Venter enda en gutt - gutteforeldre som kan dele litt erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn og venter barn nummer to. For tre uker siden fikk vi vite at det også er en gutt. Med førstemann var jeg skuffet over at det var en gutt, men jeg tok meg sammen og er selvsagt glad for å ha fått et friskt barn. Jeg skal innrømme at det stakk litt i magen da jeg fikk beskjed om at nummer to også er en gutt. Selv om jeg har håndtert det bedre denne gangen fordi jeg allerede har en gutt som jeg elsker og selvsagt ikke ville byttet ut, så kjenner jeg fremdeles på en sorg at jeg aldri skal få en jente. Jeg vet at dette provoserer mange, men det er virkelig ikke sånn at jeg ønsker å føle det sånn.

Det som svir mest er at når jeg forteller folk om kjønnet får jeg også bekreftet alle mine "fordommer" fordi mange kommenterer, "oj, det blir hektisk med to gutter", "nå får dere mye å holde fingrene i", "en venninne har to gutter og de er helt ville". Sånne kommentarer har jeg aldri hørt om jenter. 

For min egen del så handler det mye om interessene. Typiske gutteinteresser (fotball, data, pokemon) interesserer meg ikke. Kommer selvsagt til å engasjere meg i alt sønnene mine driver med, men det er bra mye enklere om man faktisk har en genuin interesse for noe. Jeg har til sammen 10 nieser og nevøer og jeg har definitivt mer til felles med jentene. Ikke at jeg er opptatt av rosa og disneyprinsesser, men merker at jentene er mye flinkere til å dele og å snakke om ting. De fleste nevøene må jeg dra informasjon ut av, i beste fall får jeg en gjennomgang av alle fotballspillerne på Kroatias fotballag. Nå høres det ut som om jeg ikke liker dem og det er absolutt ikke tilfellet, men jeg må jobbe mye mer med relasjonen til guttene enn jeg har gjort til jentene. Det har kommet mer naturlig med jentene. Og før noen kommer med argumentet om at gutter kan like dukker og jenter kan like biler; ja, selvsagt er det sånn, men etter å ha jobbet i barnehage og hatt barn i omgangskretsen min så er det heller unntaket enn regelen at gutter liker jenteting og vice versa.

Tenker man lenger fram i tid så er det jo veldig typisk at man har mer kontakt med familien til kvinnen enn mannen. Sånn er det for oss, sånn er det i de fleste parforhold i omgangskretsen min. Hvis vi bestemmer oss for å flytte fra storbyen er det min hjemby vi kommer til å flytte til min hjemby. Det finnes selvsagt unntak her også, men et kjapt googlesøk viser at kvinner i større grad tar seg av familien sin enn menn. 

I tillegg er det jo sånn at gutter ofte er mer krevende enn jenter i starten. Dette er ganske tydelig blant de jeg kjenner med barn og jeg har også lest det i flere fagbøker (blant annet Hedvig Montgomery) at gutteforeldre har en tøffere start enn jenteforeldre. Gutter er ofte mer høylytte, mer energiske og krever mer fra foreldrene. Igjen, dette gjelder selvsagt ikke for alle, så ikke bli fornærmet, men de fleste med erfaring med barn vet at jenter oftere liker rolige bordaktiviteter mens gutter gjerne vil herje mer. Søsteren min er lærer og det er ingen tvil om at de fleste "problemelevene" er gutter. Så selv om ungdomstiden ofte kan være tøffere med jenter så føler jeg at jeg er mye bedre rustet til å håndtere den, da jeg selv vet hvordan det er å være en tenåringsjente med alle de utfordringene det innebærer. 

Jeg vet at dette er tullete å henge seg opp i og ta alle sorger på forskudd, men akkurat nå kan jeg ikke noe for det. 

Noen gutteforeldre som kan dele litt erfaringer? Både positivt og negativt? Gjerne dere med voksne barn også. 

Anonymkode: e9fc8...f8f

[AnonymBruker]

Er det lov å spille inn et par ting som jentemamma også? Som ikke er positive...

