie. Du trenger hjelp. Og barna deres trenger minst 1 ansvarlig voksen som setter stopper for dette.

Anonymkode: fcfcc...c27

[AnonymBruker]

Dette er ikke greit. Du og barna går på nåler, og vet aldri når det smeller!

Jeg kjente meg igjen på noe du skrev. Eksen min har kort lunte, og om ting skjer - trenger ikke være noe stort. Kan f.eks at vi kom for sent til ferga, eller at ene barnet med et uhell velter glasset sitt - så er det skriking og kjefting. Og når jeg sier i fra om at det ikke er greit, så skylder han på at det er slik han er. Han må få være seg selv. Null selvinnsikt, og han kan prestere å si at han aldri er sint.

Du, TS, opplever både materiell vold, psykisk vold og latent vold.

Det høres ut som at hun har mye cluster-B-trekk. De har ikke/liten selvinnsikt. Alt er andres feil.

Anonymkode: cbb8a...b73

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite akkurat hvordan hun tenker og oppfatter dette selv. Men spiller det egentlig noen rolle?

Anonymkode: e4489...042

[AnonymBruker]

Hva tenker du selv å gjøre med dette, Ts?

Mitt inntrykk er at hun er så ustabil og såpass stygg mot deg, at du ikke skal bli overrasket om hun for å skjule hva hun selv gjør kommer til å anmelde deg for den typen vold hun selv utsetter deg og barna for.

Så skal du sikre deg selv og deres barn, så må du ta ansvar og søke profesjonell hjelp!

Var jeg deg ville jeg tatt kontakt med Krisesenteret, med politiet og med barnevernet. Tar du kontakt med Krisesenteret så vil de hjelpe deg videre med politi og barnevern.

Du kan ikke fortsette å la deg selv og barna bli utsatt for så mye vold. For dine barn lever i et ganske alvorlig voldelig hjem. Og da må du ta ansvar for å beskytte dem!

Du har ikke råd til å utsette å søke hjelp, for hun er så ustabil at hun er troende til hva som helst - inkl. å gjøre deg til syndebukk. Ikke ta sjansen på det, selv om du mener hun aaaldri vil gjøre noe slikt. For du vet ikke hva hun er i stand til, så ustabil som hun er. Du vet også at hun er fullt i stand til å ta seg sammen rundt andre - ergo er hun også i stand til å skjerpe seg rundt Krisesenter, politi og barnevern.

Kontakt Krisesenteret i morgen!

Anonymkode: 6e86a...837

[AnonymBruker]

Har hun borderline eller en slags ustabil personlighets forstyrrelse? Dette er ikke normalt. 

Hun blir også veldig stresset selv av å være så oppjaga og sint. Jeg har en kollega som er helt lik og hun har vært sykemeldt i snart et år og sliter med migrener. 

Anonymkode: 8045d...b37

[AnonymBruker]

Høres ut som mye ubearbeidet dritt fra egen oppvekst hos kona di. Endel cluster B trekk. Kjenner igjen hos meg selv. Tåler ekstremt lite stress og søvnløshet, så det var perioder i småbarnsalderen hvor det var mye dårlig stemning i heimen. Jeg vet ikke hvordan du er, men min eksmann bidro heller ingenting hjemme. Virkelig ingenting. Alt ansvar, stress og våke-og-ammenetter gjorde meg ustabil. Er en helt annen situasjon nå. Har reparert så godt det lar seg gjøre med barna, inkl samtaler med profesjonelle som har forklart de at jeg har en sykdom (så de ikke skal skylde på seg selv), og har langt mindre stress og mer søvn. Er mye mer stabil nå. Eksen bidrar fortsatt svært lite, men nå forventer jeg ikke noe av ham heller. Vi har et greit nok samarbeid ang barna og har hatt det hele veien.

Så tror ikke du er i en umulig situasjon. Alt kommer an på refleksjonsevnen til kona di (og forsåvidt din).

Anonymkode: 06f67...012

[AnonymBruker]

Det at hun ikke er sånn mot andre, eller dem ikke ser noe av hennes side. Betyr at hun klarer og styre seg. 
Jeg ville tatt opp oppførselen hennes spesielt mot barna. Du skal ikke godta og bo i  sånne omgivelser, selv om hun ikke anser oppførselen sin som urimelig så er den det. Ingen skal bo under sånne forhold og be henne skaffe hjelp. Jeg ville prøvd parterapi om du er billig og prøve, men jeg anbefaler deg og komme deg bort

