Jeg opplever usikkerhet rundt at han jeg dater har blitt mobbet.

[AnonymBruker]

Wow, hører selv hvor brutal og kjip den oversikten er - men jeg skal prøve å forklare. Jeg har aldri opplevd mobbing, og heller ikke (som jeg husker) vært vitne til ekstrem mobbing. Jeg har heller aldri vært en mobber. Har alltid kommet overens med folk gjennom skolegangen min og vært lite involvert i drama.

Jeg (k26) har møtt en fantastisk fyr (m26), men fortiden hans gjør meg usikker på om det kan være noen røde flagg her jeg ikke ser. Han ble mobbet på barneskolen og syntes selvfølgelig det var grusomt. Han tror det skjedde fordi han var veldig forsiktig og bekymra som barn, en litt svak og lite tøff gutt. På ungdomsskolen hadde han også bare venninner nesten, da ingen av guttene likte han. Da han skulle begynne på videregående flyttet han for å begynne et helt nytt sted, men også DER ble han utestengt og mobbet. Han fikk seg likevel en kjæreste. Det hele toppet seg med at han ble totalt fryst ut av hele klassen sin og de få vennene han hadde fått på skolen rett etter videregående var ferdig. Grunnen til det var at han kysset med noen andre enn denne jenta han var sammen med på en fest. En dum fylla-avgjørelse etter de hadde kranglet og vært av og på i lang tid (utro har han aldri vært senere, så akkurat det er jeg ikke bekymret for).

Men: Det er jo ganske uvanlig å ha blitt mobbet gjennom hele skolegangen, og ikke minst: Ha mistet ALLE vennene sine på videregående for en så liten ting. Er man virkelig så grusom som tenåringer at man kutter ut en venn for noe så lite? At alle gjenger seg mot en person? Kanskje man var sånn, også husker jeg det bare ikke.

Dere som har erfaring med mobbing og kan mer om det enn meg, er det sånn at mobbing kan følge en gjennom livet og bli en ond sirkel? At når han begynte på ny videregående, så var det noen som plukket opp en svakhet i han og så skjer det samme igjen? Den dag i dag har han venner. Ikke kjempemange, men noen gode venner. Han er nok fortsatt litt usikker og keitete sosialt, sier i blant feil ting, men absolutt en empatisk, varm og morsom type. En type jeg virkelig har blitt forelska i. Jeg tror kanskje at jeg er redd for å være så forelska at jeg ikke ser noe ved han som kan forklare hvorfor han har slitt sånn sosialt. Tar i mot alle type tanker!  Skjønner også veldig godt at dette spørsmålet kan oppfattes uempatisk, beklager det i så fall. Jeg ønsker virkelig å forstå, og vil ikke grave for mye i hans liv før han er klar for å åpne seg enda mer.

Anonymkode: 4ddec...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men: Det er jo ganske uvanlig å ha blitt mobbet gjennom hele skolegangen,

Nei det er det ikke

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ha mistet ALLE vennene sine på videregående for en så liten ting. Er man virkelig så grusom som tenåringer at man kutter ut en venn for noe så lite? At alle gjenger seg mot en person?

Ja noen er så grusomme.

 

Du er jo ganske fæl selv som prøver å legge skylda på ham her for denne mobbingen. Det du driver med kalles victim blaiming. 

Anonymkode: 45371...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei det er det ikke

Ja noen er så grusomme.

 

Du er jo ganske fæl selv som prøver å legge skylda på ham her for denne mobbingen. Det du driver med kalles victim blaiming. 

Anonymkode: 45371...32d

👏👏👏

Anonymkode: 3fcaa...021

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Wow, hører selv hvor brutal og kjip den oversikten er - men jeg skal prøve å forklare. Jeg har aldri opplevd mobbing, og heller ikke (som jeg husker) vært vitne til ekstrem mobbing. Jeg har heller aldri vært en mobber. Har alltid kommet overens med folk gjennom skolegangen min og vært lite involvert i drama.