Vi har to jenter, og det hender stadig jeg kunne ønsket at minst en av de var en gutt.
For begge elsker mamma mer enn pappa (Sånn tilsynelatende iaf), begge vil bare være med meg, begge identifiserer seg absolutt mest med meg, de skravler konstant og skal være med på hver eneste ting jeg bedriver om det er opp til dem. Der ser jeg at andre med gutter oftere har det så gutten søker mer mot far, og er mer interessert i hva far driver med. Jeg kunne innimellom gitt en arm for at noen av dem var interessert i å være med far av fri vilje. Klart de er jo mye med pappa også, men vi vet vel alle at det er fordi de "må", ikke fordi de ville valgt det pga en felles interesse med far. De har få ekte felles interesser egentlig, altså, han engasjerer seg jo, og kan perle og holde på like mye som meg, men det er bare en forskjell i engasjementet allikevel. Og det merker de nok. 

Jeg blir tidvis ganske sliten av å vite at jeg er rollemodellen deres og at alt jeg gjør er det de kommer til å gjøre. Jeg kunne ønsket meg et delt ansvar på den fronten, mao ideelt sett en av av hvert kjønn. Jeg må passe alt jeg gjør og alt jeg sier egentlig. Og har to veldig nærhetssøkende barn som til tider spiser meg litt opp. 

Nå KAN jo det bli slik om man har gutter også, og klart når de er små er jeg uansett litt slik, men jeg tror sjansen for at far blir mer foretrukket er større med en eller flere gutter. Og helt ærlig, det vil gi deg mer fri  Og det er ikke dumt. Jeg tar meg også fri. Men jeg må TA meg fri, hvilket hver gang i praksis er å avvise barna mine. Kun sjeldne tilfeller de vil være med pappa på noe heller enn å være hjemme med meg. 

Så, det kan være noen fordeler med å ha gutter også. Og vedder ganske mye på at det er store fordeler når de blir større. Mye mindre drama... få unna slossingen så går det greit liksom. Vi vet jo godt selv hva jentene skal inn i.

Hører fra naboer som har tre tenåringsjenter nå, at mannen stadig uttaler noe om hvordan det er å bo i et hus der det alltid er minst en som har PMS   Så her blir det jo også mye hormoner, PMS osv om ikke så lenge. Der er nok guttene også mye enklere vil jeg tro. 

OG! Av alle barn jeg ser rundt meg, er det stor forskjell på guttene også. Noen er veldig snakkesalige, noen er veldig rolige gutter som leker tipp topp fint med jentene mine, helt på samme energikurve. Der er ikke forskjellen så stor egentlig, annet enn litt ulike interessert underveis i oppveksten. Så gutt betyr jo ikke nødvendigvis at det er en apekatt som henger i gardinene-type. Og de finnes definitivt også blant jentene. Barn er barn, og man må ikke putte de i bås før de er født en gang. 

Skal ikke si jeg ikke forstår deg, for jeg ville kanskje følt det slik selv. Jeg er glad for å ha fått to jenter, nekter ikke for det. Men det var endel aspekter der jeg ikke hadde tatt helt inn over meg ja... som at det er ekstra slitsomt for MEG... pappan er kjempeviktig for dem, så mye viktigere enn de vet, de bare skjønner det ikke selv før de blir voksne egentlig. 

Anonymkode: 1865b...49a

[AnonymBruker]

Hektisk med to gutter? Det er da jammen hektisk med to små barn uansett hvilket kjønn de har? Folk, altså... Ikke bry deg om slike kommentarer. Jeg har to gutter, en på to år og en på fire måneder og tenker bare på hvor mye glede de kommer til å få av hverandre 🥰 Har selv ingen vonde følelser knyttet til å få to gutter på rappen, men hvis nestemann også er gutt er det godt mulig vi prøver på et fjerde barn også, så jeg forstår jo ønsket om en jente. Vi vil jo gjerne få oppleve å ha begge kjønn, men selvsagt er de like velkomne om alle skulle vise seg å være gutter.

Anonymkode: 2d5d6...548

[AnonymBruker]

Jeg har 2 sønner. En på straks 4 år og en på 4 måneder. 

Med førstemann hadde jeg ingen preferanser. Hadde vel egentlig ikke det på nr 2 heller før endel kollegaer og familiemedlemmer rundt meg greide å gire meg litt opp om at det ble sikkert en jente. Føler at idealet er gjerne å ha 1 av hvert kjønn. Kjente ett snev av skuffelse i starten, og det ble forsterket av alle "fordommene" jeg fikk høre. Litt som du skriver - "Oida, så dere må prøve igjen da" eller " Shit, 2 gutter? Lykke til" 🥲 Gir jo en forventing om at hele livet skal bli ett salig kaos frem til de når den alderen hvor de låser seg inne på rommene sine for å game. 