Anonymkode: faa5e...42b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det at hun ikke er sånn mot andre, eller dem ikke ser noe av hennes side. Betyr at hun klarer og styre seg. 
Jeg ville tatt opp oppførselen hennes spesielt mot barna. Du skal ikke godta og bo i  sånne omgivelser, selv om hun ikke anser oppførselen sin som urimelig så er den det. Ingen skal bo under sånne forhold og be henne skaffe hjelp. Jeg ville prøvd parterapi om du er billig og prøve, men jeg anbefaler deg og komme deg bort

Anonymkode: faa5e...42b

Eller at de ikke trigger henne på samme måte som mannen eller barna gjør. Jeg forsvarer henne ikke, men kjenner meg igjen I en mildere utgave. Var en periode i småbarnsfasen jeg var så søvnløs og sliten av å bære the default forelder med 100% på hjemmebane at jeg vurderte selvmord (sa aldri det til noen). Alt alle trengte i huset med 2 voksne og 3 barn sto jeg for. Jeg ba og tagg mannen om avlastning og deling av byrder, som husarbeid, oversikt over barnas klær, sko, utstyr og aktiviteter.  Men nei, det syntes han var en mamma-jobb. Samme med våkenetter pga sykdom hos 2 av barna. Man trenger ikke cluster b forstyrrelse for å bli ustabil i en slik situasjon. Ts forklarer situasjonen 100% fra sitt perspektiv. Hvordan ville konas forklaring vært? Ikke at det er noen unnskyldning  men en mulig forklaring. Begge burde sette seg ned og diskutere åpent og ærlig om hva som skjer mellom dem og ta konsekvensene av ståa. Enten ved å gå fra hverandre, eller gjøre andre grep. 

Anonymkode: 06f67...012

[Carrot]

hva skjer TS om du sier "jeg har sagt fra mange ganger om at jeg ikke aksepterer denne oppførselen der du tar sinnet ditt ut over andre, du må lære å regulere deg og snakke ordentlig til andre mennesker" og så møte resten med taushet,fjerne deg fra situasjonen, la henne stå igjen med sinnet sitt alene? 

[AnonymBruker]

Du lever i et (psykisk) voldelig forhold. Vet det høres dramatisk ut og at det er vanskwligmå innse det. Kanskje særlig som mann der man nesten forventer å være stor og sterk og tåle en støyt. Men det er mentalt skadelig å leve i et sånt forhold. Jeg leser mellom linjene at du neser det selv også. 

Om du ikke allerede har gjort det vil le jeg tatt en telefon til VOlinjen var jeg deg. Tlf 116 006

De vil nok gi deg gode råd videre på veien❤️

https://www.volinjen.no/hvor-mye-skal-du-tale/

Anonymkode: 81197...d7d

[AnonymBruker]

Selvfølgelig forstår hun det selv. Jeg hadde ENORMT temperament da jeg var yngre. Alt ble rødt og svart når jeg ble sint. Etterpå skjønte jeg jo at det ikke var normalt å bli så rasende. Som liten kunne jeg lett bikke over til fysisk. Som eldre ville jeg knuse ting rundt meg(men klarte å stoppe med å smelle med dører etc)

Jeg jobbet bevisst med meg selv i mange år for å lære å regulere meg. 
 

Jeg er fremdeles hissig og har temperament, men jeg mister ikke hodet. Jeg klarer å holde hodet kaldt og være rasjonell. 

Har aldri slått noen da. 
 

Jeg nektet å få barn før jeg hadde kontroll. Da jeg fikk barn var jeg et helt annet menneske. Jeg har aldri kjeftet på ungen min eller mistet hodet. Joda, som mor har jeg mistet tålmodigheten, blitt sint og frustrert.

Men jeg blir ikke utagerende. Ungen min er helt trygg på meg. Og har samme temperament som meg. Jobbet steinhardt med å hjelpe han å regulere seg og heldigvis har han respondert godt og er en veldig rolig gutt som raskt henter seg inn.

 

Anonymkode: da153...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Eller at de ikke trigger henne på samme måte som mannen eller barna gjør. Jeg forsvarer henne ikke, men kjenner meg igjen I en mildere utgave. Var en periode i småbarnsfasen jeg var så søvnløs og sliten av å bære the default forelder med 100% på hjemmebane at jeg vurderte selvmord (sa aldri det til noen). Alt alle trengte i huset med 2 voksne og 3 barn sto jeg for. Jeg ba og tagg mannen om avlastning og deling av byrder, som husarbeid, oversikt over barnas klær, sko, utstyr og aktiviteter.  Men nei, det syntes han var en mamma-jobb. Samme med våkenetter pga sykdom hos 2 av barna. Man trenger ikke cluster b forstyrrelse for å bli ustabil i en slik situasjon. Ts forklarer situasjonen 100% fra sitt perspektiv. Hvordan ville konas forklaring vært? Ikke at det er noen unnskyldning  men en mulig forklaring. Begge burde sette seg ned og diskutere åpent og ærlig om hva som skjer mellom dem og ta konsekvensene av ståa. Enten ved å gå fra hverandre, eller gjøre andre grep. 