Jeg (k26) har møtt en fantastisk fyr (m26), men fortiden hans gjør meg usikker på om det kan være noen røde flagg her jeg ikke ser. Han ble mobbet på barneskolen og syntes selvfølgelig det var grusomt. Han tror det skjedde fordi han var veldig forsiktig og bekymra som barn, en litt svak og lite tøff gutt. På ungdomsskolen hadde han også bare venninner nesten, da ingen av guttene likte han. Da han skulle begynne på videregående flyttet han for å begynne et helt nytt sted, men også DER ble han utestengt og mobbet. Han fikk seg likevel en kjæreste. Det hele toppet seg med at han ble totalt fryst ut av hele klassen sin og de få vennene han hadde fått på skolen rett etter videregående var ferdig. Grunnen til det var at han kysset med noen andre enn denne jenta han var sammen med på en fest. En dum fylla-avgjørelse etter de hadde kranglet og vært av og på i lang tid (utro har han aldri vært senere, så akkurat det er jeg ikke bekymret for).

Men: Det er jo ganske uvanlig å ha blitt mobbet gjennom hele skolegangen, og ikke minst: Ha mistet ALLE vennene sine på videregående for en så liten ting. Er man virkelig så grusom som tenåringer at man kutter ut en venn for noe så lite? At alle gjenger seg mot en person? Kanskje man var sånn, også husker jeg det bare ikke.

Dere som har erfaring med mobbing og kan mer om det enn meg, er det sånn at mobbing kan følge en gjennom livet og bli en ond sirkel? At når han begynte på ny videregående, så var det noen som plukket opp en svakhet i han og så skjer det samme igjen? Den dag i dag har han venner. Ikke kjempemange, men noen gode venner. Han er nok fortsatt litt usikker og keitete sosialt, sier i blant feil ting, men absolutt en empatisk, varm og morsom type. En type jeg virkelig har blitt forelska i. Jeg tror kanskje at jeg er redd for å være så forelska at jeg ikke ser noe ved han som kan forklare hvorfor han har slitt sånn sosialt. Tar i mot alle type tanker!  Skjønner også veldig godt at dette spørsmålet kan oppfattes uempatisk, beklager det i så fall. Jeg ønsker virkelig å forstå, og vil ikke grave for mye i hans liv før han er klar for å åpne seg enda mer.

Anonymkode: 4ddec...c1c

På min skole ble en venninne fryst fullstendig ut da hun klinte med en dude en annen jente i venninnegjengen var interessert i. 
Så for de neste tre årene (dette skjedde i 😎 hadde hun ingen venner. 
hun valgte selvfølglig en helt annen VGS hvor hun opplevde lignende i tredje året- en pen nydelig tenåringsjente med stort hjerte. Som gutta elsket. Og jepp ble behandlet fælt,

 

jeg ble selv fryst fullstendig ut av et par gjenger etter at en dude på mitt volleyball lag seksuelt antastet meg, jeg sladret og endte opp som en som hadde «edga» han. 
 

nå var jeg allerede populær så for meg hadde det lite å si- jeg hadde mange venner.

 

det du driver med er en manglende forståelse for at jepp det kan faktisk være akkurat så dritt. Spesielt om noen er litt søt og sosialt awkward også

Syntes du skal endre din egen tankegang på dette 

Anonymkode: 65a8f...25f

[Milea8]

Nei, det er faktisk ikke så uvanlig som du mener at det er! Man kan bli mobbet gjennom hele skolen, og dette kan følge den det gjelder fra skolestart til slutten av vgs. 
 

Jeg ble mobbet, og det mye, så jeg skjønner hvordan han har hatt det. Synd du ikke ser virkeligheten i mobbing- spesielt når det er mye av det, og at det er et større problem enn det du tror det er. 

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som har blitt mobbet gjennom hele barndommen. Hun bærer preg av dette enda, selv om hun nå har passert 50. Sannsynligvis startet det tilfeldig med henne, men så ble det en ond sirkel. Utestengelse fører til manglende sosialisering, og den konstante utestengelsen fører til at hun fremdeles tolker det hun oppfatter som avvisning på en svært dramatisk måte.

Som barn/ungdom blir det en ond sirkel. Hun var redd for å bli behandlet dårlig og oppførte seg dermed på en måte som førte til at hun ble behandlet dårlig. Unge mennesker er nådeløse, dessverre.

Nå er vi heldigvis voksne, og da har man mer forståelse for hvorfor folk er som de er. Hun har masse venner i dag, heldigvis.