Men jeg kjenner ingenting på det nå.  Jeg er tilfreds og er ferdig. Kan selvfølgelig tenke litt på hvordan det ville vært å fått en datter, men ikke sånn at det frister med flere barn eller at jeg er lei meg. Jeg har 2 eldre nieser og jeg føler ikke at jeg automatisk har mer til felles med dem bare fordi dem er jenter. Jeg legger også merke til at mine 2 nieser og min eldste sønn leker ganske likt. Alle liker Lego, tegne, playdough, dukker og biler. Her i familien så er det også jentene som er høylytte, energiske og temperamentsfulle. Dette tror jeg også avhenger endel av personlighet. Søsteren min var lik når hun var mindre mens jeg var rimelig introvert slik som min eldste sønn er. Du vil også muligens utvikle mer interesse for hva din sønn interesserer deg for. Det er heller ingenting i veien for at dere skal kunne få masse god kvalitetstid sammen i form av reising eller andre ting i fremtiden heller. Jeg har kollega som har tatt med sine sønner på spa og shoppingtur i tenårene, selv om det er en forventing at slik kan kun mødre gjøre med sine døtre. 

Når det kommer til relasjoner når man er eldre, så er det mannen min (og jeg) som tar oss av svigers. Hans søster bosatte seg på hjemstedet til hennes mann som er langt unna her. Så mannen min kjører moren sin til legetimer, er innom for å fikse ting de ikke greier selv, inviterer dem på middag og er endel av hverdagslivet dems. Men han er en mann som påtar seg mye ansvar i familien generelt. Det ligger nok litt i oppdragelsen hans og i personligheten. Så prøv å ikke tenk så mye på hvordan fremtiden blir (og at det kun vil være negativt) fordi jeg tror mye handler om hvordan du oppdrar dine sønner, hvor tett relasjon du har til dem når de vokser opp og når de er voksne.

Kan legge til at mine nieser kan være litt rabiate selv om de er jenter 😅 Hun ene tygget i stykker ene bamsen til sønnen min, mens hun andre knakk traktoren hans i to på siste besøk. De er 5 og 7 🤣 

Anonymkode: eb706...145

[AnonymBruker]

Jeg har 2 gutter. Var sikker på at nr 2 var jente, så da jeg fikk bekreftet at det var feil ble jeg litt overrasket men ikke skuffet. Og 2 gutter er fantastisk. Nr 1 har vært den fødte storebror til nr 2 siden første dag, og selv om minsten er for liten til å vise så mye enda så er iallefall største gutten en omsorgsfull og god gutt med verdens beste klemmer, stor samvittighet og mye moro. Selv om typiske gutteting er en del av hobbyene hans så går det fint an å bake og tegne og perle med han og

Anonymkode: 627af...67f

[AnonymBruker]

Bare et lite innspill: Jeg har to gutter og en jente. Jenta har vært den desidert mest høylytte, vrange og krevende av dem alle. Barn er individer, og det stemmer ikke at alle er slik eller slik avhengig av kjønn.

 

Anonymkode: 7305e...258

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Er det lov å spille inn et par ting som jentemamma også? Som ikke er positive...

Vi har to jenter, og det hender stadig jeg kunne ønsket at minst en av de var en gutt.
For begge elsker mamma mer enn pappa (Sånn tilsynelatende iaf), begge vil bare være med meg, begge identifiserer seg absolutt mest med meg, de skravler konstant og skal være med på hver eneste ting jeg bedriver om det er opp til dem. Der ser jeg at andre med gutter oftere har det så gutten søker mer mot far, og er mer interessert i hva far driver med. Jeg kunne innimellom gitt en arm for at noen av dem var interessert i å være med far av fri vilje. Klart de er jo mye med pappa også, men vi vet vel alle at det er fordi de "må", ikke fordi de ville valgt det pga en felles interesse med far. De har få ekte felles interesser egentlig, altså, han engasjerer seg jo, og kan perle og holde på like mye som meg, men det er bare en forskjell i engasjementet allikevel. Og det merker de nok. 

Jeg blir tidvis ganske sliten av å vite at jeg er rollemodellen deres og at alt jeg gjør er det de kommer til å gjøre. Jeg kunne ønsket meg et delt ansvar på den fronten, mao ideelt sett en av av hvert kjønn. Jeg må passe alt jeg gjør og alt jeg sier egentlig. Og har to veldig nærhetssøkende barn som til tider spiser meg litt opp. 