Anonymkode: 06f67...012

Men dette paret er ikke i småbarnsfasen med søvnløshet og evig slit. Tvert imot går barna på skolen. Og de er mer enn store nok til å skjønne dynamikken i familien der mor roper, truer, kaster ting, hever armen som til slag, sier at faren deres er stygg mm. Og lar det gå hardt ut over skolebarna.

Anonymkode: fcfcc...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vi er gift og har to barn, A4 famile hvor barna går på barneskolen. Kona har et fryktelig ustabilt temperement, og raske voldsomme humørsvingninger. Det i seg selv er ikke kanskje et problem, men problemet er mest at hun oppleves så sint, aggresiv og skremmende. Jeg har snakket med henne om dette, men det virker faktisk ikke som at hun forstår hvordan det oppleves. Det er veldig ubalansert, fordi om jeg blir lettere frustrert og irritert en dag så får får jeg høre hvor «forbanna» jeg var og hvilken dårlig oppførsel jeg hadde. Jeg anser meg som normal til rolig som person, så mine «utbrudd» er nok helt ordinære. Hun derimot kan rope av full hals, banne, true, pekefinger og fakter med armene, og kan ha en utrolig provoserende krevende og «hard» måte å snskke på. Det kan være alt fra personkarakteristikker/ personangrep, det kan være et budskap om at jeg er slem, egoistisk, stygg, dum osv. Ofte går det i voldsomme skuffelser, som om hun har enorme forventninger til folk rundt seg og hvor hun kan blir helt utrolig oppgitt og skuffet om man ikke holder hennes standard  Hun kan ha et « stygt aggresivt» blikk om det gir mening. Jeg opplever også at hun er villig til å eskalere utbruddene om hun får motgang eller om jeg prøver å argumentere imot. Jeg har også opplevd å bli kastet ting etter, og hun har hevet armen som om hun skulle slå. Hun har aldri slått så langt.
 

Jeg forstår at dette ikke er bra, og går under kategorien psykisk vold, men det jeg lurer på er hvordan hun ikke forstår sin egen oppførsel. Lurer hun meg, og lyger? Er det slik at hun vet? Eller er det mulig å ikke forstå «seg selv» ? Jeg har prøvd å ta opp dette på en saklig rolig måte, men hun svarer da med at jeg ikke tillater henne å være henne, eller at hun er offer «Ingen liker meg, jeg er slem osv» Jeg har spurt om det kunne vært en ide med psykolog, parterapi osv, men det er helt uaktuelt for henne.

Hun har mange ganger gått langt over grensen for hva jeg mener er akseptabelt, men jeg har endt opp med å «la det skure å gå» fordi jeg vet at hun aldri vil innrømme det. Hun sier aldri unnskyld, eller innrømmer at hun går for langt. Ei heller om det har gått hardt utover barna. Jeg går enten i mellom, eller «megler» , men det skjer aldri at hun innrømmer å ha gått for langt, fordi hun mener det er en riktig eller naturlig reaksjon. Jeg mener det er helt feil fordi hennes utbrudd oppleves som alt for voldsomme. I motsatt fall om jeg skulle korrigere henne eller barna på noe så får jeg høre at min reaksjon er skammelig og forferdelig osv 

Et annet problem med dette er at hun kan være blid, smilende og på godt humør. Om det da kommer en liten kommentar som kritiserer henne, eller som hun kan oppleve som kritikk på ting hun har sagt eller gjort så er det som å knipse med fingrene og et voldsomt sinne kan komme. Hun sier hun da blir fort ferdig med ting, men igjen så forstår hun ikke hvor sint, skremmende og dominerende hun oppleves..

Tror det hun forstår sin egen oppførsel?

Hun gjør jo ikke sånt med kollegaer, venner eller ute blandt folk? Hjemme styrer hun hele stemningen og familien med temperementet sitt

Anonymkode: 754d5...ddb

Dette er som å lese en beskrivelse av min samboer. Hun raser og freser for de minste ting, og humørsvingningene er mildt sagt voldsomme. Jeg er en rolig type og prøver å være det også i disse situasjonene, men hun pusher meg ofte så langt at jeg blir sint/irritert tilbake, og guess what, da bryter hun sammen og hyler og gråter fordi jeg er så "slem" som kan si imot henne. Jeg tror hun har en personlighetsforstyrrelse(narsissist/borderline), og din kone høres ut som hun lider av det samme. Det er ekstremt vanskelig å ta tak i ettersom hun rakner av alt som kan tas som kritikk, og alltid inntar offerrollen, selv om hun starter kranglelen. 

Anonymkode: 1a209...85e