Anonymkode: 7fac4...d3f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange som har blitt mobbet gjennom hele skolegangen. Syns det er litt uheldig at du forsøker å finne en feil hos han som skal rettferdiggjøre det han har blitt utsatt for. De som blir mobbet blir svært usikre i seg selv, og det plukker jo andre folk opp. Derfor er det «enkelt» å bli et langvarig mobbeoffer fordi en aldri får muligheten til å bygge opp sin selvtillit og verdi. Hvordan skal man utvikle et sunt synt på seg selv og sosiale ferdigheter når man stadig blir tråkket på? 
 

La hans fortid tilhøre fortiden. 

Anonymkode: 21a31...607

[AnonymBruker]

Det er jo gjerne sånn at hvis man blir mobbet på barneskolen, så følger usikkerheten deg videre til ungdomsskolen, VGS, osv. Dette plukker usikre/onde folk opp, og er raskt ute med å skulle “ta” folk for å slippe å være hakkekyllingen selv. Det er selvfølgelig mer komplekst enn dette, avhengig av oppvekst, foreldre, flaks, og om voksne rundt griper inn tidlig nok. 
 

Men synes at du er tøff som spør om ting du ikke forstår, ingen spørsmål er for dumme! Jeg hadde lest meg opp om mobbing, og trådd varsomt rundt temaet når du tydelig har tanker om at han er “svak”. Han har sannsynligvis mer empati enn de fleste, nettopp pga. det han har opplevd. Slike menn er sjelden vare. 

Anonymkode: d62d8...901

[AnonymBruker]

Ville aldri ha fortalt om mobbing til en ny date, nettopp fordi folk bare synser og spekulerer. 

Selv ble jeg utsatt for mobbing da familiens flytta og jeg begynte på ny skole i ny landsdel. På den gamle skolen var jeg normal, eller tom litt populær. Men jeg visste at jeg var "spesiell", dvs ikke alltid tenkte som alle andre. Samtidig visste jeg at jeg hadde bedre evne til analyse og sosialen evner enn mange. Feks at jeg klarte å snu stemning hvis noen var teit mot meg. 

På den nye skolen betød mine fordeler INGENTING. Og det gjør meg rasende å tenke på at i dag topper denne skolen- som sikkert har bare nye lærere 30 år etterpå - fortsatt mobbestatistikker. For det er jo de samme familiene som bor i området, og lærerene som jobber der er ansatt av den ganger ledelsen, ja tom den nye ledelsen er ansatt av den gamle. De har ikke klart å snu en dritt. Så jeg som var elev der, hadde ikke sjans. Det var ikke fysisk vold der, men mye hat. 

Så fortsatte mobbinga på ungdomsskolen da, med noen av de samme elevene. Til slutt nekta jeg å gå på skolen, og stakkars foreldre fikk beskjed at de ville bli trua med barnevernet om jeg ikke gikk på skole. Så de sendte meg på privat skole ut 10.trinn. Husker jeg løy til elevene der om hvorfor jeg bytta skole, og jeg hadde ingen tilhørighet til den nye skolen. 

Jeg fikk erstatning fra kommunen blant annet med dokumentasjon fra psykologen.

Fikk depresjon og spiseforstyrrelser. Dro rett på folkehøgskole, begynte i omfattende terapi og fikk puste nok til å bli frisk. 

Ellers har jeg klart meg bra. Hatt venner og forhold, tatt utdanning og kommet i jobb.

Flere av mobberne mine har hatt store problemer på skolen og skulle nok hatt hjelp for dette + hjelp med følelser også. 

Mora til han ene som mobba er verre enn ham; på megling satt hun som voksen og gråt til meg, offeret, over hvor synd det var på henne - som hadde en sønn som det blei kjent at mobba meg. Da tenkte jeg, ikke rart at sønnen din er gal, du er jo ikke balansert voksen og godt forbilde selv. Sånn satt jeg og tenkte da jeg var 12.... At voksne er idioter. Og det stemte jo. De klarte jo ikke løse mobbinga, den tok bare slutt da jeg nekta å gå på skolen. 

Pga jeg gikk i mye terapi da jeg var 12-17, fikk jeg psykiske verktøy å bruke i voksenlivet. Har lite tålmodighet for bullshit. På videregående hadde jeg mest kontakt med voksne, ville studere. Er heldigvis skoleflink så kunne ha fokus på fag. Kom greit overens med folk på vgs selv om vi ikke ble nære. Han ene er kjendis i dag og sa at han husker meg med glede. Bygde opp vennegjeng litt fra bunn som studenter, men tror ikke det er så uvanlig å bytte venner i slutten av tenårene. Har kontakt med 1 venn fra barneskoletida. 