Nå KAN jo det bli slik om man har gutter også, og klart når de er små er jeg uansett litt slik, men jeg tror sjansen for at far blir mer foretrukket er større med en eller flere gutter. Og helt ærlig, det vil gi deg mer fri  Og det er ikke dumt. Jeg tar meg også fri. Men jeg må TA meg fri, hvilket hver gang i praksis er å avvise barna mine. Kun sjeldne tilfeller de vil være med pappa på noe heller enn å være hjemme med meg. 

Så, det kan være noen fordeler med å ha gutter også. Og vedder ganske mye på at det er store fordeler når de blir større. Mye mindre drama... få unna slossingen så går det greit liksom. Vi vet jo godt selv hva jentene skal inn i.

Hører fra naboer som har tre tenåringsjenter nå, at mannen stadig uttaler noe om hvordan det er å bo i et hus der det alltid er minst en som har PMS   Så her blir det jo også mye hormoner, PMS osv om ikke så lenge. Der er nok guttene også mye enklere vil jeg tro. 

OG! Av alle barn jeg ser rundt meg, er det stor forskjell på guttene også. Noen er veldig snakkesalige, noen er veldig rolige gutter som leker tipp topp fint med jentene mine, helt på samme energikurve. Der er ikke forskjellen så stor egentlig, annet enn litt ulike interessert underveis i oppveksten. Så gutt betyr jo ikke nødvendigvis at det er en apekatt som henger i gardinene-type. Og de finnes definitivt også blant jentene. Barn er barn, og man må ikke putte de i bås før de er født en gang. 

Skal ikke si jeg ikke forstår deg, for jeg ville kanskje følt det slik selv. Jeg er glad for å ha fått to jenter, nekter ikke for det. Men det var endel aspekter der jeg ikke hadde tatt helt inn over meg ja... som at det er ekstra slitsomt for MEG... pappan er kjempeviktig for dem, så mye viktigere enn de vet, de bare skjønner det ikke selv før de blir voksne egentlig. 

Anonymkode: 1865b...49a

Tusen takk for ærlig svar fra deg. Det setter jeg pris på og jeg setter spesielt pris på at du ikke dømmer meg ❤️

Det du skriver om at jenter gjerne er mer interessert i mor og gutter i far har du sikkert rett i og er også noe av det som jeg synes er litt trist med å få bare gutter. Jeg frykter at jeg ikke skal få like tette bånd med sønnene mine som mannen min høyst sannsynligvis kommer til å få, nettopp pga at de er gutter. Akkurat nå er sønnen min mer opphengt i meg, men han er bare litt over 2 år og vil nok gravitere mer til far når han blir eldre og setter mer pris på en far (som både er en veldig myk og fin mann, men som også er litt mer aktiv og herjete). Han er også vanskeligst med meg, så akkurat den får jeg enn så lenge kjenne på å være favoritten (om man kan kalles det når han alltid utagerer mest med meg). 

Kan selvsagt vri det til å se på det sånn som du tenker at man får mer fritid og det kan hende jeg med tiden vil sette pris på at gutta heller vil på fotballturnerning til Sverige med far enn en storbyferie med shopping og spa med meg, men akkurat nå føles det sårt. 

Det er ikke så mye drama med tenåringssønnene til søsteren min, problemet hennes er at de nesten ikke sier noe som helst så hun aner ikke hvordan de egentlig har det. Hennes eldste ser med forrakt på moren sin nesten uansett hva hun sier og gjør og han klikker om hun spør hvordan dagen har vært. Det synes jeg også virker ganske tungt. Jeg er god til å prate og hadde heller hatt en hissig tenåringsjente som roper at jeg ikke vet hvordan hun har det og så kan gråte på skulderen min enn en gutt som låser seg inn på rommet døgnet rundt for å game. Men igjen, det kan hende jeg ser annerledes på det når vi er der selv og jeg hører hvordan jentene til venninnene mine er. 

Du har veldig rett, det er forskjell på gutter og vår sønn er en rolig utgave av en gutt, men fremdeles mer høylytt og energisk enn de fleste jentene. Han er foreløpig helt ekstremt pratsom så jeg håper han tar det med seg for det ser jeg på som min styrke, jeg er den i vennengjengen folk kommer til med problemene sine fordi jeg er god til å lytte, trøste og å hjelpe med problemløsning om det er det de trenger. Jeg vil så gjerne være der på samme måte for sønnene mine ❤️

Til syvende og sist er det slitsomt, krevende og kjempefint med barn, uansett alder og kjønn, og det er ulike utfordringer man skal gjennom. 

