Hva slags "diagnose" har jeg? En form for avoidant?

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold. Jeg er mann. Hver gang hun skyver meg vekk, eller vi har en konflikt så går jeg inn i introvert modus, trekker meg vekk og blir værende der. Jeg kan godt stå og ta selve diskusjonen, men etterpå trekker jeg meg vekk eller inn i meg selv. Kjenner bare jeg er utafor og lei hele greia. Hvis hun svarer kort og skal noe annet enn å være med meg i situasjoner hvor vi godt kunne vært sammen om det, så trekker jeg meg vekk og lar være å sende mer meldinger om det, og går og depper og overtenker i stedet. 

Hun blir frustrert fordi hun mener jeg kunne vært mer "på" og si i fra at jeg vil være med osv. 

Normalt har vi det veldig fint. Men jeg reagerer veldig dårlig på slike situasjoner og trekker meg vekk. 

Hva er galt med meg? 😔

Anonymkode: dc81a...60c

[AnonymBruker]

Du er unnvikende, men det må jo ikke være en diagnose. 

Anonymkode: 7064d...90d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du er unnvikende, men det må jo ikke være en diagnose. 

Anonymkode: 7064d...90d

Takk for innspill. Btw. Jeg satte "diagnose" i anførselstegn 😉 

Men hva gjør jeg med dette da? Jeg vil jo ikke være sånn men klare ikke å bryte ut av det. 

Anonymkode: dc81a...60c

[AnonymBruker]

Ta initiativ, sett ord på dine tanker og behov. Ikke vent på å bli invitert, spør heller om du kan bli med. Hva er du redd for? Er det avvisning, konflikt, konfrontasjon? 

Anonymkode: 7064d...90d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er du redd for? Er det avvisning, konflikt, konfrontasjon?

Jo mer jeg tenker på det, jo mer tenker jeg at jeg reagerer sterkt på avvisning, bli holdt utenfor, forlatt. Men det gir seg også utslag i konfliktskyhet selv jeg klarer å ta diskusjoner når de først oppstår. Jeg tror det har med barndommen å gjøre med fraværende foreldre og mobbing på skolen.. 

Men igjen da. Hvordan bryte ut av det. En gang skulle vi på tur. Vi startet turen med å krangle. Jeg syntes hun gikk over streken. Hun prøvde etterpå å nullstille og legge ballen død, men jeg klarte ikke å være meg selv hele resten av den turen. Helt unødvendig. Jeg burde klare å legge det bak meg jeg også og nullstille hodet. Det handler ikke om hvem som har rett. Noen ganger krangler man helt unødvendig og man må kunne stoppe og bli ferdig med det. 

Det er ikke meningen å stille kjæresten min i et dårlig lys her. Hun er ikke psycho. Det kan fint min feil. Poenget er å klare å avreagere og gå videre. 

Anonymkode: dc81a...60c

[AnonymBruker]

Ingen av dere er «psycho», men dere har ulik form for kommunikasjon. Du blir nærtagende, usikker og holder på utfordrende følelser lenger enn det kanskje er nødvendig. Kanskje det er nettopp i slike situasjoner du skal ta en skritt tilbake, og tenke over hva som faktisk plager deg, og om det du velger p investere din energi i, er verdt det. Kan situasjonen tolkes annerledes når følelsene har tint? Er det mulig å godta en nullstilling, og forsøke å gå videre? Alle har et nervesystem som fungerer på sin individuelle måte, og du er nok litt mer sårbar og har et mønster av å trekke deg tilbake når ting blir krevende eller gjør deg utrygg. 
 

 

Anonymkode: 7064d...90d

[AnonymBruker]

Du kan jo se det litt utenifra.

"Hva får jeg ut av denne oppførselen her"

Og hva hadde du tenkt om en kompis eller en kollega hadde gjort det samme.

Menn som furter (ja, det er slik det fremstår) er ett av de minst tiltrekkende trekkene man kan ha og.

Så dette må du bare slutte med. 

Anonymkode: 96b3b...895

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Menn som furter (ja, det er slik det fremstår) er ett av de minst tiltrekkende trekkene man kan ha og.

Så dette må du bare slutte med.

No shit! Det er derfor jeg spør om råd 😉

Anonymkode: dc81a...60c

[AnonymBruker]

Tror mange kan kjenne seg igjen i dette. Kanskje du skal følge noen instakontoer som handler om forhold og tilknytningsstil? F.eks. "anxious hearts guide", og sikkert mange som har sånne små tips om hvordan man kan få et sunnere forhold. 