Har 1 gang opplevd at en kollega på jobb prøvde å mobbe meg, og det tror jeg hun nå angrer dypt på; jeg gikk rett til sjefen og la fram en detaljert rapport om alt hun dreiv med (jeg måtte gi mobberapport første gang da jeg var 12, så det kosta meg lite å gjøre det!) og deretter knuste jeg henne faglig fordi jeg er god i jobben min. Da blei hun brått 5-6 mnd sykemeldt og ingen på jobb liker henne fordi hun bare såvidt gjør det hun skal. 

Har i dag mange venner og blir nesten alltid godt likt, folk sier jeg skaper god stemning. Jeg er spesiell på en del måter, og lever godt med det. Jeg er sårbar på en del punkter og kan sjelden gang få en rest av flashbacks /traumerespons/mareritt. Men jeg er ikke redd for min egen måte å være på. Har levd med meg selv i mange år nå...

Gikk en gang til psykomotorisk fysioterapeut som sa at jeg er mer lukket enn åpen som person, og at det nok har hjulpet meg å styre unna mye dritt og dårlige personer. Altså, at jeg ikke utlyser "mobbere, kom og ta meg". Jeg er bevisst kroppsspråk. Synes det er gøy å eksperimentere med hvordan folk reagerer. 

Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Snarere tvert imot; å bli mobbet er å bli forsøkt fratatt ens egen positive identitet så jeg vil være meg med all min komplekse personlighet og mine styrker og min svakhet, ikke "offeret". 

Fikk kjeft en gang fra ei jente som mente at "jeg visste ikke hvordan livet var fordi jeg var så pen og sikkert aldri hadde møtt noen problemer". Det syntes jeg var litt morsomt. For jeg ble først mobbet for å være stygg i x antall år, og som ung voksen var jeg helt uforberedt på at "alle" ville ligge med meg. Tok flere år å skjønne at jeg tydeligvis var en klisjé med andungen som ble en svane. Så nå er en del sint på meg, bare av en helt annen årsak. Sånn er livet. Jeg takler det. Jeg er tross alt vant til å bli mislikt uten gyldig grunn, og tåler nok det presset bedre enn mange. 

Du virker litt lite informert. Tipper det skjedde mobbing på din skole også, er svært få skoler der det ikke skjer. Det publiseres jevnlig statistikker over skolemobbing så her er det bare å sjekke ut skolene du har gått på....Det er også mye mobbeforskning å lese, og nå er det kommet mobbeombud i mange fylker. Det verste med mobbing er de som ikke anerkjenner at det skjer. Da føler man seg nesten mer usynlig enn under aktiv mobbing. Sannheten om mobbing er at vi alle spiller ei rolle. De som mobber, de som blir mobba, de som står og ser på og gjør ingenting- og de som er helt blinde og ikke en gang registrerer at noe skjer. Hver og en spiller sin rolle i det sosiale spillet. Det er på tide at du tar et oppgjør med egen rolle og slutter å være så blind.

Anonymkode: 5bb11...cf2

[Alice123]

Hvorvidt han har skylt i egen mobbing eller ikke tenker jeg er mindre interessant i et datingperspektiv når dere er 26. Det som er mer interessant er hvor mye bagasje han tar med seg inn i et forhold.

 

[AnonymBruker]

Tenk å være så grusom at du først legger skylden på han for at han ble mobbet, også prøver å få det til å handle om deg og at du er for forelsket til å se røde flagg 🤯 Han burde være den som passer seg for vandrende røde flagg….

Anonymkode: 705bd...b0a

[AnonymBruker]

Du må jo være rimelig naiv og blind hvis du virkelig mener det er uvanlig å bli mobbet gjennom hele skolegangen, og om det virkelig er mulig at en person blir fryst ut av alle de andre. Og at du i tillegg victim blamer. Jeg grøsser. Han fortjener noen som forstår han. Virkelig. For traumene man sitter igjen med, er vonde. 