Med jenter er man sikkert mer bekymret for at de skal oppleve noe ugreit når de er ute på fest eller lignende, mens ansvaret på gutteforeldre i stor grad er å lære dem å behandle jenter bra. Så det er et ganske stort ansvar det også! 

Heldigvis er mannen min et prakteksemplar av en mann som er et veldig godt forbilde for barna våre så alt ligger til rette for at de skal bli to skikkelig bra gutter/menn. Som forhåpentligvis ønsker å ha et forhold til sine gamle foreldre også når de flytter hjemmefra. 

Anonymkode: e9fc8...f8f

[AnonymBruker]

Herregud. 

Nå er HI så stappfullt av klisjeer at jeg slenger et par tilbake;

1. Tenk på de som ikke kan få barn i det hele tatt, og her sitter du og syter over 2 friske, flotte barn.

og 

2. Livet handler ikke om å flette hår og kle på rosa kjoler.

Er det virkelig ingenting her i verden du kan dele med gutta dine som både du og de kan ha glede av?

For min del handler det ihvertfall om å finne felles grunn som er fint for både meg og sønnen min. Vi driver med hunder og friluftsliv, det er like fint for meg som kvinne som det er for min sønn som er gutt.

Ok, så begynner han kanskje å spille fotball etterhvert, men han er jo også et eget menneske og individ.

Jeg drev med dansing da jeg var liten. Ingen av mine foreldre likte det. De dro seg gjennom konkurranser og treff med under middels engasjement. Fordi JEG likte dans, min mors datter, mor syntes det var helt gørr.

Du kan ikke forvente å leve gjennom barna dine uansett kjønn.

Og det tullet med at jenter er så tette med sin familie må dere også bare slutte med. Dette er forskjellig fra familie til familie. Vi er 5 søsken, 3 jenter og 2 gutter. Nå som voksne er mine brødre de som stiller opp hjemme. Søstrene mine har ikke en gang vært på besøk hos de gamle på flere år.

Vi henvender oss til farmor dersom vi trenger hjelp med vår sønn.

Anonymkode: d8106...bb8

[AnonymBruker]

Som guttemamma til store gutter, så kan jeg jo komme med noen synspunkter på sikt.

Jeg hadde ingen ønsker når det kom til kjønn, så sånn sett var det ingen skuffelse til å begynne med. Førstemann ble mammadalt, andremann ble pappadalt, de ble aldri nære hverandre, men aksepterte hverandre som brødre. Jeg føler ikke at de var viltrere enn jentene til venninnene mine, men de var alltid veldig guttete. Også på en positiv måte. De ble sinte, og så ble de blide igjen, aldri langvarig sutring. De var reale, det var lite dramatikk i vennegjengen og aldri den typiske baksnakkingen eller utestengingen man ser hos jenter.

Tenårene var en drøm, de smalt i dørene et par ganger og spilte litt høy musikk, men det var aldri noe tenåringsopprør. Jeg husker jeg overhørte en samtale sønnen min hadde med vennene sine, hvor han forklarte at foreldrene hans var skikkelig kule. Det syntes jeg aldri mine foreldre var... Når jeg tenker på hvordan jeg svarte foreldrene mine i tenårene, så rødmer jeg enda. Fra 11 års alder begynte jeg virkelig å sette pris på å være guttemamma, når jeg sammenlignet med mine venninner med pubertale døtre.

Dessverre har gutter lavere overlevelse enn jenter, så vi mistet den ene, på en veldig guttete måte. Da skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg var jentemamma💔

Men han jeg har igjen er nå i tidlig voksenalder, og klarer seg fint. Vi har et ekstremt nært forhold, og både han og kjæresten hans tyr til oss hvis de trenger hjelp eller støtte. De sier de ikke ønsker barn, men hvis de får det, regner jeg med at jeg blir svært involvert i livet til barnebarn.