Jeg har blitt ganske bevisst på min tilknytningsstil og nå som jeg har ny kjæreste klarer jeg faktisk å gjøre noe med egne reaksjonsmønstre når jeg blir trigga. 

Eksempel: i går fikk jeg ikke den responsen jeg ville på noe. Det var så teit som at jeg sendte en selfie hvor jeg prøvde å være litt sexy. Og så fikk jeg ingen kommentar på bildet tilbake. Min gamle respons hadde vært å trekke meg tilbake, tenke "han kan bare ha det så godt" og kanskje bli litt kort i svarene tilbake helt fram til jeg ikke var sur lenger. 

Men så tenkte jeg at det er ikke et sånn forhold jeg vil ha. Jeg prøvde å reflektere over hvorfor jeg  reagerte så veldig: fordi jeg gjorde meg sårbar og jeg trodde han ikke syns jeg var noe fin på det bildet, og det er jo ganske flaut å ha sendt et sånn bilde da. Jeg følte meg dum, med andre ord. 

Og så prøvde jeg å sette meg i motsatt situasjon, for å lage andre årsaksforklaringer enn min første. Kanskje det var andre grunner til at han ikke svarte på det. Og deretter tenke at "enten plager dette meg så mye at jeg må ta det opp med ham, eller så er det så uviktig at jeg må lære meg å takle dette." Landa på det siste, og klarte å komme tilbake til mitt normale selv veldig raskt. Ingen furting pga det altså.

Uansett, et eksempel på at man kan endre seg til det bedre hvis man setter seg litt inn i tilknytningsstiler og begynner å reflektere over hvordan man reagerer på ting. 

Anonymkode: ea51e...eeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

No shit! Det er derfor jeg spør om råd 😉

Anonymkode: dc81a...60c

Hva du FØLER kan du jo skjule.

Rett og slett skjerpe adferden. Ofte vil dette tvinge kroppen i ett nytt tankemønster.

 

Anonymkode: 96b3b...895

[AnonymBruker]

Du er unnvikende. Min kjæreste er også sånn. Jeg synes innimellom det er vanskelig men har også lært meg å leve med det. 

Jeg føler meg avvist når han trekker seg unna men har lært meg at jeg må tåle det + finne styrke i egne ting og være den som strekker ut ei hånd og er ærlig på at jeg feks savner ham. Men også har fokus på mine ting. 

Vi krangler lite nå men det første året ca var han veldig sjalu og usikker. Jeg ble dumpet av min eks før ham som også var sjalu (var tom sjalu idet han dumpet) så det trigget meg og kjentes urettferdig. Men lærte meg etterhvert hva som fungerte med ham og ikke, og satte foten ned når ting ble for mye for meg. 

Jeg synes det er vanskelig med invitasjoner fordi det virker som han vil bli bedt med men om jeg gjør det sier han ofte nei. Har ingen god løsning på det egentlig. Funker ofte best å gjøre ting spontant. 

Han er sårbar for avvisning. Det kan være av hele ham, eller kuken/sexen eller hva som helst. En gang spurte han surt hvorfor jeg hadde hengende bilde av en vakker mann i dress på kjøleskapet, inntil jeg sa at det er min fetter på 14, tatt i konfirmasjonen og sendt som takkekort hehe... (min fetter så veldig voksen ut for å være 14 men alvorlig talt 😅) Han kan være nesten sjalu på venner iblant men han har heldigvis begynt å stole på at de vennene ikke tar noe fra oss som par. Også hobbier har han blitt mer stolt over meg for. Men han har vært redd og forvirra over hva jeg bruker tid på (ikke uteliv men venner og bekjente). Og mye sånn, hvorfor jeg ikke svarte på meldinger med én gang eller svarte "feil" (?), for så å "forsvinne" a la en straff. Det var en sykt slitsom periode. Men han kom med små drypp innimellom om at han frykta å bli vraka og var usikker på seg selv. Uten slik ærlighet hadde jeg gått.

Jeg kan bli trigga av ham og bli litt klengete - særlig om han trekker seg unna mer enn normalt over lang tid. Det rare er at hvis jeg da begynner å overgå ham, og selv trekke meg unna (som jeg gjør automatisk hvis jeg merker at han forsvinner helt for meg, da blir jeg iskald), kommer han løpende og med all  nærhet. Og da blir det nesten for mye for meg, for jeg er ikke vant med det fra ham. 