Anonymkode: 2a771...b73

[AnonymBruker]

Mobbing er desverre ikke uvanlig, og noen av oss blir forfulgt av mobbere store deler av livet. Selv ble jeg mobbet det meste av barneskolen, ungdomskolen, videregående og i førstegangstjenesten. 

Har gode venner i dag. Men er forsatt alltid skeptisk til nye miljøer og blir forsatt alltid like overrasket over at folk oppfører seg bra mot meg. Derimot henger usikkerheten og anstrengt forhold til det sosiale igjen i meg og vil trolig prege meg resten av livet. :-(

Anonymkode: c4e0e...2a1

[MizzVic]

Nå er jo du akkurat som mobberne.

Alle mobber han, så det MÅ jo være noe med han...

Finnes ikke større flokk med høns enn ungdommer, så det at mange fulgte resten, er jo ikke overraskende.

 

 

 

[AnonymBruker]

At du ikke så mobbing, betyr ikke at det ikke skjedde. Antagelig var du bare blind

Anonymkode: e18da...5f1

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet. Det var ikke noe galt med meg, men hadde lav selvtillit og "trodde" på alt mobberne sa. Jeg var vel en som var gøy å mobbe.

De prøvde seg på ei annen i klassen også. Men hun hadde gode grenser, og lo av det mobberne sa. Hun visste selv at det ikke stemte det de sa, og at det ikke var mobbeofrene som var grunn til mobbing.

Du blir ikke mobbet fordi det er noe galt med deg. Eller at du er teit eller feiler noe. Mobberne går på "lette ofre", og så bestemmer de seg evt etterpå hva de skal mobbe de for.

Anonymkode: c5f97...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenk å være så grusom at du først legger skylden på han for at han ble mobbet, også prøver å få det til å handle om deg og at du er for forelsket til å se røde flagg 🤯 Han burde være den som passer seg for vandrende røde flagg….

Anonymkode: 705bd...b0a

Empatien lyser av deg

Anonymkode: f1095...aa3

[AnonymBruker]

Okei ts, la oss snu det litt på hodet:

Du, av en eller annen grunn, blir mobbet og utstøtt av kollegaene på jobben. Det er ille. Etter tre år slutter du og begynner i ny jobb. Tror du mobbingen på tidligere arbeidsplass vil ha en effekt på den nye arbeidsplassen? 

Absolutt. Du vil sannsynlig kvie deg for å prate. Du vil kvie deg for å ta initiativ. Du vil slite med å prate med andre i lunsjpausen. Du vil være redd for at de rundt deg vil bruke alt du sier og gjør mot deg. Du vil bli hyperfokusert på alle bevegelsene du gjør, alle ordene du sier, hvordan du ser ut, fremstår osv.

Og de på den nye jobben vil merke det. I beste fall vil de tenke at du er litt sjenert og rar. I verste fall vil de snakke om deg bak ryggen din, unngå å spise lunsj sammen med deg osv. 

Og her er det snakk om voksne folk. Kjæresten din var barn/ungdom. Det sosiale og å bli godtatt i 'gruppa' er ekstremt viktig i den alderen. Å bli utstøtt, er katastrofalt. Det er verdens ende. Man kan ikke overleve om man er utstøtt. Samtidig er det veldig naturlig for mennesker i den alderen å støte ut andre som er litt annerledes. Kjæresten din ble mobbet for noe voksne vil tenke på som totalt irrelevant. Det ville hatt en effekt på han, som han tok seg med på videregående, som igjen gjorde ham til et lett bytte.

Kanskje er det han det er noe galt med; det kan vi ikke si noe om. Men mobbing kan absolutt følge en ungdom fra en skole til en annen. Det er ikke uvanlig, og det er ikke et overraskende fenomen for noen som vet en brøkdel om menneskelig atferd. 

Du sier at han har masse flotte egenskaper, og han har venner. Da ser jeg ikke problemet.

Det virker som om du leter etter problemer. 

 

 

Anonymkode: 0823a...e42

[AnonymBruker]

Det eneste røde flagget her er deg ts… Han bør finne seg noe bedre enn en som prøver å legge skylda på offeret og ikke mobberne.

Derfor mange av oss som har blitt mobbet ikke stoler på folk i voksen alder…

Anonymkode: 1a5a8...be7

[AnonymBruker]

Du er det røde flagget her TS. 

 

Anonymkode: e4778...8b6