Blir tiltaksløs/tafat rundt jenter som virker interessert

[AnonymBruker]

Er 25, helt grei fysikk og ikke dritt å se på. I "ungdomstiden" var det null problem å finne seg et hookup eller kjæreste, men føler det er "vanskeligere" for min del nå. Problemet er rett og slett at jeg er tafat og blir ukomfortabel i disse situasjonene nå. Når noen nye kommer bort vil jeg aller helst at de skal gå, synes alle tinder-chatter er kjedelige og relativt nylig ble jeg spurt om jeg ville bli med ei hjem på nach, og jeg sa "nei ikke i dag". Jeg fanger jo opp signaler, men er rett og slett for lite interessert og for tilbakeholden.

Har det egentlig helt ok som singel, men er nå eneste i vennegjengen som er singel, en søster er gift, andre blitt samboer. Har jo begynt å tenke at jeg burde finne meg noen, men allikevel føles den tanken som litt sånn... "Kjekt å ha", som jo ikke kanskje er det helt beste utgangspunktet. Også tenker jeg av og til, det kommer når det kommer, men igjen er jo problemet at når noe skjer, så sitter jeg på ræva.

Noen som har følt seg i samme båt? Skal jeg bare tvinge meg selv til å hoppe på neste avgang og satse på det går bra?

(Når jeg leser over nå ser jeg jo at det kan tolkes som at jeg er midtpunktet hver lørdagskveld. Det er jeg ikke, har gått over en lengre periode, og er ikke ofte noen kommer bort, men har hendt).

Anonymkode: 689d9...487

[Irak]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er 25, helt grei fysikk og ikke dritt å se på. I "ungdomstiden" var det null problem å finne seg et hookup eller kjæreste, men føler det er "vanskeligere" for min del nå. Problemet er rett og slett at jeg er tafat og blir ukomfortabel i disse situasjonene nå. Når noen nye kommer bort vil jeg aller helst at de skal gå, synes alle tinder-chatter er kjedelige og relativt nylig ble jeg spurt om jeg ville bli med ei hjem på nach, og jeg sa "nei ikke i dag". Jeg fanger jo opp signaler, men er rett og slett for lite interessert og for tilbakeholden.

Har det egentlig helt ok som singel, men er nå eneste i vennegjengen som er singel, en søster er gift, andre blitt samboer. Har jo begynt å tenke at jeg burde finne meg noen, men allikevel føles den tanken som litt sånn... "Kjekt å ha", som jo ikke kanskje er det helt beste utgangspunktet. Også tenker jeg av og til, det kommer når det kommer, men igjen er jo problemet at når noe skjer, så sitter jeg på ræva.

Noen som har følt seg i samme båt? Skal jeg bare tvinge meg selv til å hoppe på neste avgang og satse på det går bra?

(Når jeg leser over nå ser jeg jo at det kan tolkes som at jeg er midtpunktet hver lørdagskveld. Det er jeg ikke, har gått over en lengre periode, og er ikke ofte noen kommer bort, men har hendt).

Anonymkode: 689d9...487

Tolker det som at du ikke er interessert nok. Er ikke verre enn det...

Mulig du er mer moden enn damer på din alder? Har du prøvd å chatte med damer som er litt eldre enn deg? Fem år eldre...

Endret 29. august 2024 av Irak

[AnonymBruker]

Føler du et virkelig savn, eller er det bare de sosiale forventningene som gjør at du vil ha noen? Det er faktisk helt tillatt å utvikle seg i en retning der du er fornøyd med å være alene. Du er ikke den samme som du var for 5-7 år siden.

Anonymkode: 711b5...046

[AnonymBruker]

Høres ut som du trives med å være singel. Når du møte The One vil du ikke klare å være tafatt. Bedre å bare nyte å være fri inntil du finner en person som du kjenner en sterk kjemi med.

Kjæresten min ble ikke forelsket før  oppi 20 årene. Det forholdet varte i 10 år. 
 

Den neste giftet han seg med. Hun døde av kreft.

Og nå meg.

Imellom der har han vært i et kortere forhold der han raskt innså hun ikke var rett. 
 

 

Anonymkode: 5268a...b59

[AnonymBruker]

Har du  sluttet å like jenter?

Anonymkode: 7b808...9ea