Anonymkode: 82910...0d3

[AnonymBruker]

Har to tenåringsjenter. Pleier ikke å klage, men siden du ber om det: Det kan være (lest på nytt og redigert: DET ER) et sant mareritt med den søskenkranglingen og rivaliseringen og sjalusien dem i mellom, noe jeg ikke kjenner igjen fra mine to brødre jeg vokste opp med eller andre gutter, nevøer for eksempel, som også er tenåringer og nære i alder. Og som hun over sier: det er meg de søker til, og skal fortelle om venninnedramaer (mest bageteller) og meg de anklager for å ta side og meg de betror seg til og trenger råd og støtte og trøst fra daglig (trøst pga søster lånte en topp, de har rotet på badet og rommet, de er så slitne etter å ha vært på skolen og skal ha forståelse for å droppe trening, de syns de er stygge på håret), de skal bekreftes og bekreftes og bekreftes, en voldsom utseendefokusering og et endeløst snakk om hår, hud, klær og vesker. Jeg må være et godt forbilde konstant, og vise interesse, men samtidig vise at dette ikke er noe som er viktig ("men jeg forstår det kan føles viktig for dem"). De fineste stundene (det er mange av dem også altså), kan jeg ikke se at ikke skulle kunne være like bra hvis de var gutter. 

Anonymkode: aaf0f...b80

[AnonymBruker]

Med fire gutter skjønner jeg ikke hva du snakker om? Jeg har et tett og godt forvold til alle. De kommer til meg, snakker, forteller og deler. Vi shopper lite, men snekrer akkurat like lite. 
 

oppdra dem uten fordommer, så blir det bra! 

Anonymkode: cf95c...cc9

[AnonymBruker]

Vi har to jenter som er høyt og lavt, og en gutt som er svært rolig av seg.

Og vi er mye mer sammen med mannens familie enn min, selv om begge bor i nærheten.

Anonymkode: e5647...3a0

[AnonymBruker]

Jeg har tre gutter. 
1) Egne fordommer og forutinntatthet, som jeg leser mye av i innlegget ditt, kan du gjøre noe med. 
2) Andres idiotkommentarer kan du dessverre ikke gjøre noe med, kan forsikre deg om at dem var det MYE av med gutt nummer tre! Folk er frekkere enn flatlusa. Bestem deg for om du skal jatte med eller sette dem på plass.

3) Anbefaler deg å se på barna som individer, ikke som representant for kjønnet sitt eller en stereotype. 
4) Vår tredje gutt fikk en diagnose som vil prege oss og ham resten av livet. Kjønn er så utrolig uviktig!!! 

Anonymkode: 37e1f...425

[AnonymBruker]

Ikke stress med det! barna er barn uansett kjønn. Og du blir uansett veldig glad i dem. 
Skal jeg gi deg ett godt råd så er det dette - dere må UT!
Ut av huset, ut på lekeplass, i skogen, på tur, på ski osv. Ute ute ute. 
beste trikset for å beholde vettet 😅
hilsen mamma til tre gutter 

Anonymkode: 831ab...33f

[AnonymBruker]

Kaster inn mine erfaringer som tobarnsmamma. Jeg har ei født i 2008 og en født i 2012 her i hus. Aldersgrense dem imellom er en ting, jeg skal ikke gå nærmere inn på utfordringene knyttet til det, men kunne kjønnsmessige utfordriner: 

De har ikke samme interesser overhodet. Til og med når de leker med noe kjønnsnøytralt som lego eller brio tog så er leken så forskjellig at de "forstyrrer hverandre". Om de "leker sammen" så leker de i virksomheten parallelt med hverandre. 

En liker biler, en liker Barbie. Å velge film til familiekino er en utfordring og kan ta opptil en time (🤪🙄). Nå bestemmer jeg stort sett ellers trekker jeg lodd slik at jeg slipper mesteparten av ufreden, men det hadde vært greit om de hadde noe de kunne begge sette pris på.

De har ingen felles plattform. Overhodet. Ingen felles venner. Ingenting som knytter dem sammen. Jeg har to barn som strengt talt aldri hadde hatt noe å gjøre med den andre om det ikke hadde vært for at de var søsken. Hadde de møttes tilfeldig "ute i verden" hadde de ikke enset hverandre engang.  Altså, misforstå meg rett her nå: jeg VET de er glad i hverandre, men det er fordi de "må" være det iom at de er søsken. That's it. Hadde de ikke vært i slekt hadde de vært usynlig på hverandres radar.

Det har ikke blitt bedre når de ble eldre. De er bare så forskjellig at gapet mellom dem er og blir der. Tror nok de hadde hatt mer glede av hverandre om de var tettere i alder og samme kjønn. Muligens det hadde vært "høyt under taket" i hjemmet noen år, men de hadde nok hatt mer glede av å bryne seg på hverandre.