Jeg prøver å gi ham utfordringer innimellom der jeg ber ham tenke igjennom hvordan han reagerer. Så han blir gradvis bedre på ting. Men jeg må også bli bedre. Jeg bruker å si at vi jobber med å gjøre hverandre tryggere.

Anonymkode: fd88a...250

[AnonymBruker]

Det høres ut som du holder tilbake kjærlighet som en straff for at kjæresten din har sagt eller gjort noe du ikke liker.

Skjønner at du ikke mener det sånn, men det oppleves nok sånn. Google "withdrawing love as punishment" for å lese mer om det. Kanskje du opplevde noe sånn i barndommen? 

Anonymkode: ea51e...eeb

[AnonymBruker]

Det er ingen diagnose, men du trenger å lære å kjenne og uttrykke følelser mer nyansert enn det. La deg selv være sårbar. Det kommer til å bli vanskelig med relasjoner generelt med den tendensen. Du vil bli misforstått og folk trekker seg unna deg etterhvert. Det vil også være vanskelig ift egne eventuelle barn fordi det hindrer ekte nærhet.

Anonymkode: 73054...c6c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det høres ut som du holder tilbake kjærlighet som en straff for at kjæresten din har sagt eller gjort noe du ikke liker.

Skjønner at du ikke mener det sånn, men det oppleves nok sånn. Google "withdrawing love as punishment" for å lese mer om det. Kanskje du opplevde noe sånn i barndommen? 

Anonymkode: ea51e...eeb

Takk for interessant innlegg. Jeg mener ikke å straffe noen.

Måten jeg opplever det er at jeg blir nedfor, dyster og jeg tenker og tenker, gjerne på det samme om og om igjen. Jeg tar meg selv i å bli helt borte, før jeg "våkner" igjen. Som konsekvens forsvinner nok mye folkeskikk og empati også når jeg reagerer sånn.

Jeg kan fint se for meg at andre opplever meg som sur og uhøflig da og det er absolutt ikke sånn jeg ønsker å være. 

Det er derfor jeg leter etter svar og løsninger. Det blir for lett å si jeg bare kan skjerpe meg (ref. enkelte andre svar her) for der har jeg selvfølgelig tenkt på selv for lenge siden og det gjør meg veldig selvkritisk. 

Anonymkode: dc81a...60c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for interessant innlegg. Jeg mener ikke å straffe noen.

Måten jeg opplever det er at jeg blir nedfor, dyster og jeg tenker og tenker, gjerne på det samme om og om igjen. Jeg tar meg selv i å bli helt borte, før jeg "våkner" igjen. Som konsekvens forsvinner nok mye folkeskikk og empati også når jeg reagerer sånn.

Jeg kan fint se for meg at andre opplever meg som sur og uhøflig da og det er absolutt ikke sånn jeg ønsker å være. 

Det er derfor jeg leter etter svar og løsninger. Det blir for lett å si jeg bare kan skjerpe meg (ref. enkelte andre svar her) for der har jeg selvfølgelig tenkt på selv for lenge siden og det gjør meg veldig selvkritisk. 

Anonymkode: dc81a...60c

Dette blir litt langt, men du skal få være med inn i mitt hode en tur😅

jeg har opplevd mye kritikk fra mor i oppveksten, og videre i voksen alder. Har lært å håndtere det uten å bli for emosjonell eller ta det til meg. I tillegg har jeg hatt noen partnere som var glad i å lyve, var utro og sviktet meg i en veldig sårbar situasjon. Jeg skjønte at jeg var blitt mannevond og holdt meg singel i veldig mange år.

Jeg jobber som behandler innen helsevesenet og visste veldig godt at en romantisk relasjon potensielt kom til å trigge sårbarheten jeg bærer på.

Møtte en mann helt tilfeldig og uplanlagt, der alt er så riktig at jeg ikke kunne la være å gi det en sjanse. Jeg var helt og holdent ærlig om frykten min fra første stund og har jevnt og trutt vist han følelsene mine og tankespinnet som kan feste seg. På tross av dette løy han om noe i utgangspunktet ubetydelig. Men det faktum at han løy og ikke ordnet opp tross i dårlig samvittighet, gjorde at det ble en stor greie allikevel. 