Anonymkode: 287a2...1ef

[AnonymBruker]

Vi har 4 barn, 1 jente og 3 gutter. Har heldigvis aldri ønsket kjønn - kun vært opptatt av at ting har gått bra (har opplevd noen i familien miste, så kjønn er helt uvesentlig for meg). For oss var det ikke noe spesiell forskjell på å ha jenta i forhold til guttene i oppveksten. Våre gutter har aldri vært "kjempeville" eller utfordrende. Nå er 3 av 4 unge voksne, og vi har mer kontakt med guttene enn jenta. Hva er det egentlig som gjør at enkelte ønsker seg spesielle kjønn? Det virker som noen romantiserer en viss familiedrøm, og tror at alt blir perfekt hvis man har 2 barn, en av hvert kjønn.... Og ikke minst ser for seg å kjøpe rosa kjoler osv... Trist og litt virkelighetsfjernt. 

Anonymkode: 17ca5...a4e

[Regnbuefisk]

Jeg synes det er lov å kjenne på savnet, uansett hvor "heldig" man er som har friske barn osv osv.

 

Jeg skriver mens min tredje (og siste) baby sover på fanget mitt. Vi fikk tre gutter. Ønsket meg egentlig en jente med nr en. Med nr to var det litt mer 50/50. Nå med nr tre hadde jeg nok blitt litt skuffet om det var en jente. Viser seg at jeg jo fikk verdens to aller fineste barn, så det er klart jeg håper nr tre blir helt lik!

 

Når det gjelder interesser, så skal det godt gjøres å ikke forme hverandre i en familie. Guttene mine dras som magneter mot alle slags maskiner, noe jeg ikke kunne brydd meg mindre om. Før... Nå tar jeg meg selv i å smile når jeg sykler forbi en stor dumper eller en traktor med plog. For gleden deres er så smittsom!

Og guttene er med og lager mat, de maser om å være med på yoga og dans. Fem-åringen kan navnet på de fleste trær og blomster vi møter på, og minnet meg på at vi snart kan kjøpe og plante tulipanløker. Min glede smitter jo dem også.

Hvert kjønn (og ikke minst hvert barn) har sine fordeler og utfordringer. Men jeg er jo lei av at folk kommer og sier "å stakkars deg, det blir travelt!!" når jeg nevner barna. Tror det hadde blitt travelt med tre jenter også gitt!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en sønn og venter barn nummer to. For tre uker siden fikk vi vite at det også er en gutt. Med førstemann var jeg skuffet over at det var en gutt, men jeg tok meg sammen og er selvsagt glad for å ha fått et friskt barn. Jeg skal innrømme at det stakk litt i magen da jeg fikk beskjed om at nummer to også er en gutt. Selv om jeg har håndtert det bedre denne gangen fordi jeg allerede har en gutt som jeg elsker og selvsagt ikke ville byttet ut, så kjenner jeg fremdeles på en sorg at jeg aldri skal få en jente. Jeg vet at dette provoserer mange, men det er virkelig ikke sånn at jeg ønsker å føle det sånn.

Det som svir mest er at når jeg forteller folk om kjønnet får jeg også bekreftet alle mine "fordommer" fordi mange kommenterer, "oj, det blir hektisk med to gutter", "nå får dere mye å holde fingrene i", "en venninne har to gutter og de er helt ville". Sånne kommentarer har jeg aldri hørt om jenter. 

For min egen del så handler det mye om interessene. Typiske gutteinteresser (fotball, data, pokemon) interesserer meg ikke. Kommer selvsagt til å engasjere meg i alt sønnene mine driver med, men det er bra mye enklere om man faktisk har en genuin interesse for noe. Jeg har til sammen 10 nieser og nevøer og jeg har definitivt mer til felles med jentene. Ikke at jeg er opptatt av rosa og disneyprinsesser, men merker at jentene er mye flinkere til å dele og å snakke om ting. De fleste nevøene må jeg dra informasjon ut av, i beste fall får jeg en gjennomgang av alle fotballspillerne på Kroatias fotballag. Nå høres det ut som om jeg ikke liker dem og det er absolutt ikke tilfellet, men jeg må jobbe mye mer med relasjonen til guttene enn jeg har gjort til jentene. Det har kommet mer naturlig med jentene. Og før noen kommer med argumentet om at gutter kan like dukker og jenter kan like biler; ja, selvsagt er det sånn, men etter å ha jobbet i barnehage og hatt barn i omgangskretsen min så er det heller unntaket enn regelen at gutter liker jenteting og vice versa.

Tenker man lenger fram i tid så er det jo veldig typisk at man har mer kontakt med familien til kvinnen enn mannen. Sånn er det for oss, sånn er det i de fleste parforhold i omgangskretsen min. Hvis vi bestemmer oss for å flytte fra storbyen er det min hjemby vi kommer til å flytte til min hjemby. Det finnes selvsagt unntak her også, men et kjapt googlesøk viser at kvinner i større grad tar seg av familien sin enn menn. 

I tillegg er det jo sånn at gutter ofte er mer krevende enn jenter i starten. Dette er ganske tydelig blant de jeg kjenner med barn og jeg har også lest det i flere fagbøker (blant annet Hedvig Montgomery) at gutteforeldre har en tøffere start enn jenteforeldre. Gutter er ofte mer høylytte, mer energiske og krever mer fra foreldrene. Igjen, dette gjelder selvsagt ikke for alle, så ikke bli fornærmet, men de fleste med erfaring med barn vet at jenter oftere liker rolige bordaktiviteter mens gutter gjerne vil herje mer. Søsteren min er lærer og det er ingen tvil om at de fleste "problemelevene" er gutter. Så selv om ungdomstiden ofte kan være tøffere med jenter så føler jeg at jeg er mye bedre rustet til å håndtere den, da jeg selv vet hvordan det er å være en tenåringsjente med alle de utfordringene det innebærer. 

Jeg vet at dette er tullete å henge seg opp i og ta alle sorger på forskudd, men akkurat nå kan jeg ikke noe for det. 

Noen gutteforeldre som kan dele litt erfaringer? Både positivt og negativt? Gjerne dere med voksne barn også. 

Anonymkode: e9fc8...f8f

Har tre gutter, og det er helt fantastisk! De har mye glede av hverandre, spesielt nå når alle er tenåringer! 

At «problemelever» er gutter har mye med hvordan undervisningen er lagt opp! Du sier jo det selv, jenter (de fleste iallfall) er roligere og liker bordaktiviteter. Det er ikke alle barn som er klar til å liksom sitte i ro mange timer hver dag for å lære, og plutselig er de liksom problembarn. Det er så feil, jeg kjenner jeg blir forbanna, men det er en helt annen diskusjon. 

Uansett! Det er helt topp å «bare» ha gutter!

Anonymkode: 95dfe...4f0

[AnonymBruker]

Jeg slenger meg på anonym #8 og er ordentlig provosert. Med alt som kan gå galt ved å få et barn inn i verden, så er der kjønn du sutrer om. Det er for meg som ufrivillig barnløs uforståelig. Noen får barn med diagnoser og utfordringer. Noen får barn med store psykiske problemer som ikke ønsker å leve. Det er feks mye større sjanse for at barnet ditt blir voldtatt hvis du får jenter, er det en trøst for deg..? Jeg er kvinne, men gråt ikke på mine foreldres skuldre likevel. Jeg mistet dessuten begge foreldrene mine i en tidlig alder, så i kjæresteforhold har vi alltid vært tettest på mine mannlige kjæresters familier. Du får ønske deg at sønnene dine blir sammen med en foreldreløs jente, da? Eller tenk om de er homofile, blir incels eller rett og slett ikke ønsker seg en kjernefamilie med kone og barn? Skal du skrive sutreinnlegg her om 30 år grunnet manglende barnebarn da..? Jeg har to kamerater fra barndommen som er hjemme hos foreldrene på søndagsmiddag både titt og ofte (de nærmer seg 40). Jeg vil anbefale deg å heller fokusere på å skape en oppvekst og miljø som barna dine har lyst til å komme tilbake til. 

Anonymkode: e85de...80d

[AnonymBruker]

Ei jente og og en gutt her. Jeg syns definitivt gutt er langt mer stress enn jente. Støy, armer og bein, en helt annen type lek. Pluss på vennene til gutten, så har du kaos i heimen om ettermiddagen!

Men: en positiv ting som jeg ser at en annen også trekker frem, er at gutten er langt mer opptatt av faren og velger ofte å bli med han når noe skjer. Det ville aldri jenta valgt på samme måte, og jeg må innrømme at det er godt med avlastning.

Anonymkode: 9c8b7...69f