Denne hendelsen har gjort at all jobben som var lagt ned fra min side ikke bare ble radert, men det var som å lande på minus. Jeg kjøper forklaringen hans, vi er ferdig med saken, men såret er ikke grodd, det er heller som at det har kommet en liten betennelse i det. Jeg blir tynnhudet og var for endringer i interesse, sexen, blikk, berøring osv. Systemet jobber på spreng med å analysere og tolke alt i relasjonen vår. Det sliter meg ut. Selvfølgelig. Det fortrenger også de gode sidene mine. Personligheten mim som er glad,munter, utadvendt, spontan, sosial, easy going. Det blir mindre av det, mer tankekjør og isolering.

Jeg ser at i takt med at forholdet vårt blir nærere og mer forpliktende (sånn som det naturlig blir med tiden), så blusser dette slitsomme mønsteret opp. Jeg er nok så redd for å miste dette finet at jeg heller vil slå opp først. Både for å ikke bli forlatt (kjenner tårene presser på bare jeg skriver ned tankene mine), men også at det er trygt å være alene. Da kan ingen såre meg. Det er bare meg og mitt. Ingen skuffelser. Ingen fare for at han kan såre meg med å ville ha sex med andre, være stille i kontakten, ikke besøke meg, ikke ringe meg, ikke gi komplimenter, ikke begjære meg nok, ikke savne meg nok. 

Ordene om at jeg er drømmedama blir ikke nok. Jeg elsker deg blir ikke nok. Du er alt jeg noen sinne har ønskt meg i en partner, blir ikke nok. Fordi jeg er min egen værste fiende. Jeg tror ikke fullt og helt på ordene. Jeg har lært gjentatte ganger at menn lyver. Menn vrir sannheten. Menn tenker med kuken. Menn er ikke til å stole på i lengden. Det siste jeg vil er å utsette kjæresten min for dette som foregår inni meg. Så da trekker jeg meg unna. "Har man ikke noe pent å si er det kanskje best å si minst mulig".

Jeg ser at huskjøp og samboerskap er en trigger. Det innebærer at jeg selger mitt hus. Frykten for å enda en gang bli føkka av en mann melder seg. Vi ønsker barn sammen. Frykten for å enda en gang bli forlatt høygravid blir aktuell.

Et frieri er ikke altfor mange år unna, frykt for å være i enda et forhold der mannen fantaserer om sex med kvinner han kjenner og realiserer det.

Ja.. hva skal man si...  jeg som venn, nabo, forelder og kollega er alt annet enn dette. Jeg reagerer og tenker slik kun når det romantiske forholdet er på alvor. Tipper det for min del er tap av kontroll. Frykt for svik og uærlighet. Frykt for å ikke være god nok. Frykt for avvisning. Frykt for å bli forlatt.

For min egen del er det viktig å bryte tankerekken og grublingen. Gjør noe annet. Tren. Treff andre. Løft blikket. Ut av huset. Legg planer. Flytt fokus. 

Og ikke minst. Jeg forteller kjæresten min hva som foregår. Jeg sier at tankene løper løpsk, jeg er redd og jeg har lyst å gå fra han fordi tankene er så vonde. 

Jeg håper dette roer seg innen et par år...

Anonymkode: 3a925...cee

[AnonymBruker]

Dette innlegget var veldig interresant! Slik jeg har skjønte det -og erfart- sitter det langt inne for en med unnvikende tilknytning å ta tak i problemet. Det ligger litt i navnet😉 Så her er det jo masse av håp på bedring, tenker jeg. Jeg tror du blir trigget av avvisning slik du skriver, så her kan du jo starte med å prate med partneren din om dette. Hva som trigger, og hva du trenger fra henne. Vi vet at nøkkelen for å komme ut av denne unnvikende adferden, er å føle seg trygg meg partner. Da er kommunikasjon essensielt. Den beste måten å få en trygg tilknytning på, er å ha terapi på de tingene som trigger. Gå tilbake til barndommen  med en terapeut, da du ble avvist av foreldrene dine, og kjenn på disse følelsene og trygg deg selv. 
 

Det kan også hende du har engstelig tilknytning? Det er også vanlig at man blir så trigget av avvisning, og vanlig å reagere med å skyve partner bort. Jeg er engstelig og reagerer slik på min partner. En unnvikende har i utgangspunktet behov for mye space, og blir overveldet av en partner som er «på». Jeg er ingen ekspert, bare så det er sagt. Hovedpoenget er at du tydelig blir utrygg når partneren din avviser deg! Og da er det lurt å kjenne på hva du trenger, og jobbe med å bearbeide triggerne dine. 
 

Lykke til! Jeg har så trua på at du vil finne verktøy som kan hjelpe deg! Du har masse selvinnsikt, og det er første skritt😊

Anonymkode: be742...acf